Barna til medlemmene av Quislings parti Nasjonal Samling måtte overvinne mange vanskeligheter før de kunne møtes og samles. Med samme styrke som våre foreldre greide å stå sammen både i de vanskelige krigsårene og de enda vanskeligere etterkrigs-årene, har vi barna greid å flykte fra og fortrenge foreldrenes miljø. Resultatet er at de fleste NS-barn i dag ikke kjenner andre NS-barn enn egne søsken.

I 1949 opprettet våre foreldre Forbundet for Sosial Oppreisning. Ukeavisen Folk og Land bandt sammen de kriminaliserte NS-erne, som etter soning befant seg spredd utover vårt ganske land. I 1971 byttet forbundet navn og ble hetende INO : Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie.

I 1988 kontaktet en journalist Instituttet for å intervjue noen NS-barn. Ti barn ble plukket ut av INO. Alle unntatt Bente Blehr ba om å få være anonyme. Det var umulig for andre NS-barn å kontakte de intervjuede. Ennå i dag, ti år senere, kjenner vi bare tre av deltagerne. Intervjuene kom ut i bokform under tittelen "Fødd skuldig".

I 1991 skrev Eystein Eggen under fullt navn en kronikk i Aftenposten. Kronikken hadde tittelen "Den fortapte generasjon". Kort tid etterpå møttes vi i min leilighet i Oslo. En første gruppe ble fort etablert. En av initiativtagerne var sosialdemokraten Helge Fjugstad fra Asker. Vi var et titalls skjebnefeller som regelmessig kom sammen, noen ganger privat, andre ganger på en fredelig restaurant . Vi var alle født mellom 1942 og 1950. Mye tid gikk med på å presentere oss for hverandre, med å fortelle vår historie. For hver nyankommen måtte vi ta det hele om igjen. Et obligatorisk spørsmål som vi stilte, var : "Hva er ditt verste minne som NS-barn ?"

Ł utvide gruppen viste seg å være vanskelig. Noen dukket opp med en lidenskapelig fortelling, for aldri mer å vise seg. Andre bare satt der, kom ikke helt ut av skapet. Kontakten mellom Eystein Eggen og meg utviklet seg. I perioder ringte vi hverandre daglig for å snakke om gruppen, om vår situasjon, om vår moralske og psykologiske fremgang. Som knagger å hekte samtalen på brukte vi de sterkeste temaene : generasjonskonflikten, holocaust, vår skyldfølelse.

Det var under en tur i Frognerparken i Oslo våren 1993 at vi stilte oss spørsmålet :

"Kan et barn være født skyldig ?"

Svaret gav seg selv :

"Nei !"

Fra det øyeblikk sluttet vi å anstrenge oss for å sone. Tvert imot gjaldt det å gjenfinne vår normale plass i samfunnet. I beste fall angikk ikke krigen oss. Hvorfor kunne vi ikke sette hele det omtumlede livet til våre foreldre i parentes og knytte oss til våre beste- foreldre ? De fleste av disse hadde aldri vært medlem av NS og kunne altså legitimere vår normale plass i generasjonsrekken. Vi er nordmenn fullt og helt, hva enn hevngjerrige antinazister måtte mene og hva enn vi måtte føle selv.

Den "åpenbaringen" som fallt over oss som solskinnet over parken denne forsommerdagen, kan fortone seg absurd i sin enkelhet. Så mye er absurd i NS-barnas liv. Det gjaldt å tenke tanken.

Eystein Eggen hadde allerede fra 1990 gått og tenkt på å skrive sin selvbiografi. Takket være vår gruppe utvidet han sitt prosjekt og prøvde nå å skrive alle oss NS-barna inn i historien - ja inn i Historien som vi hadde falt ut av. Boken kom ut i 1993 under tittelen "Gutten fra Gimle". (I vår nordiske mytologi bodde gudene på borgen Gimle. Quislings residens på Bygdøy i Oslofjorden fikk også dette navnet. Den dominerende bygningen på en sokkel av rustikk granitt rager i høyden med et tungt romansk tårn.) Omkring 70 NS-barn nevnes ved navn i boken.

Eystein Eggen er historiker og sosiolog med de gamle norske bondegårder som spesialfelt. I "Gutten fra Gimle" bruker han hele sin faglige tyngde på å forklare NS-bevegelsen gjennom odelsbøndenes tenkning og strev for å bevare norsk bondetradisjon i en tid da Arbeiderpartiet hadde fremgang med sine paroler om "proletariatets diktatur" og "utrydd borgerskapet". Den påståtte norske fascismen, NS-bevegelsen, er ikke en djevelsk ideologi importert fra kontinentet. Bevegelsen er rotfestet i vårt lands egen historie. Hvis en djevel har lurt seg inn, så dreier det seg om et godt norsk troll.

Norsk nasjonalisme våknet i det 19. århundre, båret frem av romantiske personligheter som Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson. Venstre, som ble grunnlagt i 1884, skulle komme til å kanalisere den nasjonale tidsånden og ble mot slutten av århundret det dominerende partiet. Venstres politikk førte til Norges uavhengighet fra Sverige i 1905. Bente Blehrs bestefar, Otto Blehr, var statsminister på den tiden. Både Eystein Eggens bestefar og min egen var venstremenn. Fra Venstre til NS gikk det forbindelseslinjer gjennom de gamle bondefamiliene. Knut Hamsun støttet NS uten å være medlem. På grunn av sin gamle begeistring for Venstre.

Selv om den allmene slektskonservatismen er hovedpoenget i "Gutten fra Gimle", foretar også Eystein Eggen en grenseoppgang mot den nasjonale venstrearven der den forlot sitt hjemlige grunnlag for å gå over i en mer generell pangermansk rasisme. Vi NS-barn får ofte en følelse av at det har vært viktigere å ramme de gamle slektene enn nazismen som sådan. Eggen fremhever at i hans fars familie var det, foruten en markant oppslutning om NS på vanlig nasjonalromantisk grunnlag, også en mer rasistisk retning, som blant annet førte til at både Eggens far og mannen til en av farens kusiner etterfulgte hverandre som redaktører av den norske utgaven av SS-Leitheft, tidsskriftet til organisasjonen som organiserte holocausten.

NS-barnas historie er ikke avskåret fra vårt lands dypere historie. Ł gjenopprette vår tilknytning til Historien var Eystein Eggens sentrale motiv. Flere kapitler i hans bok er en sosiologisk analyse av familien Hov som har residert på sentralgården Hov i Gauldalen siden middelalderen. I 1945 ble tredve familiemedlemmer dømt for tilknytning til NS, blant dem Eggens mor.

"Gutten fra Gimle" fikk svært mange omtaler i landets aviser, i hovedsak rosende. Takket være Eggens bok ble flere i vår gruppe trukket inn i avisdebatter, og litt etter litt ble NS-barnsbegrepet innarbeidet i media.

Den 17. februar 1995 fremhevet jeg Eggens bok i artikkelen "Jubileet og tapernes barn" som fikk et helsides oppslag i Dagbladet.

Fire dager senere kom det et tilsvar under tittelen "Gi NS-barna en unnskyldning", skrevet av Cecilie Høigaard, datteren til en motstandsmann som døde i 1944.

Den 8. mai 1995, på femtiårsdagen for frigjøringen, uttalte både kong Harald og Stortingspresident Kolle Grøndahl en beklagelse for den behandling NS-barna og tyskerungene ble utsatt for etter krigen. Etter Stortingets samråd leste Stortingspresidenten opp følgende tekst for en samlet sal :

"Og i dag ser vi klarere at det var lidelser på begge sider av fronten. Det er også en av grunnene til at ikke alle nordmenn tar fullt ut del i vår glede i dag. Jeg tenker her på dem som har lidd fordi deres fedre valgte gal side under krigen og på dem som ble født med en tysk soldat som far. 50 år etter må vi også kunne si at den selvjustis som i frigjøringsdagene ble utøvet overfor de såkalte "tyskertøsene", ikke hører til blant de mest ærerike kapitlene i vår etterkrigshistorie."

Samme dag deltok tre fra vår gruppe i et dokumentarprogram på TV 3 under tittelen "Tapernes barn".

Vi måtte iføre oss Nessus' skjorte, ta kampen opp mot en offentlighet som så lenge hadde annullert oss vekk fra historien.

Vi greide å få vårt anliggende til å bli jubileets nye hovedsak. Vi skapte en åpning.

Blant krigsskjebner i Norge har vi ca. 10 000 barn skapt av kjærlighet mellom norske piker og tyske soldater. I 1945 ble barna utstøtt som såkalte tyskerunger, av offisielle leger i en undersøkelsesrapport av samme år erklært som potensielle femtekolonister på grunn av nazistiske gener. Ute i samfunnet har barna blitt martret av fredstidens hat, mens de inne i seg selv har følt naziangsten spise sjelen. Tross alt klarte gründeren Per Löhr Meek sammen med andre tyskerunger allerede i 1986 å starte Norges Krigsbarnforbund. Forbundet ble tidlig splittet, den dynamiske arvtageren heter Krigsbarnforbundet Lebensborn, ledet av den oppofrende, uredde Tor Brandacher. Hans initiativ til å gå til rettssak mot staten har i år 2000 ført til internasjonalt gjennombrudd i media. En pioner i hjelpearbeidet for tyskerungene har vært min slektning Ragnhild Klüwer Führer, selv en såkalt tyskertøs. Bosatt i Berlin har hun hjulpet mange av barna med å finne sine ukjente fedre.

I 1999 mangler tyskerungene - de kaller seg nå krigsbarn - et ståsted i historien. De fleste av dem ønsker ikke bare pengeerstatning for tort og svie, noe som Norges Krigsbarnforbund har kjørt frem som hovedsak. De ønsker attføring, integrering, med dertil frihet fra angsten. Bare våre gamle tyskvennlige slekter kan gi krigsbarna den roen de søker. Eystein Eggen gir i Gutten fra Gimle en tung beskrivelse av Norges gamle kulturelle bånd til Tyskland. Over femti år etter krigen skal våre tradisjonsrike slekter i samarbeid med det sosialt bevisste Norge være i stand til å gi våre tyskerunger et rettmessig hjem.

Henimot det 3. årtusen, og over 50 år etter klimakset i den store ideologiske borgerkrigen i Europa, befinner vi NS-barn oss midt i brytningsfeltet for tidens krefter. På ny er det spenninger i våre samfunn. Det har oppstått et vakum etter at århundrets største prosjekt - proletariatets diktatur - er blitt vraket. Kontrarevolusjonen sprenger seg frem med historisk nødvendighet. De hvite har de facto vunnet århundret og står nå mot de utvaskede røde. Militært sett har ikke de hvite lenger noen fiende. Kulturelt står kampen mellom tradisjonalister og modernister, de siste gjerne benevnt liberalister og sosialdemokrater.

Mange NS-barn bærer nødvendigvis i dette krysspresset på de dypeste sjelsdepresjoner. Situasjonen kan være suicidal. Livslang motvind og kaotisk identitetssøking er årsaken. Vi NS-barn burde kunne forvente mest støtte fra våre foreldre. Men den velkjente generasjonsmotsetningen spiller oss her et puss. Fra tidenes morgen er det logisk og riktig at barn skal opponere med kraft mot sine foreldre for selv å vise seg verdige til å overta foreldrenes plass, makt og autoritet. Sunn konkurranse synes imidlertid å ha veket plassen for ensidig forakt. All konkurranse forutsetter dialog. Gigantnederlaget i 1945 har fått traumatiske virkninger hva angår generasjonenes naturlige opposisjon og suksesjon.

Da Eystein Eggen i 1993 skrev det banebrytende verket "Gutten fra Gimle", denne første egenutarbeidede boken om et NS-barn i Europa, fikk ikke forfatteren én positiv henvendelse fra foreldregenerasjonen. Heller ingen av oss i "Foreningen av norske NS-barn" - NS-barnas første egenopprettede forening - har fått noen henvendelse fra INO eller fra noe annet offisielt veteranhold. Vi har møtt motarbeidelse. De gjenlevende NS-erne har vært mer interessert i historikere og skinheads enn i historiske forklaringer. For å si det i klartekst : Det norske NS-miljøet er i 1998 langt mer likt SS enn det NS vi husker fra vår egen barndom. De unge frontkjemperne fra Waffen-SS lever, de gamle bønder er døde.

I mai 1996 forsøkte INO ved hjelp av sin 70-årige ungdomsagent Sæter å torpedere vår uavhengige forening ved å samle barna til et møte i Arendal. Målet var å skape en foreldreloyal barneforening. Tre NS-barn ble formelt utnyttet for å gjennomføre prosjektet. De skulle legitimere møtet som et rent NS-barnsmøte. Men de hadde ingen adresser og måtte benytte seg av INO's egne medlemslister. De 80- og 90-årige foreldrene skulle levere til sine barn innbydelsen til møtet. Klar beskjed : NS-barn skulle bare ikke tro at de var noe uten foreldrenes kraft og initiativ. Her er vi ved kjernen til en nederlagspsykologi : Foreldrene vil selv være barn. De vil beånde sine egne barn. Eller ignorere dem. Egenrådige blir møtt med forakt. (Se kronikk i Klassekampen ).

Krigen er en myte-vulkan hvor myter sprenger seg frem i mengde og i kraft som selve lavaen. Krigernes etterkommere har verken kontur eller tyngde. Og ingen kraft til å parere de "ekte" krigerne. Men vi NS-barn har vært i en strid som har vart over 45 år lenger enn våre foreldres krig. Den varte som kjent bare i 5 år. Vi har vært i kontinuerlig kamp med samfunnet, med våre foreldre og med oss selv.

Møtet i Arendal den 11. september ble en formidabel fiasko. Etter over åtte måneders forberedelse klarte ikke foreldregenerasjonen å samle mer enn ti barn. Ingen av INO-ittenes egne barn stilte opp, men derimot tre fra vår uavhengige "Foreningen av norske NS-barn". Ved siden av de tre foreldreloyale "organisatorene" kom det altså bare fire NS-barn. Fire av over ett hundre tusen !

Noe dypt lovmessig er i ferd med å skje i forholdet mellom NS-erne og barna. Etter femti år er de sunne generasjonskreftene sterkere enn krigsmytene. De unaturlige dominans-strategiene med psykopatiske overtoner forvandles til gammelmannsnykker. De gamle kan få sin fortjente hvile. En ny generasjon av vårt lands konservative slekter våkner til bevissthet.

Familiefreden i året 1998 er ikke komplett. Mange NS-barn verden over har blitt mobbet av eldre søsken som overfører angst på de yngre. En slik mellomgenerasjon, født på 1930-tallet og med minner fra "storhetstiden", prøver nå i sin tur å formynde oss nazibarn, slik våre foreldre en gang gjorde. Mellomgenerasjonen ignorerer vårt strev med å sette navn på våre psykiske belastninger. De ønsker å overgå sine fedre i heltemot når de hever sin lanse mot verdenskapitalismen og jødedommen. Mellomgenerasjonen har alliert seg med noen yngre jødehatere og driver et anakronist-nazistisk blad fra den gamle og stolte NS-bygden Elverum. Deres oppdrevne verdensfrelsende iver, på den gamle krigs premisser, avler nødvendigvis angst.

På kontinentet virvler støvet fra den andre verdenskrig enda heftigere enn i Norge. I Tyskland har oldingeveteranene i april 1998 greid en allianse med skinheads'en. Den gamle Gerhard Frey har ved hjelp av penge- og mediainnflydelse mobilisert frustrerte og identitetssøkende tyveåringer til å bære de gamle faner. De tyske NS-barna blir i dette krigskarnevalet ikke-eksisterende. Det sorte hull i tysk historie som "humanistiske" historikere opererer med, nemlig Hitlertiden, blir brukt av gammelnazistene som en postnatal livmor som kan skjule egne barn. Karnevalet kan så ture frem. Våre norske INO-itters mål med "barnearbeidet" har vært å få et parti av typen "Deutsche Volksunion" (DVU) i Tyskland : historiske faner båret frem av skinheads'en. Veteranene trenger oss, mellomgenerasjonen, som bindemiddel mellom seg selv og de rabiate ynglingene. På grunn av vår forening har de ikke greid det. De får ikke kontroll over barn som etter oppvåkning krever å leve et eget liv.

Hardheten i kampen mot de eldre har vært preget av at vi har hatt få allierte. I intervju etter intervju med oss har det vært patetisk å konstatere at journalistrepresentantene for politikkens fallerte venstreside nok helst så at det var vi, ikke INO-ittene, som var problemet. Venstristene klamrer seg fast til håpet om et fortsatt åndelig hegemoni etter murens fall. Det er bare så bekvemt å forsøke å vakle videre med NS-barna som sine krykker. "NS-barna er den verste trussel mot det norske demokratiet i dag" har en norsk totalutbrent trotskist sagt.

I tillegg til disse prøvelsene har vi angrepene fra vår nærmeste slekt. Eystein Eggens onkel, Arnljot Eggen, skrev for et par år siden en motbok mot "Gutten fra Gimle", hvor den eggenske familiehistorie tåkelegges fullstendig. (Les Eystein Eggens essay om familiefortrengningene)

Og så har vi historikerne, som med større eller mindre revisjonistisk oppdagerglede på nytt skal skrive om det som skjedde i våre foreldres ungdom. Vi har trukket konsekvensen av dette ved i våre vedtekter å utelukke samtidshistorikere fra vårt foreningsarbeide.

Behovet for å overføre egen naziangst på barna er tilstede i kultursektoren. I årene før Gutten fra Gimle utkom, utgav Eystein Eggens forlag de norske gammelnazistenes hovedverk, to tykke bind om Vidkun Quisling. En hel bøling av revisjonistiske historikere har i flere tiår beitet på tapernes skrinne mark. En profesjonell mediakaste har gjort seg spennende og interessant ved å målbære våre foreldres gamle synspunkter. Historikerne har vært en total fiasko. De er blitt politisk avvist. De er inntrengere i våre familier. De ripper opp i gamle sår, uten å kunne lege dem.

Den sterke norske motstanden mot EU er en utfordring. Senterpartiet forfekter en nasjonalisme som ikke har noen klar grenseoppgang mot partiets tette assosiasjoner med det gamle NS, og som støtter seg på marxismens beskjedne rester. Eystein Eggen strevde i 20 år for å få til en politisk legering mellom fortid og nåtid i Senterpartiet, med NS-barna som katalysator. Senterpartiet profiterte voldsomt på Eggens strev. Det gav dem mot til å danne regjering på EU-spørsmålet. Siden de kom i regjeringsposisjon, har Senterpartiet diskriminert Eggen uhemmet fordi han kaller en spade en spade. Eystein Eggen har svart med å forsterke sitt sosiale engasjement og sin vilje til samlende forsoning ved å gå inn i Arbeiderpartiet, partiet som skjøt Vidkun Quisling.

- i litteraturen :

"Og det er Tysklands skam, krigsgenerasjonens store skam, og den har gått i arv til etterkrigstida sine barn og barnebarn, og denne skamma skal dei ta med seg også inn i neste hundreåret og halde den opp som eit speil der råskapen og nazismen sine grimasar er tydelege og til å forstå."

(Fra essayet "Resten er røyk og aske" i tekstsamlingen "Det begravde lyset", 1998, av Oddmund Hagen)

- i litteraturkommentaren :

"Den ånd som farer i Hamsuns verk, er den samme som den der i suveren forakt for Mennesket bygger gasskammere for uønskede."
(Aasmund Brynildsen i Spektrum. Sitatet blir hyldet av Magne Skjæraasen i Aftenposten 11.11.01)

"Kanskje er Hamsuns reaksjonære plattheter og grusomme troskyldigheter det nærmeste vi kan komme norskingens fiktive kjerne, omkranset av kvasimoderne urgermanisme og avantgardistisk høyrerevolusjon."
(Redaksjonelt i Agora, Aschehoug forlag, 1999)

Mange NS-barn i Europa kommer fra katolsk miljø. Noen av oss ble katolikker da våre fedre konverterte i fangeleirene etter 1945. Et eller annet har skjedd med den katolske kirken siden den gang. "NS-barna har ikke noen problemer i forhold til de som innvandrerne har" - er den vanlige uttalelsen vi møter fra katolsk geistlig hold. I dag passer det kirken bra at vi er flyktninger i vårt eget land. Kirken prøver å skjule sin tidligere kjærlighet for folkeforskjellene på jorden, sin tidligere praksis med nasjonalt fundert katolisisme. En ny politisk korrekt dekkoperasjon fører til noe så absurd som at den internasjonale katolske kirke nører nasjonale og etniske grupper til konflikt, ikke bare utover landegrensene, men også utover kontinentene. Den tidligere så stolte kirken bedriver et ynkelige forsøk på å spille korrekt overfor vestlige modernistisk-globalistiske miljøer. Nå tillater kirken seg likevel å støtte frigjøringen av det katolske landet ¯st-Timor. Burde ikke kirken da snart oppdage at tsarflagget vaier over det fallerte Sovjet ? At frigjøring gjelder alle folkeslag, NS-barna og kommunist-barna inkludert ? Selvsagt ser ikke den katolske kirke at vi har noen problemer. Vi er kirkens problem. Den katolske kirke overfører sin naziangst på oss barna, fordi kirken er for feig til å bearbeide egen nazifortid.

En internasjonal organisasjon, som den katolske kirke, bygger per definisjon på nasjonene. Et flerkulturelt verdenssamfunn burde bygge på kulturene. Er det meningen at menneskerettighetene, med fokus på individet, skal løse opp disse gamle, fine byggverkene - slik at vi får et klodens store individ-hav ? Hvilken politikk har i så fall bestemt dette ? Hva med retten til tilhørighet ? Når marxistene har tapt århundrets åndskamp, er det da nødvendig at de kristne går i tapernes fotspor ?

Hvis det er slik at det andre vatikankonsil ble båret frem av legmannskrefter, må det også være riktig å si at disse kreftene fremmet aspirasjonene til den andre verdenskrigs seierherrer. Nazi- og fascistfamiliene i Europa ble særlig på 60-tallet definert som sosiale kjerner av ondskap. Taperne bar alene skylden for krigen og for krigens grusomheter. Da gassingen av de 6 millioner jøder på 60-tallet fikk navnet "Holocaust" og verdenshistoriens største uttrykk for ondskap ble sentrert, fikk nazifamiliene en spesiell rolle å spille i seiersdemokratiet. Familiene utgjorde ondskapens sosiale topografi; de erstattet den metafysiske Satan. Nazibarnas aspirasjoner om å slippe sataniseringen ble ikke formidlet på konsilet.

Et legmannsbåret kirkekonsil kunne ikke ha funnet et verre tidspunkt for en kirkereformasjon - i den grad demokratisk styring var idealet. Nazi- og fascistbarna sammen med barna til alle motrevolusjonens støttespillere utgjorde halvparten av den europeiske etterkrigsgenerasjonen, krigens 2. generasjon. Takket være det andre vatikankonsil har nazibarnas uføre blitt et ikke-tema i den katolske kirken.

Den franske revolusjons horisontale motto "frihet, likehet, brorskap", fortsatt i bruk i våre vestlige land, har gjennom det tragiske resultatet av forrige århundres revolusjonsstrev, avstedkommet likegyldighet, kulde, hat, blant millioner av europeere. Europeisk ungdom, og NS-barna, trenger en devise med ganske varmere klang : "Tro, Kjærlighet, Forankring".

I 2000 vet vi NS-barn at vår egen krise er dypt knyttet til en generell europeisk verdikrise. Fokusering på menneskerettigheter, antirasisme og demokrati kan ikke alene fri europeerne fra borgerkrigstraumene. I etterkrigstiden er taperne blitt diabolisert og fortrengt, en prosess som taperne selv har vært med på. Et demokrati tåler ikke diabolisering og fortrengning. NS-barna som europeisk tabu viser demokratiets grenser. Svermeriske venstrister og tyngede NS-barn tilhører de samme slekter. Forsoning frigjør sivilisatoriske krefter. Irrasjonelle krefter forfører Europa. Vi må ta tyren ved hornene.

Kontrarevolusjonen må nødvendigvis komme i Norge som i hele Europa etter femti år med sosialvitenskapelig forflatning og universalist-humanistiske abstraksjoner. Som kjent har hovedleverandøren av tanker til Vestens intellektuelle, det kommunistiske imperium, nedlagt seg selv. Nærheten til vår egen historie, respekten for våre forfedres lange kamp for idealer og livsstil, og ikke minst en fornyet tro på balanse mellom samfunn og natur og balanse mellom alle kulturer og folkeslag, vil gi ungdommen noe å tro på og noe å kjempe for. Modernismen har splittet Vestens innbyggere siden oktoberrevolusjonen i 1917. Den rotekte konservatismen har vært urettmessig kompromittert siden 1945. Vi NS-barn vet hva splittelse og fremmedgjorthet koster. Vi ønsker ungdommen bedre kår i det tredje årtusen.

Europeisk tradisjonalisme og konservatisme kan kun berges av NS-barnas opprør mot den samme tradisjonalisme og konservatisme. Dette paradoks er stadig blitt klarere for oss, ikke minst i vårt fruktbare møte med den jødiske tradisjonalisme.

I dag har "Foreningen av norske NS-barn" kontakt med ca. 200 NS-barn. Følgende personer utgjør kjernen i vår gruppe :

Bente Blehr, Asker.
Terje Olav Rød, Oslo.
Lorentz Diederich Klüwer, Oslo
Eystein Eggen, Oslo.
Ole Wilhelm Klüwer, Oslo.

1. Fordi foreningen siden stiftelsen i 1991 har blitt konstant motarbeidet av de gjenlevende gammelnazistene, for å overta hegemoniet i NS-barnsarbeidet, er enhver person som står i organisatorisk samband med de eldre utelukket.

2. Dette gjelder også enhver som deltar i de eldres arbeid for å perpetuere NS-ernes ungdom, det være seg leger, psykologer eller historikere.

