(Barbara Cherish is a marvelous "survivor" amidst the millions of Nazi descendants who have disappeared in an ocean of silence. Intelligent persons know why the large majority of them are hiding, why they are mute. Ongoing Western celebrations of Nazi evil have since long worn them out mentally and sensorially. To dig into Nazi past has become heavier for each decade gone since the war. When all Nazis have become the most criminal persons of world history it is hard for the descendance to deal with them. Descendants feel that they are tainted with evil, guilt and shame as well. It can be concluded that so far post-war "humanistic" politicians have succeeded with their diabolizing policies.
How has Barbara been able to escape from the common "law" of silence ? I was so impressed when I heard about Marie Chaix and Dörte von Westernhagen who managed to write themselves free in the 70s and the 80s. As I was impressed when I met Eystein Eggen who wrote the first European autobiography as a Nazi child in 1993. I would guess that Barbara had two impulsions driving her for liberating herself : First she got distance to her fatherland when she, as a small girl, was adopted by a good American-German family in 1953. In the US she could easier measure the power of history than those descendants living like mental prisoners in Germany. They were and are under the heals of the victors. Secondly the distance pushed her back to her birth place because of nostalgia.
Barbara still loves her father who was hanged in Krakow in 1948. This love is scandalous. Arhur Liebehenschel was not a common SS officer, since he was kommandant in Auschwitz. But history is full of scandals. With Barbara's life story we meet love as a repairing force, a force capable of changing the post-war view of history. The victors have taught during seven decades that Nazis are outlaws. Even descendants shall abhor them. But this policy of outlawing and diablization is just abstract matter in the heads of cynical post-war politicians. Only a beautiful story of love from a wounded girl could repair cynical policies. Here is the real force of Barbara's book. A cold system established by false Humanism is over. Correct policy is dead. Holocaustism - the death cult of Holocaust - is dead. Love is stronger than hatred. It is logical that no humanistic journalist in Western newspapers has been able to see the strength of Barbara Cherish's book.
Barbara tells realistically about the human catastrophe for the German people when the American and Soviet peacemakers "repaired" Germany. The story becomes poignant because the viewpoint is that of a small vulnerable girl. Young people in the West learn little about this reality because the historians have been pushing a history in black and white. The war has become simplified to a German brutal annihilation of Jews. Hollywood is of course partly responsible for this simplification of WWII since most movie makers are Jews who tell stories from their point of view.
Barbara also tells how she embraces America and the American way of life. She makes this step of her life very believable.)
Quotes from the book : (page 118) "For Heaven's sake, Uwe," I say out loud, "I know my own schizophrenic situation only too well : to love my father as a person but to be horrified by his personality." Page 127 : "On the way back from the burial my daughter said to me sternly, 'Daddy, I want to say something, but promise that you won't be cross.'
'What is it, Susanne ?' I asked.
'I think,' she said, 'that you actually feel nothing for your father. You were the only one who wasn't crying.'"
(Sigfrid Gauch was a tough one among the lonesome and desperate Nazi children when he already in 1979 made public his inhibitions caused by the Humanist satanization. Specifically we the children were hit by this satanization which aimed at the entire Nazi family. Gauch was the second after Marie Chaix to break the wall of silence which dominated us. In 1979, what else could he put into his message but a verbal exercise of auto-denazification, a mea culpa on behalf of the 2. generation, in order to adopt to the Internationalist Humanist Democratic rules ? On the first page he starts scrutinizing the weak points in his father's character. When he has discovered most of his father's imperfections through memory investigations, he can close the writing and feel relatively free. He shall not miss his father when he dies. To miss him would have been an offense toward the new Humanist moral code. In 1979 Gauch was not able to include other Nazi children in his story, to go beyond his own destiny and see the tragedy extended to millions of young Europeans. Sigfrid's story is anyhow educating for the Nazi children. Most of us have gone through the same stage of parental rejection even though we have not had the courage to publicize our mental shortcomings.
14 years should pass before a new kind of Nazi child testimony appeared. When Eystein Eggen wrote "The Boy from Gimle" in 1993, Eystein was no longer adopting the moral code of the victors. He just told how it had been to grow up as a 2. generation Nazi boy. With Eggen a new step is taken in the Nazi child literature, in the Nazi child consciousness. His book was welcomed as a revelation by the Norwegian public. But today the Internationalist Humanists prefer the Nazi children's immature early stage, that of Gauch in 1979. A liberation of the repressed Nazi children is not welcomed by the Humanists. The Humanists have interests in their own moral prestige, in academic positions, not in humane practice and humane progress.
60 years after the war, as we Nazi descendents have grown older, we can see that paternal hatred and self-despite have not helped us in our life challenges. Gauch did not directly hate his father while he was alive, he only wished his disappearance. To adopt to the surrounding victors' ideals does not assure that we deal with the reality. The International Humanist Democrats are living inside a bubble of auto-declared righteousness. They are no good life counselors. Living persons must find the reality by their own means. Gauch's strive is continuous, as it is for all of us. Missing our father and forefathers is part of the humane.)
(Endelg har en av Jacobsen-guttene kommet frem av skapet, det mørke naziskapet hvor i de fleste tilfeller både første og andre generasjon nazister står stuet. Nazier og naziavkom har stått og står stuet bort i skap fordi etterkrigsdemokratene har jaget dem inn i dem, vekk fra virkeligheten. Jøssingene har forsverget deres eksistens. Men det er så rart med det når pappa var en av Norges mest berømte skapnazister, ja mer berømt som skapnazist enn som nazist. Velkommen skal Trond være, velkommen tilbake til virkeligheten.
Boken er som tittelen sier, ikke en bok om oss naziunger men om Tronds foreldre, særlig i fornedrelsens år. Han har likevel ikke kunnet unngå temaet om naziungenes oppvekstvilkår. Det han forteller om seg selv, blir frustrerende tynt. Han ignorerer andre naziungers strev med å finne en plass i historien. Bortsett fra broren Bjørn finnes det ingen flere i hans fortelling. Trond ser seg ikke selv i et samfunnsdrama som smadret sinnene til 150.000 NS-unger.
Selv møtte jeg Jacobsensønnene på juletrefest i St. Torfinn i 1952, kanskje også i 1953. Rolf og min far, stornazisten Klüwer fra Koppang, hadde vært partikamerater og senere straffange-kompiser på Sandbakken. Begge var blitt tatt opp i den katolske kirken av pastor Parthe på Hamar. Så når det var juletrefest, satt de benket sammen i gjensynsglede mens vi ungene gikk rundt juletreet. Rolf nevner også i et brev fra fangeleiren at Klüwer hadde lånt ham en katolsk andaktsbok (s. 182).
