Mormor døde i august.
Hjembygda er det eneste sted jeg opplevde mamma helt trygg, et urbilde som for meg ble uttrykt i bygdesangen, den som åpnet «Høit tilfjelds og langt fra flo og fjære, i det gamle Trøndelag» og sluttet med at «her i denne bygd ved fjeldet, hvor min moders hytte stod, sprang mitt liv som blomst fra vellet, dypt fra folkets hjerterod».
Mors trygghet sprang likevel ikke fra folkets hjerterot. Mormor var kilden til denne. I likhet med Klüwer-guttenes noe alderstegne far var mormor i sin ungdom blitt tatt hånd om av prosten Mohr lenger nedi dalen, der det under de dystre granlier ble holdt kurs om hvordan man best kunne stå imot tidens folkelig-radikale utvikling. Klüwer kom ut i verden den vide, var kjøpmann i Manchuriet og London, fortalte dog alltid hvorledes ulvene hadde tutet i hans ungdom i Holtålen.
Mormor kom snautt utenfor Hovssletta. Der raget hun til gjengjeld opp som en klippe. Hun dominerte alt rundt seg. Mor var hennes yndling og øyensten. Da mormor om sommeren ble sengeliggende, skaffet Sigrid henne en bibel. Men hun lå mest og glodde på bildet hun hadde hengt opp og sa: Kom hjem, Liv.
- Bare mamma skulle dra på butikken, kunne det være som verden raste sammen; da kunne jeg sette meg på trappen og bare vente, vente, berettet mor fra sin barndom. Hun var yngst i søskenflokken, derfor fikk hun navnet sitt.
Disse to kvinnene var i virkeligheten en. De var så like i sin bratte holdning som endte i hakens lille kløft, «Hovshukku», haken fra Hov.
Denne enhet er det også som slår meg i korrespondansen mellom dem, fra mors «Kjære elskede mamma!» til mormors «Kjæreste lille Liv!», som i brevet av 3.7.1939, der det i åpningen anføres:
«Ditt brev gjorde mig urolig igjen. Du skrev at du kanskje blev med på en flyvetur, jeg har vist skrevet før at jeg syns ikke du kunde det, vistnok er det nu ikke særlig risikabelt dette å fly, men jeg synes du skulle la være dette, vill bare du nu kom hjem, stunder så til da at jeg ikke kan si det.»
Mor var nemlig blitt kjent med en flyver i England. Mormor er helt klar angående hva hun liker og misliker ved denne gamle hovedfiende.
«Det blir nokk et stykke engelsk historie jeg får høre å historie er det gildeste jeg vet, å om jeg kunne nokk av den. De tradisjonsrike engelskmenn med sine eldgamle sermonier fengsler mig, bare danser og mannekeng-parret Vindsor kan jeg ikke utstå.»
Men i prosten Mohrs dager var ennå ikke forfallet begynt, minnes hun:
«Da jeg som 18-årig var i Holtålen kjendte jeg en engelsk løitnant, en sportsfisker som bodde der, han var så ivrig interessert i å lære norsk å fikk sin første lærdom av oss tre jenter.»
Så sluttes ringen med de siste linjer:
«Ja nu går det snart til jeg ser lillebarnet komme gående opover fra veien.»
«Kjære, kjære Liv» fortsetter mormor i krigens første sommer, 9. juli 1940, til datteren, som nå er hjemkommet og i Oslo. I den loddrette ramse i margen på første side står: «Du skjønner vi blev nok skuffet da du ikke kom» og likeledes på baksiden: «Noen fra Egil var hit efter din adresse».
Mormor beretter i dette brev følgende om de nye storpolitiske hendelser:
«Idag er de tyske soldater reist fra Ålen. Det blir så tomt efter disse, synes jeg. De var så festlige og velopdragne. Jeg tror ikke noen har noet å beklage sig i så måte. Endskjønt folk, især i førstningen, forsøkte å utspre alslags løgnaktige rykter om dem. De som bodde her i 14 dager var absolutt gentlemenn. Ja hvordan vill det gå den videre utvikling i dette!
En kjenner jo ikke meget til styret i Tyskland, men hvilken organisation? (Her skulle jeg ventet et utropstegn, men det står faktisk et spørsmålstegn.) Å så begeistret de tyske soldater er for sin fører. Ja det må visst ligge i blodet den varme sympati. Ich liebe Deutschland.»