3. Forskere og akademikere som vil definere NS-barns liv og skjebne i historien, avkreves egen families tilknytning til andre verdenskrig og egen motivasjon for temavalget. De som opprettholder NS-barnas depresjoner ved å pakke oss inn i krigstapermytologier eller seierherremytologier, betrakter vi som mobbere.

4. Forutsetningen for å delta er at minst ett av foreldrene var medlem av partiet Nasjonal Samling; det holder ikke med generelle påstander om at foreldrene var nazister, sympatisører o. l.

5. Av samme årsak bør deltagere i foreningens arbeide helst være født etter 1939, og under ingen omstendigheter før 1936. (Slik er "Folk og Lands" definisjon på det yngste NSUF-medlem i 1945, "som vil ha kraft til å kjempe for vår sak i mange år fremover".)

6. På grunn av NS-barnas skrekk for sammenblanding av de to begreper "nazisme" og "organisasjon", avkrever vi ingen personlig binding i form av kontingent.

7. Foreningens formål er å samle NS-barn, som definert ovenfor, til samtale og bevisstgjøring om hva fortiden har gjort med dem.

8. Foreningen vil ikke operere med større mønstringer, men med små grupper som ikke bør telle mer enn 7 - 8 personer.

9. Tre spørsmål kan være nyttige å gjennomtenke for nyankommere, før møte med andre deltagere :
- Når fikk du vite at du var NS-barn ?
- Hvem fikk du vite det av ?
- Hva er din verste opplevelse som NS-barn ?

10. Grunnboken er "Gutten fra Gimle" av Eystein Eggen, fordi den er den eneste åpent selvbiografiske bok av et NS-barn, som følger sin oppvekst med tidfestede stadier.

11. Foreningens hovedsete er Oslo. Dens talsmann utad er Ole Wilhelm Klüwer.

Våre foreldres mapper

Riksarkivet
Folke Bernadottes vei 21
Postboks 4013 Ullevål Hageby
0806 Oslo

Sentralbordet : 22 02 26 00

riksarkivet@arkivverket.no

NS-barn har innsynsrett såfremt foreldrene enten er døde eller er født før 1905.
Hvis foreldre lever, må de gi fullmakt. Far og mor har normalt hver sin mappe. For innsyn i begge mapper må både mors og fars navn fremheves i søknaden.

Søknad om innsyn i mappe sendes til Riksarkivet.

1. Slektskapsforhold må bevises enten ved kopi av dåpsattest eller fødselsattest som viser foreldrenes navn.

2. Hvis det er tvil om foreldrene er i live, må dødsattest eller kopi av skifteattest fremvises. Hvis foreldrene er født før 1905, ses det bort fra siste krav.

Hvis adgang innvilges, gis det innsyn i hele saken. Dersom det foreligger spesielle psykiatriske rapporter, vil disse bli holdt tilbake ved første innsyn. Søknad om innsyn i de psykiatriske rapportene må formuleres i ettertid.

Litteratur

Bøker og dokumentarfilmer av NS-barn født etter 1939 :

• Tone Birgitte Bergflødt (3 generasjon, f. 1962) :
  • "Farfars skrin - i skyggen av NS", forlaget Prego Mobile, mai 2018
    "Fortsatt er det skepsis i samfunnet til sammenheng mellom traumer og sykdom. Forfatteren mener spor av krigstraumene fra andre verdenskrig sitter i kroppene til enkelte etterkommere den dag i dag og forårsaker alvorlige sykdommer. Boka er forfatterens bidrag til å få fram flere av de glemte, ofte skambelagte historiene fra krigen, i håp om at flere kan fri seg fra nedarvet skam.
    Er tiden inne for åpenhet, forsoning og bearbeiding av skammen som flere etterkommere av dem på feil side i andre verdenskrig i Norge fortsatt bærer?"
    (Takk til Tone Bergflødt for en ny tredjegenerasjons-bok. De vrimler ikke. Grunnen til at det kommer så få bøker med NS-bearbeidelse er selvsagt taushetsplikten som seierherrene opprettet fra "frihetens" første stund. Noen NS-barn vil kanskje klandre egne foreldres eller besteforeldres taushet. Men våre foreldre var også underkastet "friheten", altså seierherrenes sataniseringsglede.
    Det er trist for oss gamle av 2. generasjon å lese om 3. generasjons problemer. Da er det bare å forvente 4. generasjons oppfølging i samme bane. Vi har ingenting å tro på når det gjelder frihetssamfunnets initiativ, støtte, eller forsoningsvilje. Etterkrigstidens humanisme har satanisering som fundament.
    Derfor er det logisk at Tone skriver i begynnelse av boken, s. 9 : "Etter krigen tok farfar sterkt avstand fra det han hadde vært med på. Han angret seg, og ble dypt religiøs."
    Dette er inngangsbilletten til frihetssamfunnet : Bukking og underkastelse. Da kan bok utgis og få omtale. Personlig møtte jeg ingen av første generasjon som angret. Jeg møtte mange fordi mine foreldre var aktive i Organisasjonen for sosial oppreisning. Min far konverterte til katolisismen uten å angre på sin krigsdeltagelse på "den gale siden".
    Tones bok er fascinerende for meg som er av andre generasjon. Farfars skrin inneholder tekster med svært nyttig informasjon om NS. Slik informasjon finnes ikke i tidens historiebøker for skolen. Slik jobber Tone for sannhet. Hun reparerer historien for 3. og 4. generasjon.
    Fra s. 114: "Kommunistene ville, som nazistene, ha verdensherredømme. De som eide noe, var redde for at eiendomsretten skulle opphøre om kommunistene kom til makta. Og flere oppfattet fortsatt Arbeiderpartiet som et revolusjonært parti."
    Hun skriver s. 15: "Etter krigen foregikk en politisk rensing. Tankene og ideene som landssvikerne hadde latt seg infisere med, skulle utryddes, og vertskapet for ideologien, NS-folka, skulle med i dragsuget." Og s. 16: "For min del viste skammen seg i form av overtilpasning. Jeg hadde levd etter andres forventninger. Det endte i utbrenthet."
    Mot slutten av boken har hun en side kalt Forsoning :
    "Det er den nasjonale forsoningen som ikke har skjedd. Ved at nasjonen Norge ikke har tatt et oppgjør med begge sider av saken, er fortsatt NS-tilknytning et tabu. (...)
    Etterkommerne er bærere av en del av norgeshistorien som fortsatt ligger mørklagt. For hver historie som blir fortalt, kommer nytt lys til.")
  • "Youtube: Farfars skrin. I skyggen av NS", 9. mai 2018
  • "Bergflødts hjemmeside" Vår/sommer 2018
• Morten Borgersen (f. 1950) :
  • "Jeg har arvet en mørk skog", roman bygget på egen sann historie, Piratforlaget, mars 2012
    "Ofte sier han til meg : Du er god til å si alt det du tenker, men du sier aldri hva du føler. Han har rett. Kanskje er følelsen av å stå bortenfor det som skjer, den sterkeste. Når du ikke er en del av noe eller hører til, ikke inngår i et fellesskap." (...)
    Det er som om jeg ikke kan noe annet, ikke vet om noen annen rolle enn betrakterens." Sitert fra side 45
    Fra bokomslaget : "En sønn vender tilbake til barndomshjemmet for å rydde etter farens død. Men er han forberedt på det som møter ham ? Er det mulig å forstå foreldrenes valg ? Og kan han lære noe om seg selv og det livet han har valgt å leve ?"
    (Vi i Foreningen av norske NS-barn har lenge påpekt taushetens forbannelser. Vi har fremhevet tydelighetens verdi for alle NS-barn, om tydeligheten oppnås tidlig eller sent i livet. Det må sies at sosialdemokratiet har hjulpet oss lite - med politisk gode grunner.
    NS-barnet Morten Borgersen forteller intenst om taushetens virkelighet. Fordi farens NS-medlemskap kom som et sjokk på ham i 1992 da faren var død, fikk han aldri brikkene på plass. Også farens nazivenner var da borte, eller fortsatt tause. Derfor er halve boken en gjendikting av farens liv. Da melder mange farer seg for en sønn som er oppdratt i seierherrenes moralistiske kultur. Finnes det sannhetsbriller i dagens Norge ? Finnes det synslinser som ikke sataniserer taperne ?
    Nazipappa gjorde barna en bjørnetjeneste med sin taushet. Han la skamfrø i avkommet som i ettertid skulle bli til en stor formørkende skog. Skulle sosialdemokratene ha hjulpet naziene i trengselstidene og ikke bare drevet med satanisering og taushetskrav ? Kanskje de skulle ha gjort det for barnas skyld ?)
• Claus Bryld (f. 1940) :
  • "Hvilken befrielse", selvbiografi, Gyldendal, København 1995
• Julia Butschkow (3. generasjon, f. 1978) :
  • "Apropos Opa" - roman utgitt på Rosinante & Co, København 2009, Pax forlag 2011
  • "Slægtsroman pendler mellem København og Berlin" - anmeldelse av Lise Garsdal i Politiken, 28.2.09
  • "Sterkt om grufull familiehemmelighet" - anmeldelse av Else Marie Sørheim i Dagbladet, 14.2.11
  • "Når fortielser går i arv" - Mirjam Kristensen intervjuer Julia Butschkow for Nytt Blikk, årsskrift fra Stiftelsen Arkivet, november 2012
    "En av lighederne mellem generationerne, både i min egen familiehistorie, og i romanen, var en grundfølelse af angst. Min bestefar, Opa, som inden krigen efter sigende var en meget fredelig mand, der arbejdede som arkæolog, var efter krigen blevet forandret til en meget streng, despotisk og følelseskold person. (...)
    Skjønlitteraturen kan for eksempel springe ind i bevidsthederne på mennesker i forskjellig tidsperioder på én gang, og give nuancerede skildringer af hvordan krigen har præget de forskjellige generationer, hvordan den har farvet personlige relationer, livssyn og opdragelse." (...)
    (Vi naziunger har i den uendelige etterkrigstiden savnet slike fortellinger som setter generasjonene i perspektiv. Angst som overføres, og følelseskulde hos mange nedbrudte, viser betydningen av forsoning etter store konflikter. Men etterkrigskulturen har hengt seg opp i holocaust-dødsdyrkning og blitt til sataniseringskultur. Vestlige humanister klarer seg ikke uten de andres ondskap. Julie Butschkow kjemper for å frigjøre iallfall 3. generasjon fra holocaustknipen. Eller er det riktig at angst går i arv ? 2. generasjon bør starte med å lese Eystein Eggen.)
• Marie Chaix (f. 1942) :
  • "Les lauriers du lac de Constance", roman, Editions du Seuil 1974. (Om Maries fortvilte forsøk på å elske sin far, kalt Albert B. Marie rekonstruerer historien fra 1936, året da faren meldte seg inn i Doriots parti PPF, Frankrikes største fascistparti. Boken slutter med farens død i 1963, på dagen da Marie fyldte 21 år. Historien gir oss gripende bilder fra de første besøk hos faren i Fresnes-fengslet.)
• Barbara U. Cherish (born Bärbel Liebehenschel 1943) :
  • "The Commandant's Daughter" - The manuscript is immediately available in manuscript format or on computer disk, Copyright 2004 Hiatt Literary Agency.
    "Barbara U. Cherish has written The Kommandant's Daughter, a 102,000-word exploration of one of history's darkest moments and its impact on her life. Barbara asks, 'What would you do if you grew up knowing only the barest, shocking details of your father's life - that he was a Nazi, an SS officer, a Kommandant of Auschwitz and that he was found guilty of war crimes and executed? Would you bury this shameful secret deep in your soul and live a life of pretense? Or would you have the courage to delve into the past to uncover whatever truths lay beneath the cold facts - no matter how painful?'" (...)
    "This book is my personal memoir of seeking to know the father who deserted my family soon after my birth. It is my attempt to come to terms with his career with the notorious SS, including the months when he served as Kommandant of the Auschwitz concentration camp. It is my quest to understand why my father was executed as a war criminal; why my mother was unable to care for me and my sisters; and why I found myself, at age 13, on my way to America with a new name and a new set of parents."
  • "Die Schuld des Vaters getragen" in ZDF 5.11.02. "Arthur Liebehenschel war Kommandant im Konzentrationslager Auschwitz. Seine Tächter Antje Wagenführ (geb. 1937) und Barbara sprachen mit ZDF-Autorin Friederike Dreykluft über den schwierigen Umgang mit der Schuld des Vaters."
  • "The Auschwitz Kommandant : A Daughter's Search for the Father She Never Knew" - The History Press 2009
    Review by Mario Cacciottolo, BBC 16.11.2009, Matt Roper, Mirror 25.1.10. Listen to Cherish speaking to Fergal Keane, 12.1.10 BBC Radio
  • "Auschwitz-kommandantens datter" - Broe Forlag 2009
    Prolog : "Med stor kærlighed og taknemmelighed tilegnes denne bog min far, Arthur Wilhelm Liebehenschel, og min mor, Gertrud Baum Liebehenschel."
    "Hvordan var han blevet i stand til at nå så højt op i hierarkiet i den forhadte organisation ? Havde der inden i ham været noget mørkt og dunkelt, som også fandtes inde i mig selv ? Jeg havde aldrig bemærket det. Men mon ikke alle børn af SS-officerer har stillet sig selv de samme spørgsmål ?" (s. 20)
    "Det var på tide, at jeg fant ud af, hvem min far var, og på den måde hvem jeg selv var. På trods af at jeg aldrig havde kendt ham, var det ham, der havde formet mit liv." (s. 21)
    "Men det omsider at kunne indrømme over for mig selv og for andre, hvem jeg virkelig er, og hvor jeg kommer fra, har på en måde løftet skylden fra mine skuldre og gjort mig fri. Jeg er nu fast besluttet på at overlevere denne viden til mine børn og mine børnebørn, så den onde cirkel af hemmeligholdelse og skam endelig kan blive brudt." (s. 296)

    (Barbara Cherish is a marvelous "survivor" amidst the millions of Nazi descendants who have disappeared in an ocean of silence. Intelligent persons know why the large majority of them are hiding, why they are mute. Ongoing Western celebrations of Nazi evil have since long worn them out mentally and sensorially. To dig into Nazi past has become heavier for each decade gone since the war. When all Nazis have become the most criminal persons of world history it is hard for the descendance to deal with them. Descendants feel that they are tainted with evil, guilt and shame as well. It can be concluded that so far post-war "humanistic" politicians have succeeded with their diabolizing policies.

    How has Barbara been able to escape from the common "law" of silence ? I was so impressed when I heard about Marie Chaix and Dörte von Westernhagen who managed to write themselves free in the 70s and the 80s. As I was impressed when I met Eystein Eggen who wrote the first European autobiography as a Nazi child in 1993. I would guess that Barbara had two impulsions driving her for liberating herself : First she got distance to her fatherland when she, as a small girl, was adopted by a good American-German family in 1953. In the US she could easier measure the power of history than those descendants living like mental prisoners in Germany. They were and are under the heals of the victors. Secondly the distance pushed her back to her birth place because of nostalgia.

    Barbara still loves her father who was hanged in Krakow in 1948. This love is scandalous. Arhur Liebehenschel was not a common SS officer, since he was kommandant in Auschwitz. But history is full of scandals. With Barbara's life story we meet love as a repairing force, a force capable of changing the post-war view of history. The victors have taught during seven decades that Nazis are outlaws. Even descendants shall abhor them. But this policy of outlawing and diablization is just abstract matter in the heads of cynical post-war politicians. Only a beautiful story of love from a wounded girl could repair cynical policies. Here is the real force of Barbara's book. A cold system established by false Humanism is over. Correct policy is dead. Holocaustism - the death cult of Holocaust - is dead. Love is stronger than hatred. It is logical that no humanistic journalist in Western newspapers has been able to see the strength of Barbara Cherish's book.

    Barbara tells realistically about the human catastrophe for the German people when the American and Soviet peacemakers "repaired" Germany. The story becomes poignant because the viewpoint is that of a small vulnerable girl. Young people in the West learn little about this reality because the historians have been pushing a history in black and white. The war has become simplified to a German brutal annihilation of Jews. Hollywood is of course partly responsible for this simplification of WWII since most movie makers are Jews who tell stories from their point of view.
    Barbara also tells how she embraces America and the American way of life. She makes this step of her life very believable.)

• Anne-Marie Christensen, (tredje generasjon f. 1972) :
  • "Landsforrædernes børn - skam og fortrængning - besættelsen 1940 - 1945", Etnovator 2018
    "Men for min mor og de øvrige børn af landsforrædere, der medvirker i denne bog, har retsopgjøret sat sig dybe og varige spor. De er blot skjult for samfundet. Hvor retsopgjøret for nationen blev afslutningen på besættelsestiden, blev det startsskuddet for landsforrædernes børn til et liv i skam over deres fædres gjerninger under krigen og nationens fordømmelse af dem. Det handler denne bog om. (s. 23)
    Fordi skam opleves som en moralsk underlegenhed, gjør den én sårbar over for fordømmelse og indebærer en frygt for at være eller at blive utstødt af fællesskabet og for psykisk tilintetgjørelse. Derfor gør skam tavs og isolerer. Og det er paradoksalt nok, når vi pakker skammen ind i massiv tavshed, at den vokser eksponentielt. (s. 98)
    Med elimineringen af landsforrædernes børns historie fra den nationale fortælling om Danmark under besættlesen og med frygten - begrundet eller ubegrundet - for folkedomstolens fordømmelse er det en næsten umulig opgave for landsforrædernes børn at slippe af med skammen. (s. 136)
    Det er gjennem nationens accept af deres historie, at vi kan skabe grobund for at komme skammen til livs. Nationens anerkendelse af landsforrædernes børns historie er essentiel for deres sociale og emotionelle overlevelse. (s. 144)
    Ikke en politisk undskyldning, men en politisk anerkendelse af, at retsopgøret var skævt, vil være et skridt i den riktige retning af, at vi som nation tager skammen over at have været besat kollektivt på os." (s. 147)
  • "Skammen efter landsforræderi lever videre i generationer", Christensen intervjuet av Casper Pilgaard for Kristeligt Dagblad, 4. mai 2018
    (Takk til Anne-Marie for å ha jobbet med sin mors skam, med arvlig skam, og for å ha kommet med denne boken. I Norge har det vært noen tendenser til forsoning - utenfor skambarnas rekker. Det har blitt med tendensene, for skam er et politisk middel for å gi seierherrenes etterkommere makt.
    Hvem var den egentlige fienden i forrige århundre ? Det ekspanderende Sovjet ? Eller det kapitalistisk erobrende USA ? Eller det nasjonsforsvarende Tyskland ? Interessante svar kommer ikke før skambegrepet blir vraket som noe politisk korrekt.)
• Eystein Eggen (f. 1944) :
  • "Gutten fra Gimle", selvbiografi , Aschehoug forlag 1993, (dedisert til NS-barna)
• Venke Fehlis (f. 1945) :
  • "Gestaposjefens datter" - skrevet i samarbeid med Nina Drolsum Kroglund, Historie & kultur 2012
• Niklas Frank (f. 1939) :
  • "Der Vater" Bertelsmann Verlag, München 1987, (et utilslørt fadermord)
  • "Meine deutsche Mutter" Bertelsmann Verlag, München 2005, (et utilslørt modermord)
  • My Nazi Legacy" - English-Jewish Documentary made by Philippe Sands, November 20, 2015
    (Niklas and Horst von Wächter are the two Nazi sons who follow the author Philippe Sands on his journey in order to discover the place where his Jewish family died in Ukraine in 1943.
    Niklas has the good role because he hates his Nazi father. Horst has the bad role because he sees his Nazi father as a nice person on a deep level, in spite of his role in the war.
    This documentary is about war guilt. History is painted in black and white. The Jews are the victors in our contemporary civilization through their sacrificial role in the Holocaust.)
• Heike Freiwald (f. 1943) :
  • "A Nazi's child" - tredition 2012
    (How many Nazis had problems with their children after the defeat ? How many Nazi children had problems with their parents ? After 67 years with hatred for Nazis in the media, we should get more testimonials like those of Heike.)
• Sigfrid Gauch (f. 1945) :
  • "Vaterspuren, Erzählung", 1979. "In einer sachlichen bis gefühlvollen, auf jeden Fall unprätentiösen Sprache geht es in dieser Erzählung, in der nur wenige fiktive Elemente enthalten sind, um die Aufarbeitung eines Stücks deutscher und europäischer Geschichte, die bis in die heutige Wirklichkeit hineinreicht".
    "Traces of my Father", translated from the German in 1999 by William Radice.
    From Antony Copley's preface : "This is a troubled family, and the sins of the grandfather seem to have been inflicted on the grandchildren. Sigfrid's daughter fell victim to extremist political ideas of both left and right, took to drugs, and committed suicide."
    Review By Michael Skakun in Jewishpress.com, 2/12/2003.

    Quotes from the book : (page 118) "For Heaven's sake, Uwe," I say out loud, "I know my own schizophrenic situation only too well : to love my father as a person but to be horrified by his personality." Page 127 : "On the way back from the burial my daughter said to me sternly, 'Daddy, I want to say something, but promise that you won't be cross.'
    'What is it, Susanne ?' I asked.
    'I think,' she said, 'that you actually feel nothing for your father. You were the only one who wasn't crying.'"

    (Sigfrid Gauch was a tough one among the lonesome and desperate Nazi children when he already in 1979 made public his inhibitions caused by the Humanist satanization. Specifically we the children were hit by this satanization which aimed at the entire Nazi family. Gauch was the second after Marie Chaix to break the wall of silence which dominated us. In 1979, what else could he put into his message but a verbal exercise of auto-denazification, a mea culpa on behalf of the 2. generation, in order to adopt to the Internationalist Humanist Democratic rules ? On the first page he starts scrutinizing the weak points in his father's character. When he has discovered most of his father's imperfections through memory investigations, he can close the writing and feel relatively free. He shall not miss his father when he dies. To miss him would have been an offense toward the new Humanist moral code. In 1979 Gauch was not able to include other Nazi children in his story, to go beyond his own destiny and see the tragedy extended to millions of young Europeans. Sigfrid's story is anyhow educating for the Nazi children. Most of us have gone through the same stage of parental rejection even though we have not had the courage to publicize our mental shortcomings.
    14 years should pass before a new kind of Nazi child testimony appeared. When Eystein Eggen wrote "The Boy from Gimle" in 1993, Eystein was no longer adopting the moral code of the victors. He just told how it had been to grow up as a 2. generation Nazi boy. With Eggen a new step is taken in the Nazi child literature, in the Nazi child consciousness. His book was welcomed as a revelation by the Norwegian public. But today the Internationalist Humanists prefer the Nazi children's immature early stage, that of Gauch in 1979. A liberation of the repressed Nazi children is not welcomed by the Humanists. The Humanists have interests in their own moral prestige, in academic positions, not in humane practice and humane progress.
    60 years after the war, as we Nazi descendents have grown older, we can see that paternal hatred and self-despite have not helped us in our life challenges. Gauch did not directly hate his father while he was alive, he only wished his disappearance. To adopt to the surrounding victors' ideals does not assure that we deal with the reality. The International Humanist Democrats are living inside a bubble of auto-declared righteousness. They are no good life counselors. Living persons must find the reality by their own means. Gauch's strive is continuous, as it is for all of us. Missing our father and forefathers is part of the humane.)