Man kan beklage at Aschehoug forlag, forlaget som utgav Europas første beretning om naziungene fortalt ved en av dem, Eystein Eggen, ikke har villet veilede Trond i mer virkelignær retning. Men etter Gutten fra Gimle utgitt i 1993 har jøssingismen tatt overhånd i forlaget, og derved også rotet til veiledningen av NS-barnet Trond.
Om boken ikke dreier seg om naziungene direkte, så gjør den det indirekte. Uten Tronds varhet for krigen, ville vi kanskje aldri ha fått lese fangeleirsbrevene mellom to nazister, mellom Rolf og Petra. Det er betagende lesning. Kjærligheten binder nazistene sammen, en kjærlighet som i følge jøssingismen ikke skulle eller kunne eksistere på grunn av nazistenes avstumpethet.
Hvor mange brev skrevet av nazister i fangeleire finnes oppbevart ? Det var en bragd av Rolf og Petra å få smuglet ut så mange. Selv har jeg bare sett et par brev utvekslet mellom mine foreldre. 80% av innholdet var svertet av sensuren. Det var selvfølgelig kjærligheten som var sværtet vekk. Like lite som Nürnberg-domstolen skulle etterlate nazistene noe menneskelig, skulle jøssingstaten innrømme kjærlighetsevne blant NS'erne.
Hva forteller Jacobsens diktning oss naziunger ? At han skrev som Scheherazade, på nåde. Slikt blir det gode fortellinger, god diktning av. Jacobsen skrev så allment inntrengende at han på en måte ble akseptert av verdensjøssingene, de selvrettferdige. Det kostet ham. Han måtte for sin levetid ta plass i skapet. Rolf visste at kjærlighetsbrevene var inkompatible med jøssingideologien. Derfor lot han dem ligge så sønnen en dag kunne få dem trykt og slik bevise at nazisme og kjærlighet ikke er motsetningspar.)
Det er interessant å se hvordan Aschehoug forlag i dag boikotter det talentfullt skrivende NS-barnet Eystein Eggen og heller velger å støtte et NS-barn på veier som leder bort fra løsninger innen vår kultur. At NS-barnsaken skal gjenoppdages i det uendelige, er gunstig for kulturraddisene som har satt seg fast som propper i systemet og hindrer kommunikasjon. Bjørn påstår han har vraket egen kommunist-ideologi og selvsagt forsverget pappaens nazi-ideologi. Da gjenstår det å finne noe i norsk og europeisk kultur så også vi naziungene kan føle oss hjemme, et sted hvor også vi kan være. Eystein Eggen skriver med hjertet om den gamle bondekulturen som han mener gir ballast til oss rotløse. Bjørns bok vitner om at han mangler hjertetanker om veier som kan forsone miljøene fra borgerkrigen. Å opprettholde sataniseringen av taperne hjelper ingen. Det er mange måter å hevne krigsnederlaget på. Bjørns metode er den mest effektive, den farligste for Norge. Utsettelse av en forsoning koster ikke bare Norge men hele Europa mer og mer. Vår sjel er syk. Hvilken politikk bedriver jøssingbarna ?)
(Tilsvar til Klüwers innlegg "Bør ikke fremstå bare som ofre" i Aftenposten 29.2.12
Meningen med tidens holocaustdyrkning er at nazi- og fascistetterkommerne i hele Europa skal be om unnskyldning i det uendelige. I dag er det lagt opp til institusjonelle anledninger for slike seremonier - i FN-regi. Det skal skje den 27. januar over hele verden. Men det skal også skje ved skolereiser til Auschwitz og ved besøk til alle holocaustsentre.
Seierherrene mener i dag at andre verdenskrig var en kamp mellom det gode og det onde, som i klassiske Western-filmer. Tiden er moden for litt mer refleksjon. Gamle europeiske slekter var i begynnelsen av det 20. århundre redde for at moderne kapitalisme og kommunisme skulle ødelegge våre nedarvede samfunnsverdier. Mine naziforeldre snakket aldri om at målet var å drepe jøder. Jeg har møtt mange nazier, men jeg har aldri hørt eller sett noen glise av jødedrap – slik man opplever det på film. OWK)
(Knut Engelskjøn er en tydelig representant for naziungene som underkaster seg seierherrenes ideologi. Han tilhører ikke de anonyme, de tause, som dominerer i hele Europa. Tydelighet er Engelskjøns adelsmerke. Vi trenger folk som ham. Takket være ham blir det lettere å tenke klart i seierherrenes diffuse Europa.)
"Uder his father's shadow : The truth about disgraced Max Mosley, son of Nazi-syppathiser Mosley" by Geoffrey Levy in Daily Mail, 2nd of April 2008
"Were it not for his parenthood, he might today be viewed simply as a foolish and rather depraved man" (...)
"But Max Mosley bears a name that carries a disturbing World War II resonance. His father was Sir Oswald Mosley, the odious Blackshirt fascist leader and Hitler sympathiser." (...)
"He has always claimed his parents were "horrified" when they learned of the Holocaust and, astonishingly, says they felt "that if there hadn't been a war it would never have happened". In other words, the Allies were responsible for the Holocaust." (...)
"It is instructive here to compare Max's degenerate behaviour with that of his own elder half-brother Lord Ravensdale - the distinguished author Nicholas Mosley.
When Nicholas wrote a revealing and critical two-volume biography of their father, Rules Of The Game and Beyond The Pale, Max refused to talk to him for years.
According to Nicholas, the reason for the falling out was Max's 'idea that one day his (Oswald's) policies in the Thirties would be totally vindicated. Well, that just isn't on.'"
"Oswald's legacy : Fast cars and fascism" by Cahal Milmo, The Independant, 2nd of April 2008
"As young man, Mr Mosley became involved with his father's new political party, the Union Movement and, in the early 1980s, considered standing as a candidate for Margaret Thatcher's Conservatives. But when his interview dwelt on his father's political views, Mr Mosley decided his natural urge to become a politician would be permanently handicapped by his family history. At the time, he said: 'If I had a completely open choice in my life, I would have chosen party politics but, because of my name, that's impossible.'"