Mormor var slektens sentrum og dens ledende personlighet. Det stod kvinner bak henne igjen, tilbake til «hennes» mormor, datter av den lokale sjef for det den gang i trakten så allmektige Røros Kobberverk. Han var igjen sønn av direktøren, Leonard Christian, en av de mange tyskættede som kom for å administrere denne landets største industribedrift, som den ble etter at malmen var blitt funnet oppe i fjellet: «Lev vel, o Røros i hundrede Aar, lad’ dine Vognhjul trille».
Min tipp-tipp-tippoldemor var som enke blitt sittende igjen med åtte eller ti døtre langt oppe i de brede lier; godt gift var de fleste likevel blitt. Jeg møtte en kvinnearv som i seg selv var så mektig, at den bent fram truet med å skjære over tradisjonen fra selve Hov, der gårdene lå i tømmerbrun klynge midt på sletta, med Oppigard, det største bruket, som mormor var fra, litt tilbaketrukket.
Likevel kan jeg ikke si at mormor var arrogant. Hun var bare totalitær, altomfattende som det dype sus når bjerkene vaiet i vinden og glitret i solen foran de mørke veggene på Hov, midt på slettas svake forhøyning. Her var Universets sentrum. Det var så enkelt at selv et barn måtte forstå det.
Så da mormor døde i august, raste på nytt en del av min verden sammen. I det ytre oppførte jeg meg ikke noe forskjellig. Sammen med Terje jagde jeg kalvene ut i åkeren og var som før. Men inni meg hadde jeg en skjebnesvanger følelse: dette er slutten på en epoke. Nå vil mor ikke lenger ha noe fast holdepunkt i verden. Nå vil hevnen komme fra hennes sjalu søstre.
I gravølet samlet grunnstammen i bygda seg. For det var de virkelig, morsfolket sitt. Det var noe spesielt ved dem, noe historisk og høytidelig. Miljøet var tjukt av tradisjon, nesten så man kunne skjære blokker ut av lufta, enkelte ganger i hvert fall. «Les høyt og tydelig, gutt, og stopp ved skilletegnene!» ble det hermet etter mors onkel. Det skal han ha sagt til lensmannen da han fikk arrestordren lest opp i 1945. Likevel var han en langt veikere type enn sin søster. Hun hadde en sterk vilje, dog uten helt å vite hva hun skulle bruke den til.
Mormor ble gravlagt ved siden av sin mor og fikk en svart stein med nydelige, presise gullbokstaver, akkurat som den over berglæge Stengel på Røros kirkegård. Når vinteren er begynt der oppe, står rognen fortsatt rød over mormors stein. Men jeg vet ikke om det er den samme som stod der den dagen hun ble gravlagt.
«Han ville ikkje gå kongen til handar, og difor vart han kalla Bjørn hauld,» stod det på gammeldags nynorsk bakpå et av kortene i det historiske spillet mor lagde.
Hun klippet ut over hundre bilder. De var norgeshistorien i duse, svakt jordslåtte farger, ledsaget av en nesten vemodig duft av papp. Men mest av alt var det sagatiden, «forn old», hertug Skule i blå kjortel og holmgang under Slindebirken i solrenning. Bjørn hauld hadde vært høvding i en eller annen dal og foretrukket å emigrere til Island da riket ble samlet.
På billedsiden stod kortets nummer i hennes presise håndskrift og bakpå den historiske kommentar i gotisk trykk. Hun ga meg sin saga med billeder på. Så skulle jeg trekke ett og gjenfortelle hva det representerte i vår historie. Og om hun kanskje ikke lenger satt fullt så høyt i sin sagastol, satt hun iallfall med fasiten, noe jeg kunne bekrefte ved å snu kortet.
Stolt, stoltere, stoltest. Det var formelen for mor og mormor og sikkert en uendelig rekke med forfedre bakover. «Kjøle (svært) stolt, Hovsfolket, sju,» kommenterte naboene på bygdas målføre. De følte at Hovsfolket ikke helt var av denne tid og representerte noe eldgammelt som de ikke helt fattet. Morsslekten fattet det knappest selv engang. Fortiden og tradisjonen var på en måte her og nå. Den ruget over alt. Derfor fortalte ikke morsfolket særlig mange hendelser fra tidligere århundrer i Ålen. Jeg måtte spørre naturen omkring, selve fjellene. De svarte med ekko av gamle legender.