• Liv Getz (f. 1944) :
  • "Vi skal ikke snakke om det; en historie om liv i eksil" - Privat utgivelse 2021, 256 sider
    s. 195 :
    ""Utrenskning" handlet dette om. Skadedyr. Disse ordene ble brukt og utrenskningen ble praktisert.
    Det sto i avisene og ble omtalt over alt og preget hele samfunnet, gjaldt oss: far, mor og meg.
    Hatet, hånen, forakten, skadefryden.
    Det var massivt og uunngåelig. Dommedag, bokstavelig talt.
    Tilværelsen ble snudd på hodet. Det måtte være en misforståelse og man kunne håpe at noen ville innse det fort og få en slutt på det.
    Men det var som et enormt skred,
    De som protesterte gikk med i raset. (...)
    s. 229 - 230:
    Ved å møte andre NS-barn og NS-barnebarn og fortelle egen historie og høre de andres, opplever jeg mitt eget liv i en ny og større sammenheng. Det jeg opplevde som å være annerledes, ser jeg er en naturlig konsekvens av å bli dømt til å stå utenfor. Jeg følte meg utenfor, og det var ikke det minste rart, når jeg var dømt til det. Ikke bare foreldrene mine, men vi barna også. Og vi er dømt til det fremdeles i den store samfunnssammenhengen. Av samfunnet. Vi kan delta, men vi er ønsket som vanlige sosialdemokrater uten bagasjen vår. Det ser ut til at vi må ta avstand fra foreldrene og "det de har gjort". Som om alle vet hva de har "gjort". Som om alle har gjort det samme."
• Klaus Hennig (f. 1941) :
  • "Adolfs barn" - Commentum Forlag, oktober 2013
    "Det fantes et skred av historiebøker som handlet om andre verdenskrig, men jeg lette forgjeves etter fortellinger sett fra min generasjons ståsted : Født under krigen og med oppvekstvilkår i de vanskelige årene etterpå. (s. 5)
    Men nå, mot slutten av krigen, kom bombetoktene på lyse dagen. Det kunne være opp til tusen fly som deltok i teppebombingen av bestemte byer. (s. 8)
    Det var nå samholdet vårt ble satt på prøve. De store gutta tok godt vare på oss små og delte likt med oss. Vi hadde samme bakgrunn i en oppvekst som manglet alt, der det viktigste var å skaffe mat og brensel for å overleve. Ingen av oss hadde opplevd et normalt liv. Fulle middagstallerkener, varme hus og varme klær på de kaldeste årstider og bekymringsløs lek i gatene var ting vi bare kunne drømme om, - og noe som vi minste aldri hadde opplevd. (s. 17)
    Etter kapitulasjonen visste ikke engang Røde Kors hvem og hvor mange som hadde havnet i russisk krigsfangenskap. Senere skulle det vise seg at det var godt over tre millioner. 1,3 millioner av disse døde. Sultet eller frøs i hjel i leirene i Sibir. Jobbet seg i hjel i blygruvene. (s. 104)
    Hvilken rolle spilte familiemedlemmer og nære bekjente i dette ? (...)
    Det avgjørende øyeblikket kom en dag jeg igjen var på oppdagelsesferd på det trange mørkeloftet hjemme, på jakt etter enda en spennende bok og etter bilder i de mange støvtunge fotoalbumene... (s. 138)
    Allerede på første side var det et tydelig bilde av foreldrene mine i uniformen til Hitlers ungdomsfylking. (...)
    Tausheten om fortiden hadde vært noe av det som hadde torpedert tilliten til de voksne rundt meg. (s. 139)
    Noen uker senere ryddet mor og stefar på mørkeloftet og brente papirer og bøker bak i hagen. (s. 140)
    Stefar hadde jobbet med hemmelige prosjekter i rustningsindustrien. Til dette måtte man tilhøre NSDAP-menigheten og ha partiboka i orden. (...)
    - Du har vært feig, mor, og det å tie har gjort fæle ting bare værre, var det siste jeg sa før jeg slengte meg på sykkelen for å få en luftetur.
    Neste stopp var hos Hans. Det måtte bli en prat med ham for å lette på trykket. Men kompisen bare trakk på skuldrene da jeg hadde tømt meg.
    - Du skjønner det, hjemme hos oss vet alle at fatter'n var nazist og høyt dekorert offiser. Det driter jeg i. Han er jo faren min. Selv om han er jævlig streng, så er han ikke så verst på mange andre måter. Brødrene og jeg synes han er grei nok. Punktum finale ! Her var det null støtte å få hva egne problemer og tanker angikk. (s. 142)
    Nå lurte jeg mer på hva som skjulte seg på mørkeloftet til de andre i gjengen. Arven etter de voksne var ting det aldri ble snakket om oss imellom. (s. 143)
    (Klaus tar ikke et oppgjør med seierherrenes fredspolitikk. Seierherrene har ikke akkurat gitt seg tid til å lytte til taperbarna og hjulpet deres vanskelige fortellinger frem til offentligjøring. De har forvaltet hele krigshistorien til egen fordel, og de har manipulert etterkrigshistorien. Hvorfor tar da Klaus et bastant antinazistisk, antipaternalistisk ståsted gjennom hele boken og fordømmer det gamle Tyskland med tradisjoner og kristentro nord og ned ? Gjør han det for å forvisse seg om at et forlag vil gi den ut ?
    Klaus kom fort i opposisjon til de voksne i etterkrigstiden. Var årsaken en manglende far ? Faren døde da Klaus var et halvt år. En stefar ble en ren skyteskive som gav gutten utløsning for alskens frustrasjoner og oppvekstproblemer. Her er Klaus på sitt beste : Han forteller troverdig om foreldrenes og de voksnes skyggelegging av krigens realitet og krigens årsaker. Dokumenter havnet på mørkeloftet. Ungene vokste opp i et tomrom av taushet, voksenfjernhet, kommunikasjonsvegring. Da kan man forstå at mange tyske naziunger ble raddiser, modernister, Amerika-beundrere i etterkrigstiden. Har vi her en fasttømret nederlagsstruktur med nedbrytende virkninger ?
    Men Klaus tar også et oppgjør med egen generasjon taperbarn som han anklager for unnfallenhet. Det er nazibarnas/Adolf-barnas plikt å fortelle om sine erfaringer, for uten deres fortellinger er krigshistorien haltende. Holocaustianerne sier det motsatte, at det er naziungers plikt å holde kjeft hvis de ikke er prangende anti-nazister. Holocaustianisme-troende er ikke interessert i tyskeres tap og lidelser. Jødene og jødenes lidelser er det sentrale i verdenshistorien, sier de. Vi norske naziunger ønsker den tyske naziungen Hennig velkommen for å bryte ned herskerteknikker i europeisk etterkrigshistorie.
    Når norske naziunger leser om tyske naziunger, er det en forskjell i oppveksterfaringene. I de tyske landsbyene fantes det knapt antinazister som kunne mobbe naziavkommet. Det måtte eventuelt være amerikanske eller kanskje norske okkupasjonssoldater. I Norge var det hjemmefrontens parole at naziunger skulle mobbes, også når den såkalte freden var etablert. Nazibarn skulle få vite hvem de var etterkommere av, og det så ofte som mulig.
    Krigsbøker med tysk/nazistisk ståsted og etterkrigsbøker hvor 2. generasjon kommer til orde, burde nå prioriteres i jøssingforlagene. Krigshistorie med utelukkende sierherrevinkling er bedrag.
    Les også her i bibliografien om The Paper American av Lina Rudel, Legacy Book Publishing, 2011.)
  • "Selv den dunkleste fortid former framtiden" - Christian W. Holst i Bokstaver.no
    "− Vi som er født under krigen og vokste opp i den harde etterkrigstiden, fikk en bagasje med på veien som er langt unna normalen. Det har vært lite fokus på det millioner av barn i Europa opplevde i denne perioden. En stor del av foreldregenerasjonen forsømte seg overfor sine barn gjennom taushet eller løgn om den nære fortid. Vi vokste opp historieløse. Selv om vi for det meste lever i nuet, eier vi fortiden om vi vil eller ikke. Her ligger en del av identiteten vår. Vi må kjenne vår egen historie og lære av den for å komme videre. Det er viktig for våre barn og kommende generasjoner at vi ikke glemmer, sier Hennig."
  • "Vokste opp i Tysklands krigsruiner" - Kurt Bakkemoen for VG, 10.11.13
    "Jeg mener det er viktig å fortelle om hverdagslivet på nederlagets arena. Krigshistorie er ikke bare seierherrenes og heltenes fortellinger, slik krigslitteratur ofte gir inntrykk av. (...)
    Köln ble teppebombet under siste del av krigen, og 90 prosent av byen ble ødelagt av de omkring 300 bombetoktene over byen. (...)
    I boken forteller han stort sett om livet som ung gutt i det tapende Tyskland og frem til han som 15-åring dro til sjøs. (...)
    Den tidligere skolelæreren skal nå bruke sin bok og sin historie til å fortelle elever i videregående om livet på tapernes side."
    
• Katrin Himmler (third generation born 1967) :
  • "Die Brüder Himmler" - Fischer Verag, Frankfurt, Oktober 2005.
    Norbert Kron : "Die Brüder Himmler", Rundfunk Berlin-Brandenburg, Stilbruch, 17.11.05. " Der jüngste der Himmler-Brüder, Ernst, war Katrin Himmlers Großvater. Auch er, ein Nazi-Opportunist, trat vor 1933 in die SS ein, nutzte das Netzwerk des Bruders für die Karriere. Beim Reichsrundfunk stieg er in die Chefetage auf, eine kriegswichtige Position in Goebbels' Propaganda-Apparat."
    (We welcome Katrin's (Catharine's) book. It should have been written decades ago, by somebody from the second generation. Such books are necessary for countering the enormous amounts of books telling the victors' views and experiences. They are indispensable in order to make history balanced and real. Thanks to such books the Nazis become citizens, persons, humans and stop to be extraterrestrials from an eternal reign of Evil. It has of course been important for Katrin to be accepted by the Jews, through marriage, to overcome the typical Nazi child anguish which prohibits them from dealing with the reality, with real history. How long do we have to wait for more books revealing Nazi family stories ? It's in the interest of the entire Western culture that they come to the surface.)
• Ida Jackson (3. generasjon, f. 1987) :
  • "Morfar, Hitler og jeg" - Aschehoug Forlag, 12. sept. 2014
    (Tittelen er lånt fra Carl Johan de Geers kortfilm fra 2001 : Mormor, Hitler ock jag.)
    Fra omslaget :"Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland, SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren."
    "I 2009 begynte jeg på Aschehougs sakprosaskole, ledet av Ivo de Figueiredo. En av foreleserne på skolen var historiker og forfatter Terje Emberland, seniorforsker ved Holocaustsenteret. (s. 11)
    Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. (s. 13)
    Selv om moren min først reagerte med sinne da jeg tok opp temaet, er jeg ikke den eneste i familien som har hatt behov for å skrive om ham. For hvem var det som hadde skrevet Wikipedia-artikkelen om morfar ? Nettopp moren min. (s. 21)
    En av tingene jeg slet med, var følelsen av at jeg var født med et kainsmerke i pannen. (s. 22)
    Å finne seg til rette som SS-etterkommer skulle vise seg å være alt annet enn enkelt. Først måtte jeg godta et verdensbilde der en av dem jeg hadde vært mest glad i, havnet i kategorien 'monstre i moderne historie'. (s. 24)
    Jeg har ikke møtt holocaustbenektelsen i omgangskretsen min, men den er til enhver tid bare et Google-søk unna. Dessverre ser det ut som om større samlinger av etterkommere gir grobunn for nettopp denne typen konspirasjonsteorier. En av organsisasjonene som går lengst, er 'NS-barna', en forening for etterkommere av NS-medlemmer. Organisasjonen jobber for oppreisning for alle etterkommere som har måttet lide for foreldrenes meninger og handlinger etter krigsoppgjøret. (s. 29)
    Jo flere etterkommere som samles på et sted, desto tydeligere blir det at ingen vil innrømme at deres slektninger hadde noen form for ansvar." (s. 30)
    (Med 'NS-barna' mener Ida 'Foreningen av norske NS-barn'. På s. 29 følger det et utdrag fra teksten 'Legg ned Holocaustsenteret' tatt her fra vår hjemmeside.)
    "Takket være morfars forfatterskap har mamma og jeg kunnet snakke om de vanskelige tingene.
    'Det viktigste,' sier mamma, 'er å lære seg å tåle det. Å tåle sannheten om hva han gjorde, uten å føle at vi må be om unnskyldning. Uten å slutte å være glad i ham.' Denne holdningen er utgangspunktet mitt i denne boken : Å tåle sannheten, uten å forvandle morfar til et monster. (s. 38)
    Vi er etterkommere etter mennesker som var medskyldige i noe forferdelig. Vi må skape identiteter som kan romme den arven. Det gjør vi blant annet ved å ta inn over oss at vi ikke er hovedpersonene i denne historien. Vi er heller ikke ofrene. (s. 39)
    Alle etterkommere etter NS- og SS-menn er opptatt av å kommunisere at politikken ikke har gått i arv. De har ikke noe til felles med de nasjonalsosialistiske slektningene. Men jeg forstår ikke hvorfor vi SS-etterkommere skulle være mindre påvirket av opphavet vårt enn andre grupper i samfunnet. Jo nærmere jeg ser på meg selv og mine egne holdninger i oppveksten, desto tydeligere blir det at jeg til enhver tid var bare noen få tankesprang fra den jødisk-frimureriske verdenskonspirasjonen. (s. 93)
    Per Pedersen og resten av SS var like ideologisk overbevist om en teori uten rot i virkeligheten og villige til å utøve vold på bakgrunn av et fordreid verdensbilde. Men de var mange. Samtidig antar jeg at Breivik foretok den samme virkelighetsfordreiningen da han drepte AUF-ere som SS-mennene gjorde når de drepte jødiske barn : Du tror mer på din egen idéverden enn på det du ser rett foran deg. Og i idéverdenen din er dette riktig å gjøre." (s. 97)
    (Vi forstår godt at i vår humanistiske etterkrigskultur med krav om dødsdyrkning og politisk enhet, så har Ida søkt tilflukt hos holocaustianerne i Holocaustsenteret. Vestlig enhetskultur tåler ikke opposisjon. Den tåler ikke revisjon ved hjelp av revisjonister. Den tåler ikke frittalende nazietterkommere. Den tåler knapt antisionister og antiamerikanister, som Edward Snowden. Den tåler ikke spørsmålstegn stilt ved vestlig humanistisk eksepsjonalisme.
    Men mor og datter går i boken langt i å motsi holocaustiadens prosjekt : Å overføre skyld i det uendelige på avkommet. "Vi må ikke be om unnskyldning", sier de. Da nærmer Holocausttiden seg slutten. Da kan det bli plass til å se på andre massemord begått av antinazister og andre. Da kan kritikk av etterkrigskulturen få en naturlig plass og gi demokratiet troverdighet.
    Foreningen av norske NS-barn, startet i 1991 av Eystein Eggen og en gruppe NS-barn rundt ham, har som mål å lette det mentale trykket på nazietterkommerne. Det kan ikke foreningen uten å kritisere den vestlige kulturen som velter skamfølelse over uskyldig avkom. Noen etterkommere opererer med 'transgenerasjonell skyld' som noe uunngåelig. Hverken humanister eller kristne teologer har hjulpet oss med å bekjempe dette mangehodede trollet som Holocaust-dyrkningen utgjør. Holocaust spiller på teologi, politikk, psykologi og industriell økonomi. I et materialistisk Vesten er økonomien viktigst. Men i en tidligere gjennomkristnet sivilisasjon spiller skyldkomplekset størst rolle. Skyld som politisk hjelpemiddel 70 år etter konflikten er udemokratisk og umoralsk.
    Tausheten taler for seg. Kan holocaustianerne hjelpe flere nazietterkommere enn Ida ut av taushet ? De burde føle et oppdrag. Er ikke forsoning av større verdi enn paralyserende skyld ? Vi sivilisasjonskritiske naziunger er sikre på at vi trengs i et fortrollet etterkrigsdemokrati.
    Vi takker Ida Jackson for sitt kraftfulle angrep på tausheten i vår kultur og for hennes tydeliggjøring av kompleksiteten i familiene og i etterkrigskulturen. Dog tror jeg ikke at kristendommen har utspilt sin rolle ved at jøssingene og amerikanerne overtok Europa med sin nye humanistisk/demokratiske idéverden basert på akademisme og vitenskap. Ondskap skjuler seg blant de beste... Jøssingene og amerikanerne er bare mennesker. Og holocaustianerne, bør de ikke hjelpes til å skue inn i eget mørke ? Kan noen hjelpe dem ?
    Håper Ida kan hjelpe andre naziunger, både i og utenfor familien, til å finne klarhet i historien. Boken hennes syder av krefter og talent.)
  • Første kapittel - wja.no
    "Det var mye vondt i oppveksten min. Da jeg flyttet for meg selv og begynte å studere, var hjernen min var full av et mør­ke jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Jeg tilbragte mye tid på psykiatrisk akuttavdeling. En av tingene jeg slet med, var følelsen av at jeg var født med et kainsmerke i pannen. Jeg følte at skjebnen hadde merket familien min på en måte som gjorde at vi aldri kom til å passe inn, at det var umulig for oss å ha det bra. Vi var forfulgte, vi var utstøtte, vi var annerledes enn alle andre. Jeg hadde en gnagende fornemmelse av å ha begått en forbrytelse jeg ikke kunne huske hva var."
  • "Bestefar sloss for nazismen" - Bernt Erik Pedersen intervjuer forfatteren for Dagsavisen, 3.09.2014
    "– Denne boka har jeg skrevet med en blanding av politisk raseri og privat kjærlighet, sier Ida Jackson (27), forfatter og blogger. (...)
    For Ida Jackson var morfaren en stabil og varm skikkelse gjennom hele oppveksten. Han døde i 2004, og i begravelsen ble andre verdenskrig ikke nevnt med et ord, forteller hun i boka. (...)
    Hun har fått hjelp til bokprosjektet fra historiker Terje Emberland, forsker ved HL-senteret. (...)
    – Er boka et forsvar for det morfaren din gjorde under krigen?
    – Nei, heller det stikk motsatte. Det min morfar var med på, var så forferdelig at det er umulig å forsvare. Jo mer man undersøker hva min morfar og andre frontkjempere faktisk gjorde, jo færre formildende omstendigheter blir det."
  • "Morfars mørke nazifortid" - Jon H. Rydne intervjuer forfatteren for VG, 6.09.14
    "- Jeg hadde akkurat gitt ut førsteboken min, "Jenter som kommer". Er 21 år gammel og selvopptatt. Googler meg selv, med pikenavnet Tjøstland, og finner en Wiki-artikkel jeg ikke har sett før, forteller Ida (27). (...)
    - Det var en vanskelig prosess å sette i gang; de fleste i familien ville la krigstiden i fred. Per hadde sonet sin straff etter krigen - fem års tvangsarbeid. La fortid være fortid, mente de. Men etter hvert kom min mor på banen og hjalp meg med research-en. Hun har vært veldig modig. Uten hennes hjelp og mange minner, som dukket opp gjennom våre lange samtaler, hadde denne boken vært umulig å skrive. (...)
    - Vet du om han angret etter krigen ?
    - Jeg er usikker. Det jeg vet, er at han fortsatte å støtte frontkjempersenteret økonomisk etter krigen. (...)
    Arbeidet med å avdekke morfarens bakgrunn gjorde at Ida måtte gå i seg selv. un var medlem av Arbeidernes Kommunistparti (AKP) fra 2003 til partiet ble nedlagt i 2007. (...)
    - Men i motsetning til morfar våknet jeg opp og tok avstand fra totalitære ideer før det var for sent, sier Ida Jackson tankefullt."
  • "Fortiden" - God Helg, NRK P1, søndag 7.09.2014 kl. 07.00
  • "Den trygge, gode nazist" - bokanmeldelse av Lars West Johnsen for Dagsavisen, 22.09.14
    "Hvordan reagerer man når en får vite at mennesket man kanskje er mest glad i av alle, er en som beundret, kjempet for og møtte Adolf Hitler?
    «Jeg har skreket. Jeg har kastet opp. Jeg har slått i veggen. Jeg har grått.» (...)
    «Vi må tåle at vi ikke er etterkommere etter mennesker som gjorde noe heltemodig. Vi er er etterkommere etter mennesker som var medskyldige i noe forferdelig.»"
    (Seierherrene skriver historien... Vi må kanskje vente på 4. generasjon nazietterkommere for å få et historieopprør. Ida Jackson har dessverre vokst opp i en historietaus familie, og da må hun først gjennom et familieopprør.)
• Trond Tendø Jacobsen (f. 11.7.42) :
  • "Kjente jeg deg ? En bok om Rolf Jacobsen", Aschehoug forlag, mars 2007.
    "Brevene er rammet inn av Trond Tendø Jacobsens tilbakeblikk, som også forteller om hvordan det er å vokse opp som sønn av en landssvikdømt."
    
  • "Privat og pinlig". Espen Søbye anmelder boken i Dagbladet, 6.3.07.
    "Det private stoffet løftes ikke ut, men forblir i en beklemmende privat ramme. I noen avsnitt streifer Tendø Jacobsen temaet å vokse opp som NS-barn. Her kommer han sørgelig til kort i forhold til for eksempel Eystein Eggens velskrevne og gripende 'Gutten fra Gimle'."

    (Endelg har en av Jacobsen-guttene kommet frem av skapet, det mørke naziskapet hvor i de fleste tilfeller både første og andre generasjon nazister står stuet. Nazier og naziavkom har stått og står stuet bort i skap fordi etterkrigsdemokratene har jaget dem inn i dem, vekk fra virkeligheten. Jøssingene har forsverget deres eksistens. Men det er så rart med det når pappa var en av Norges mest berømte skapnazister, ja mer berømt som skapnazist enn som nazist. Velkommen skal Trond være, velkommen tilbake til virkeligheten.
    Boken er som tittelen sier, ikke en bok om oss naziunger men om Tronds foreldre, særlig i fornedrelsens år. Han har likevel ikke kunnet unngå temaet om naziungenes oppvekstvilkår. Det han forteller om seg selv, blir frustrerende tynt. Han ignorerer andre naziungers strev med å finne en plass i historien. Bortsett fra broren Bjørn finnes det ingen flere i hans fortelling. Trond ser seg ikke selv i et samfunnsdrama som smadret sinnene til 150.000 NS-unger.
    Selv møtte jeg Jacobsensønnene på juletrefest i St. Torfinn i 1952, kanskje også i 1953. Rolf og min far, stornazisten Klüwer fra Koppang, hadde vært partikamerater og senere straffange-kompiser på Sandbakken. Begge var blitt tatt opp i den katolske kirken av pastor Parthe på Hamar. Så når det var juletrefest, satt de benket sammen i gjensynsglede mens vi ungene gikk rundt juletreet. Rolf nevner også i et brev fra fangeleiren at Klüwer hadde lånt ham en katolsk andaktsbok (s. 182).
    Man kan beklage at Aschehoug forlag, forlaget som utgav Europas første beretning om naziungene fortalt ved en av dem, Eystein Eggen, ikke har villet veilede Trond i mer virkelignær retning. Men etter Gutten fra Gimle utgitt i 1993 har jøssingismen tatt overhånd i forlaget, og derved også rotet til veiledningen av NS-barnet Trond.
    Om boken ikke dreier seg om naziungene direkte, så gjør den det indirekte. Uten Tronds varhet for krigen, ville vi kanskje aldri ha fått lese fangeleirsbrevene mellom to nazister, mellom Rolf og Petra. Det er betagende lesning. Kjærligheten binder nazistene sammen, en kjærlighet som i følge jøssingismen ikke skulle eller kunne eksistere på grunn av nazistenes avstumpethet.
    Hvor mange brev skrevet av nazister i fangeleire finnes oppbevart ? Det var en bragd av Rolf og Petra å få smuglet ut så mange. Selv har jeg bare sett et par brev utvekslet mellom mine foreldre. 80% av innholdet var svertet av sensuren. Det var selvfølgelig kjærligheten som var sværtet vekk. Like lite som Nürnberg-domstolen skulle etterlate nazistene noe menneskelig, skulle jøssingstaten innrømme kjærlighetsevne blant NS'erne.
    Hva forteller Jacobsens diktning oss naziunger ? At han skrev som Scheherazade, på nåde. Slikt blir det gode fortellinger, god diktning av. Jacobsen skrev så allment inntrengende at han på en måte ble akseptert av verdensjøssingene, de selvrettferdige. Det kostet ham. Han måtte for sin levetid ta plass i skapet. Rolf visste at kjærlighetsbrevene var inkompatible med jøssingideologien. Derfor lot han dem ligge så sønnen en dag kunne få dem trykt og slik bevise at nazisme og kjærlighet ikke er motsetningspar.)