"Explaining the attractions of the daredevil world of car racing in the late 1960s, he said: 'There was always a certain amount of trouble [being the son of Oswald Mosley] until I came into motor racing. And in one of the first races I ever took part in there was a list of people when they put up the practice times and I heard somebody say 'Mosley, Max Mosley, he must be some relation of Alf Mosley, the coachbuilder'. And I thought to myself, 'I've found a world where they don't know about Oswald Mosley'. And it has always been a bit like that in motor racing: nobody gives a darn.'"
"Max Mosley backstory" in The Guardian, 4th of April 2008
"Max Mosley is the son of Sir Oswald Mosley, the leader of the British Union of Fascists, and his second wife, Diana Mitford. The couple married at the family home of the Nazi propaganda chief Joseph Goebbels in Berlin in 1936, with Diana's friend Adolf Hitler as guest. That same year, Mosley and his blackshirts attempted to march through a largely Jewish section of London's East End but were met with resistance in what became known as the Battle of Cable Street."
(What can we other Nazi children learn of Max' story ? As long as Holocaustism is religion among the reigning "secular" Humanists in the West, Nazi children have to build a platform on own generation, based on the premise that we constitute an own generation and therefore are independent and free from other generations' sins and failures. Nazi children who politically stand with their parents are humanistically smeared with Holocaustism. They become socially isolated and are generally destroyed unless they join some vindictive and repetitious neo-Nazi movement made up by deceived post-war youngsters, often descendants of the war victors. If Nazi children choose to hide their background but anyhow play with the rich and wealthy, they will be tracked down sooner or later, and at once if they start to think they are somebody.
Max Mosley has probably never thought of the plight of the other European Nazi children, of those living in Germany or in Nazi-Fascist associated countries. He has never thought it necessary to sympathize or to show solidarity. He has just been a talented looner, Mad Max. He ran into the two typical traps for Nazi children, the first trap being parent admiration, the second being the choice of mental life in the closet. How can a son or daughter develop life forces when admiring losers of world history's greatest battle ? How can a child become mentally healthy when storing his parents' history into the darkness of a closet ?
Max ran into the first trap by entering his father's Fascist post-war movement, the Union Movement. Then he fell into the second trap by becoming a world star as president of the Formula One races - hiding who he in fact was. Now he has failed in his two attempts of living with Nazi history.
Will his status as a member of the European aristocracy help him ? Certainly not. This aristocracy has enough with Nazi specters inside own families. Aristocrats are unable of facing the ongoing auto-flagellation of European old families in order to abide by Holocaustism, themselves giving examples of this exercise.
Shall we still let the Humanists reign over our lives ? Are we slaves of Humanists with their doubtful morals, with their needs of torturing Nazi descendants ? I don't condemn Max for eventual depraved habits. People who are harassed by the moral majority do in fact often fall into pitiful situations. Isn't that planned by the post-war moralists ? Why should otherwise millions of European Nazi descendants be constantly harassed with Holocaustism ?)
As a consequence of this thought the second generation of Germans participating in this book are empathetically engaged in the Jewish culture and religion; they feel USA and Israel being lands of freedom and restoration. One of them has converted to Judaism. We don't think this is the way to go for the German people nor for the European Nazi children. Millions of converts would be a catastrophy for the Judaism, which is partly building on biological transmitting. Only people with self esteem and secure roots are able to communicate on a decent level. A perspective of a reconciliation celebrated between the parts involved is absent in the book. Instead, some authors have diluted the notion of reconciliation to become a perpetual remembrance, nizkor, in fact an endless expiation. The German contributor Christian Staffa writes : "it is not reconciliation like a shining light at the end of the path, but it is the path itself that becomes a perceptible experience of mercy..." The book's remedy proposal is dangerous for both sides. An ongoing concentration on evil blood might create evil blood.
The Nazi children have mainly three choices of living their legacy or coming to terms with it. The first and worst choice, the actually dominating one, is silence. This one is also hiding potential Nazi repeaters, although age is making them pathetic. The second choice is the one proposed in the book : expiation through a break with own culture. Uprooted Germans might end up as drifting, unpredictable individuals. Our Organization proposes a third way : First of all the Nazi children have to find back to our roots in prewar, pre-Nazi Europe, by going through all information on the Nazi era and the post-nazi era, our childhood years. Through a work of consciousness we will be competent to confront the past and the future, to restore broken bridges. We Nazi children are able to start a new culture for our descendance, based on own reflections and initiatives, once we feel welcome to live as citizens in Europe.)
En konsekvens for Borge er at han ikke har skrevet/ikke kan skrive om naziungenes egne organisasjoner og om disse organisasjonenes selvsagte formål om å lette skyld-trykket/skamtrykket på nazibarna. Alt kokes ned til et sosionomisk perspektiv - med overgriperstatens forskjellige institusjoner som tabuløsere og veiledere for å mildne psykisk stress. Naziunger skal være pasienter, ikke aktører.
Både Vennetreff og Foreningen av norske NS-barn ser på forsoning mellom nazister og antinazister (vennetreffianerne vil si mellom NS-folk og anti-NS-folk) som den viktigste veien å gå for å løse tabuet i samfunnet og stresset blant etterkommerne. Forsoning er opprinnelig et religiøst begrep med generøsitetsforpliktelser og passer ikke inn i et moderne vitenskapsmønster. Akademikere har derfor utviklet transisjonsteori med overgangsoppgjør (i Disneyland kalt "transitional empowerment") for å fortelle om overgangen fra diktatur til demokrati. Under en slik vitenskapelig transisjon er det ikke plass til forsoning. Slikt arbeid opprettholder konflikten som bare forsoning kan forløse. Menneskene forblir plassert i svart-hvitt-båser.
Det er pussig hvordan det religionsfiendtlige Vesten etter 1945 har blitt en slave under en nyreligiøs bevegelse som kan kalles Holocaustisme. Sionismen - verdenskrigens seiersideologi - er knyttet til Det Gamle Testamentet og ignorerer suverent Det Nye Testamentet.
Holocaustismen er sentral i all vestlig etterkrigs-humanisme. Holocaust-sentrene er det vitenskapelige Vestens nye irrasjonelle kultsteder. Holocaust-sentrene er uforsonlighetstempler - i gammeltestamentlig betydning. Ved holocaustdyrkning blir nazistene for evig knyttet til det humanistisk-sionistiske ondskapsbegrepet, og blir for evig lyst fredløse på jorden. Nazibarna blir gjennom de samme kreftene tvunget til å bære skamfølelse.