Øst for setrene ruvet Skardøras to brede panner. Mellom dem gikk det mest markante grensepasset mellom Trøndelag og Sverige. Olaus Magnus, den siste katolske erkebispen i Uppsala, hevdet på 1500-tallet at oldtidens fyrster hadde hogd det ut. Prost Stuevold Hansen, som var vokst opp like under fjellporten, skrev rundt 1870 at hovedgrunnen til ferdselen gjennom den var at «herjedølene svarede avgift til Hov i Ålen».
Jeg hørte aldri morsfolket mitt nevne at de i fordum hadde mottatt tributt fra denne (nå svenske) provins, som strekker seg fra Helgasfjellet, Sveriges høyeste topp sør for Kebnekaise, og ned i skogene ved Mora i Dalarna. Rent geografisk var opplysningen merkelig, da den forutsatte litt av en omvei over fjellet. Det er 15 mil nordvestover til Skardøra fra det tingsted der de gamle menn rundt 1270 fortalte en gruppe trøndske stormenn hvorledes Herjedalen i Halvdan Svartes dager var blitt bebygd.
Bygdeboka nevnte muligheten av at Eilif Ørn som bygde i Skagafjord på Island, var fra Hov. Den lærde trondhjemmer Gerhard Schøning hadde gjort denne kobling for flere hundre år siden. Her må det ha bodd store og mektige menn, noterte han ved synet av de store gravhaugene på sletta. Nå var de borte. Kirken stod igjen, nordligst på brinken, der sletta stupte ned i en myriade av småbruk og rydningsplasser, og fjellet ovenfor satte sluttstrek for dalen.
Den gamle stavkirken var noe større enn Borgund og stod hundre meter lenger inn mot midten av sletta. Den var også borte, bortsett fra en rundbuet dør og noen planker som lå på Fylkesmuseet i Trondheim. Kong Sverre hevdet at den stormann som istedenfor hov bygde kirke på sin grunn, selv skulle rå for den og tilsette prest. Han «talte Roma midt imot», som det heter i fedrelandssangen, ble lyst i bann av paven og høyt elsket av høvdingene i Trøndelag.
Hos Hovsfolket hang det igjen noe mørkt og hardt som skilte dem så tydelig fra lynnet i resten av bygda. Det var jarlene på Lade ved Trondheim. De var ivrige blotmenn og hovet deres midtpunkt og forbilde i en slags «stormannsrepublikk». Jarlene rådde i lange tider for landet. Sagaene om dem var mest populære, særlig den om Sigmund Brestesson. Det var som om morsslekten prøvde å fortelle noe om seg selv ved å lese høyt fra de gamle islendingers besøk på Lade. Hovsfolket representerte i høyeste grad det NS-propagandaminister Gulbrand Lunde yndet å kalle «søndringstanken»: en tradisjon eldre enn rikssamlingen og som støtt var imot den. I Trøndelag fortsatte denne linjen med Skule, fru Inger til Østråt og hennes svigersønner Bjelkene på 1600-tallet, en linje av adelsstyre som ikke aktet å bøye seg for noen og varmt støttet opp om lignende tendenser rundt om i bygdene.
Et kjernepoeng ved å være NS-barn er at mange av våre mytologier i og for seg ikke er så urimelige. Skammen er blitt overført på det selvsagte og har gjort det elementære forbudt. Man behøver ikke være NS-barn for å gripes av historien om Erik, ladejarlens sønn med en trellkvinne. Erik vant slaget ved Svolder, styrte Norge i femten år og fikk danekongens datter og halve England etter først å ha erobret det. En trønder erobrer England! Aldri ser jeg en reportasje fra det verdensberømte vikingmuseet i York uten å lure på hvor graven til Erik jarl er i denne by. Under gulvet i den veldige katedralen? Ved muren kledd med roser og eføy? Her endte han nemlig sine dager, gutten fra den sørtrøndske skogdal som ble sin samtids mest karismatiske krigerhøvding og jarl over Northumberland.