  • "Anmelderens privilegium" - en replikk av Espen Søbye i Dagbladet, 21.3.07.
    "Hvorfor var det så vanskelig for Rolf Jacobsen å innrømme det han hadde gjort etter krigen? Han fikk så mange anledninger til selv å kunne si hva han hadde gjort og hvorfor, men var aldri i stand til det. Han nektet for å ha vært medlem av NS, han hadde ingenting å bidra med. En ting var å velge NS under krigen, en annen å late som ikke noe hadde skjedd etterpå." (...) "Ved sin hardnakkede taushet nektet Rolf Jacobsen å gi sitt bidrag til oppgjøret med nasjonalsosialismen. Hvorfor ville han ikke det? Det interessante materialet som legges fram i boka, burde vært analysert ut fra denne dobbelte vegringen, å nekte både handlingen og oppgjøret med den."
    (Det er ikke greitt for et naivt NS-barn å gi ut bok om nazipappa på et jøssingforlag. Da må Trond tåle å få sannheten rett i fleisen, slik som her i artikkelen av Espen Søbye. Søbye er en jøssingfisk i jøssingvann. Han har aldri opplevet noen annen verden, trives der han er. Søbye er instruert av jøssingpappa, vet hva tidens humanistideologi krever av ham : Nazifisk skal enten forvandles til jøssingfisk eller skremmes på land. Søbye sier at boken til Trond ikke holder - ut fra standard jøssingkrav. Manuskripet burde vært vasket av noen humanistiske yppersteprester, sånne som er statlig ansatt på Sataniseringssenteret Gimle på Bygdøy. Ved at Rolf lot kjærlighetsbrevene mellom to nazister ligge som verdifulle etterladenskaper, beviser han at han var nazist til det siste. Og Trond tar selvfølgelig ikke nok oppgjør med nazipappa. Slik går det når Trond ikke bryr seg om å ta kontakt med annet nazikrapyl før han tukler med pappa. Er det noen lærdom å hente ?)
• Ketil Kern (3. generasjon, f. 1954) :
  • "Hva har du med Hitler å gjøre, pappa ?" - Juritzen forlag, 6.2.13
    "Mor og far var i Unghirden, selv var jeg oppvokst bak en hekk i Bærum. Jeg slapp unna med den kløende kortboksa. I resten av oppveksten figurerte jeg som gladhippie med afganerpels og Levisbukser med blomsterbånd. Det var noe annet, det. Og jeg lurte igjen : Hvordan klarte de seg ? Hvordan klarte de å bygge opp et liv etter skammen de var påført ? Kanskje de ikke klarte det helt ? Var det et spill for galleriet, bet de tennene sammen for å holde ut ? Jeg tror ikke det. De var begge glødende mennesker som hadde enorm handlekraft. Men det kostet. Til tider slo fasaden sprekker.
    Særlig hjemme var det vanskelig å opprettholde den. Som under lutefiskmiddagen en gang på syttitallet.
    Far kunne være en person med to ansikter." (s. 70-71)
    (Forlaget har utstyrt bokomslaget med en underlig illustrasjon : Er det naziorganisasjonen som har satt munnkurv på 3. generasjon naziunger ? Munnen hans er tapet med plaster pyntet med naziørn. Har gammelnazister bestemt at en etterkommer født i 1954 ikke får lov til å snakke om nazifamilien sin ? Her har nok Kern og forlaget hatt en logisk brist. Det er selvsagt konsensuskulturen til seierherrene som har tapet munnen hans. Seierherrene har med sin historie i svart-hvitt smurt inn nazifamiliene med så mye djevelskap at naziunger tror at nazismen står bak... Vi i Foreningen av norske NS-barn håper at yngre historikere snart tar etterkrigshistorien opp til revisjon. Hvor lenge skal de europeiske etterkrigsdemokratiene ha nazi- og fascistunger buret inne i skap for å tekkes holocaustianske politikere ?
    Kerns bok er levende skrevet. Best er den når han snakker om skammen og tausheten i møte med slektninger, når han er i familiesamtaler. På slutten av boken kommer han tilbake til den mytiske naziondskapen som forvolder død i tiår etter krigen : Den drepte far og mor ved at begge utviklet kreft, skriver han. Kanskje sosialdemokratiet snart skulle hjelpe tause og nedtrykte nazifamilier - bare for å gi dem litt surstoff, for å unngå død ?
    Boken bør leses. Og vi håper flere fra 3. generasjon føler at nå er det nok med nazitaushet. Skriv om familienazismen ! La oss få et sunnere Norge og Europa.)
  • "Den vonde arven" - Kern intervjuet av Veronica Karlsen for ANB-NTB 27.2.13
    "Først da han våget å løfte sløret av naziarven, og studere den inngående, ble han kvitt vekten av den vonde arven.
    – Jeg har snudd familieskammen til en personlig seier, sier Ketil Kern i dag. Han har skrevet den personlige beretningen om hvordan det var å vokse opp som tredjegenerasjons nazibarn. «Hva har du med Hitler å gjøre, pappa?» utkommer fra Juritzen Forlag i disse dager. (...)
    – Vi snakker om den verste krigen kloden vår har sett, hele nasjoner fikk følelsesmessige skader som fortsatt preger oss. Alt det grumset jeg følte på da jeg vokste opp var resultatet av det mine foreldre var blitt påført. Mitt hovedanliggende er at fortielse er skadelig, er vi åpne slipper vi at dette går i arv til flere generasjoner."
• Nora Krug, 3. generasjon (f. 1977) :
  • "Heimat", Spartacus Forlag, 2019
    Fra 1. kapittel:
    "Vi brukte uttrykket "typisk tysk" når noen oppførte seg uvennlig eller sneversynt.Vi fikk høre at VERGANGENHEITSBEWÄLTIGUNG BETYR "å slutte fred med sin egen politiske fortid", men følte at det egentlig beskrev "en prosess der man strever for å slutte fred" med den. Vi lærte at det tyske ordet for RASE bare skulle brukes til å skille mellom styr, og ordet ETNISK bare i sammenheng med folkemord; likevel føltes det som om vi hadde historien i blodet og skammen i genene.
    Men det var også ting som ble utelatt fra undervisningen: Vi lærte ingenting om at titusenvis av tyskere var blitt drept fordi de satte seg opp mot naziregimet (kanskje fordi det ville ha stilt besteforeldrene som ikke satte seg opp mot regimet, i et dårlig lys?), eller at 150 000 menn av jødisk avstamning hadde kjempet i WEHRMACHT (fordi deres deltagelse i krigen ville ha gitt oss mindre skyldfølelse?), vi lærte lite om tapene vi led under de alliertes bombetokt, eller om millionene av tyskere som ble fordrevet fra Tysklands tidligere områder i øst etter 1945 (fordi vi visste at det var feil å synes synd på oss selv?). Siden vi aldri lærte om samtidens jødiske kultur, forbandt vi ordet JUDE utelukkende med holocaust og forsto at det bare måtte hviskes.
    Fra 12. kapittel:
    FREIHEIT UND BROT (frihet og brød) var et populært slagord for nazipartiet. Den radikale jødiske grupperingen Nakam (Hevn), som hadde som mål å hevne ofrene for holocaust ved å drepe seks millioner tyskere, smuglet etter krigen arsenikk inn i en brødfabrikk i Nürnberg og penslet giften på 3000 brød som skulle til tidligere SS-medlemmer i fangeleirer. To tusen fanger ble forgiftet, men ingen døde."
    (Tyske nazietterkommere gjør samme erfaring som norske: Foreldrenes eller besteforeldrenes taushet eller historieutelatelser forsterker skamfølelsen. Det er ikke overraskende at Nora Krug ble feiret av mange institusjoner i USA da "Heimat", eller "Belonging", kom i 2018 i Tyskland og USA. Hun uttrykte skamfølelsen og historieslitet. USA's politiske elite trenger de andres skamfølelse, akkurat som Europas elite trenger den. I generasjon etter generasjon kan de derved være på den gode siden med sin offisielle historie og føle seg på den gode siden med seg selv. Men tiden er ute for ensidig godhetsdyrkning og elitedyrkning. "Den gale siden" sitter på menneskelig erfaring som Europa nå trenger. I intervjuer etter bokutgivelsen, blant annet i intervjuet med Morten Harper, sier Krug at hun "ville fri oss fra den paralyserende skyldfølelsen".
    Takk til Nora Krug for en nødvendig bok i tiden, og for ny kamp for nazietterkommerne. Altfor få av 3. generasjon får til å gjenerobre den utelatte familiehistorien.)
  • "– Jeg ville fri oss fra den paralyserende skyldfølelsen" - av Morten Harper for empirix.no, 5.9.2019
• Charlotte Krüger (3. generasjon, f. 1979) :
  • "Mein Großvater der Fälscher. Eine Spurensuche in der NS-Zeit" - Verlag DVA Sachbuch, 11.05.2015
    "Es ist leichter, Adolf Hitler zu hassen als den eigenen Großvater"
    Als Kind hat sie ihren Großvater als freundlichen alten Herrn erlebt, der in den achtziger Jahren mit ihr Briefmarken sammelte. Erst später erfährt Charlotte Krüger, dass sein Leben auch eine dunkle Seite hatte.
  • "Der Schatten der Nazizeit auf meiner Familie" - Die Welt, 8.05.15
    "Mein Großvater war der Geldfälscher der SS. Wenn meine Eltern ihn mit seiner Schuld konfrontierten, eskalierte das Gespräch. Wie ich versuche, das dunkle Kapitel meiner Familie zu verstehen.
    Damals auf der Schulbank hätte ich mich nicht schämen müssen. Ich hätte über alles reden dürfen. Ich war ja nicht verantwortlich für das, was mein Großvater getan hatte. Ich war ungefähr 17 Jahre und somit alt genug um zu wissen, wer er gewesen ist, aber zu jung, um zu begreifen, was das bedeutet."
  • "Sannheten om SS-bestefaren" - anmeldelse av Asbjørn Svarstad for Dagbladet, 8.06.2015
    "Charlotte Krüger (35) blir aldri ferdig med spørsmålet som i to generasjoner har ridd Bernhard Krügers etterkommere. (...)
    134 millioner pund
    Den utrolige historien om hvordan jødiske fanger fra konsentrasjonsleirer over hele det okkuperte Europa i 1943 ble hentet til Sachsenhausen for å sette i gang verdens mest omfattende produksjon av falske penger. Før krigen var omme, skulle de 140 mennene greie å framstille britiske pundsedler til en astronomisk verdi. Opprinnelig gikk planen ut på å smadre den britiske økonomien ved å slippe de falske sedlene ut fra fly over engelske storbyer. (...)
    – Jeg var 12 og søstera mi 14 da faren vår en dag forklarte oss hvem Bernhard Krüger egentlig var: «Bestefar arbeidet for Heinrich Himmler»."
• Per Malde (f. 1943, d. 29.3.01) :
  • "Kall det vrede", roman, Tiden Norsk Forlag 1991. (Nazibarnet Erik fortæres av hat mot foreldre, mot seg selv. Flukt inn i opprørsk beatnik-kultur gir ikke kjærligheten vilkår.)
• Kurt Meyer (f. 1945) :
  • "Geweint wird, wenn der Kopf ab ist. Annäherungen an meinen Vater – „Panzermeyer", Generalmajor der Waffen-SS". Mit einem Nachwort von Heinrich von Trott zu Solz. Freiburg, Basel, Berlin: Herder Verlag, 1998, 287 S., DM 38,–
• Wencke Mühleisen (f. 1953) :
  • "Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden" - Gyldendal, 2015
    "Barna til de som hadde båret nasjonalsosialismen frem i Tyskland, rettet på 1970-tallet sin vrede mot foreldrenes taushet og mot mange nazisters fortsatt gode liv i betrodde stillinger i det offentlige, i politikken, i næringslivet. Før 70-tallets generasjonsopprør var det nokså stille om postfascismen i Tyskland. Kollektiv taushet. 68-ernes farsgenerasjon var blitt ydmyket, ikke bare av russerne, som de kunne fortsette å hate og forakte, men særlig av det sterke landet Amerika. USA's verdier, den amerikanske kulturen, ble omfavnet i Tyskland. (...)
    Antagelig er det en sammenheng mellom fedrenes fall og den tyske etterkrigsgenerasjonens antiautoritære bevegelse og studentrevolusjonen som fikk så sterke utslag i landet. Den rettet seg mot foreldregenerasjonens taushet." (s. 48-49)
  • "Krigsbarnas opprør" - anmeldelse av Susanne Hedemann Hiorth for Dagens Næringsliv, 8.5.2015
    "Forfatter og kjønnsforsker Wencke Mühleisen konfronterer farens brune fortid og egne erfaringer i kollektiv i Østerrike i en klartenkt og åpen bok."
  • "Å drepe eller drømme seg fri" - anmeldelse av Susanne Christensen for Klassekampen, 9.5.2015
    "Den østerrikske faren, med «urene» forbindelser til det multietniske imperiet Østerrike-Ungarn, kjempet som soldat i Wehrmacht, og beskrives som ubøyelig i sin overbevisning, som til det siste var preget av en rasistisk tankegang. Mühleisen er imidlertid ferdig med å kjempe mot ham, uansett om de representerer motstridende ideologier tvinger hun seg nå til å se slektskapet dem imellom: deres felles lengsel etter overskridelse. Den ungdommelige polariseringen er ikke et fruktbart utgangspunkt, i stedet går reisen inn i alle de paradoksale og ubehagelige nyansene."
  • "Selvransakelse" - anmeldelse av Guri Hjulstad for Trønder-Avisa, 15.5.2015
    "Forfatteren flytter i 1972 inn i et kunstnerkollektiv som skal frigjøre mennesket og skape et selvets revolusjon. En overskridende handling og et miljø ledet av karismatiske personer, som en del venstreradikalere ble tiltrukket av, slik Wencke Mühleisen ble.
    Det hun i boken reflekterer over er parallellen til sin far som var aktiv nazist under krigen og som helt til sin død kom med rasistiske ytringer.
    Er de begge håndlangere for karismatiske, autoritære personligheter? Hun kommer til at både hun og faren er smittet av en forakt for svakhet. Men hennes handling er også del av en antiautoritær bevegelse som retter seg mot foreldrenes og farens taushet. Krigen var aldri tema i oppveksten."
  • "Arvestrev" - anmeldelse av Carina Elisabeth Beddari for Morgenbladet, 5.6.2015
    "Hun reiser til Slovakia, Østerrike og Tyskland, og krigsdetaljene kryper snart opp av historiens skyttergraver. Farens familie tilhørte den tyskspråklige minoriteten nordøst i Slovenia; bestefaren kalte seg «politisk fører» og samarbeidet tett med nazistene. Det blir tydelig at familiens krigsinnsats både har vært mer omfattende og mer frivillig enn antatt. På tross av at slekten var like multietnisk som europeere lest, lot de seg styre av fortellingen om den sterkestes rett. (...)
    Fortrengninger. Mens Mühleisens skjønnlitterære debut, Jeg skulle ha løftet deg varsomt over (2010), nærmet seg hennes mors historie, viser årets roman hvordan Mühleisens farsoppgjør står i relasjon til nasjonale fortrengninger, og hvordan overskridelse ofte er et svar som selv avler et system. «Endringer kan føre til egoets private eksesser. De kan noen ganger lede til nødvendig forandring. Ofte fører de bare til helvete».
    En roman som er fylt med et slikt våkent blikk for virkningene mellom ideologi og individ kan invitere leseren til et moralsk løft."
• Holger Thor Nielsen (f. 1961) :
  • "De ildeluktende ostebrødre" - ventes lagt ut på internett
• Werner Oder (f. 1951) :
  • "Battling with Nazi Demons" - Ed. Onwards and Upwards, August 3, 2011
    "From anti-Semitism to Zionism. The Astonishing Journey of the Son of an Austrian War Criminal."
    (To depict counter-revolutionaries from the time following the Russian Revolution as representants of pure Evil, might be theologically easy. Such a conclusion is not easy for the majority of the Western European population. History told in black and white is simplistic.)
  • "My father the Nazi" - That Jew died for you, 2014
    "I was born into a family infested with the dark obsession of anti-Semitism. My maternal grandfather worked for Hans Ludin, the German ambassador to Bratislava who deported 22,000 Jews to the death camps. Ludin was arrested in my home town of Linz, Austria, by the Americans and later hanged for war crimes."
  • "Nazi Nightmare Ends for War Criminal's Son" - Charles Gardner for Israel Today, January 15, 2015 "Being brought up as the son of a Nazi was a burden hard to bear for Werner Oder, an Austrian born in the aftermath of the Holocaust. His father Wilhelm had presided over the murder of many Jews as he trained men in the art of killing at a camp in Poland during World War II."
    
• Benedicte Maria Orvung (3. generasjon f. 1966) :
  • "Strengt hemmelig" - dokumentarfilm fra 2010 av Benedicte Maria Orvung.
    (Som andre generasjon NS-avkom gratulerer jeg Benedicte for ferdig film etter langt prosjekt. Benedicte er 3. generasjon NS-barn og har måttet kjempe seg gjennom familie- og samfunnstaushet i mye større grad enn vi i andre generasjon. Samfunnets antinazistiske stemning har tilspisset seg. Det er en grunn til at naziungenes forsoningsforum ikke har mottatt én henvendelse fra en politiker. Antinazismen har simpelthen blitt en kult, utgått fra dødskulten Holocaust. Politikere, akademikere og prester er svinebundet av denne tidens dødskult. Sosial forsoning er følgelig lagt på is, ingen vet for hvor lenge.
    Dokumentaren er gjennomsyret av "demokratisk" satanisering av nazister. Det hjelper ikke at nazisten er en onkel eller grandonkel. Snarere tvert i mot. Nazislektninger blir til ekstra ekle gufs. Slik vil FN ha det. Slik vil USA ha det. Slik krever sionistene og sionistenes støttespillere at det skal være. Med religiøs iver blir sataniseringen gjennomført i tidens presse, romankunst, film - derved i Benedictes film. Hver gang filmen viser tyske soldater, har Benedicte lagt til en mørk lydvibrato som vekker publikums angst for de onde tyskerne. Filmen er holocaustifisert, gjort politisk korrekt. Om noen år vil "Strengt hemmelig" være et greitt eksempel på demokratisk-holocaustisk fortelling fra amerikansk-sionistisk etterkrigskultur.
    I denne dystre settingen klarer likevel Benedicte å vise noe som ingen annen regissør har greidd. Hun greier å få sin egen mor Kari til å stå frem som ærlig NS-barn. Karis mor og far, Lillemor og Harald Marthinsen, var også norske nazister, akkurat som onkelen Karl Marthinsen og tanten Agnes. Mehamn var i det hele tatt dominert av nazifamilier. Finnmark var det fylket som under krigen hadde den største andelen nazister i forhold til folketallet, et faktum som ikke blir drøftet i filmen.
    Benedicte viser også interessante intervjuer med to gammelnazister, løytnant i Statspolitiet Helge Nyfeldt Wiig og sjef for regjeringssekretariatet Finn Thrana. De får begge generøst komme til orde, og dokumentaren sataniserer dem ikke direkte i etterkant av intervjuet.
    NS-barnet Kari, Benedictes mor, får sluttreplikken i filmen med ordene "Æ skjæmmes", når hun blir spurt om hvordan det er å være i slekt med Karl Marthinsen. Moren tar på en måte støyten for ondskapen og skåner, om mulig, 3. generasjon. Men Benedicte har plassert seg selv strategisk i filmen for å vise koblingen mellom generasjonene, for også selv å ta ondskapen innover seg.
    Vi vet at så mange som 200.000 nordmenn er tause NS-barn av 2. generasjon. Med deres barn og barnebarn kan tallet dobles. Tausheten er derved et politisk og kulturelt dilemma som undergraver forestillingen om et etterkrigsdemokrati. Situasjonen er lik over hele Vest-Europa, Spania og Portugal inkludert.
    Hvilket signal gir "Strengt hemmelig" til nazislektene i dag ? Tittelen er ironisk, for Benedictes dokumentar lukker opp skapet, avslører familiehemmeligheten. Men vil dokumentaren hennes påvirke andre NS-barn av 3. generasjon til å bryte med tausheten ? Når Benedicte avslutter dokumentaren med morens "Æ skjæmmes", kan man tvile på det. Sataniserende historie er ment for å lukke, ikke for å åpne sinnene.
    Det virker som om det er en vedtatt lov at nazibarn skal belemres med opphavets synder. At demokratiet kan fungere med en slik lov, er en illusjon. Politisk og teologisk er et slikt vedvarende skyldsamfunn en uhyrlighet, særlig i en tid når individet utropes som frigjort fra fortiden. Den sekulære frihetsdyrkningen som har pågått siden 1945, trenger altså fiender. Fiendene skal plages og fordrives med ond magi, med holocaust-dyrking. Vi lever i en mørk tid - la oss håpe det er en middelalder som per definisjon går over.
    Benedicte Orvung har alt i alt laget en god film i våre hysterisk antinazistiske tider. Hun har greidd det viktigste : bryte med tausheten. Tause NS-barn skader både seg selv og samfunnet. Seierherrenes umoralske selvdyrking og den råskapen som herjer i et amerikansk-kommersialisert Norge, trenger NS-etterkommernes stemmer, om bare for å skape et snev av demokratisk virkelighet.
    Når det gjelder hovedpersonen Karl Marthinsen - var det nødvendig for Hjemmefronten å likvidere ham slik Gunnar Sønsteby sier det i dokumentaren ? Selvsagt var det ikke det. Hjemmefrontens likvideringer på slutten av krigen tjente bare til krigsskryt i fredstiden.)
• Martin Pollack (f. 1944) :
  • "Der Tote im Bunker, Bericht über meinen Vater", Zsolnay Verlag, Wien 2004. Leseprobe. Presentasjon av Elke Nicolini, DeutschlandRadio Berlin 5.9.04. Michael Freund : "Keine Fragen, das war das Problem" in derStandard.at 9.9.04. Rezension von Erich Klein in Falter 39/2004. "Der Vater als Nazi-Scherge" von Simon Hadler, ORF.at. Andreas Breintenstein : "Mutmaßungen über einen Kriegsverbrecher", Neue Zürcher Zeitung 11.9.04.
• Turid Nystøl Rian (f.1939) :
  • "Far elsker fedrelandet", roman, Emilia forlag 2006
    Fra bokomslaget : "Med romanen Far elsker Fedrelandet rører forfatteren og oversetteren Turid Nystøl Rian ved nok et betent og uleget sår fra krigens tid: behandlingen NS-barn ble utsatt for. Gjennom en dyptloddende og usentimental skildring av et av disse barna stiller hun på ny det ubehagelige spørsmålet vi alltid vil mangle svar på: Hvordan kunne vi - også vi - la krigens hat gå ut over barn? Far elsker Fedrelandet foregår i Oslo og Horten det siste krigsåret 1944/45, og skildrer en familie i sterk splid med seg selv. Farmor på Horten er tysk, den ene av hennes tre sønner er NS-sympatisør, de to andre motstandsmenn. I sentrum for fortellingen står seks år gamle Ylva; krigen og motsetningene mellom de voksne oppleves gjennom hennes øyne."
• Povl Heinrich Riis-Knudsen (f. 1949) :
  • "Evigt ejes kun det tabte, Barndoms og ungdomserindringer i krigens skygge 1949-1970", forlaget Mellemgaard 2020
    s. 90: "Min far fandt det meget heldigt, at ikke alle, han havde hjulpet til Shellhuset, huskede ham så tydeligt, at de kunne genkende ham. Byretsdommen lød på 6 års fængsel og frakendelse af almen tillid for bestandig (...)"
    s. 91: "Landsretten skærpede straffen til 8 års fængsel."
    s. 93: "Mod min mor havde man intet andet end hendes ægteskab med en SS-mand, og da denne ikke var tysker, ja, så var der jo ret beset ikke noget at komme efter. Og da min far i mellemtiden havde opgivet besættelsen af Nekselø, lod man hende gå efter 3 uger. Hjemme i lejligheden kunne hun ikke være.Tyvene havde skaffet sig en nøgle, og den første aften, hun var hjemme, blev døren låst op udefra."
    Fra side 130: "På trods af alt var min far imidlertid slet ikke i konstant dårligt humør - han kunne være særdeles munter og meget, meget vittig - den sorte humor havde han arvet fra sin far, og gudskelov har han også givet meg den i arv."
    (De fleste bøker om NS-barns/Nazibarns erfaringer blir i dag skrevet av krigernes barnebarn eller barnebarns barn, altså av 3. eller 4. generasjon. Povl er 2. generasjon. Han er ingen hvemsomhelst, for han er kjent som en mann som videreførte den europeiske nasjonalsosialismen da han var med på å stifte Danmarks Nationalsocialistiske Ungdom i 1970 og som senere ble Danmarks Nationalsocialistiske Bevægelse. Han trakk seg ut av engasjementene i 1991.
    Allerede som skolegutt i 14-årsalderen gikk han med hakekorsemblem på skolen. Han skriver s. 276: "Jeg begynte at bære mit emblem i skolen, men sørgede for at tage det af, inden jeg kom hjem af hensyn til min mor."
    Jeg vet ikke om noen andre etterkommere av verdenskrigens tapere som så fryktløst har gått inn i sosial kamp med idealer fra foreldrenes kamptid. Når han i 2020 har fått utgitt sine oppvekstmemoarer, skiller disse seg ut fra de andre selvbiografiene som noen etterkommere har våget å skrive.
    Hvor er hans erfaringer av sosial mobbing? Hvor er hans oppgitthet over all tausheten i nazifamiliene? Det er disse utfordringene som fyller andres memoarer og som ofte er selve grunnlaget for fortellingen. De finnes ikke i Povls bok. Dermed blir boken hans desto mer interessant, fordi den er anderledes. Var det mindre mobbing i Danmark enn i Norge etter krigen? Klarte danske nazister etter all straffen å fortelle familien om sine erfaringer før og under krigen?
    Eller er selvnazifisering en måte å unngå seierherrenes satanisering av fienden på? Slik kommer noen kanskje fri fra den lammende naziarven, satanarven. De slår seg fri og oppnår selvstendighet.
    Fra kamp til refleksjon
    Han skriver videre fra skoletiden i 1963, s. 277: "Jeg begyndte også selv at utgive et hektograferet blad ved navn STORMFANEN (hvor titlen var skrevet med runer!), af hvilke der forhåbentlig ikke mere er nogen i omløb. De ville sikkert i dag forekomme mere end pinlige."
    Povl kommer inn på flere refleksjoner rundt ideologiene i det 20. århundre. Han synes mange politiske programmer mangler kontakt med den sunne fornuft. Hvor mange 68-ere har kommet med ideologiske selvkorrigeringer?
    Povl er en konservativ person. I selvbiografien forteller han om kjærligheten til de rolige nabolag og landsbyer i Danmark hvor han vokste opp. Sproget, sangen, den nære tonen, er savn som han føler med alderen. I vår moderne mediatid hvor brudd, forandring og fremtid hylles på bekostning av ro og bevaring, er han mer og mer en politisk ukorrekt person.
    Derfor tenker jeg at de fleste 68-ere ikke trenger å lese og irritere seg over Povls selvbiografi. Vår tids ungdom derimot vil finne den interessant. Fortid og fremtid må bearbeides og ikke hamres på av hysteriske modernister.)
  • "I hagekorsets lange skygge. Danmarks Nationalsocialistiske Ungdom - en naiv students erindringer 1970 - 1977, Forlaget Mellemgaard 2021
    (s. 22) «Jeg har aldri mærket nogen mobning eller noget fjendskab på grund av min fars valg. Jeg har kunnet lege med alle - selv med kommunisters og modstandsfolks børn.»
    (Povl er født i 1949 og slapp nok unna den værste mobbeperioden for nazibarn. Det var verre for barn født på 30-tallet.)
    (s. 31) «I Danmark kender jeg vel blot omkring et dusin danske børn og børnebørn af såkaldte landssvigere, men naturligvis er der flere. De ligger imidlertid meget lavt i landskabet, hvis de overhovedet kender deres familiehistorie.»
    (s. 142) «Det selvhad, der er blevet påtvuunget Tyskland og Østrig, ja, i dag vel hele Vesteuropa, finnes gudskelov ikke i Rusland, som på nuværende tidspunkt er det eneste land, der kan redde den europæiske civilisation.»
    (s. 144) «Tyskland er ikke en retsstat, men et despoti, grundlagt af amerikanerne med det formål at holde tyskerne nede, hvilket er lykkedes over all måde, ja, de står endda på randen af utslettelse. Det er en ringe trøst, at det gør amerikanerne også!»
    (s. 160) «Men netop de jødiske bestræbelser for at gøre Europa multietnisk vil uvægerlig også skabe en ny europæisk antisemitisme, der meget vel kan føre til et nyt holocaust, hvis Europa overlever…»
    (s. 178) «EU er en sådan gigant, og EU er langt farligere for hele Europa end det gamle Tyskland og Stalins Sovietunion tilsammen.»
    (s. 189) Det medfører f. eks. sjovt nok ikke nogen offentlig dæmonisering, hvis man benægter eller relativerer tyrkernes folkedrab på armenierne eller Stalins forsøg på at udrydde ukrainerne. Disse forbrydelser er begge henvist til at være meget små fodnoter i historien!»
    (Sitatene ovenfor viser at dette bind 2 av Povls selvbiografi fortsetter å bryte med seierherrenes sømmelige historieskrivning. Alle nye generasjoner trenger å lese slikt.
    Kanskje kan vi NS-etterkommere savne at Povl valgte omgang med gammelnazister og nynazister i stedet for å søke omgang med 2. og 3. generasjon nazietterkommere. Han kunne ha gitt de bortgjemte etterkommerne krefter til fellesskap og dermed ha bremset korrekthetsdiktaturets krav om anonymitet og bortgjemmelse. Men slikt er ikke lett å få til når mennesker allerede er fylt av historisk skam servert av modernismens nydemokrati.)
• Jörn Roes (f. 1976) :
  • "Freiwillig in den Krieg - Die Geschichte eines Großvaters" - be.bra Verlag, edition q Berlin, 2005
    