I dette perspektivet er det logisk at doktoranden ikke kan benevne holocaust som en menneskeundertrykkende nyreligion. Baard Borge har derfor knapt nevnt Holocaust. Han har ikke nevnt den kraften i vestlig moderne kultur som aller mest tyner nazietterkommerne.
Det vi sitter igjen med er en type sosionomi-arbeid. Men i mangelen av det meste i NS-barnas omgivelser er også slike sosialvitenskapelige arbeider nyttige refleksjonsøvelser. Vi håper at Borges avhandling får lesere og gir ringvirkninger. Borge er et barn av moderne vestlig kultur og et offer for den samme kulturen.)
Nazis who tried to kill the Nazi-Devil Hitler himself, were by the Nazi enemies raised to heroes, what they still are. Claus von Stauffenberg is the best known. It doesn't matter if the Hitler-haters surpassed Hitler in German-nationalistic fervour.
The de-Nazification hysteria which is still in vigor decides whether you have normal access to the history or not. Wibke has normal access. Millions of Nazi children have not. These have to go through a de-Nazification process of smearing own life with the guilt of their parents. The Organization of Norwegian NS Children refuses this anti-humane satanic play. Books about Nazi children must stop to be depressive if the aim is to drag the children out of depression.
So, why do we add Wibke's book in this bibliography for Nazi children ? In a hopefully not too far future there will be no difference between her story and Nazi children's stories. We are all children of history. Western post-war Satanism destroys normality.)
(After 60 years with democratic lies in Europe, this book stirs a stereotype idea of our recent history, of the winners' history, and helps people to start to think by themselves. The French with a traditional talent to rationalize in order to understand the behavior of the unstable mankind, have after WW II been far behind in understanding, and have been in the very front of manipulating the history.
Why are the French so behind in dealing with the reality of the WW II ? Surely because its post WW II history is based on lies. France was in the beginning of the war sharing with Germany its fear for excessive modernist social models like international Socialism and aggressive Communism. Possibly seventy per cent of the French population supported the French Fascist regime under Maréchal Pétain and agreed with collaborating with the Germans in their fight for Traditionalism and European integrity. This background is necessary if the French want to understand why 200 000 kids were born in France with German soldiers as fathers. Up to one million French women loved or had love affairs with German soldiers, like 10 000 Norwegian German kids point to 100 000 "German hors" or "tyskerhorer" among the Norwegian women. So much love contradicts the hatred practiced after 1945.
The love and collaboration reality was unbearable for the French Liberalists, Communists and Socialists who popped up when they knew who were going to win. They started to play that they represented the real France and the majority of the French. After the war the number of anti-Germans and anti-Fascists increased continuously, more and more became "democratic" Humanists under the influence of the winner organization United Nations. In the 60s came a new generation of Liberalists, but also great numbers of academic Marxists and even Anarchists and other illusionists, specially after the Western Cultural Revolution of 1968.
All these post-war opportunists have managed, by means of physical and mental terrorism, to silence both the German loving women and their children for the rest of their lives. The mental terrorism came to a climax in the early 60s when the Holocaust was launched. The Holocaust campaign transformed every single Nazi and Fascist into monsters of non-human origin.)
(How can the Zionists manage to maintain the international Cult of Death called Holocaust without forcing Nazi children to accept that there is a difference between sufferings and sufferings, between war and war, between death and death - between Jews and Goyim in war ? Germans are ridiculed by Israeli psychologists when the say that they suffered of war and pain as well when the Zionist-American forces carpet bombed German towns - another holocaust.
When shall Jews and Zionists accept that they wear war guilt just like the other war participants ? Now we Nazi descendants know that our worst oppressors in times of peace are not Jews or Israelis. They are our own pseudo-Zionists, the war victors. We invite Jews to engage themselves for a reconciliation with the Nazi descendants instead of pushing guilt for the eternity. Our own "Humanists" and post-war "democrats" seem unable to take a step toward reconciliation.)
(Braanen er mer en ideolog enn et undrende menneske. Det er synd fordi både kommunist- og naziyngel, altså generasjonene etter krigerne, har mye å lære gjennom familiehistoriene og seierherreføringene i etterkrigshistorien. Det skrangler i gammelt metall når Braanen skriver om fascister og nazister, som om de var monstermennesker mens kommunistene var myke og snille. Men det er ikke så lett når avisen har et så gammelmodig navn som "klassekampen". Bordet fanger.
Hvilke NS-barn peker Braanen på når han skriver om dem som hevder ditten og datten ? Vi trenger tydelighet i relativistiske tider. Skriv navn på krapylet !
Var ikke krigsoppgjøret legitimt ? Alle seierherrer dømmer på egne premisser. Er det legitimt ? Nå er også verdenskommunismen taper i historien. Skulle amerikanerne lage et dundrende rettsoppgjør over kommunistene ? Som nazikrapyl tror jeg det er en dårlig idé. Det ville vært mer interessant om kommunistunger og naziunger kom sammen for å titte amerikanerne i kortene. Er de bare fredsæle ? Amerikanismen står ikke altfor støtt i historien.
Tenk om vi også kunne ha fått med oss ungene til de seierrike amerikanerne når vi nå snakker om rettsoppgjør og rettferdighet.
Til slutt : Er en massemorder, et barn av sosialdemokratiet, kun uttrykk for fascisme og nazisme ?)
(The above series of statements taken from Byers' article need commentaries. I have numbered his statements, coming from different paragraphs in his article, as well as my commentaries, with corresponiding numbers beween parentheses :
(1). National Socialism was national in contradistinction to globalistic Communism or globalistic Capitalism. Western powers seeking world domination in the 21st century have always accused Germany for a mentality which they convey themselves.
(2). Need of love increases during war, in order to fight growing death numbers. Norwegian Lebensborn homes were nursery homes, not human stud centers. In 2002 a professor of London School of Economics told a student from Oslo that there were no German soldier kids in France. This professor thought probably that the offspring of French girls would not be blond enough. Mr. Byers might have listened to false academic assertions.
(3). Since there was no Lebensborn scheme practiced in Norway there were no such children to protect. German kids needed protection from the harassment of victors after the war. How can anyway a journalist mean that a Norwegian Government which had fled to England should control German-Norwegian administration in power in Norway ? This paragraph is nonsense.