Dette er funderinger jeg har brakt med meg fra min barndom, og som lever sitt selvstendige liv i meg, som i så mange andre NS-barn.Problemet er at de fleste føler at akkurat for oss er dette forbudte interesser. Andre kan dyrke vikingene uten å føle seg som nazister. NS-barna har mistet kompasset til fortiden. Selv repeterte jeg min hjemmelekse i et terreng som gjorde det overflødig. Landskapet var i seg selv så instruktivt. Det kunne ikke misforstås. Bare ett sted i bygda kunne vært sete for «en mektig bonde» som kunne gi sin fostersønn et skip med tjue manns besetning, slik sagaen berettet om Eriks oppvekst i nabodalføret. Hovssletta tvang fortsatt resten av landskapet i kne, selv dalsidene, der gårdenes navn så tydelig fortalte at de begynte som åker og eng under Hov. I tidens fylde flyttet trellene ut fra urgården og ble leilendinger under den.
Farfar hadde i 1930 slått seg ned i Ålen, i den lille stasjonsbyen ved slettas sørende. Hans gode venn Johan Falkberget klatret ofte opp den bratte trappa til andre etasje for å samtale i stua. Derfra kunne de se hvorledes dalen svingte seg opp mot fjellheimen som de begge kom fra og hvor dikteren bodde. «Hun var kommet av så stort et folk, hun var frilldotter til gammel-lensmannen på Hov,» het det om mor til hovedpersonen i «Eli Sjursdotter», boken Falkberget slo gjennom med. «Her hadde de gått som høvdinger i dalen. Ordene deres var lov for alle,» stod det i oppfølgeren «Av jarleætt». I Falkbergets verk fra alderdommen overtar heltinnen til slutt Hov og strekker sine mødige lemmer ut under sengens drakestolper.
Hva annet kunne An-Magritt kjøre med enn Hovi-stuten?
«De siges at nedstamme fra de gamle kongelige norske Huse,» skrev kommanderende general i Trøndelag like etter An-Magrittstid, da Hovsfolkets «synligen distingverede» utseende hadde stukket seg ut i hans rekker. Skansen som fortsatt strakte seg over sletta, var blitt gravd ut i fedrenes gravhauger. Bjørkene suste over falne karolinere.
Mormors far tittet såvidt fram av sagnets tåke. Oldefar Lars Hov og hans halvbror (utenfor ekteskap) brukseieren var stamfedre til alle NS-medlemmene i bygda, bortsett fra at Arbeiderparti-ordføreren hadde meldt seg inn. I den tidligere tingstuen på Hov hang portrettet av oldefar på veggen, pluss Borgerdådsmedaljen med sløyfe i nasjonalfargene. Medaljen hadde han fått etter et langt liv som kommunalpolitiker. Pipa sluknet ofte for den ivrige debattant. «Her i tingstuen er det strengt forbudt at røke, unntatt for Lars Hov, da; han røker jo bare fyrstikker,» skal sorenskriveren ha sagt. Nå så Lars taust ned fra veggen. Ansiktet var ikke så utpreget aristokratisk som hos mange andre i klanen, men kort og bredt, som hos de gamle reinsdyrjegere ved Helagsfjellets store bre. Tøff type, syntes jeg. Håndfast som jernet han smidde og jordnær som de dempete røde og grønne bondefargene på kistene det ble satt på. Han hadde dyrket opp det våtlendte søkket mellom tunet og den ruvende bakken «Vassjalet» bakenfor, bygdas suverent beste åkerjord. Han var en kvernkall med store kunnskaper. I 1905 var han tilhenger av fortsatt union med Sverige og motstander av det nye kongehuset. Rart ingen kunne fortelle noe særlig om hvem han virkelig var, som menneske. Jeg leste et par brev etter ham. De var korte og kontante, rene rapporter: «Nu har vi slåt i Lierne og paa Bangerne, dessuten har vi faat ny Dreng, men han duger bare til at faa Kjæften op.»
Da oldefar døde i 1913, ble minneordene i lokalavisen innledet med at mennene på Hov «i gamle dager» hadde vært de fremste i bygda, ikke bare på grunn av gården, men også visstnok på grunn av sine personlige egenskaper.