  • http://www.dradio.de/dlf/sendungen/buechermarkt/373812/">"Schuld innerhalb der Familie" - Artikel von Simone Neteler für Deutschlandradio, 2005
    "Wenn Angehörige die Lebensgeschichten von nahen Verwandten zu Papier bringen, offenbart sich darin nicht nur ein Interesse an den eigenen Wurzeln. Häufig werden die Jüngeren auch deshalb zu Ahnenforschern, weil es unausgesprochene Wahrheiten oder gar unbeantwortete Fragen nach etwaiger Schuld innerhalb der Familie gibt. Die Ergebnisse solcher familiären Recherchen erobern immer wieder den Buchmarkt: als Sachbuch oder auch in Form von biographisch gefärbten Romanen."
  • "Min farfar var nazist" - Fyens Stiftstidende 2005
    "- Jeg ville have, at min farfars børn prøvede at forstå, hvorfor deres far var nazist. Vi er en lille, harmonisk familie, men harmonien blev sikret, fordi der var et emne, der ikke blev talt om. Familien har nu haft bogen i to uger, og jeg har opnået det, jeg ville. Endelig bliver der talt sammen, og mine forældre, min onkel og tante siger, at de har erfaret ting om farfar, som de aldrig havde kendt til. Nu er der pludselig en masse, som falder i hak for dem. Og hvis der var noget, jeg ville opnå, så var det netop det: At historien ikke længere er tabu, siger Jörn Roes."
• Gonda Scheffel-Baars (f. 1943) :
  • "Het verleden voorbij" (Fortid er fortid) - utgitt under psevdonymet Hanna Visser
• Ute Scheub (f. 1956) :
  • "Das falsche Leben - Eine Vatersuche" Piper Verlag, München 2006.
    Besprechungen : "Kein Gefühl, nirgends" von Gabriele von Arnim, Die Zeit, 27.4.06. "Das falsche Leben" von Luzia Braun, ZDF.DE, 21.4.06. "Über den ganz normalen Nazi-Vater mit dem spektakulären Selbstmord" von Thomas Borchert, glaubeaktuell.net, 28.3.06. "Ekel, Scham, Schultgefühl" von Elke Nicolini, Deutschland Radio, Kultur, 26.2.06. "Die Blausäure des Tyrannen" von Kuno Kruse, stern.de, 24.3.06. "Ute Scheub. Das falsche Leben" von Ursula Bähm, br-online.de, 30.4. 2006. "Mein Vater, der Fremde" von Felix Müller, Berliner Morgenpost, 19.2.06. "Lass ihn doch in Frieden ruhen" von Hannes Schwenger, Der Tagesspiegel, 12.6.06
    (Once more Nazi children can share the common experience that muteness is root of Evil. The principal question remains : The post-war Capitalist/Communist establishment, did it favour communication inside Nazi families ? The question is rhetorical, gives only one answer. As a consequence Nazis and their children lived in two worlds. By the victors' will there should be no communication in order to fulfill the denazification/satanization program. It was on the post-war agenda. In a regime of irreconcilability with guilt and death cult thanks to the new religion of Holocaustism, suicides became general. The Nazi children were the most vulnerable to the double-sided life and chose death in uncountable occasions. Thereby their stories were broken, resulted untold, and the humanistic establishment does not want to hear their stories anyhow. Children's suicides would throw blame on the post-war policy. A Nazi's suicide on the other hand is perfect for depicting pure evil : himself. Therefore Günter Grass could not leave Ute Scheub's father in peace, called him Manfred Augst in his book "The Diary of a Snail", the man who had angst for his deeds.
    Something good has come out of this case : Ute's book. She has broken the roaring silence reigning in Europe. She and her three brothers have gone through hell, first with life under satanizing conditions, then with a father's suicide. To find balance afterwards is an achievement, a miracle. At last Europe gets a real book instead of modernistic nonsense which is normally printed. Ute's book goes straight into our European dilemma.)
• Richard von Schirach (f. 1942) :
  • "Der Schatten meines Vaters" - Carl Hanser Verlag, München 2005.
    Klappentext : "Mit Abbildungen. Richard von Schirach, Sohn eines der führenden Nationalsozialisten, berichtet hier von seiner Jugendzeit. Von seiner Mutter, die sich scheiden ließ und die Kinder in Internaten unterbrachte, von den wenigen Besuchen, die ihm bei seinem Vater im Allied Prison in Berlin Spandau gestattet waren. Und von den Briefen: 1080 hatte der Vater bis zum Ende der Haft geschrieben, ohne seine Rolle in der nationalsozialistischen Diktatur jemals zu erwähnen. Wie sollten er und sein Sohn, der sich inzwischen ein eigenes Bild von der Schuld der Deutschen im Zweiten Weltkrieg gemacht hatte, sich da irgendetwas zu sagen haben, als Baldur von Schirach 1967 freigelassen wurde? Eine beispielhafte deutsche Familiengeschichte, die anschaulich zeigt, warum 1945 noch lange nicht alles zu Ende war."
    Dorion Weickmann : "Verlorene Illusionen" in Die Zeit, 10.11.05.
    "Richard von Schirach wird 1942 geboren; ein typischer Nachzügler, ein viertes Kind. Seine Erinnerungen setzen ungefähr bei Kriegsende ein: Die Eltern sind verhaftet, die Geschwister stranden in der Obhut einer Kinderfrau. Schirachs Mutter Henriette, Tochter des Hitler-Fotografen Heinrich Hoffmann, kommt zwar schnell wieder auf freien Fuß. Doch das Verhältnis zu ihrem Jüngsten steht unter Spannung: 'Mein lieber Vater hätte mich verstanden, so beantwortete ich im Stillen jeden Konflikt.'"
• Dorothee Schmitz-Köster (f. 1950) :
  • "Der Krieg meines Vaters", Aufbau Taschenbuch Verlag, Berlin mai 2004. Introduksjon til boken med radiointervju, fotografier og utdrag : Nordwest Radio. Kritikk av Karin Beindorff : Unversöhnlich, DeutschlandRadio Berlin, 16.8.04.
• Alexandra Senfft (g. 1961, dritte Generation) :
  • "Schweigen tut weh" - Claassen Verlag 2007
    Prologue in English
• Ståle Solberg Skjæveland (f. 1954) :
  • Mairegn - Kolofon Forlag 2014
    "Med en far som arbeidet i Statspolitiet og en mor som var løpejente for motstandsbevegelsen har Skjæveland et unikt utgangspunkt for å gi en mer balansert fremstilling av denne fortiden enn tilfellet nok har vært i mange år." (Fra anmeldelse av historiker Lars-Erik Vaale)
    
  • "Den andre versjonen av krigen" - Bokanmeldelse av Sven Erik Omdal i Stavanger Aftenblad, 10.07.2014
    "Selv om tonen er hagiografisk – om Skjæveland-familiens motiver og gjerninger er det utelukkende godt å si – gir den viktig innsikt både i behandlingen av de landssvikdømte, i rettsoppgjøret sett fra de tiltaltes side, og i livet både i ordenspolitiet og statspolitiet under krigen. Når de som stort sett har eid okkupasjonshistorien hittil nå er borte, kan vi lettere innrømme at sannheten var mer sammensatt enn de ville ha det til."
  • "Fascinderende om NS-familie" - Guri Hjeltnes anmelder Mairegn i VG, 10.08.2014
    "«Mairegn» er en sjelden familiehistorie, et forsvarsverk og fascinerende rogalandshistorie.
    Det er ikke sjelden kost å lese sakprosa som forsvarer Nasjonal Samling, men ikke ofte kan vi lese om en politifamilie med så mange aktive medlemmer. (...)
    Forfatteren Ståle Solberg Skjæveland er sønn av Finn og skriver med sympati for NS og familiens valg, som den klassiske kritikken om at historien ville blitt annerledes om regjering, kongen og hans familie «hadde blitt igjen hos sitt folk»."
• Oline Stig (3. generasjon, f. 1966) :
  • "Jupiters öga" - Skönlitteratur, Albert Bonniers Förlag 2010
    Cecilia Nelson : "Drygt sextio år efter den tyska ockupationens slut i Norge är det fortfarande nästan omöjligt att prata om de norrmän som gick med i det tyskvänliga partiet Nasjonal Samling. 44 000 var medlemmar 1943, en av dem var Oline Stigs farfar. I romanen kallas han Aksel Engebret."
  • "Oline Stig : Jupiters öga" - Ingrid Elam for Dagens Nyheter 16.8.10
    "1942 gick farföräldrarna med i nazistpartiet Nasjonal samling, farfadern dömdes efter kriget till två års fängelse för landsförräderi. Han dog 1972, men skammen lever än hos hans barnbarn."
  • "Min farfar var nazist" - Expo Idag 2011
    "Det talades väldigt lite om farfar i min barndom, men förmodligen hade jag snappat upp något. Han var från Norge och dog två år innan jag föddes. Min farmor levde tills jag var arton år, men vi talade aldrig om kriget. I tidiga tonåren fick jag ändå sanningen bekräftad, att både hon och farfar gick med i det norska nazistpartiet, Nasjonal Samling 1942, mitt under Tysklands ockupation av Norge."
• Inger Cecilie Stridsklev (f. 1948) :
  • "Det sunkne land" - Inger Ceceilie Stridsklev forlag, des. 2019
    Anmeldelse i Varden 14.12.2019, "Rapport fra Bakvendtland" av Torbjørn Tungesvik :
    (...) "«Det sunkne land» er tittelen på boken som hun gir ut på eget forlag. Og dette sunkne landet er, så vidt jeg som leser kan forstå, det riket som Vidkun Quisling og hans tilhengere (med solid militærstøtte fra Adolf Hitlers nazihær) skapte i 1940-45. For NS-familien var dette et utopia, og ikke et terrorvelde, slik de fleste ser det. Boken er absolutt interessant som en tidsvitneskildring. Den forteller om hvordan familien Stridsklev ble økonomisk, sosialt og moralsk nedbrutt av straffen de fikk i rettsoppgjøret etter krigen. Den forteller også om det skjulte samholdet og samfunnet mellom tidligere NS-medlemmer da de ble dømt som forbrytere og partiet deres var blitt forbudt: «Er du medlem av sangforeningen?» var NS-folkenes hemmelige kode for å identifisere hverandre etter krigen. Dessuten forteller boken litt om mobbingen og utstøtelsen et uskyldig barn (Inger Cecilie selv) opplevde i årene etter krigen. Det siste er kanskje det meste interessante, men dessverre det hun går minst i dybden om. Mest interessant, er det fordi dette er hennes egen historie, i motsetning til gjenfortelling av mors og morfars historier. Vi må også anta at de vonde barndomsopplevelsene har bidradd til å danne de bastante holdningene hun tok med seg inn i voksenlivet. Dessuten er det så horribelt urettferdig at et barn født i 1948 skal lide for ting som skjedde under krigen, at vi trenger å høre om det." (...)
• Jennifer Teege, (3. generasjon, f. 1970) :
  • "Amon - Mein Großvater hätte mich ershossen" - Recherchiert gemeinsam mit der Journalistin Nikola Sellmair, Rowohlt Verlag 2013
    
  • "My Nazi grandfather, Simon Goeth, would have shot me" - BBC News Magazine, 2 October 2013
  • "-Bestefar ville ha skutt meg" - Sverre Bjørstad Graff for abcnyheter.no
    "– Jeg vil ikke glemme fortiden, men heller forsøke å legge den på riktig sted. Det innebærer at jeg ikke skal ignorere den, men heller ikke la den overskygge livet mitt.
    Teege gir uttrykk for at hun fortsatt jobber med å finne balansen.
    – For meg handler historien også om det universelle spørsmålet om hvordan man skal takle fortidens tyngde i dag. Og jeg håper historien min også kan vise at det er mulig å føle seg fri, til tross for en mørk forhistorie."
  • "Bestefaren min ville skutt meg" - Asbjørn Svarstad over 4 sider for Dagbladet 2.3.14
    "Kvinnen – som årtier tidligere hadde adoptert henne vekk – var åpenbart datter av den henrettede SSkommandant Amon Göth fra konsentrasjonsleiren Plaszow, utenfor Kraków sentrum. Et par sekunder seinere begrep hun hele tegningen:
    – Jeg er SS-morderens barnebarn. (...)
    Moren min var ikke det minste overrasket, da jeg ringte og spurte om å få treffe henne, sier Teege.
    – Det var ingen grenser for åpenhet og fortellerglede. Men jeg oppdaget hurtig at hele hennes tilværelse er sentrert omkring det faktum at faren hennes hadde vært et forferdelig menneske med grusomme ting på samvittigheten. Noen ganger måtte jeg spørre meg om hun virkelig fant det nødvendig å ta ansvaret for alle Amon Göths utskeielser – og å nevne ham og forbanne ham opp og ned vegger i annenhver setning. Den siste gangen vi møttes, var det for sammen å besøke graven til Ruth Irene – hennes forhatte mamma og min elskede bestemor.(...)
    Med hjelp fra en forståelsesfull ektemann og en tålmodig terapeut, fikk Jennifer til slutt stokket kortene i følelseslivet sitt og overbevist seg selv om at hun ikke har et medfødt mordergen i sin egen DNA.
    – Jeg må heller ikke ta skylden for handlinger som en forfader har begått, slår Jennifer Teege fast med overbevisning i både blikk og stemme. (...)
    Men det aller siste jeg har lyst til – eller behov for – er å havne i menasjeriet av døde stornazisters barn og barnebarn, som i eininga står fram og deler ut med mer eller mindre skjeve synspunkter og patetiske betraktninger."
    (Enda en etterkommer av stornazist gjør opprør mot skyldplikten. Hvordan skal det gå med holocaustiadens evighetsprosjekt ? Hvis ofre skal dyrkes, må også bødlene dyrkes.)
• Uwe Timm (g. 1940) :
  • "Am Beispiel meines Bruders" - Kiepenheuer & Witsch, Köln 2003
    (How could the innocent second generation Germans free themselves from physical and mental war loss ? This question should be the first one reflected over at a certain level in German schools. Second generation had to get rid of the humiliation imposed both by the German warriors, the parents, and by the victors occupying the country physically and culturally.
    There is no surprise that many German youngsters ran into the absurd Post-Communism of 1968. That way they challenged their fathers and they could in a way "heal" themselves from the war loss, by joining the victors. Many Norwegian Nazi children ran the same way of confusion, myself included.
    It is then not extraordinary that Uwe Timm today criticizes his own "liberating" ways through life. Intellectually Europe is today stucked by the cultural power pushed forward by sixty-eighters. Universities and schools have brainwashed youth during a half century, with the consequence that third and fourth generations are continuing the intellectual crap of the second generation.
    Europe is waiting for a counter-revolution. It is a marvelous idea if it could start in Germany.
    Why doesn't Uwe Timm use the word "Nazi children" to designate his generation ? In Norway we Nazi kids were stigmatized by that word. We were surrounded by compatriots who cherished bullying the Nazi families. We have had to use it in order to free ourselves from its paralizing power. We understand that in Germany very few Germans were in position to bully their compatriots.)
  • "En langvarig ydmykelse. Skremmende rolige og melankolske tyskere etter krigens slutt." - Dagbladet 5.12.05
    "Hva skjedde etter at de allierte hadde ruinlagt og ydmyket Tyskland mot slutten av den andre verdenskrig? Hvilken massepsykologisk prosess ble satt i gang, og hvilke virkninger fikk knesettingen av det tyske folket? (...)
    Tittelen henviser til Timms eldre bror, som døde som frontkjemper og ble begravet i Ukraina i 1943. Uwe kan ikke huske ham, siden han var seksten år eldre og ble soldat da lillebroren var tre, men fortellingen handler til dels om søkenen etter storebroren som person gjennom brev og dagboksnotater, som først og fremst ble skrevet ned ved østfronten.
    Men mer enn identifiseringen av en mistet bror handler denne boka om identifiseringen av en mor og en far, og et folk i en mistet tid.
    Den beskriver bombingen av Hamburg, grusomhetene som tyske menn, kvinner og barn ble utsatt for av de gode og demokratiske nasjonene, og hva som skjedde med noen av dem i tida som kom. (...)
    Knesatte mennesker
    I fjernsynets verden framstilles ydmykelsen med et skuldertrekk eller som et overskudd; det Timm beskriver er en nasjon av knesatte mennesker, som ikke opplever noen mening eller forløsning, som skrifte og soning, eller en naken overlevering av ens egen skyld kan gi. Nei, de ble straffet og etterlatt med sin taushet. Det er de bortvendte blikkene som hersker, en mumlende opprettholdelse av gamle verdier, eller fullstendig overgivelse til en amerikanisert kultur."
  • "Uwe Timm's Unblinking (German) Probing What Germans Did During the Reich In 'In My Brother's Shadow: A Life and Death in the SS'" - Stephen Murray for Yahoo, 10.11.10
    "Uwe refers to himself as an "afterthought, born sixteen years after Karl Heinz and growing up in the postwar prosperity of West Germany. Karl Heinz was the father's boy (the father was a Luftwaffe officer, whose wartime activities interest Uwe less than those of Karl Heinz), Uwe a "mama's boy," "spoiled" as a 1943 letter from father to favorite son recorded."
• Horst von Wächter (f. 1939) :
  • My Nazi Legacy" - English-Jewish Documentary made by Philippe Sands, November 20, 2015
    (Niklas and Horst von Wächter are the two Nazi sons who follow the author Philippe Sands on his journey in order to discover the place where his Jewish family died in Ukraine in 1943.
    Niklas has the good role because he hates his Nazi father. Horst has the bad role because he sees his Nazi father as a nice person on a deep level, in spite of his role in the war.
    This documentary is about war guilt. History is painted in black and white. The Jews are the victors in our contemporary civilization through their sacrificial role in the Holocaust.)
• Sytze van der Zee (f. 1939) :
  • "Potgieterlaan 7 : Een Herinnering", Prometheus 1997.
• Dörte von Westernhagen (f.1943) :
  • "Die Kinder der Täter", Kösel Verlag, München 1987.
    (Første viktige arbeid med NS-barn-tematikken. Mest intervjuer med andre NS-barn.)
• Bjørn Westlie (f. 1949) :
  • "Oppgjør - I skyggen av Holocaust" - Aschehoug forlag 2002.
    (Bjørns kamp ut av NS-barnsfellen er en ensom kamp. I debatten etter møtet i Vennetreff 6.5.2000 hvor Bjørn holdt foredrag, fortalte han oss i Foreningen av norske NS-barn som hadde kommet for å høre på ham, at han "arbeider for jøder og tatere for på denne måten å sone. Hadde mor vært i NS, ville jeg ha arbeidet dobbelt". Skal Bjørn sone i stedet for å forsone ? Er alså NS-barna skyldige ? Boken bærer preg av at forfatteren tror på egen skyld. De fleste sidene omhandler jødene selv om rammen om boken er NS-barna, de andre, de som er i skyggen av Holocaust og som ikke vil eller greier å ta et oppgjør. Bjørn trer frem som den ene heltemodige. Han har ikke blitt hjulpet av NS-barna som har gått foran med å bryte tausheten, slik som Eystein Eggen ni år tidligere. Er det troverdig ? Uten å kjenne andre NS-barn, uten å ville bli kjent med dem, avviser han bryskt deres strev med å våkne til egenverd etter 57 år i eksil. Han skriver at han ikke en gang orker å spise grøt ei heller drikke kaffe sammen med naziungene. Men nazipappa har han nå bedre kontakt med, påstår han. Påstanden står ikke til troende. Skal Bjørn gjøre noe med møkk, må han tåle å skitne til hendene. Det er lettvint å satanisere NS-barna som henger i foreldrenes skjørt og frakk med å si at de fornekter Holocaust. Kan man tre sannheten ned over naziungenes hoder før de har våknet til egenverd, til trygghet på generasjonenes frihet ? Kan det hende at barna har blitt hindret i frigjøringsprosessen av seierherrenes pågående satanisering av taperne ? Bjørn har valgt jødenes ståsted i boken. Han blander seg ublutt inn i jødenes interne debatt. Det kan nesten virke som han er på stadiet før konvertering, et skritt som mange nazibarn allerede har tatt, noe Berger og Berger bekrefter i "Second Generation Voices" fra Syracuse University Press 2001. Kanskje noen jøder skulle fortelle Bjørn at han går for langt i sin selvpålagte soning ?

    Det er interessant å se hvordan Aschehoug forlag i dag boikotter det talentfullt skrivende NS-barnet Eystein Eggen og heller velger å støtte et NS-barn på veier som leder bort fra løsninger innen vår kultur. At NS-barnsaken skal gjenoppdages i det uendelige, er gunstig for kulturraddisene som har satt seg fast som propper i systemet og hindrer kommunikasjon. Bjørn påstår han har vraket egen kommunist-ideologi og selvsagt forsverget pappaens nazi-ideologi. Da gjenstår det å finne noe i norsk og europeisk kultur så også vi naziungene kan føle oss hjemme, et sted hvor også vi kan være. Eystein Eggen skriver med hjertet om den gamle bondekulturen som han mener gir ballast til oss rotløse. Bjørns bok vitner om at han mangler hjertetanker om veier som kan forsone miljøene fra borgerkrigen. Ł opprettholde sataniseringen av taperne hjelper ingen. Det er mange måter å hevne krigsnederlaget på. Bjørns metode er den mest effektive, den farligste for Norge. Utsettelse av en forsoning koster ikke bare Norge men hele Europa mer og mer. Vår sjel er syk. Hvilken politikk bedriver jøssingbarna ?)