(4). They were born of love. In Communist-Capitalist occupation zones at the end of the war kids were born of rape perpetrated by Allied soldiers.
(5). This utterance seems written by a brainwashed school child. If most Swedes were pro-Nazi in 1940, their land was never home for German soldiers.
(6). We Second Generation Nazis understand that the soldier kids want some compensation. However, material compensation will not protect them from Western institutional mental harassment in the future.
(7). This is an interesting statement. The paragraph utters that Norway was occupied by Allied forces between 1945 and 1953 - since the Norwegian Government had no responsibility during this period of time.
(8). At last a correct statement. Since we Nazi children live under the heals of Western Materialistic ideology and the new religion of Holocaustism imposed all over Western Europe after 1945, we will be objects to de-Nazifying harassments as long as Europe is dominated by this mainstream, obligatory, holocaustic ideology.
This article seems written with the intent of influencing the judges of the European Court of Human Rights in order to pre-empt official willingness of compensation.)
For "barna til norske nazister" er tause. Hvordan skal tause og usynlige mennesker nåes ved en humanistisk håndsrekning ? Barna fra NS-siden som har gjort opprør mot den demokratisk pålagte tausheten, har kalt seg og kaller seg NS-barn eller nazibarn. Det gjør vi fordi vi ikke lenger tåler å befinne oss i seierherrenes historiske svarte hull. Seierherrene er så opptatte av å skrive historien etter deres moralske imperativ at utviskelse av 10 % av den norske befolkning har fallt dem lett.
Vi NS-barn er uenige med seierherrene. Virkeligheten skal ikke skjules, ikke undertrykkes, når det er gått 60 år. Men derved er vi også en utfordring for tidens rettroende ideologer. Statsminister Bondevik uttrykte ønske på Bjørnsonfestivalen i 2000 at etterkrigsstaten måtte komme til en forsoning med NS-barna, en sann forsoning som måtte koste noe for begge parter.
Tiden trenger nazibarn som kan fortelle historien anderledes enn makthaverne. Det er særlig viktig for innvandrerne som uten vår synsvinkel får et usant bilde av norsk historie.)
(Vi var flere NS-barn som deltok i debatten den 9.1. på kvelden i Litteraturhuset i Oslo. Fossen-debatten fikk en verdig avslutning da fokuset gikk fra de velfeirede antinazistiske heltene til de sønderknuste nazibarna, genialt oppsummert i referat-overskriften til den unge Aftenposten-journalisten Åshild Eidem. Grunnen til trengselen i lokalet var selvsagt at nordmenn flest er lei av svart-hvit historiefortelling - basert på amerikanske myter om helter og skurker. Vårt nye århundre viste seg i opprørsstemningen mot den amerikaniserte kultureliten i etterkrigs-Norge.)
(Det er første gang vi i naziungeforeningen møter forsonende tanker uten forbehold. Vi blir ikke bedt om å hate våre foreldre og alt hva de sto for - for at vi skal bli godtatt i etterkrigssamfunnet. Vi blir ikke bedt om å omfavne sosialdemokratiet. Vi blir ikke pålagt å være politisk korrekte. Vi blir ikke bedt om å være tause.
Kan det komme til et gjennombrudd ? Det er lov å håpe etter 67 år. Vårt Land åpner opp for naziungers fortellinger. Men vi kjenner motstanderne av forsoning : journalister, lærere, biskoper... Etterkrigskulturen er tuftet på ondskapsdyrking. Modernistiske politikere vet hva de kan miste : Den eksklusive godheten, enhetssannheten, den politiske makten. Vi takker Ole T. Eriksen og prost Harald Tveit for deres mot, deres takhøyde, deres forsoningsevne.)
(Erling Fossen forsvarer i denne artikkelen sitt ukorrkete syn på verdenskrigen i Norge. Han forsvarer seg mot et angrep fra superhelten Gunnar Sønsteby som "slaktet" Fossen den 16.12. under tittelen "NS-argumentasjon". Sønsteby har hele det vestlige seiers-establishmentet etter verdenskrigen i ryggen, med mengder av akademikere som støttespillere. Akademikerne er, med få unntak, politiske lakeier som i dag sitter tett i den norske kulturen og sentrale institusjoner for å forsvare seiersideologien : Gjør alle klodens folk til individløsrevede markedskonsumenter.
Men Erling Fossen har nye generasjoner i ryggen. Disse generasjonene viser sitt ansikt nå i vårt nye århundre. De ser at verden er skakkjørt av vestlig pretensiøs humanisme. Humanistiske floskler om menneskerettigheter skjuler kapitalistisk imperiebygging. Den har som mål å knuse gamle religioner og kulturer for å erstatte disse med humanetikk, pengevelferd, sosialvitenskap. Mennesket lever ikke av vitenskap men av kjærlighet og forsoningsvilje etter konflikter. Her er det seiersideologien feiler.
Her er det Fossen kommer inn som et friskt pust i vårt akademiske sumpland. Som hovedargument mot seiersoldingenes hysteriske egenfeiring forsvarer Fossen tapernes barn. Det gjør han klokt i. Naziungene er seierherrenes akilleshæl.)
L'on comprend que ce journaliste veut aider les enfants de Boches. Mais il abîme par les paroles citées la voie à prendre. En 2004 il ne s'agit plus pour les autres Européens de noircir les Allemands, de repousser sur eux toute responsabilité pour les maux de l'histoire. On a déjà trop excellé en ce jeux. Il s'agit de venir à bout de ses propres contradictions, de ses propres mensonges, en France, en Hollande, au Danemark, en Norvège et caetera. Il s'agit de réparer une guerre civile, la plus grande de tous les ages. Marie-José a souffert et souffre en France à cause de célebrations cyniques durant 60 ans pendant lesquels elle n'a pas existé, ni en tant que Française, ni en tant qu'Européenne, ni en tant qu'individu. Octroyer aux enfants de Boches des nationalités supplémentaires leur servira à peu de choses. Les Bons Victorieux ont exclu la moitié des concitoyens en toute l'Europe d'une reconnaissance pendant trop longtemps. Les perdants n'ont même pas eu le droit d'être perdants, de dire qu'ils sont perdants, tellement qu'ils ont été terrorisés par les moralistes. Les journalistes nous font rigoler s'ils prétendent que les "sales pères Boches" auraient dû se présenter en France auprès de leurs bébés pour réparer les dégâts. Leur présence aurait éveillé la haine contre et papa et enfant. Le rôle de beaucoup de journalistes paraît être de soustraire de l'histoire toute responsabilité qui relève de la démocratie instaurée en 1945. C'est une fourberie compréhensible tant que nous vivons dans l'ère de la dénazification qui rend délirant tout ce qui est démocratique. Ces journalistes perpétuent la démocratie manipulée.)