Etter Lars kom syndfloden. Ålen hadde som den første kommune i landet fått Arbeiderparti-flertall i 1907 og er fortsatt eneste sted hvor de har beholdt det sammenhengende. Etter oldefars død satte partiet inn et sluggeraktig, revolusjonært hardkjør som strøk bondenasjonalismen av det lokalpolitiske kartet. Hovsfolket var etter krigen forarget over at de ikke lenger fikk ha 17. mai-toget for seg selv, som i «de harde trettiåra», da den første i måneden var dagen over alle dager, «Internasjonalen» dundret mellom dalsidene og slagropene gjallet: «Bønder og bønders barn skal skytes og slusken styre rike og land!» Hovskarene må i sin svartkledde motdemonstrasjon ute på markene ha virket som meteorer falt ned fra fortiden. Det var annet malm i dem. De mer radikalt-folkelige venstrebøndene var altfor veike for dette kjøret. Handelsmannen, min innflyttede farfar, stod forsiktig bak gardinet og mumlet «Nei, skal de nå ut og vifte med den røde kluten igjen». De yngste av hans sønner sluttet seg til den nye bølge. Hadde det stått i menneskemakt å stoppe den, lå denne mann nå i alle tilfelle under torva.
Oldefar og oldemor lå i hver sin ende av kirkegården. Hans gravstøtte var en slags spiss, hvit pyramide. De fortalte den hadde stått på Hov i ca 20 år, før sønnen på Oppigard hadde samlet nok kraft til å flytte den de par hundre meterne bort til kirkegården.
Svigerdattera Gudlaug lå hele dagen på loftet. Når hun ville noe, dunket hun med stokken i gulvet. De sa hun var gått til sengs alt før krigen. Men den 9. april stod hun opp igjen og hadde vært i full vigør til Tyskland tapte. Så hadde hun lagt seg igjen.
Hovsfolket.
«Et folk på 80 millioner har reist seg!» skal morbror Lars ha sagt da Tyskland før krigen innførte to års verneplikt. Etter mormors død var han slektens ubestridt ledende personlighet og i tillegg midtbygdas sterkeste mann. Det er for tiden så mye snakk om at NS var en «arbeiderbevegelse». Lars var i det minste arbeider, ikke ved noe samlebånd, naturligvis, men rallar og frifant. Han var som «Kalle Nilsson Tordenbrak, upp mot fjällen i det höga nord» og populær langt inn i Arbeiderpartiets rekker. Lars var skvær og real og firte aldri en tomme på sine meninger. Under krigen hadde han vært formann i skolestyret.
Det hadde alltid vært minst én Lars i Hovsslekten, for det meste bønder og soldater. Lars var en usedvanlig kraftig kar, men «uvøren og hensynsløs», fortalte bygdeboka om en av de tidligere med dette navn. Morbrors renommé hvilte dels på at han engang skulle ha banket opp en svenske så grundig at denne på grunn av forsmedelsen etterpå tok livet av seg, dels på den sterke rettferdighetssans som hadde foranlediget denne batalje. Kasjotten hadde ikke hatt særlig reformerende virkning, hverken på Lars eller det øvrige Hovsfolket.
«O, Fedreland, vårt svar er sagt, ved Rhinen står et folk på vakt,» deklamerte mors onkel i de lange, lyse sommerkvelder. Dette var den andre verdenskrigen de hadde vært med på å tape. De bekymret seg slik over at Tyskland var delt. Derfor tok de til seg berlinerbarn.
Ute var et slikt barn, liten og mager med gulgrønne øyne. Hun bodde hos Lars. Terje og jeg lekte med henne, men syntes hun var veldig snål. Hun var så uberegnelig.
Noe lyste så rødt i høyet en gang vi lekte der. Høyet var tørt og derfor lyst grågrønt. Jeg tok tingen opp. Den var av metall. Det var et lite flagg til å bære på jakkeslaget. En hvit sirkel var i midten. Hakekorset var i sirkelen.
Hovsfolket brukte fortsatt hakekorset. Det virket sterkt opphissende på naboene. Jeg hadde tidlig fått gode råd om at jeg burde kutte ut disse fælingene og satse på det som var begavet og bra i meg. Men jeg kunne ikke noe for det. De slo en tryllering om mitt sinn. Alle i bygda var imot dem. Likevel satt de og bekymret seg slik for sitt kjære Tyskland. De ga ikke opp. Hakekorset måtte de nesten få lov til å bruke. Det hadde vært bumerket deres siden middelalderen, slik det stod i bygdeboka.