  • "Fars krig" - Aschehoug forlag 2008
    Fra omslaget : "Far og jeg sto hverandre aldri nær da jeg var barn, og heller ikke i ungdomsårene. Jeg våget ikke å nærme meg ham fordi jeg var redd for å komme inn på det 'unevnelige'. Noe lå gjemt i ham som jeg ikke ville vite noe om. Allerede fra de tidligste tenårene var jeg klar over at vi ikke kunne diskutere krigen og nazismen. Det var bedre at ting ikke ble sagt."
    (For andre gang går Westlie som forfatter utenom sitt egentlige tema : NS-barnets livsdilemma. I sin første bok fra 2002 skrev han om jødene, om deres tap av verdier. "Fars krig" tilsier at han skriver om sin far, SS-soldaten Petter Westlie. Sønnen prøver desperat å bevise at faren var jødemorder, om ikke direkte så indirekte. Derved er begge bøkene hans skrevet over samme lest : holocausten, og holocaustens innvirkning på 2. generasjon. Bjørn prøver å skrive seg fri fra historisk belemring, fra 2. generasjons nazibelemring. Denne frigjøringen prøver han på ved å tilfredsstille maksimalt tidens politikere. Når politikerne er holocaustianere, goyim som ser holocaustfeiringen som sjelens fineste forløser, da blir også NS-barnet holocaustianer.
    For seierherrene er Bjørn ein gefundenes Fressen, det ideelle NS-barn. Derfor ble han også feiret av Morgenbladet som eksempel for NS-barna i debatten som gikk om dem i avisen i august-september 2009. Likeledes ble han utpekt som typisk og god representant for for NS-etterkommerne da han ble med i panelet som debatterte "Oppgjørets time" av Ingerid Hagen på Litteraturhuset den 28.10.09.
    Vi andre generasjon nazister i Foreningen av norske NS-barn ser nok mer på Bjørn Westlie som jøssingstatens ultimate offer. Sataniseringen av våre miljøer har nå strukket seg over 65 år. Det er på en måte rart at ikke flere NS-barn har valgt Westlie-veien. Men vi vet ikke om andre enn tyskeren Niklas Frank som begikk fadermord ved boken "Der Vater" i 1987.
    NS-etterkommerne - når de våkner - har en rolle å spille i konsensusdiktaturet etter krigen. Vår rolle er å justere historien og å representere tradisjonalismen. Mediatidsalderen har latt seierherrene boltre seg i svart-hvit historiefortelling. De har fortrengt nazismens hovedanliggende : kampen mot samfunnsødeleggende kommunisme, en legitim kamp over hele Europa etter den russiske revolusjon. Norsk nazisme er redusert til jødegassing. Men det som er redusert bort, fakta som er fortrengt, har en tendens til å komme sterkt tilbake i bevisstheten. Mange europeere tror de lever lykkelig når de er hjernevasket av abstrakt humanisme og amerikansk politisk globalisme. Vi andre generasjon nazister vet at vi ikke er blitt og ikke vil bli lykkelige i "humanistisk" konsensuskultur.
    Vi kunne ha håpet at forsoning snart overtok for statlig NS-barnbelemring. Men jøssingene må vel få feire noen år til...)
• Erlend Wichne, 4. generasjon (f. 1991) :
  • "Sankthans" - Flamme Forlag 2019
    (Vi eldre andre generasjon NS-etterkommere takker for den første bok fra 4. generasjon. Når det offentlige driver satandyrkelse i våre familier, er enhver reaksjon fra oss en menneskeliggjøring, en lindring.)
    "Historia til krabbene er enkel. De minnes ikke. To hundre millioner år rett i glemmeboka. (s. 9)
    Titusenvis av gamle dokumentsider. Dette gidder dere ikke å ha liggende. (s. 12)
    Du eier ingen skyld. Du er noe nytt i livet. (s. 15)
    Historia til farmor er enkel. Hun forteller ingenting. Og heile hennes måte å leve med opphavet sitt skrives rett i glemmeboka. (s. 16)
    Tollkasserer Hans Vik, født på Ringerike 23. desember 1844, går bort i 1916. Etter hvert avbryter Martha, dattera født 17. oktober 1904, utdanninga for å hjelpe mora, også Martha, født Christiansen i Drammen 18. desember 1864, med å drive pensjonat i hjemmet. Her møtes unge Martha og Wenzel Hermann Weiss. (s. 21)
    Oldemor sier at hun sto hjemme og lagde mat. Det første vitnet sier at hun hadde si største interesse i sitt hjem, sin mann, sitt barn. Det andre vitnet sier at hun var rolig og stillferdig. Det tredje vitnet sier at hun nærmest var politisk nøytral, om ikke hun hadde gifta seg med Weiss, er det tvilsomt om hun i det heile tatt ville ha kommet i kontakt med NS. (s. 24)
    Dere rydder sammen etter festen. Du aleine graver tre pøser fulle av aske fra bålet deres i går. Det er sant, det som flykter og kommer til dere. Sankthansnatta vekker spøkelser. Vekk all ild." (s. 123)
  • Jarle R. Martinsen : "Tar oppgjør med oldefars nazifortid" - Fædrelandsvennen, 23.11.2019
    "- Jeg føler ikke skam over hva han gjorde. Det er mer følelsen av ansvar for å få fram denne delen av lokalhistorien som fikk slike konsekvenser for så mange. At han var min oldefar gjør det ikke mindre viktig, sier 28-åringen.
    Han har tidligere gitt ut to diktbøker der tema var vann og luft. Nå handler det om ild - derfor heter boka «Sankthans». Det speiler krigens redsler med en verden i flammer.
    - Jeg hadde en stund tenkt tanken på å skrive om denne sorte delen av familiens fortid. Dette var en fortid det ikke ble snakket om etter krigen - ikke av min oldemor, og aller minst av min farmor, som syntes at det var smertefullt å forholde seg til, sier Wichne. (...)
    Oldefaren het Wenzel Hermann Weiss. Han ble født i Grossmerkthal i østerriksk-ungarske Böhmen i 1887. Han var tysk-østerriksk soldat under første verdenskrig og opplevde at han mistet landet sitt da Böhmen ble en del av Tsjekkoslovakia, og ikke Østerrike, som en del av krigsoppgjøret. (...)
    Wiess kom etter hvert i konflikt med ordføreren. Han brøt derfor med det politiske Mandal, og engasjerte seg i stedet på Gestapos hovedkvarter Arkivet i Kristiansand som tolk. - Han var til stede under avhør som innebar tortur, sier han.
    Da krigen tok slutt, ble Weiss arrestert i mai 1945. To dager etter ble han funnet død i cella. Da hadde han tatt sitt liv med cyanidpiller. (...)"
• Anne Marie Waage (f. 1938) og Kari Mathilde Bakke (f. 1941) :
  • "12 brev - Minner fra etterkrigsårene 1945 - 1947" - Anne Marie Waage og Kari Mathilde Bakke Forlag, Stavanger 2015
    "Mens de fleste etterkommere av NS-medlemmer forsøker å holde familiehistorien skjult, forteller de to søstrene historien om da både deres mor og besteforeldre ble sendt til soning for sitt samarbed med nazistene. Deres mor het Ester Fiskaaen (f. Haavik) ble dømt til åtte måneders fengsel og tap av statsborgerlige rettigheter for ti år. Besteforeldrene, Tollak og Ingrid Marie Haavik, ble begge dømt til 2 1/2 år fengsel/tvangsarbeide. I heftet vises det til brevveklsingen mellom Ester Fiskaaen og de to små døtrene mens moren sonet på Bredtveit fengsel. Heftet er på 95 sider og er rikt illustrert. De to søstrene har laget heftet selv, og det bærer det naturligvis preg av." (Tor Inge Vormedal)
  • "NS-barnas historie" - Carsten Kickstat presenterer boken i Haugesund Avis, 2.1.2016
    "Hvert brev etterfølges av ulike tema. Og det er her solskinnshistoriene til de unge brevskriverne nyanseres. Her kommer sorgen og savnet etter moren fram. Å besøke henne i fengsel var helt uaktuelt. Å ta turen til Oslo var umulig for søstrene.
    Her får vi også vite mer om ensomheten og isolasjonen de opplevde. Våren 1945 flyttet familien fra Haugesund til besteforeldrenes landsted på Håvik på Karmøy, hvor søstrene ikke kjente noen.
    Nabobarna holdt seg på avstand, med beskjed hjemmefra om ikke å leke med «nazi-ungene». Kommentarer om at de snart måtte på barnehjem nå som krigen gikk mot slutten. Mobbing på skolen. Voksne som spyttet på dem da de så på 17. mai-toget.
    – Det var verst for Anne Marie. Hun var eldst, gikk på skolen og tok på mange måter støyten, sier Kari Mathilde Bakke.

  Bøker av NS-barn født før 1939 :

• Roar Baglemo (Rinnan) (f. 1937) :
  • "Rinnans sønn", Snøfugl forlag 1982. Roar stiller ingen spørsmål, gir derfor ingen svar. Han er for sjelelig satanisert, er det første allment kjente barneoffer for demoniseringen i etterkrigs-demokratiet.
• Bjørg Bjørsvik (f. 1932) :
  • "Nazibarn", Forsythia forlag 1993
• Martin Bormann (f. 1930) :
  • "Leben gegen Schatten", Bonifatius Verlag, Paderborn. Martin Bormann ist ältestes von zehn Kindern des Sekretärs Adolf Hitlers, Martin Bormann. Nationalsozialistische Erziehung in der Reichsschule der NSDAP in Feldafing am Starnberger See. Nach dem Zusammenbruch 1945 fand er zum katholischen Glauben.
• Anders Bye (f. 1933) :
  • "Ute", Pax 1998
• Duke Blaauwendraad-Doorduijn (f. 1931, d.1999) :
  • "Niemansland", Amber, Amsterdam 1989
• Alf Cranner (f. 1936) :
  • "Fra Alf til Alf" - Aschehoug Forlag, 2016
  • "Brevene til Alf" - Bernt Erik Pedersen for Dagsavisen, 24.10.2016
    "Cranner er best når han våger å gå tett på både seg selv og Alf Prøysen, og hvordan de åpnet for å betro seg for hverandre. Det er oppsiktsvekkende å lese Cranner fortelle den fortiede historien om sin far, som under krigen endte opp som propagandategner for nazistene på Østfronten, og døde kort tid før freden kom. Og så er det problematisk hvordan den stoiske Prøysen unngår å forholde seg til det politiske aspektet ved at Cranners far valgte nazismen - «han sto for det han gjorde», skriver Prøysen. Hm."
  • "I de to Alfenes viseverden" - bokportrett av Harald Stanghelle for Aftenposten, 18.12.16
    "Det er den sterke historien om en talentfull far med en amerikansk suksesshistorie bak seg, men som likevel endte som propagandategner for nazistene på Østfronten. Han dør i 1945 og blir spart for rettsoppgjøret, mens Alf Cranners mor drar til sjøs og plasserer guttungen hos slektninger i Stavanger."
• Wolf Rüdiger Hess (f. 1937 - d. 2001) :
  • "Mord an Rudolf Hess ? Der geheimnisvolle Tod meines Vaters in Spandau", Druffel-Verlag, 1989, "Who Murdered My Father", Reporter Press, 1989, "Who murdered my father Rudolf Hess ?", Editorial Revision, Argentina, 1989
• Dominique Jamet (f. 1936) :
  • "Un petit Parisien 1941 - 1945", Édition J'ai Lu 2001
    (Après la libération d'août 1944, quand le chemin de la collaboration entre dans celui de l'épuration, page 192) :
    "La moindre moquerie, la moindre vexation, la moindre agression, il y a des peaux sur lesquelles tout laisse une marque et une trace. Il est trop tentant de frapper ou de pincer. Il est des coeurs qu'un rien blesse et fait saigner. C'est un plaisir de leur faire de la peine. Il y a des yeux auxquels viennent si facilement les larmes. Et il y a des gens qui aiment les voir couler. Je croyais que les méchants n'existaient que dans les livres. J'ignorais le mot qui fait mal, le mot qui tue, et quand on me flanquait un coup de pied sous la table, persuadé que c'était par inadvertance, je demandais bien poliment pardon. J'allais les yeux doux, le sourire naïf, et je me faisais taper dessus.
    Nous sommes rentrés au lycée Montaigne, et le lycée Montaigne est rentré dans ses murs, que je rase. Ce qui nous arrive n'est pas quelque chose dont on parle. La preuve ? Personne ne nous en parle et nous n'en parlons à personne. La honte nous celle les lèvres. La honte s'est accroché à moi et ne me lâche plus. Des années plus tard, je découvrirai que tout au long de ma scolarité j'ai côtoyé des camarades dont le cas - je veux dire celui de leur père - était comparable au nôtre, et souvent bien plus grave. Enfants de ministres, de banquiers, de hauts fonctionnaires, de notables, de journalistes, de militants politiques, de policiers, de miliciens, aucun, jamais, jamais, n'en a fait état, aucun n'a cherché à se rapprocher de ceux de ses condisciples qui étaient marqués du sceaux invisible et infamants de la même expérience. Tous ont porté leur fardeau dans le silence et la solitude. (...)
    (Page 207) :
    Un mauvais choix est-il un crime ? Mon père a traîné toute sa vie le poids de son engagement sous les couleurs perdantes, condamné, même réintégré dans l'enseignement, à végéter pendant trente ans dans l'obscurité des classes secondaires d'un lycée de banlieue, intellectuellement, socialement, politiquement et personnellement cassé et marginalisé."
  • Présentation du livre dans la Croix l'an 2000
• Einar Lang-Ree (f. 1928) :
  • "Landsforræder ?", Norgesforlaget nov. 2010, Porsgrunn
    "Slik ble voksenlivet mitt levd, hele tiden i skyggen av spørsmålet : Hva vet nå folkene omkring meg, hvilke tanker gjør de seg ? (...) Å være super-super-på-vakt ble levemåten. En selvpålagt bør som ville ligge der voksenlivet ut. Arvet, kan man vel si. Akkurat som om jeg hadde fått en apekatt på skulderen, som hele tiden administrerte dette systemet." (s. 56)
    (Det er aldri for sent å dokumentere fritt liv før, og kuet liv etter at jøssingkulturen tok makten i Norge. Lang-Ree maler med bred pensel gårdslivet på Stange i Hedmark, med spissere pensel når han detaljerer sin NS-familie, og når han synliggjør sin usynlighet i etterkrigssamfunnet.
    For oss yngre naziunger dokumenterer Lang-Ree noe vesentlig : "Men var det han eller hun som sørget for at deres to barn aldri fikk vite om at faren var frontkjemper ? Første etter at de to barna var over 50 år, og foreldrene var døde, fikk de vite dette ved en tilfeldighet - av sin onkel Einar." (s. 132).
    Tausheten i etterkrigs-Norge er et mareritt, for alle parter. Hjemmefrontmuseene, Holocaustsentrene, journalistene, lærerne, er skyldige i tilstanden. De har satanisert i stedet for å søke forsoning. Vi takker Lang-Ree for å bryte tausheten.)
    Se omtale av Terje Kristoffersen i Hamar Arbeiderblad.
    (Vi registrerer med fornøyelse at omtalen av NS-ungens bok blir etterfulgt av et nazivarsel. Jøssingenes meningspoliti opererer for evigheten...)
• Svend Møller (f. 1934) :
  • "Det er jo bare tre naziunger", Dansk Historisk Håndbogsforlag 1996. (Svends tvillingbror Erik og den to år eldre søsteren Oda ble sendt på barnehjem i 1945. Deres far NSDAP medlem Aage E. Møller var blitt likvidert 20.3.45. Moren satt i fengsel i elleve måneder.)
• Margret Nissen (f. 1938), unter Mitarbeit von Margit Knapp und Sabine Seifert :
  • "Sind Sie die Tochter Speer ?", Deutsche Verlags-Anstalt, München, 2005.
    Klappentext : "Margret Nissen ist das vierte von sechs Kindern Albert Speers, Hitlers Baumeister und Rüstungsminister. Lange vermied sie es, sich über ihren Vater zu äußern, und lange ging sie der Auseinandersetzung mit der NS-Zeit aus dem Weg. Erstmals erzählt sie ihre Lebensgeschichte. Wie ist es, wenn der bewunderte Vater plötzlich zu einem verurteilten Kriegsverbrecher wird, wenn Begegnungen ein Leben lang stets von der Furcht geprägt sind, auf ihn angesprochen zu werden? Wie geht man um mit der Schuld des Vaters?"
    Catrin Barnsteiner in Gespräch mit Margret : "Ich fühle mich mitschuldig", Die Welt, Magazin, 6. Mai 2005.
    "DIE WELT: Wann kommt es heraus - das ist die Frage, die sich sonst nur Verbrecher stellen.
    Nissen: Ja, das stimmt. Ich fühle mich mitschuldig, das trage ich immer mit mir herum. Ich bin Teil dieser Familie, Teil dieses Vaters. Obwohl ich längst nicht mehr Speer heiße. Und ja, ich war froh, als ich meinen Mädchennamen los war. (...)
    DIE WELT: Wann hatten Sie zum ersten Mal Schuldgefühle wegen Ihres Vaters?
    Nissen: Ich glaube, als ich aufs Gymnasium kam. Und von da an blieben sie dann auch. Ich erinnere mich noch dunkel, wie ich der Klasse vorgestellt wurde: "Das ist Margret Speer, die Tochter von Albert Speer. Das ist der, der im Gefängnis sitzt. Aber seid nett zu ihr." Damals hatte meine Mutter große Probleme gehabt, uns in den Schulen unterzubringen. Die Kinder von Albert Speer, die wollte ja niemand. ..."
• Jens Erik Normann (f. 1933, d. 1987) :
  • "Rittmesterens testamente", Gyldendal 1987. (Jens Erik lever seg inn i farens liv, karrieren, atmosfæren. Dette er en biografi om Jens Eriks far. I fortvilelse over selv å bli fortrengt fra historien, tok forfatteren etter utgivelsen sitt eget liv.)
• Lina Rudel (f. 1938) :
  • "The Paper American" - Legacy Book Publishing, Florida, USA, 2011
    "Each time the bombers came I was convinced I would die. I found no one to lean on. Grown-ups prayed on their knees; they were just as scared as I. I could see their knuckles turning white from the intensity of their emotion, and the tightness of their clenched fists and fingers while they prayed. (page 34)
    ...Americans keep asking me the same question over and over again. 'What was it like ?' I have now found a rather simple answer which covers a long and horrendous time in my life. I answer, 'It's like the Nine Eleven incident, happening on a dayly basis, for a number of years.' (page 35)
    Once the war ended, all attention was given to the returning soldiers, as well as the still incarcerated prisoners of war. We surviving German children were, and have been, ignored as if the entire episode never affected us; as if only others suffered. The German war children of that time are and have been overlooked to this day. (...) (page 57)
    The contributions made by German women during this time have been hidden in shame and are overlooked to this day by everyone. Especially by Germany!" (...)
    About one-half of my classmates grew up without a father. (page 58)
    At times, American soldiers marched upon our school grounds, entering our classrooms, interrupting our lectures, treating our teachers with disrespect, and giving their speeches of hatred against our fathers." (page 89)
    (German Nazi children growing up during war suffered from war actions first of all. After the war they had to deal with depressed parents, if they had parents alive. On top they had to live with the disdain of the occupiers.
    We Nazi children from German occupied countries had after the war to deal with our compatriots' hatred. The main topic here is war and children, war on children. Lina Rudel has written an important book. We need more of such self-experienced testimonies. Why shall Nazi children be prevented from telling their stories ? Books from the victors' side have dominated post-war litterature. We must recognize anyhow : Loser stories are heavier than victors' stories, both to write and to read. Is it just rarity which makes them important ?)
• Helga Schneider (f. 1937) :
  • "Il rogo di Berlino", Edizioni Adelphi, Italia 1995
  • "Lasciami andare, madre", Edizioni Adelphi, Italia 2001. "Helga Schneider, fille de SS" - un portrait par Catherine Simon. "Jusqu'à l'âge de 34 ans, Helga Schneider ne sait rien de sa mère, sinon qu'elle est née à Vienne et qu'elle a quitté, en pleine guerre, le foyer familial."
• Elisabeth Skogen (f. 1929) :
  • "Aldri tilbake", Aschehoug forlag 1982. (35 av bokens sider er barndomsskildringer fra krigen, da faren var NS-lensmann i Lier og forfatterinnen var aktiv i Småhirden og Gjentehirden. Skogen tar et voksent synspunkt, med sympati til NSUF.)
• Bernat Rosner and Frederic C. Tubach (b. 1931) :
  • "An Uncommon Friendship - From Opposite Sides of the Holocaust. With Sally Patterson Tubach. " - The University of California Press, April 2001. An interview with the authors
• Bjørn Westbye (f. 1935) :
  • "Brennemerka" - siste kapittel i "Tiden etterpå - historier om posttraumatisk stress", Humanist forlag, 2016
    Bente Bratlund har intervjuet Bjørn og skrevet ned hans liv som NS-barn på 24 sider. Boken er redigert av Kristin Lilletvedt Strøm.
    "Å skjula si historie blir ei livsoppgåve. Bjørn er alltid i beredskap, alltid i heilspenn for å passa på at ikkje noko skal koma opp. Krigen er eit stadig tilbakevendande tema, både i aviser, på TV og i samtaler. Det kjem stadig jubileum for frigjeringa, 8. mai kjem kvart år, og kvart femte og tiande år er det ekstra fokus. Det kjem stadig filmar om heltedådar, det kjem bøker, både om einskildpersonar og om grupper som har kjempa for fridom for landet. Stadig er det nye som får medaljar for sin innsats for fedrelandet, og dette blir slått stort opp.
    For Bjørn kjennes det som å vera under stadige angrep, usynleg for alle andre enn han sjølv. Der dei rundt han er engasjerte og prisar alle gode nordmenn sin innsats, der krympar Bjørn. Han veit kva plass han sjølv har. Han veit kor han sto i krigsåra, det kjem susande tilbake, alle hånsord, alle slag, alle spark. Han var eit barn, han valde aldri sin plass, likevel var han på feil side. (...) (s. 136)
    Det å teia om sin bakgrunn sit så djupt i han at han ikkje ein gong opnar verkebyllen for psykologen han går til.
    8. mai 1995 kjem det ein uttale både frå kong Harald og dåverande stortingspresident Kolle Grøndahl der dei beklagar den måten NS-born og tyskarungar er blitt behandla på etter krigen. Dette etter ein god del artiklar om temaet i aviser. Men det får ikkje Bjørn med seg. På den tida ligg han nede og kjempar med tunge depresjonar. Helsa er øydelagt, og han kjem seg ikkje tilbake i arbeid. Han isolerer seg og omgåast berre dei aller næraste." (s. 137)
    (Westbye og Bratland har klart det ingen journalist har greidd, nemlig å vise vår tids mobbecrescendo når det gjelder den evindelige stigmatiseringen av nazifamiliene i Europa. Det er da vi kan stille de viktige spørsmålene : Lever vi i et sant demokrati ? Er etterkrigstidens "humanister" ekte humanister ? Når skal seierherrene, godhetstyrannene, starte med en smule selvkritikk ?)
  • "Bjørn (81) ble brennmerket som 4-åring" - Ole Kjeldsberg Endresen siterer fra boken "Tiden etterpå" for Østlandets Blad, 25.11.16
    "Aldri fortalt historien
    Bjørn bærer på en tung historie. En skam som ikke er hans, men han har aldri klart å fri seg fra den. Han ble brennmerket allerede som 4-åring. Han er barn av naziforeldre.
    Bjørn møtte et hat han ikke er i stand til å forstå.
    - Nazisvin, ropte barn og voksne etter ham. Han fikk aldri fred. Ble hundset og mobbet gjennom hele krigen, men har aldri fortalt familien hva han opplevde. Heller ikke til adoptivdatteren og barnebarna. Ikke før nå."
• Karin Margareth Woll (f. 1934) :
  • "Det gamle loftet" - Løvetann forlag, Nedre Eiker, juli 2010
    (Karin Woll har lagt inn i boken sin mengder med brev til og fra foreldrene som ble fenglslet i 1945. Karin, foreldrenes eneste datter, var da 11 år. Krigen og "freden" med fengselsbrevene er satt inn i en ramme av slektshistorie, av egne erindringer med god tidskoloritt. Derved får leseren en dokumentarisk fortelling om en familie som gikk andre veier enn London- og Amerika-beundrerne.
    Karin Wolls bok er en sjeldenhet, en type dokument som nordmenn trenger mer og mer av. Mange NS-barn brenner spor etter familienazisme - om ikke NS-foreldrene allerede har brent kompromitterende dokumenter. Karin har gjort det motsatte : offentliggjort det nedstøvede. Hvordan skulle det ha gått med historiekunnskapen om bare det politisk moderne ble bevart og fortalt ?
    Har Karin Woll fått den oppmerksomhet hun fortjener ? Selvsagt ikke. Holocausthistorikerne har vel ikke fått sitt å si, har ikke fått holde hånden på pennen hennes. Altså er ikke boken jøssingkorrigert, holocaust-stemplet. Så vidt jeg kan se i februar 2011, har ikke én jøssingavis/holocaustavis giddet å anmelde boken. Derved fortsetter avstraffelsen av NS'erne, nå avstraffelse av deres etterkommere. Sånt kalles "humanisme" og "demokrati" av tidens svart-hvitt-moralister.
    En elleve-åring som blir overladt til seg selv ved at begge foreldrene sendes bort til straffeleire, er barnemishandling. Mens foreldrene er borte på ubestemt tid, raner jøssingene hjemmet og farens butikk. Datteren blir truet med barnehjem. Den norske Stat er ansvarlig. Tidens bokanmeldere opprettholder forbrytelsen.
    Karin avslutter boken i 1950. Da begynner skjebnen til de yngre NS-barna, de som ble født i årene like før og etter 1945. Da begynner tausheten, og etterhvert den indre smerten. Hvorfor forteller ikke Karin om den eskalerende jøssingdiaboliseringen av våre familier fra 60-tallet med påfølgend smerte - like frem til boken blir utgitt ?
    Det er så mange grunner. Andre generasjon nazister takker Karin Woll for innsyn i nederlagsårene.)