(Democracy and Socialism seem to be synonyms for Gellhorn. The Nazi children shall be forced to become socialists through continuous denazification, which Gellhorn calls "inner revolution". A free Democracy does not force the inhabitants to become socialists. As long as the denazification program is in vigor there is no real Democracy in Europe.)
The movie or the novel we Nazi children are really expecting, is a succeeding one which will paint the reality of denazification. There would exist no Nazi child without the winners' denazification campaign; we are pure products of the winners' Humanistic anti-Nazi policy. In a movie following the short period of time shown in Der Untergang we would be able to see and confront the basic factors which created ourselves. We would see the starting point of our anguish ridden beings. With a honest movie the children should at last be able to practice what the winners ask of us : Vergangenheitsbewältigung, the process of coming to terms with our past.
We must see and recognize the Communist rape of hundreds of thousands of our mothers and sisters; some say two million German women were raped by the Red Army during and after the liberation. In addition come the rapes committed by the Allied Forces. Then we must see how one and a half million of our fathers, brothers or relatives were killed by starvation and torture in Eisenhower's out-door concentration camps for German soldiers. Interestingly we have already been showed movies of our leaders trialed and hanged in Nürnberg. The movie of Hirschbiegel passes over such physical exercises of denazification. His story ends when Hitler's secretary Traudl Junge together with a little blue-eyed German boy from Hitler Jugend go on a bicycle in happiness toward the future, on a road with burgeoning trees on both sides.
The adult secretary can handle her life through the mental hardship of the Marshall Aid governed new Capitalist Germany. She can talk about her life, explain herself in an interview taken a short time before she dies in 2002. Hirschbiegel does not indicate to the public that the young boy goes toward heavy brainwashing in schools and universities when he is bicycling in the woods, that he will forever be prevented from understanding himself and will die as a "happy" americanized man. The "liberation" was not a liberation for the Nazi children. It was the beginning of a Verfremdung, a defamiliarization and deculturalization.
A movie really concerning us Nazi children must specifically investigate the mental denazification. The heaviest satanizing project of world history started after the war in order to make us feel as devils. The Allied Forces were more refined than the Soviets in their denazifying manners. The project was performed in schools, newspapers, books, movies, documentaries, comic strips, radio programs, in all official rooms. We were massively ridiculed and satanized. The paroxysm of this mental campaign happened in the early 60s with the launch of the Holocaust. At this moment the Nazi children got their real mental breakdown. The Nazi child novelist Eystein Eggen tells in his autobiography "The Boy from Gimle" that in 1963 the poison yellow flour carpet of his room flew to the ceiling; the room turned upside down.
This denazification program has not ended sixty years later. Now we have the Humanist academics who ask the Nazi children for Vergangenheitbewältigung. There are even some persons who ask why the Nazi children still keep silent.)
(We appreciate these elements of criticism coming from a cousin of our most respected Dörte von Westernhagen, the very first Nazi child to go public with the pain of second generation Nazis in 1987.
Mr. Kiesselbach is right in all he says here - and he says it sharply. We Nazi children have been digging in our family history in order to find arguments for hating our parents. Such are the conditions of "peace" which the humanistic victors have offered us Nazi children.
Mr. Kiesselbach being a free German because he fled to the country of the righteous and victorious after the war, must first address his criticism to his new country which imposes on us Nazi children such living conditions as compulsory parental hatred. Dörte did as much as she could in our post-war sick humanistic civilization.)
Fra programmet : "Etter at Erling Fossen angrep i desember motstandskampen for unødvendig kjekkaseri, og Gunnar Sønsteby svarte med å si at Fossen la seg på Nasjonal Samlings argumentasjon, har aviser, internett og andre medier vært fulle av all slags reaksjoner og innlegg. InterCity inviterer til debatt om alvoret i denne saken, og også om hva som beveger seg på forsknings- og idefeltet okkupasjonshistorie mer generelt. Hva er utrettet på forskningsfronten i de senere år? Publikasjonene strømmer på, og bildet blir stadig mer omfattende og nyansert. Trengs en mer grunnleggende omvurdering spesielt av motstandskampens rolle? Vil grundigere forskning tvert i mot styrke snarere enn å svekke motstandskampens betydning?"
Se referat i Aftenposten 10.1.09 lagt ut på Eystein Eggens dokumentasjonsside.
Se også under Åshild Eidem ved å bla oppover på denne siden.
(For første gang siden fredsfeiringen i 1995 samt Bjørnson-festivalen og Brennpunkt-programmet i 2000 fikk vi NS-barn full oppmerksomhet. Vi ble faktisk hovedtema, takket være Fossen, takket være egen deltagelse i debatten og takket være folkestemningen i en proppfull sal. Akademikerne måtte til slutt love å forske mer på NS-siden og oss. Men vi vet at det ikke kommer noe forsoningsinitiativ fra humanistisk forskermiljø. Etterkrigshumanismen er avhengig av satanisering av NS-foreldrene våre, indirekte avhengig av satanisering av NS-barn. Satanisme og etterkrigsdemokrati lever i symbiose.)
Med et så vanskelig prosjekt er det mye som taler for at Liv har rett i valg av generasjon. 66 år etter krigen er det etterkommerne, andre generasjon, som bærer byrdene : barn av krigsdeltagere på begge sider, men særlig barn på tapersiden. Freden gav aldri taperne noen fredsavtale, kun fordømmelse, kriminalisering, med påfølgende straffeforfølgelse. Fordømmelsen av taperne har ikke blitt dempet i de tiårene som er gått siden freden. Sonet straff har ikke virket formildende. Fordømmelsen har tvert imot økt, særlig etter at Staten opprettet holocaustsentre som opererer som fordømmelsessentre og som opprettholder svart-hvitt syn på krigen og krigerne.
Barna til de fordømte deltok i byrdene under den verste seiersrusen etter 1945. Men de har også arvet byrdene som livslang straff i og med at det å vedkjenne seg å være fra tapersiden, er det samme som å be om å få kjeft. På Liv Mørlands første konferanse i 2009 klarte en mann fra Stiftelsen Arkivet å skjelle ut NS-barna. Vi skulle ikke tillate oss å komme med egne tanker, slik uten videre. En forfatter som var invitert til panelet fant det også opportunt å gripe ordet for å gi oss grunner til å skamme oss over hvem vi var.
