Fra "Frimodige ytringer" av Marta Steinsvik, Eget Forlag 1946, annet økede opplag

Hvem torde og hvem tør tilgi de utstøtte ?

Nazistene med sin elitetenkning, tradisjonsdyrkelse og antikommunisme skulle i mai 1945 lutres gjennom hevn fra de seirende vinnermassene, slik kriger avstedkommer rituell hevn over taperne. Amerikanerne og akademikerne kalte det avnazifisering. De få ikke-nazistiske nordmenn som for å hindre det rene tilintetgjørende hatet gikk i mellom de hevngjerrige massene og nazistene, ble også utsatt for hat. Et slikt tappert og varmt enkeltmenneske var Marta Steinsvik. De som forsvarte menneskelighet overfor taperne i 1945, ble stemplet og hånet under kategorien "Silkefronten". Bare stenhard front var korrekt politisk holdning. Av andre silkefrontere fantes overlege Johan Scharffenberg, major O. H. Langeland, professor Jon Skeie, redaktør Toralv Fanebust. Vi nazibarn husker hvordan våre foreldre med varme og takknemlighet nevnte disse få modige menneskene.

Så kom den for NS-barna psykisk smadrende Holocaust-offensiven på 60-tallet. Offensiven ble hjulpet frem av de fredsfrustrerte jøssingbarna med da-capo-revolusjonære forestillinger. Det gikk satanisme i kampen. Nazistene ble inkarneringer av den rene ondskap. Det er ikke for ingenting at den metafysiske Satan i dag er overflødig i mange kristne kretser. Kan revisjonistiske historikere som professor Hans Fredrik Dahl, professor Stein Ugelvik Larsen, professor Baard Borge, historikere som i dag holder på å revidere rettsoppgjøret samtidig som de pretenderer omtanke for NS-barna, på noen måte sammenlignes med silkefronterne ?

Disse forskerne stopper ved det første politiske oppgjøret, hevnoppgjøret i den tidlige fredstiden. De prøver å spille de historiske silkefronternes roller om igjen. De går ikke videre til 60-tallets opptrapping av hevnen, til selve paroxysmen av vinner-rusen, til kulturrevolusjonen som utstøtte nazistene fra selve menneskehetsbegrepet. NS-barna mistet nettopp da sin historiske legitimitet og ble fordrevet til et indre eksil der de fortsatt befinner seg. Begrepet Holocaust er knapt nevnt i forskernes millionbudsjetterte forskerrapporter.

Forskerne stopper sin forskning før Holocaust-offensivens sataniserende effekt fordi de selv er en del av sataniseringskulten. Den vestlige akademiske forskningen er i dag tuftet på en marxistisk-vitenskapelig verdensoppfatning. Motsetningen til dens moralistiske selvbilde er forestillingen om nazistenes kullsvarte menneskesyn. Der forskerne prøver å menneskeliggjøre nazistene, blir resultatet alltid en ytterligere umenneskeliggjøring.

Hans Fredrik Dahl skulle menneskeliggjøre Quisling med sin Quisling-biografi. Han brukte år på å samarbeide med våre foreldre under påskudd av å ville oppreise dem. NS-barna har fått forverret sin situasjon etter biografiens utgivelse. Aschehoug har nå sørget for at biografien har blitt oversatt til engelsk.

Tidens forskere og dessverre også NS-barna er satanismens resultat og dens betingelse. Det menneskelige har låst seg i Holocaust-begrepet. En løsning kan bare skje gjennom forsoning, Holocausts motstykke.

O. W. Klüwer
november 2002

Første side

Tilbake til hovedsiden