  Artikler, intervjuer i presse, radio og fjernsyn, av NS-barn :

• Sissel Herstad Ahrnstedt (f. 1932) :
  • "Sissels skuldbörda - faderns nazism. Minnet av Quisling får Sissel att frysa" - Gunilla Tunving intervjuer Sissel over fire sider i Svenska Kyrkans Tidning nr. 35, august 1989
  • "Hun er et 'naziyngel'" - Herstad intervjuet av Kjetil Mæland i Nettavisen 6.5.02
  • "Endelig tør jeg å fortelle om min fortid" - Herstad intervjuet av Øyvind Risvik i Familien nr. 14, 1. juli 2002
  • "Quislingbarn i Norge" - Herstad intervjuet på Svensk Radio P1 av Katarina Gunnarsson, Studio Ett, 8.4.05 kl. 17.10
• Alayana (f.1991) :
  • "Jeg skammer meg ikke" - Si ;D i Aftenposten 9.1.11
    "Det opprører meg at han (Ivo de Figueiredo) vil tillegge norske frontkjempere meninger og holdninger han ikke vet om de hadde. Jeg har selv både grandonkler, en bestefar og en oldefar som var frontkjempere. Helt inntil de døde oppga bestefaren min og hans brødre eventyrlyst og kampen mot bolsjevismen, og tidligere lojalitet mot Tyskland, som de viktigste grunnene til at de vervet seg."
    (Alayana fremstår som en sunn ungdom. Holocaustianerne ved Holocaustsenteret står med skjegget i postkassen. Til tross for deres satanisering, deres permanente skyldpåleggelse, deres "ungdommelige" iver, når de ikke lenger ungdommen. Ivo de Figueiredo fortsetter å skrive historie med holocaustpåholden penn.)
• Alma, pseudonym, (f. 1934) :
  • "Vi ble utsatt for hat og ondskap" - Intervju ved Siri Walen Simensen i Hjemmet nr. 48, 26.11.12
    "Mange år har gått siden krigen, og det rare er at nå tenker hun mer enn før på det som hendte. Hun vet at andre på hennes alder har det på samme måte. -Jeg snakket med en mann på min alder, og han gråt i telefonen over hva han opplevde i 1945 fordi hans foreldre var medlemmer av NS. Det var de uskyldige barna som fikk lide mest. (...)
    Jeg føler at myndighetene ønsket både moren min, faren min og meg døde etter krigen. (...)
    I februar 1946 fikk hun beskjed om at hun skulle sendes til et barnehjem i Sandefjord.
    Den dagen gikk jeg ikke hjem fra skolen, men rømte til skogs med kjelken min."
• Morten Andersen (f. femti-tallet) :
  • "Tid for forsoning?" - dobbeltside i VG 8.12.09
    "Skal vi noensinne få bearbeidet det som skjedde under 2. verdenskrig, må vi begynne å snakke om det. Paradokset er at vi nordmenn reiser rundt i verdens konfliktområder og lærer andre å forsones etter konflikter og traumer som kriger skaper. Hvordan kan vi belære andre når vi ikke på over 60 år selv har klart det ?"
  • "Landssvikerne 70 år etter" - NRK P2-Ekko, 24.5. 2012
    Deltagere : Baard Herman Borge (samfunnsviter med doktorgrad på NS-barna), Morten Andersen (NS-barn), Anders Skuterud (psykolog), samt Anne Synnevåg (sympatisk programleder)
• Anonymt NS-barn født 1952 :
  • "Kirken og svikerne" - Vårt Land 7.8.12
    "Jeg har med interesse lest hva prosten i Innherad, Harald Tveit, tok til orde for i Trønderavisa den 19. juli. Der er Tveit blant annet av den oppfatning at det må komme nye samtaler hvor NS-medlemmer må vurderes mer positivt. (...) Barn tror de selv har skyld, noe også jeg har trodd så lenge jeg kan huske. Jeg har båret på en skyld og skam jeg aldri har forstått noe av. Når jeg leser hva Rimehaug skriver, begynner jeg for første gang å forstå hvorfor min far handlet som han gjorde, og det gjør meg opprørt over hva vi som familie (og vi barn) ble utsatt for."
• Erik Arveschoug (f. 1929) :
  • "Barn av 'Stornazist' takker" i Folk og Land nr. 6 2001
• Günther Aschenbrenner (f. 1939) :
  • "Das Warheads-Oratorium". Text: Romuald Karmakar/Michael Farin. Stimmen/voices: Manfred Zapatka, Günther Aschenbrenner , Karl Penta. Produced by: Bayerischer Rundfunk, Hörspiel und Medienkunst 1997.
    "Günter Aschenbrenner: 1939 in der Bischofsstadt Eichstätt geboren. Sein Vater fällt 1943 in Stalingrad. Seine Mutter hat sechs Kinder zu versorgen. Er wächst bei den Franziskanern auf. Die SS-Zugehörigkeit des Vaters überschattet seine sozialen Kontakte. Mit fünfzehn Jahren zieht er zu seinem Onkel nach Stuttgart. Mit neunzehn Jahren meldet er sich zur Französischen Fremdenlegion. Über den Eingängen der Kaserne stand: Legionär, du bist gekommen, um zu sterben, und wir werden dich dorthin führen, wo du sterben kannst."
• Aspheim, anonymt barnebarn til Olav Aspheim :
  • "Fryktens menn" - intervjuet av Lars Kluge for Aftenposten, A-Magasinet, 2.11.12
    "Eirik Veum offentliggjør i boken «Nådeløse nordmenn» navnene på alle i Statspolitiet under krigen – og forteller i detalj hvem som gjorde hva. (...)
    Farfar fortjente dødsstraff. (...)
    Jeg synes det er bra at alt kommer frem. (...)
    -All fortielsen skaper usikkerhet om slike viktige ting, sier han. (...)
    Jeg var 16 år før jeg fikk vite hvem min far var, og i slutten av 20-årene da søsteren min fortalte meg at farfar hadde vært nazist."
• Odd Vidar Aspheim (f. 1950) :
  • "Tett på føreren" - Jon Harald Rydne skriver i VG 7. juli 2018 om Hamsuns besøk hos Hitler og om Aspheim som fant bilder fra hendelsen.
    "(...) ODD VIDAR ASPHEIMVAR EN AV de to hovedkonsulentene i «Norsk krigsleksikon» (1995). Og han var medforfatter i billedboken «Tokt ved neste nymåne. Felttoget 1940. Invasjon med kamera og panservogn», sammen med Guri Hjeltnes, nå direktør på Holocaust-senteret. Selv legger ikke amatørhistorikeren skjul på sin bakgrunn: Hans far, som var journalist, gikk inn i Nasjonal Samling i 1942 og skrev under krigen artikler i Ringerikes Blad til støtte for den sosialistiske fraksjonen i NS.
    Han var kvartermester i Arbeidstjenesten og fikk en dom på 2 1/2 år etter krigen, men slapp ut fra Ilebu på amnesti i 1948. I 1952 fikk han fast stilling i Ringerikes Blad.
    - Han snakket nesten aldri om krigen til meg før han døde i 1973. Men en gang ga han meg en grundig innføring. Jeg var ung og ikke så historisk bevisst som jeg skulle bli senere, naturligvis. Jeg er altså ikke oppvokst i et hjem der jeg ble tutet ørene fulle av revisjonisme, bitterhet og drøvtygging av NS-saker, forteller Aspheim.
    - En fetter av meg, som jeg aldri ble kjent med, var Olav Aspheim. Han ble henrettet etter krigen. Olav gjorde fronttjeneste i Regiment Nordland, fikk granatsjokk, kom tilbake til Norge i 1943 og havnet i Stapo, det norske statspolitiet. Der deltok han i brutale forhør og tortur. Olav erkjente seg skyldig i flere av tiltalepunktene, forteller Aspheim.
    HISTORIKEREN MENER AT noen NS-etterkommere er «temmelig fortysket» i sin omgang med fortiden.
    - De vil være prektige mennesker som fordømmer alt med en retthaversk fanatisme og 70 trygge års tidsavstand. På den annen side har du dem som blindt forherliger NS› virke under krigen. Jeg forsøker å innta en mellomposisjon, sier han. (...)"
• Torlaug Lundh Aukrust (3. generasjon, f. 1961) :
  • "Personangrep i beste sendetid" - kronikk som svar på Frank Aarebrots hets av hennes NS-bestefar Paal Aukrust, nrk.no, 14.07.2015
    "Hvor lenge må vi som er etterkommere av NS-medlemmer akseptere å høre beskrivelser som ikke stemmer overens med dem som mennesker?
    I «Krig på 200 minutter» forteller professor Frank Aarebrot også en historie om min bestefar Paal O. Aukrust, som var NS-ordfører i heimbygda Lom under krigen. Det er fortsatt tabubelagt og stigmatiserende å bli knyttet til NS, så det er derfor svært viktig for oss i familien at presentasjonen blir mest mulig korrekt. Alt avhenger av hva Aarebrot vil si. Hans ord blir for mange sannheten, den eneste. (...)
    Ble gjenvalgt
    Det er selvsagt vanskelig å være glad for at bestefar støttet NS, men jeg er ellers stolt over hans uredde originalitet, vilje til å finne konstruktive løsninger, hans integritet og engasjement for både liten og stor i bygda. Han tok ansvar for mer enn seg og sitt. Bestefar var kunnskapsrik og ikke minst svært karismatisk.
    Var det derfor han i 1951 ble gjenvalgt til ordfører i Lom for valglisten Frie velgere, trolig som den eneste i Norge med bakgrunn som NS-ordfører under krigen? Folk i Lom kjente sannheten om Paal O. Aukrust, og uttrykte sin mening ved stemmeurnene etter krigen. De sa ja. (...)
    Når bestefar kortfattet forteller om dårlig behandling i sin selvbiografi, så utlegger Aarebrot det som klaging. Skriver bestefar om god behandling, så påstår Aarebrot han ventet seg særbehandling. Og hvis bestefar unnlater å nevne noe, så betyr det mangel på empati. Galt blir det uansett.
    Ved å tillegge bestefar narsissistiske trekk og mangel på empati er Aarebrot, etter min mening, en hårsbredd fra å kalle bestefar for psykopat, en meget krenkende påstand. Det er et paradoks at Aarebrot som tilsynelatende legger så stor vekt på empati selv bruker menneskeskjebner som leketøy i underholdningsøyemed. Dette kan neppe være i tråd med god kunnskapsformidling, og er i hvert fall ikke særlig empatisk. (...)
    Er Paal O. Aukrust en person som truer vedtatte forestillinger om det som skjedde under okkupasjonen?
    Eller er det så enkelt at Aarebrot i sin «morsomme» fremstilling av okkupasjonshistorien trenger en skurk?"
    (Her treffer Torlaug spikeren på hodet. Etterkrigskulturen, skapt eksklusivt for seierherrene, er helt avhengig av satanisering av taperne og deres familier. Hvordan skulle de ellers ha greidd å opprettholde over 70 år en ensidighetskultur som bare fokuserer på konsum og modernisme ?)
  • "De lever med naziarven" - Dagbladet Magasinet, 8. mai 2021
    Forfatter: KJERSTI SKOTHEIM | RANNVEIG KORNELIUSSEN | JØRN H. MOEN, NTB OG PRIVAT
    "Torlaug Aukrust (59) ønsket ikke å stå fram offentlig som barnebarnet til en NS-ordfører. Men så snakket nå avdøde Frank Aarebrot om bestefaren på NRK.
    - Han omtalte bestefar på en måte som jeg syntes var urimelig og urettferdig. Det gjorde at jeg valgte å gå ut. Det kostet meg mye, men jeg har ikke angret.
    Bestefaren var ingen hvem som helst. Paal O. Aukrust er den eneste tidligere NS-ordføreren i Norge som ble valgt til ordfører igjen etter krigen. Bondepartiet-høvdingen i Lom var bror til stortingspolitikeren Lars O. Aukrust - far til tegner og forfatter Kjell Aukrust. (...)
    Å stå fram som NS-etterkommer stakk hull på noe.
    - Det var en positiv opplevelse. Noen kommentarer på NRK Ytring var stressende å lese, at jeg var naiv og ikke skjønte at bestefar var nazist selv om han var hyggelig. Hvor dum går det an å være, liksom. Mange var positive, men inntrykket mitt er at mange ikke vil stå fram. Det forstår jeg. De fleste får sympati når de står fram med vanskelige historier. Vi som har en NS-slektning risikerer avvisning og hatske meldinger."
• Ari Behn (antatt 3. generasjon, født 1972) :
  • "Ukjent med slektens nazifortid" - hele forsiden av VG 23.8.09
    "I en ny bok blir det avslørt at to slektninger av Ari Behn kjempet for nazistene under krigen. Ari Behn reagerer på måten dette blir fremstilt på. Tirsag 18. august kom boken 'De som falt - Nordmenn drept i tysk krigstjeneste', skrevet av den profilerte NRK Dagsrevyen-journalisten Eirik Veum."
    (Vi i Foreningen av norske NS-barn har lenge ventet på oppklaringer i familien Behn. Familiefortrengninger er et kjernebegrep for oss naziunger. Det er bare å lese "Familiefortrengninger, eller et NS-barns lange vei hjem" av Eystein Eggen. 65 år etter krigen kan man trygt si at tiden er svanger med avsløringer når det gjelder andre verdenskrig. Takket være myndighetenes demonisering av nazifamiliene i hele den "fredfulle" etterkrigstiden, har andre generasjon gjemt seg i skapet. Tredje generasjon blir derved uforskyldt belemret. Men vi i Foreningen har trygghet for at Ari har krefter til å bære byrdene, til å rydde opp på sine foreldres vegne. Når han har klart å erobre en vakker prinsesse i jøssingenes kongehus, vil han også kunne erobre familiær nazihistorie. Dessuten er han ikke den første med nazibakgrunn i slottssirkler. Dronning Silvia av Sverige er naziunge, datter av den tyske nazisten Walter Sommerlath.
    Som vi skriver det for en annen ung forfatter, Erlend Loe, som offentliggjorde slektens nazitilhørighet den 27.9.09 : Sannhet innad i familien kan bare forløse kunstnertalentet ytterligere.)
  • "Absurd å knytte dette til kongefamilien" - Ertzaas og Rydne intervjuer Carl-Erik Grimstad i anledning Behn-slektens nazitilknytning, i VG 24.8.09
    "Her er avstanden også så stor at det vel knapt finnes en familie i Norge som ikke på et eller annet sted ikke har et medlem som sympatiserte med nazistene, sier Grimstad"
    (Grimstad har nok rett i denne kommentaren. Da burde han også forstå at ytterligere fortrengninger skader hele landet, ikke bare enkeltindividene.)
• Tone Birgitte Bergflødt (3. generasjon, f. 1962) :
  • "Aftenposten Nettdebatt" - Aftenposten 14.11.12, i nettdebatt etter "Min bestefars skam" av Trine Eikrem
    "-Tusen takk for denne historien. Jeg har og en farfar som valgte feil, og har brukt mye tid og krefter på å prøve å forstå, være sint og skuffet og bunnløst fortvilet på grunn av dette. Min far sa aldri et ord om sine opplevelser som NS-barn, men helsen hans fortalte etter hvert en ordløs, vond historie."
  • "Hvil i fred, kjære farfar og kjære pappa" - tonebb.blogspot.no, 18.1.13
    "Han sonet som sagt sin straff, og hva annet skulle han gjort? Jeg har kommet til at jeg er glad for og stolt over det han viste etter krigen, han tok fullstendig avstand fra det han hadde vært med på og så at han hadde tatt feil."
  • "Den tunge arven" - Aina Johnsen Rønning intervjuer Bergflødt for Slekt og data, medlemsblad for DIS-Norge, årgang 24 nr. 1 2013
    "Hun gikk på barneskolen da hun først fikk vite om nasjonalsosialistenes forferdelige handlinger, og at hennes egen bestefar var en av de 'onde'. Bestefaren, som bodde på loftet, ble plutselig en annen. Den lille jentungen fikk mange tunge tanker å bære. Var farfaren morder ? (...)
    Tone B. Bergflødt ser nå en farfar som ikke bare var en landsforræder, men som også var en hardtarbeidende familiefar som trodde han gjorde det rette."
  • "-Vil helst være stolte"
    Pernille Vestengen intervjuer Bergflødt for Dagsavisen, 17. juli 2018
    "(...) Hvordan føles det nå, etter at arbeidet er over og boka ute?
    - Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger og har hørt fra så mange andre som er berørte av dette. Jeg har skjønt at dette er mye større enn meg. Det føles veldig godt at flere påpeker hvor viktig det er å åpne opp nå og at boken min kan bidra til det.
    Så dette er altså fortsatt veldig tabubelagt, så lenge etter krigen?
    - Jeg var på et skrivekurs med Trude Teige, og hun sa at det fortsatt er to store tabuer i Norge. Det ene er slektninger med NS-tilknytning og det andre er mor som overgriper. Så ja, det å snakke om nazivennlige nordmenn er fortsatt tabu. Det er mange der ute som, den dag i dag, er redd for at ungene deres skal finne ut at noen i familien var nazist. Selvfølgelig skjønner de fleste at vi som lever i dag ikke kan lastes for det tidligere generasjoner har stått for og at vedkommende kanskje ikke engang selv forsto hva det de gjorde innebar. Likevel er vi alle et produkt av slekta vår og vi vil jo helst være stolte av vårt opphav. Det jeg har kommet fram til er at stolthet er det som kan utligne skam, og dermed ble det viktig for meg å gjøre noe jeg kunne være stolt av - som å skrive denne boka. (...)"
  • "-Jeg skrev meg ut av det vonde - Skammen over å være fra en NS-familie gikk i arv"
    Vigdis Bjørkøy intervjuer Bergflødt i Allers, 6. august 2018
    (...) "Farfarens historie var en verkebyll i familien, noe man ikke snakket om. Da Tone brøt sammen på jobb, skjønte hun at hun måtte finne ut av fortiden. Nå har hun skrevet bok; «Farfars skrin - i skyggen av NS».
    Etter krigen ble forakt og mobbing av NS-medlemmer åpenlyst akseptert i samfunnet, både i det offentlige, av fagfolk og av folk flest. Avisskriverier oppfordret til nedrakking av NS-folk, enten de hadde hatt en viktig rolle eller bare et passivt medlemskap. Tones farfar var på «feil» side. - Familien har fortidd denne delen av historien i alle år, fortelle Tone Bergflødt (56) fra Lier i Buskerud. Hun tar imot på gården Reinskaug, der historie sitter i veggene og mye av interiøret vitner om eldre tider. Tone er glad og framoverlent. Hun snakker entusiastisk og medrivende om prosessen hun gikk gjennom i årene da hun jobbet med boken. Det er ingen ting som vitner om en kvinne som har gått gjennom store personlige kvaler og utfordringer.
    - Jeg reagerer på hvordan NS-medlemmer ble omtalt. Framstående fagfolk beskrev dem som parasitter, evneveike, tilbakestående, ja, idioter. De hadde en slags iboende forbryter i seg, ble det sagt, sier Tone med harme i stemmen.
    - Jeg følte meg som etterkommer etter en idiot. Da jeg endelig ble klar til å skrive denne boken, var det fordi jeg kjente at det er viktig å nyansere det som skrives om dem som ble kalt landssvikere.
    SAMMENBRUDDET
    Familien la et lokk på det som skjedde under krigen. Ingen snakket om det. Hvis Tone spurte, fikk hun ikke svar. Hun kjøpte to bøker til faren, som begge var skrevet av NS-barn, men han leste dem aldri. Kommenterte det heller ikke. Farfarens NS-medlemskap var en innkapslet hemmelighet. En ikke-sak. Man snakket bare ikke om det.
    Tone skjønte ikke at dette skulle ha innvirkning på henne. Krigen var jo tross alt lenge siden.
    Den store smellen kom helt plutselig, en dag like etter at hun hadde blitt forfremmet til rådgiver i banken. Fra det ene øyeblikket til det andre gikk hun ned for telling. - Jeg satt på jobb og begynte å gråte, klarte rett og slett ikke å slutte. Man kan ikke sitte foran kunder og gråte, så jeg måtte gå hjem.
    Sammenbruddet var totalt, og Tone var ute av stand til å fortsette i jobben sin. Heldigvis var hun bare 35 år og hadde mye liv foran seg. Etter hvert skjønte hun at livet hennes kom til å ta en annen retning enn den hun hadde sett for seg. Hun måtte også finne årsaken til sammenbruddet. (...)"
  • "Østre Toten hadde 400 NS-medlemmer" - Espen Amundrud Solhaug skriver referat i Oppland Arbeiderblad og Toten I Dag fra foredrag på Østre Toten folkebibliotek den 30. januar 2020. Foredragene ble holdt av Tone B. Bergflødt med bestefar i NS og Terje Bråthen med far fra motstandsbevegelsen.
    "LENA: Forfatter Tone B. Bergflødt fra Lier og Østre Totens egen Terje Bråthen er klare på at det var, og fortsatt til en viss grad er, knyttet stigmaer til å være etterkommere av NS-medlemmer.
    Duoens foredrag på Østre Toten folkebibliotek torsdag kveld var en del av bibliotekets serie som setter lys på hvilke etterdønninger som følger krig og krigshendelser. (...)
    Han (Bråthen) er selv født i 1944, og hadde en far som var med i motstandsbevegelsen.
    - Da jeg var liten lekte jeg med barna av NS-medlemmer. Faren min sa til meg at da NS-medlemmene hadde sonet sin straff etter krigen, var bygda ferdig med det."
  • "Fikk skammen i arv" - Gry Thune skriver om Tone Bergflødt og NS-etterkommerne i Pensjonisten nr. 9, 2021.
    "Farfaren var leder for NS-partiet i hjembygda. Nå vil Tone Bergflødt snakke høyt om familiehemmeligheten, og bidra til å nyansere vårt syn på noen av dem som ble kalt lands- svikere. (s. 82)
    "Jeg har slitt med skam det meste av livet. Nedarvet skam. Mange NS-etterkommere i Norge skammer seg. Jeg er en av dem, i tredje generasjon."
    Slik starter Tone Bergflødt boken hun ga ut i 2018, "Farfars skrin - i skyggen av NS". Da den kom, markerte den slutten på en lang og krevende prosess.
    Hun var barn første gangen hun forstod at farfaren bar på en historie hun ikke ante noe om. Han som var klippen i livet, som leste eventyr for henne og viste henne hvor på gården hun kunne finne Marianøkleblom - hadde også blitt dømt for landssvik etter krigen." (s.84)
    