Derved burde det være klart at det er ekstremt få NS-barn som tar byrden ved å stå frem. Samtidig har vi ikke noe valg. Skal vi leve fullt ut, må vi være dem vi er ved å vise hvem vi er. Da kommer vi til det viktigste ved Livs arbeid. Hun gir NS barn et forum hvor vi kan snakke både med dem som fordømmer oss men hvor vi også kan være oss selv, fortelle våre innerste tanker, sondere det vanskelige. Derved tør vi håpe at hun fortsetter sitt organisatoriske arbeid.
Før en forsoning er det påkrevet at deltagerne er i stand til å være seg selv. NS-barn trenger kanskje mange slike "samtaler" som Liv drar i gang i Kristiansand. Kanskje også folk fra seierssiden trenger flere samtaler for å våkne til forsoning som den naturlige veien etter borgerkrig ? Vi håper Liv Mørland ikke mister motet etter å ha møtt oss tre ganger, etter å ha blitt utsatt for våre vrangtanker.)
(En forsoning mellom nazidjevlene/NS-familiene og kirken sitter dypt hos prester og biskoper. Utgjør biskopen av Nidaros et unntak ? "Forsoningsprosessen omkring NS-folk" lyder litt vagt. Forsoningsprosesser gjelder mellom mennesker, mellom selverklært gode vinnere og sataniserte tapere. Den andre verdenskrig har blitt en uforløst krig siden seierherrene har skapt et kunstig skille mellom gode seierherrer og onde tapere. Slik fortsetter seierherrene krigen på et intenst mentalt nivå.
De fleste burde forstå at det er umulig for naziunger å leve normalt når de er stigmatisert som barn av rene djevler. Her kunne biskop Singsaas vært klarere i tanken. Så lenge seierherrene har en ideologi som tillater satanisering, burde biskopen ha kritisert egen ideologi. Heldigvis har vi teologen Ole T. Eriksen som er klar i hodet når det gjelder forsoning.)
(Janne stod frem som niesen til Henry Oliver Rinnan allerede som 26-åring, i programmet Dokument2 under 50-årsfeiringen for frigjøringen i 1995. Nå er det gått 66 år etter frigjøringen. Janne har ikke fått noen bedre livsvilkår.
Svarstad kaller sitt tre siders oppslag i Dagbladet "Rinnans siste hemmelighet". Er det noe vi nordmenn kan være sikre på, er det at det kommer flere "hemmeligheter" fra nazistenes "hemmelige" skap og hvelv. Frihetskulten fra 1945 trenger naziondskap som drivstoff. Uten naziondskapen stopper det sosialdemokratiske Norge.
Tvillingene Mette og Janne Jørstad er gisler for en regimestyrt ondskapskult. Med sosialdemokratenes "godhetsregime" blir naziunger aldri fri. De brukes for skyggelegningens skyld, som menneskelig effektstoff - for å gi de gode jøssingene større glans.
Vi som er andre generasjon nazister har lenge prøvd å kalle frem menneskelighet i fedrelandet for å få til en nødvendig forsoning mellom jøssinger og nazier, mellom "gode" og "onde". Det er leit å registrere at også ikke-direkte nazietterkommere får historien som svøpe. Men som nevnt : Bare et regimeskifte kan føre til et forsoningsløft.)
(Tjønn stiller et retorisk spørsmål. Aftenpostens leder sier den 8. mai : "For dette er en krig som menneskeheten aldri vil bli ferdig med, aldri bør bli ferdig med, men som det også går an å bygge noe på." Professor Øystein Sørensen konkluderte på møtet i Samfunnssalen i Oslo den 9. mai, sitert av Tjønn : "I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast."
Begreper som "menneskeheten" og det "norske samfunn" defineres og forvaltes av seierherrene, også 60 år etter krigen. Hverken våre foreldre eller vi naziunger blir invitert til møter med seierherrene uten å måtte bøye nakken. Halvor Tjønn bruker heller ikke vanskelige begreper som NS-barn eller naziunger i artikkelen, men det historieløse "barn av NS-medlemmer", et uttrykk renset for seierherreskyld hva angår rå barnebehandling i fredstiden. Vi kan komme på møter og sukke og stønne til seierherrenes perverse tilfredsstillelse. Men til slutt må vi gå hjem med smuler fra de rikes bord - i best fall.
Det nye i seierherrenes historieforvaltning nå i 2005 er at forsoningsinitiativet overfor oss NS-barn uttrykt av Stortinget og gjentatt av kong Harald under 50-årsfeiringen i 1995, er fortrengt. Initiativet ble for øvrig aldri fulgt opp. Offentlighets-Norge har lagt lokk på et for dem vanskelig kapittel. Naziungene bør synes at det er like greit. Da slipper vi schizofren behandling fra mennesker som snakker om integrering mens de mener og praktiserer utstøtelse.)
(Tre NS-barn tok ordet, men fikk kun tildelt fire minutter hver : Inger-Cecilie Stridsklev, Liv Getz og Sissel Herstad. Halvor Tjønn siterer professor Øystein Sørensen i Aftenpostens møtereferat 10.5.05 : "I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast". Det var rettsoppgjøret som startet utfrysningen av NS-barna. Konferansen med den fine arbeidstittelen hadde ikke NS-barnas håpløse mentale livssituasjon hverken som mål eller tema. NS-barna inkorporerer og bærer frem historien mens historikerne får betalt for å forske i den - for å legge fastere lokk på den. Historikerne har den offentlige moralen på sin side og bestemmer følgelig hva som "står fast". Akademikerne ignorerer behovet for forsoning. Med tidens ideologi tvinges vi fortsatt til å leve i det iskalde markedsdemokratiet der flere og flere føler seg fremmede. De vestlige akademikerne er holocaustianere. Akademikerne gir seg ikke med sine dødsriter. Verdenskrigens døde er viktigere enn de overlevende. Snart åpner Holocaustsenteret i Oslo. Akademikerne er kommers-kulturens lakeier.)