Det fløt av antibritiske skrifter i miljøet: små bøker med tegninger som viste den tykkfalne John Bull på profittjakt over hele kloden. Gull og diamanter ble funnet i boerfolkets land. Straks var Englands flåte og hær der. Enkelte av bøkene var fra den første verdenskrigen: «Den hvite races selvmord». Og alt var Englands skyld.
«Med England i livlinjen» kalte de Trygve Lies erindringer fra tiden i imperiets ildlinje. «Terror og vold» het justisministeren, Terje Wold. All rettferdighet i himmelen og på jorden måtte være ramlet sammen, mente de, når de ble straffet for å ha holdt med Tyskland mot sjørøverøya.
Dette ikke bare snakket de om. De holdt seminarer om det, alle onklene og tantene og mors fettere og kusiner, der de mørkladne steinansikter gikk igjen som slektens trekk. Her var en åpenhjertighet fem hundre ganger større enn i fars familie, der fortielsen var blitt filologi og intellektuelle teorier. Krigen hadde ødelagt kommunikasjonen. En av fars brødre hadde tegnet hakekors i pannen på bildet av alle NS-erne i bygdeboka. Far selv vaklet rundt i hovedstadens kulturmanesje til den varmt-vemodige trompetsolo i årets slager «Oh, mein Papa, er war ein wunderbarer mann, oh, mein Papa, er war ein grosser Clown». Hovsfolket stod støtt som de svarte skiferklipper og utbasunerte sin kjærlighet for all verden. Blant disse enkle bønder var det ingen frykt for at barna skulle få vite. Her var den mest bramfrie indignasjon, med de aller minste andektig lyttende ved de eldres føtter. «Rana til seg halve verden,» sa de om England. Det var rettferdighet, det! Det var den rene studiesirkel og var så lenge mormor levde, helst blitt holdt hos henne. Jeg syntes det var lunt og traust, artig og spennende. Noen heimføing-verden var det likevel ikke. Den var, på sin gammeldagse måte, langt mer internasjonal enn tidens anglo-amerikanske ensretting. Boken «Krigen om oljen» handlet om det gamle Persias kamp mot koloniherrene, og «Asia» av Colin Ross ga poetiske skildringer av kirsebærblomstringen i Japan, britenes farligste motstander øst for Suez. Disse asiatiske land og regioner hadde også tapt, men i de tyske bøker fra krigen levde deres stolthet og storhet liksom videre. Dette var den egentlige verden, den sanne, den vi hadde for oss selv. Den indre stemning i Hovslekta var lukket mot verden utenfor, de andre i bygda var i grunnen luft. Stemningen var dyp og inderlig og bandt oss alle sammen, en stemning av elde og tradisjon, av rotfeste og tilhørighet. Dette var den egentlige verden, total som solformørkelsen den 30. juni, da alt ble svart og det tok til å blåse som fra skapelsens morgen.
Det var i grunnen håpløst å innlate seg i noen diskusjon med andre. For dem var Tyskland noe fælt som heldigvis var blitt banket sønder og sammen, og over hvis brukne rygg menneskeheten nå skred framover mot utdanning og opplysning.
Slik var det ikke hos morsfolket mitt. Der var det som det først var i går at tyskerne hadde forlatt Norge, som om deres latter i skumringen enda hang igjen langsetter landeveiens grus, som om små tråder fra deres grågrønne uniformer ennå svevde i luften.