(Biskop Finn Wagle ringte meg i 1999 og ville ha Foreningen av norske NS-barn med på et forsoningsmøte der også den foreldreloyale foreningen Vennetreff for NS-barn deltok. Jeg avviste hans initiativ som en hån mot barna fordi våre foreldre motarbeidet oss. De motarbeidet oss da vi startet vår gruppe i 1991. De ville ikke se våre problemer. De var kun interessert i egne problemer, særlig i forbindelse med at seierherrene ikke lot dem komme til orde, ikke ville ha noen dialog. "Foreldrene hadde det værre enn barna", var parolen. Eystein Eggen har fortalt om foreldrestemningen som var direkte årsak til hans bok "Gutten fra Gimle" i 1993. Andre generasjon måtte frigjøre seg både fra foreldre og samfunn.
Eystein Eggen tok initiativ til forsoning da han på slutten av 90-tallet meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Slik jeg hadde et oppland, en institusjon å forholde meg til, i Den katolske kirken som "nederlagskatolikk" (far konverterte i fangeleiren), trengte Eystein også et oppland, sa han. Eystein ble akseptert som NS-barn i Arbeiderpartiet, kanskje mer enn jeg ble akseptert som frittalende NS-barn i Den katolske kirken. Som representanter for det store flertallet av tause NS-barn ble ingen av oss akseptert, skjønt det var vårt kall. Åpenhet omkring NS-barnas skjebne lå våre hjerter nærmest. Vi ville formidle et forsoningsbehov.
Da Foreningen i 2009 fikk tilbud om å bli med på konferansen "Er forsoning mulig" i regi av Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand, reiste Liv Getz og jeg ned til Kristiansand. Eystein ønsket ikke delta av personlige grunner, men ble hele tiden informert. Lite hadde skjedd i Norge når det gjaldt forsoning - etter stortingets beklagelse under 50-årsfeiringen i 1995 og vår eksponering i media i forbindelse med krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen i 2000. Eggen fikk oss med på Bjørnsonfestivalen det året. Åsmund Haugen fikk Brennpunktredaksjonen engasjert. Så skulle det gå mange år igjen. Vi var med på et krigsbarnforum i Berlin i regi av Deutsche Dienststelle i 1997 og 98. Men i Tyskland kunne ikke ordet "forsoning" brukes. Det ble mer en intellektuell tevling mot politisk korrekte historikere. Foreningen var derfor positiv til initiativet i Kristiansand i 2009, og forventningsfull til hva som der kunne skje.
Jeg ble overrasket da en gammel nazist deltok fra salen, nemlig stabssjef i Rikshirden Orvar Sæther. Han fikk blomster på scenens, nå på grunn av forsonende sinnelag. Og SS-løytnant Bjørn Østring skulle ha deltatt i forbindelse med forsoningsboken "Vi sloss for Norge" som han skrev sammen med Svein Blindheim og Arvid Bryne. Han var forhindret i å komme av helsemessige årsaker. De to andre forfatterne var med, og på en måte representerte de ham.
Dermed var generasjonsblandingen et faktum. "Wagles linje" var valgt. Forsoningsarbeidet gjaldt både gjerninsmennene og deres barn. På forsoningsmøtet i Kristiansand året etter, i 2010, deltok også SS-offiser Fredrik Jensen, Norges mest dekorerte frontkjemper. De foreldreloyale NS-barna i Vennetreff fikk bekreftelse på at bredt forsoningsarbeid gikk an. Vår fristilte forening fikk en historiens lærepenge, nemlig at de gamle nå var gamle. Det var nå opp til andre generasjon å diskutere frem forsoning - som også måtte gjelde våre foreldre. Vi måtte selvsagt først forsone oss med våre foreldre.
Tiden vil nå vise om Den norske kirken er i stand til å mestre en forsoning der også gjerningsmennene er med, om ikke lenger fysisk. De fleste av NS'erne er nødvendigvis døde. Vi vet at de døde med ideologien i behold. Vil det store flertallet av NS-barn - de tause - være hjulpet av generasjonssammenblandingen ? Vil vi ikke nå få hele naziideologien samt holocaust lempet på våre skuldre ? Blir det ikke da desto større grunn for etterkommerne til å forbli tause - for å unngå smerte, skam og stress ?
Den store bøygen for forsoning i Vesten er ondskapsdyrkingen. Etterkrigshumanismen trenger nazismen som bakgrunn for å gjennomføre egne politiske mål, som skremmebilde for hvordan ting ikke skal gjøres. Naziondskapen blir feiret av alle lærere, journalister, prester og kulturformidelere - med svært få unntak - på syvogsekstiende året. Det blir ingen samfunnsforsoning med bare Den norske kirke som motpart. Det blir eventuelt en rent indre forsoning. Vi trenger samfunnsrepresentanter og regjering med i prosessen.
Foreningen av norske NS-barn har lenge søkt forsoning. Vi opprettet et nettforum for saken i 2001. Når vi ikke lenger trenger å forsvare oss mot opphavet fordi de er døde eller svært gamle, er det naturlig at vi bærer dem med oss, i oss, i forsoningsarbeidet. Vi vil likevel påberope oss vår egen generasjons frihet. Når vi er konservative NS-barn, er vi det ikke for å mime våre foreldre. Vi lever i vår tid, i etterkrigstiden. I denne tiden trenger vi aksept, respekt for vår politiske overbevisning, for de lange linjers kulturpolitikk. Vi ønsker ny balanse mellom rotkonservatisme og modernisme. Vi håper forsoningsdeltagere fra den andre siden kan forholde seg til nazibarn som voksne mennesker. Vi har kjempet lenge for vår integritet og er i dag samfunnsdeltagere. Vi er ikke lenger bare ofre slik vi var det under oppveksten.
Det er bare foreldreloyale og konservative NS-barn som har organisert seg. Vi har våre to foreninger. Men det er flere frittstående NS-etterkommere med bramfri røst. Noen, som Knut Engelskjøn, vil heller ikke kalle seg “NS-barn”, sannsynligvis fordi de betrakter seg som personer som har kommet uskadet fra barndommen. De vil ikke ha noen politisk forsoning. De støtter seierherrene i deres politiske praksis. Slike NS-etterkommere skal selvsagt også respekteres.
Vi ser frem til en ny samfunnskontrakt mellom litt pjuskete NS-etterkommere og seiersrike jøssinger. Vi håper og tror at Liv Mørlands initiativ innen Forum for Tro og Livssyn og nå også initiativ innen Den norske kirke fører fremover. Det vil være noe helt nytt i den uforsonlige etterkrigstiden.)