I begynnelsen hadde vi nok delt denne stemningen med flere. «Det blir vel ikke arbeid å få, nå som tyskerne drar sin vei,» skal en bygdamann ha sagt da krigen var slutt. Særlig gruveindustrien - kjernen i det lokale Arbeiderpartimiljøet - hadde gått for fullt og skaffet svovel til den tyske dynamitten. Ålens bergverk var ikke så store som Orkla-konsernets på Løkken og var derfor ikke blitt bombet av de allierte, men ellers florisante nok. En kar derifra var nærmest blitt lynsjet da han hadde foreslått å investere noe av inntektene i småbrukene. Nasjonalt bakstrev og bondenazisme skulle man ikke ha noe av. Tyskerne og deres rustningsindustri var en helt annen sak. Mange ålbygger sørget i førstningen over de gode og rause arbeidsgiverne. I mellomtiden hadde Marshallhjelpen bleknet minnet om krigstidens storslåtte gruve- og anleggsvirksomhet. Bygdas ofre i «Fridomskampen» hadde fått sin bauta med verset «Mitt land eg gjev med hugheilt mot alt det som heiter mitt»: en var blitt bombet av britene på tyskernes mest krigsviktige anlegg i landet og en annen var falt i slåttonna 1942 da ljåen støtte mot en gjenglemt håndgranat. Vi var alene med vår kjærlighet til det knuste Tyskland.
Men vi var mange, sterke og tøffe. «Jeg tok visst litt hardt i ham,» ble det lavmælt hermet etter morbror Lars, om den gang han hadde hatt sin kamp med svensken. Sagn om drabelige basketak gjennomvevde miljøet og lå over mennene i deres sindige, ofte noe høytidelige ro: her var karer med noe i bakhånd, om det skulle røyne på. «Sydstaterne,» mumlet Lars langsomt og distinkt og stirret på den røde pakken for det den gang så populære merket «South State». Selv røkte han ikke sigaretter. Snus var tingen for nevekjempere.
I Ålen slo aldri trykket fra nederlaget helt inn, slik min fetter og jeg opplevde det på nærmeste hold i Oppdal. Terje bodde like ved Aune, igjen en av Trøndelags mange NS-gårder midt i bygda. Alf Aune var vår jevnaldrende kompis. Hans søster «Lola» var født i -45, men likevel oppkalt etter det tyske dekknavn på Rinnan-banden. Nederlaget herjet langt mer på Aune enn på Hov:
- Det er fylla! sa Alf, vi betraktet en morgen et stort hull i glassdøra i den herskapelige hovedbygningen på den gamle skysstasjonen, med fotos gitt til minnealbumet av gjennomreisende tyske baroner. Alfs far med drikkebrødre hadde tatt en nattlig snarvei. - Det lå til og med en og sov i badekaret, sukket tante Sigrid etter å ha rykket ut senere på dagen.
Vi visste om NS, men mest som en fjern, halvglemt erindring fra våre første år. Terje hadde liksom et lite søkk i sjelen, et svakt punkt på grunn av det. Han husket såvidt at Sigrid kom gående over grønne jorder etter at hun hadde sittet i Bredtvedt kvinnefengsel. Hun hadde fått utsettelse med soningen, fordi Terje var nyfødt da freden brøt løs.
Hovsfolkets forhold til NS var svært pragmatisk. De var minimalt opptatt av partiets dyrking av «Hellig-Olav» og ville mye heller være Tore Hund som ga ham banesåret på Stiklestad. En dyrking av avdøde norske førere ville da også blant disse avsatte småkonger ha virket svært unaturlig. Det ville vært komisk å besmykke Lars med NSUF’s hedersbetegnelse «Quislings gutt» slik restene av «Ungdomsfylkingen» fortsatt i dag ynder å titulere seg selv. Lars var ikke typen. Trass i mors hengivne og ungdommelige entusiasme stod bokstavene NS i sum ikke for «samling», menfor «Nasjonal splitting». Dette vil ikke si at Hovsfolket ikke hadde vært svært ivrige NS. De mønstret rundt 40 tilhengere og satte i så måte Gauldals- for ikke å si sørtrønder-rekorden. Men grunnlaget for deres iver hadde vært noe annet enn selve partiet. Hovsfolket var essensielt føydalister. Under nasjonalismen lurte «det permanente landssvik» nederst i deres verdensbilde: heller en sterk utenlandsk storkonge enn en innenlandsk enehersker. Det var slik en saga over dem, en stoisk avventende ro i nederlaget, som om «landet var høvdingeløst», slik Snorre beskrev situasjonen etter at den siste ladejarl, nevø av Knut den mektige, hersker over Danmark og England, var druknet nord for Skottland, og «Helgenkongen» igjen torde å gjøre et siste forsøk.
Terje og jeg overtok disse holdninger. NS var i seg selv ikke særlig interessant. Det var ikke hovedsaken.