• Kari Berle (f. 1943) :
  • "Fredsjubiléet - også for nazistborn ?" i Dag og Tid 4.5.95
  • "Skam å være NS-barn ?" i Aftenposten 6.5.96
  • "Frigjøringstid - også for NS-barn" i Dagbladets "kort & godt" 3.6.96
  • "På flukt" (dikt) i Sandnesposten 5.7.96
  • "En politisk anmeldelse" i Stavanger Aftenblad høsten 1997. (Berle kritiserer Steinar Sivertsen for at han har skrevet "ingen forfatter kan flykte fra sin egen skygge" i sin anmeldelse av Eggens middelalderroman "Hov". Berle påviser at "skyggen" er boken Gutten fra Gimle. Lektor Sivertsen er den eneste som takkes i forordet til ¯ystein Rottems nye litteraturhistorie på Cappelens forlag. Eggen er ikke nevnt der, men svært mange av forfatterne har krigen og fascismen som emne.)
• Roy Vidar Bernhus (f. 1953) :
  • "Roys mor ble dømt til døden" - Kjell Aasum intervjuer Roy for Romerikes Blad, 25.11.2014
    "Hans mor Aud Maggi Andersen fra Aurskog var den eneste kvinne som ble dømt til døden under landssvikoppgjøret etter krigen. (...)
    – Min mor ble benådet etter kort tid. Dommen ble omgjort til «tvangsarbeid på livstid», men hun slapp ut fra Bredtveit i juli i 1951. (...)
    – Hvordan ser du på din mor, 14 år etter at hun døde?
    – Jeg husker henne utelukkende som en snill og god mor. Hun slet med humørsvingninger, men hun var pliktoppfyllende, både i og utenfor hjemmet. Da hun ble farmor kuttet hun ut all bruk av alkohol. (...)
    – Fortalte hun noe til deg, og ble du mobbet i oppveksten?
    – Nei, hun sa aldri noe, men jeg fikk en fornemmelse at det var ett eller annet med fortida hennes. Etter at hun gikk bort, fant jeg et avisutklipp fra mars 1946, der det sto noen få linjer om landssviksaken. Jeg ble ikke mobbet i oppveksten, det forekom aldri. Heldigvis ikke. Jeg har ikke noe å klandre henne for i så måte."
• Bjørg Bjørsvik (f. 1932) :
  • "Bjørg Bjørsvik var nazibarn" - intervju i Fædrelandsvennen 8.12.93 i anledning hennes bok "Nazibarn" på Forsythia forlag
• Bente Blehr (f. 1940) :
  • Intervju i "Fødd skuldig", Samlaget 1987
  • Intervju i Folk og Land 1988
  • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
• Karin Blehr (f. 1943, d. 2000) :
  • intervju i Dagbladet 1988
  • "De arvet skammen" - Karin Blehr intervjuet av Anne Elin Tollerud i Lørdags-Dagbladet, 12.05.1990
    "Kunsthistoriker Karin Blehr er NS-barn, født i 1943. Hennes far var handels- og forsynings- minister i Quislings regjering, og ble dømt til 20 års fengsel.
    - Intet barn blir ødelagt av ytre faktorer hvis det fInnes minst en omsorgsperson som ser sitt ansvar og gir barnet kjærlighet og selvtillit, sier hun.
    - Det som er NS-barnas virkelige problem, er at de identifIserer seg med foreldrenes lidelser. Det største handikapet NS-barna har, er at de har så vanskelig for å løsrive seg fra foreldrene.
• Ursula Boger (third generation f. 1969) :
  • "The long silence" - Ursula Boger at the web page Heile das Zerbrochene/Repair the Future, 2010
    "I am the granddaughter of Wilhelm Boger. However, I never knew him personally. My father is a son of his first marriage. Almost everything that I know about Wilhelm Boger I learned from books and the internet. He was in prison, and died when I was 7 years old. I do not know why I never asked questions about him. My father kept visiting his father in prison and I never knew. In my family there is complete silence about my grandfather. (...)
    When I was fourteen or fifteen years old, we spoke about the Holocaust in school. One of my teachers told us that his grandfather had died in a concentration camp. I was very shocked, and talked about it with my mother at home. She said, "Your grandfather was also in Auschwitz, but as a perpetrator." That was all she said. I felt the floor falling out from under my feet. For nights I had bad nightmares."
  • "German grandchildren of Nazis delve into past" - Kirsten Grieshaber for Associated Press, 14.5.11
    "It was only during her university years — reading books about the Holocaust — that Ursula Boger found out her grandfather was the most dreaded torturer at Auschwitz. 'I felt numb for days after I read about what he did,' recalled Boger, a shy, soft-spoken woman who lives near Freiburg in southwestern Germany. 'For many years I was ashamed to tell anybody about him, but then I realized that my own silence was eating me up from inside.' (...)
    Boger, 41, said it took her several years of therapy and group seminars to begin to come to terms with the fact her grandfather was a monster.
    'I felt guilty, even though I hadn't committed a crime myself, felt like I had to do only good things at all times to make up for his evil,' she said."
• Morten Borgersen (f. 1950) :
  • "Landssvikoppgjøret - fortsatt tabubelagt ?", VG 6.11.09.
    "Som 40 åring fant jeg tilfeldig en mappe med noen etterlatte papirer etter min far. Medlem av Nasjonal Samling, rettssak og dom. Siden jeg var totalt uvitende og uforberedt ble dette naturlig nok en berg og dalbane gjennom sorg, sinne og følelsen av svik." (...)
    "Ettervirkningene av prosessen vet vi i andre generasjon mye om. Med foreldre preget av sykdom, isolering, økonomiske problem, følelsesmessig avstengning og hemmeligholdelse."
  • "Om fars skulte fortid. Morten Borgersens far var NS-prest i Vestre Toten. Men det fortalte han aldri sønnen" - Hans Olav Granheim intervjuer M.B. for Oppland Arbeiderblad 4.2.12
    "Jeg følte et sinne fordi jeg ble sveket, fordi han aldri sa noe om det. En ting er hva han gjorde, men boka tar også opp hva som skjer med folk når ting holdes hemmelig, sier Borgersen. Når sønnen i boka oppdager farens hemmeligheter, håper han at han ved å lese papirene skal kunne forstå farens reaksjonsmønster og derigjennom også kunne forandre seg selv."
  • "Regissør Morten Borgersen oppdaget farens mørke fortid" - M.B. intervjuet av Lena Storvand for VG, 10.3.12
    "Faren sikret seg jobber gjennom sitt NS-medlemsskap, forteller teatermannen Morten Borgersen."
    (Morten Borgersen har tatt på seg sosialdemokratiets briller og dømmer sin far. Kunne han ha valgt andre briller ? Finnes de ?)
  • "Visste ikke at faren var nazist" - M.B. intervjuet av Kari Gisholt for Varden, 16.3.12
    "I boken «Jeg har arvet en mørk skog» tar han utgangspunkt i en hendelse som fikk tanker og følelser til å spinne. Hvem var faren? Hvem var han selv? Og hva slags forhold hadde egentlig far og sønn hatt? I romanen har han diktet begge skjebner, men i bunnen ligger en selvbiografisk historie. (...)
    Han var 40 år, begge foreldrene hjemme i Skien var døde, og huset ryddet og klargjort for salg da han fant en mappe i en bokhylle.
    Mappen skulle vise seg å inneholde en hemmelighet han ikke kjente: Rettspapirer om faren, Mathias Borgersen, som var medlem av Nasjonal Samling (NS) under krigen, arrestert og dømt for det. (...) Det ble kaotisk en lang stund, men så oppsøkte jeg statsarkivet og fikk hele historien som ga kjøtt på benet. Hele rettergangen, fra arrestasjonen i 1947 og oppholdet hans på arbeidsleirer på Toten, der han hadde virket som NS-prest under krigen."
  • "Min far, nazisten" - M.B. intervjuet av Gerd Elin Stava Sandve for Dagsavisen, 19.3.12
    "- Jeg husker at jeg syntes fars taushet og hans skiftende humør var rart, også i oppveksten. Da jeg fikk vite det alle andre allerede visste, om NS-bakgrunnen hans, falt flere brikker på plass for meg. Jeg forsto hvorfor han holdt alt skjult."
  • "Mørk og sterk roman" - Eskil Skjeldal anmelder "Jeg har arvet en mørk skog" for Telemarksavisen, 24.3.12
  • "Om det skjønne ved skjønnlitteraturen" - Jan Askelund anmelder "Jeg har arvet en mørk skog" for Stavanger Aftenblad 29.3.12
    "For autentisitetens skyld kan den nysgjerrige leser google seg til at den boktittelen det står at faren utga under krigen, «Nasjonalt gjennombrudd i norsk åndsliv», faktisk finnes. Forfatteren het Mathias Borgersen – med samme initialer som debutanten."
  • "NS-prestens hemmelighet" - Morten Borgersen intervjuet for Dagbladet av Asbjørn Svarstad, 28.10.12
    "Teatermannen Borgersen har skrevet bok om faren som aldri avslørte at han hadde en fortid som NS-prest under krigen." (...)
    -Seinere har jeg reist en del med høytlesing fra "Jeg arvet en mørk skog". (...)
    -Felles for dem som tar kontakt, er at de også har levd hele livet med den massive tausheten som temaet har vært omfattet med de siste 70 åra. (...)
    -Jeg har truffet flere godt voksne mennesker i min egen alder, som virkelig går rundt og bærer på en forferdelig byrde på grunn av det foreldrene sto for. De føler skam for noe som de aldri selv har tenkt eller gjort. De var barn eller ungdom - mange ikke engang født - da krigen sluttet. Siden er dette blitt Traumet i livene deres. Disse bøyde NS-hodene var en nedslående opplevelse under lesereisene. Noe så meningsløst."
    (I dette helsides oppslaget er Borgersen avbildet sammen med seniorforsker Terje Emberland ved Holocaustsenteret. Emberland arbeider for en organisasjon som har som mål og mening å unngå at det kommer til forsoning mellom modernister og rotkonservative, mellom sosialdemokrater og nazister - uansett generasjon. Når holocaustforskerne driver intens satanisering av våre familier, er det ikke så vanskelig å finne svaret på hvorfor så mange NS-barn går med bøyd hode. Naziungenes depresjoner er ikke bare meningsløse, de er politisk planlagt og redigerte.)
• Adolf Martin Bormann (f. 1930) :
  • "Den Eltern kann man nicht davonlaufen". Martin Bormann, Sohn des Hitler-Sekretärs, erzählt in Erfurt von seinem Leben als "Täter-Kind". Von Andreas Schuppert In Tag des Herrn 5/2003, Bistum Erfurt.
    "'In Bergen-Belsen lagen 40 000 Leichen, die nicht verbrannt wurden'. Und die Frage: 'Wie hat der Vater in all die Kriegsverbrechen hineingeraten können.' Im Oktober 1947 wird er als Sohn eines Hauptangeklagten des Nürnberger Kriegsverbrechertribunals enttarnt."
  • "Son of Hitler's deputy accused of abusing young boy while he was a priest" - Allan Hall in Daily Mail, 3rd of January 2011
    "Bormann Jr., who had Adolf Hitler as his Godfather and who grew up surrounded by the princes of the Nazi regime, was supposed to himself become a leading figure in the movement. His father, Hitler‘s personal secretary and the second most powerful man in the Reich, was tried in absentia at Nuremberg for war crimes and sentenced to death."
    (Allan Hall could have separated the son from the stigmatized devil-father - at least until the son has been found guilty. But the temptation of smearing is too strong for ordinary journalists. The journalist is a humanist and a rationalist. Of course he is also democratic and holocaustic.
    But the journalist as well as Adolf Martin are followers of post-war values - first of all of Liberalism. Liberalism has had much to do with sexual behaviour in our post-war democracies, unfortunately also within the Catholic Church. Lay behaviour entered the Church with the Second Vatican Council. The Church has a job to do.)
  • "Martin Bormanns sønn vendte nazismen ryggen og ble prest og misjonær. Nå hevdes det at Bormann junior var voldtektsforbryter og barnemishandler" - Asbjørn Svarstad i Dagbladet, 11.1.11
• Eric Braeden (f. 1941) :
  • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
    "Braeden - that's his stage name - was born Hans Gudegast in a small town in Germany. His father was mayor, owned a construction business and joined the Nazi party as did the other local businessmen."
• Tor Brandacher :
  • "Sosialministerens god-dag-mann-økseskaft-svar" i Glomdalen 31.7.00. Brandacher er tyskerbarn og leder av Krigsbarnforbundet Lebensborn.
  • "Hva har du gjort for tyskerungene, Bondevik ?" - intervju med Brandacher og Karl Otto Zinken i Romsdals Budstikke 8.8.00 under krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen.
  • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
  • "Krigsbarn" i Fremover 10.1.02
  • "En ny skamplett på Norges ære" i Tidens Krav 18.9.02
• Karin Evienth Breivik (f. 1933) :
  • Intervjuet av Per Bjørn Pedersen i NRK-Nordland mandag 19.6.00 kl. 17.05. Evienth Breivik sier det er en lettelse å ha stått frem som NS-barn.
• Hans Broch Nielsen (f. 1963) :
  • "Om nullingen av Eystein Eggen" på Volapüks hjemmeside
  • "Nulling , NS, AKPml og To Konger". Et essay om nullingen av Eystein Eggens bok " To Konger ", på Volapük nett.
  • "Diskriminering av krigsbarn" i Aftenposten 17.1.00
  • "Eystein Eggen og Norsk Kulturråd" i Volapük nett 11.2.00
  • "Direktør i Norsk Kulturråd Ole Jacob Bull, KUL og krigsbarna" i Volapük nett 17.2.00
  • "Inkompetente nullere" i Aftenposten 17.3.00 (Broch Nielsen angriper Norsk Kulturråd som driver med undertrykking av NS-barn)
  • "Sommerintervju 2000 med Eystein Eggen" - Hans Broch Nielsen i samtale med Eggen på Volapük nett 19.7.00.
  • "Bjørnstjerne Bjørnson og Eystein Eggen" - høstintervju med forfatteren Eystein Eggen på Volapük nett 14.11.00
  • "Vårintervju 2001 med E. Eggen og Unni Skogstad av Hans Broch Nielsen" på Volapük nett 30.3.01.
  • "Oss mariginale i mellom - Høstintervju med Eystein Eggen, 2006" på Volapük nett 17.10.06
• Daniel Brown (f. 1952) :
  • "In All Dark Places", by Yitta Halberstam in Shabbat Shalom, Orthodox Union, 1.8.06.
    "...'The Penance Movement': a subculture of hundreds of children of Nazis who have embraced their own dark past in the most extreme possible way. They have not only aligned themselves with the group of people their parents sought to annihilate, they have cast off their former identities and themselves become members of that very group. The majority of them have converted halachically, live as Orthodox Jews and reside in Israel." (...)
    "'My grandmother's name was Erna Patra Hitler,' says Brown. (After the War, she dropped the 't', changing her name to 'Hiler'.) 'Hans Hitler - her second husband - was the Fuhrer's nephew, but he didn't resemble him in any discernible way. He was soft and gentle. But what my step-grandfather lacked in vitriol was more than made up by the fierceness of my grandmother who was a sworn Nazi. She believed in the Nazi ideology before, during and even after the War.'"
• Claus Bryld (f. 1940) :
  • "Arvesyndens pramdrager" - intervju i Politiken 23.2.95 i anledning Brylds bok
  • "Stemplet som landsforrædere" - intervju i Jyllandsposten 1.3.95 i anledning "Hvilken befrielse"
  • "Søn af en nazist" - intervju i Berlingske Tidende 3.3.95 i anledning Brylds bok
  • "Man fejllæser hvad jeg skriver" i Jyllandsposten 10.3.95
  • "Fri mig fra befrielsen" - Jacob Holm i Kristeligt Dagblad 5.5.00
    "Fortællingen om besættelsen og befrielsen er ikke i sig selv mytisk, men brugen af den er, fordi den fjernes fra de historiske og politiske realiteter, siger Claus Bryld, der er søn af topnazisten Børge Bryld."
  • "Altid tænke derpå, aldrig tale derom... - Claus Bryld : Hvilken befrielse" - Mikkel Thrane Lassen for LiteraturNu 22.5.2008
    "Claus Brylds erindringer er et langt essay om at leve i efterkrigstidens Danmark som den værste paria af alle: søn af en dømt nazist, om opgøret med familiens traditioner og idealer, og senere opgøret med den konstruerede danske konsensus om besættelsen og retsopgøret. (...)
    HVILKEN BEFRIELSE er erindringer om skam, en skam som man bliver påført af omgivelser, der med sejrherrens naturlige myndighed dømmer andre opfattelser af virkeligheden ude. Da Bryld som ung mand skal giftes finder han det naturligt at de to familier i den forbindelse skal inviteres til denne begivenhed, hvilket den vordende brud dog nedlægger veto imod – på en måde, der antyder at Bryld må have været til det senile grænsende distræt ved at kunne foreslå et sådan brud på den sociale orden:
    - Jeg indså straks det uhyrlige i mit forslag og skammede mig over at jeg overhovedet havde kunnet foreslå sådan noget."
  • "Min familie blev udstødt" - Niels-Birger Danielsen intervjuer Bryld for Ekstrabladet 19.12.2011
    "Bryld-brødrenes karriere under krigen betød, at de aldrig kom til at omgås andre end gamle nazister.
    - Min far og hans brødre var ærekære personer - de havde svært ved at acceptere den sociale udelukkelse. De var fradømt almen tillid og fik først efter en årrække deres stemmeret tilbage. De var som jurister fradømt retten til at udøve deres erhverv.
    Min far blev handelsog forsikringsmand og klarede sig i øvrigt ret godt.
    Da Claus Bryld mødte sin kæreste, Tine, gik der måneder, før han fortalte om sin familiebaggrund."
• Henryk Budrys (f. 1935), m. fl. :
  • "Erklärung deutscher Kriegskinder" - 1999
• Anders Bye (f. 1933, d. 2009):
  • "De arvet skammen" - Anders Bye intervjuet av Anne Elin Tollerud i Lørdags-Dagbladet, 12.05.1990
    "Forfatteren Anders Bye er NS-barn, født i 1933. Faren var fylkesskogmester i Buskerud og fikk en dom på tre og et halvt år og 35 000 kroner i inndragning.
    - Jeg var helt forvirret 8. mai 1945. Jeg løp opp i gata i Hokksund for å hjelpe til med å spikre opp et norsk flagg. De andre så rart på meg, uten at jeg forsto hvorfor. Men etter hvert skjønte jeg at jeg ikke hadde noen grunn til å juble over frigjøringen.
    Fulgte faren
    Anders Bye ble med i juniorgruppa i Hirden da han var ti.
    - Jeg gjorde som far gjorde.
    Det var ingen som presset meg, jeg ville det selv. Syntes det var flott å gå i uniform med medaljer og merker. Jeg sammenliknet Hirden med speider'n. Vi drev stort sett med det samme.
    - Hvordan opplevde du det da faren din ble arrestert?
    - Det var ikke noe særlig stas for en 12-åring å komme hjem og se at moren ligger på sofaen og gråter. Jeg forsto at vi hadde tapt krigen, og at det var leit for oss.
    - Mor slet fryktelig. (...)"
  • "Ute" i Dagbladet, 28.12.1998, (Bye hevder at det er for tidlig for NS-barna å stå frem)
  • "Anders Bye 1933 - 2009" - av Odd Myklebust, Drammens Tidende 25.06. 2009
    "Bye vokste opp i et NS-hjem i Hokksund. Byes far var ingen angiver eller farlig NS-mann, men farens landssvik gjorde likevel et så sterkt inntrykk på et følsomt kunstnersinn at temaet svik og tilgivelse ble et sentralt tema i mange av Byes bøker.
    Det førte også til at Anders Bye gjennom hele livet foraktet autoritære ideologier. Derfor ble han også en outsider i det svært venstreradikale kulturmiljøet på 1970-tallet. (...)"
• Terje Carlsen (3. generasjon) :
  • "Djevelens barn, biskop Herborg Finnset? Hva vil du i dag si til de av oss som har en NS-historie i den tunge bagasjen når du 6. januar besøker Stiklestad prosti, biskop Herborg Finnset?" - Innherred, 06.01.2019
    "(...) Den veldige skam som knuget landssvikerfamilier ble rent psykologisk løst ved løgn og forstillelse, i genrasjoner. Det hadde sin pris, viser studier, Om de landssvikdømte-Straff, soning og sykdom, av professor emeritus Anders Chr Gokstad (1999). Mange fikk somatiske sykdommer i langt større grad enn normalbefolkningen, som revmatisme, mavesår og karlidelser. Innleggelser for nervøse lidelser økte også mye for denne gruppen og resulterte i stor økning i innleggelser (op.cit).
    Mange av NS-medlemmene fikk altså betydelige utfordringer etter krigen, økonomisk, fysisk og psykisk. I den senere tid er det imidlertid blitt økende forskningsmessig belegg for at psykiske traumer skriver seg inn i biologien. Det snakkes om toksisk stress og hva det gjør med oss. Epigentikken har avdekket at det ikke nødvendigvis er en lineær forbindelse mellom gener og kropp og sinn. Men at det er miljøpåvirkninger som skrur på og av genetiske disposisjoner for sykdom og helse. Kanskje så mye som en halv til en million nordmenn er etterkommere etter disse landssvikerne. Det siste tiåret har det da også blitt etablert empiri at erfaring – i betydningen av den informasjon et individ gjennom sitt livsløp erverver seg gjennom sansing og psykiske og fysiske opplevelser – er grunnleggende biologisk relevant."
• Rosemarie Claussen (b. 1934) :
  • "No Longer in the Shadow of Hitler" by Thomas Dixon, Connection Magazine, September 1999. "She was the daughter of a Nazi general and Adolf Hitler's own goddaughter. But after Rosemarie Claussen embraced faith in Jesus, she found a supernatural grace to forgive her Russian enemies—as well as the Nazis who killed her father."
• Ragnar Dahl (f. 1940) :
  • «Det har aldri plaget meg å være NS-barn»
    Vivi Rian intervjuer Ragnar Dahl for Østlandets Blad, 23. juli 2018
    "(...) Jeg har blitt interessert i slektshistorie. Jeg har bakgrunn som NS-barn, men det har aldri plaget meg. Har alltid vært åpen om det og møtt ekte interesse. Men jeg har lenge spekulert på hva som var motivasjonen for at min farmor, far og onkel valgte som de gjorde. Far og onkel var frontkjempere. Jeg tror noe av forklaringen ligger i at de var ganske nasjonalistiske. Dette startet i Skien på 30-tallet, og blant annet frykten for radikalisering og kommunismen lå nok bak. De hadde heller ikke stor tiltro til politikere. Da NS og Quisling kom med sitt program, fenget det. Jeg har fått hele korrespondansen mellom bestemor og min onkel som døde i russisk fangenskap. Dette har jeg renskrevet sammen med øvrig slektshistorie. En dag blir også datteren vår, Hanne og barnebarna interessert i slekta. Da er ikke vi her, men da har de dokumentet."
• Carl Johan De Geer (3. generasjon, men født 1938) :
  • "Mormor, Hitler ock jag" - kortfilm laget i Stockholm 2001. "Grandmother, Hitler and I".
  • "Baron tar oppgjør med adelen", Aftenposten 18.11.04.
    (Svenske naziunger er spesielle ved at Sverige aldri hadde noe nazioppgjør. De har blitt forskånet fra stigmatisering og sosial ruin, men de har også blitt belemret med ekstra stor utydelighet innad i familien om alt som har med slektsidealer og sann historie å gjøre. Ikke bare den svenske adelen men den europeiske adelen generelt utmerker seg ved kujonpreget historiefortelling. Derfor liker vi Carl Johan som raser mot den svenske adels bevisstløse selvgodhet. Likevel viser han ikke de svenske naziungene noen vei å gå når han forfaller til venstreradikaleri og puerilt foreldrehat engang disse er døde.)
• Kari Gjetmundsen Digre (f. 1931) :
  • "Russerne eter barn, 70 år siden evakueringen av Finnmark og Nord-Troms" - Ola Solvang intervjuer Gjetmundsen Digre for Nordlys, 24.10.2014
    "Det er uten sammenligning det mest omfattende krigsdramaet i norsk historie, men fikk knapt noen plass i det offisielle Norges beretning om 2. verdenskrig.
    – Var ikke norsk nok
    – Det er kanskje ikke så rart. Samer og kvener ble nok regnet som annenrangs mennesker. Vår historie passet vel ikke inn i det de innflytelsesrike ønsket skulle være fortellingen om krigen i Norge, sier Kari Gjetmundsen Digre fra Nordreisa.
    Journalisten og lokalhistorikeren var selv en av dem som ble evakuert i oktober 1944. I tillegg har hun levd med en krigshistorie om en bror som ble skutt av tyskerne og en far som seinere gikk med i NS. De siste tiårene har hun skrevet  flere bøker og utallige artikler om menneskeskjebner og hendelser den dramatiske evakueringshøsten. (...)
    Kari og søsteren kunne reise med den tyske kolonnen fordi faren deres på denne tida hadde gode kontakter. Han var i løpet av krigen blitt med i NS og satt i en periode som ordfører i Nordreisa. Men Kari hadde også en bror som ble skutt av tyskerne.
    – Arne var sersjant i IR-16 og ble truffet i hodet under kampene ved Kuberget i april 1940. (...)
    – Skadene hans var imidlertid så store at helsetilstanden stadig ble forverret. Da han døde stilte de tyske soldatene med æresvakt i begravelsen.
    Det framstår naturlig nok som et paradoks. Arne som kjempet mot de tyske invasjonsstyrkene, og pappa som ble med i NS. Det forteller imidlertid om en virkelighet som langt fra var så sort og hvit som man har forsøkt å framstille den etter krigen, om onde tyskere og gode nordmenn. På det personlige og menneskelige planet var det ikke nødvendigvis slik.
    – Mange opplevde at man fikk bedre behandling av den tyske okkupasjonsmakten enn det man hadde vært utsatt for av lensmenn og prester som Staten tidligere hadde sendt nordover for å styre."
• Hans Donkersloot (f. 194 ) :
  • Voorzitter i Stichting Werkgroep Herkenning i Holland, organisasasjon for de hollandske NSB-barna, og skribent i organisasjonens bulletin. Stichting Werkgroep Herkenning ble stiftet i 1981 av fire ikke-NSB-barn, bl a. radiopresten Klamer og psykologen Mario Montessori. Se deres hjemmeside.
• Duke Doorduÿn (f. 192-, d. 1999) :
  • Dokumentarprogram i holandsk fjernsyn 22.3.95
  • Intervju i Radio Bremen
• Bjørn A. Drivdal :
  • "Tyskerunger - ofre i fredstid", Aftenposten 15.8.04. "Vi ønsker oppreisning. Ikke almisser fra Regjeringen. Vi ønsker samme behandling og respekt som andre nordmenn."
    (Drivdal er en klok mann. Han har skjønt at vi lever i en mobbekultur. Utdeling av penger til tyskerungene har ingen hensikt. Alle "nasjonsbyggende" festdager går ut på å mobbe nazifamiliene, tyskerungene og deres "mødreskjøger", og slike festdager vedvarer. Det blir ikke slutt på mobbingen før hele etterkrigskulturen har nedlagt seg selv gjennom en offentlig forsoningsseremoni. Men konsumkulturen i Vesten er satanistisk. Materialismen trenger demoner. Demonene, det er våre foreldre, og det drypper lovmessig uvennlighet på oss barna.)
• Henning Dyremose (f. 1945) :
  • "Dyremoses forældre var nazister. Støttede tyskerne: Den tidligere TDC-chef vil ikke udtale sig om familiens medlemskab af nazistpartiet." - Ekstrabladet 13.9.11
    "Hans far, Christian Dyremose, der var arbejdsmand, meldte sig ind i Det Danske Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP) 5. november 1942, da nazi-Tyskland havde holdt Danmark besat i to og et halvt år, og tysk sejr i krigen stadig var realistisk.
    En måned senere meldte hans kone, Erna Dyremose, der var husmoderafløser, sig ind. Og 14. januar 1943 fulgte Henning Dyremoses ældste bror i en alder af 17 år efter. (...)
    Bovrup-bogen blev udgivet i 1946 af kredse inden for modstandsbevægelsen, der mente, at de tidligere nazister hurtigt efter besættelsen havde fået for gode stillinger og for indbringende forretningskontrakter.
    Derfor ønskede de, at danskerne skulle have en mulighed for at finde ud af, hvem der havde været nazister.
    Bogen blev forbudt, men nåede at blive ret udbredt.
    Den indeholder navne, adresser og ofte også fødselsdatoer på over 22.000 personer."
    (De ansvarlige for det danske Ekstrabladet oppfører seg som typiske norske jøssinger, altså verdensmestre i fred og godhet : Først gjør de hva de kan for å skremme naziavkommet inn i skap. Deretter gjør de narr av dem fordi de oppholder seg i skap.
    Likevel sitter jeg på følelsen av at det er bedre å bli gjort narr av for slik å bli dratt ut av skapet, enn å leve i konstant indre flukt fra familiesannheten, iallfall for 3. og 4. generasjon.
    Hvorfor fikk vi ikke en norsk Bovrup-bok ? Listene med norske nazimedlemmer bør utgis så fort som mulig. Samfunnet trenger ro på bakgrunn av sannhet, ikke angst på bakgrunn av fortrengning.)
• Berte Næs Dølen (f. 1932, d. 2009) :
  • "NS-barnas foreninger" i Aftenposten 20.10.00, skrevet sammen med Rolv Olsen og Inger-Cecilie Stridsklev
  • "Manglende oppgjør i skyggen av Holocaust" i Nationen 22.10.02, skrevet sammen med Rolv Olsen og Inger-Cecilie Stridsklev
• Eystein Eggen (f. 1944, d. 2010) :
  • "Knut Hamsuns vei til fascismen" i Edda 1969, (Eggens første steg på veien for å finne sine røtter)
  • "Den norske nazismen og Knut Hamsun" - kronikk i Dagbladet 2.4.70
  • "Nazisme og realisme" i Dagbladet 4.5.70
  • "Okkupasjon og reaksjon" i Dagbladet 6.7.70
  • "Who defines the nation" - foredrag på UNESCO's seminar om fascismen i Bergen 1973. (Eggen ble klar over forskningens elendighet når det gjaldt å frigjøre seg som NS-barn.)
  • "Drabelig Hauld i strid med danskeveldet" i Dag og Tid april 1977, (kraftfull søken av et fortsatt skjult NS-barn)
  • "Fram for bygdekonservatisme og norskdom" i Tuntreet, NLH, 1978. (To siders intervju med Eggens tanker som tente Lundteigen og som Lahnstein utnyttet.)
  • "Sommerintervju med Eystein Eggen" - i Nationen i anledning av Eggens tale på Norges Bondeungdomslags landsmøte i slutten av juli 1978.
  • "Dei gamle bondeslektene er landets ryggrad" - helsides intervju i ¯stlandets blad mars 1981 (Eggen i aktiv diaspora på Landbrukshøyskolen)
  • "Den åttende samurai" intervju i Tuntreet 1983
  • "Konservatisme uten smådjevler" - leder i Senit nr. 1 1986.
  • Helsides intervju i Dag og Tid 5.11.90 (første forsøk på å kommentere eget ståsted i flommen av bøker sentrert om foreldrene)
  • "Den fortapte generasjon" i Aftenposten 4.4.91 (første norske sosiologiske analyse av NS-barnskjebnen)
  • "Mitt liv som NS-barn" - helsides intervju i Dagbladet 27.7.91
  • "Bonderomantiker i dongeri" - intervju i Folk og Land nr. 10 1991 av Warendorph, (tydeliggjør generasjonsståstedene)
  • "Posør-fascismen" i Arbeiderbladet 12.12.91
  • "Ikke lett for å bli aktivistisk" i Aftenposten 16.12.91 (om NS-barn og nynazisme)
  • "Herr Dahl og Frøken Haneborg" i Arbeiderbladet 24.12.91 (mot de revisjonistiske historikerne)
  • "Gutten fra Gimle - NS-barn bryter tausheten" - to-siders intervju i Aftenposten 14.8.93
  • "Et NS-barn snakker ut" - helsides intervju i Adresseavisen 9.9.93
  • "Inneklemt i tausheten" - intervju i Stavanger Aftenblad 9.10.93 av Nina Tjomsland
  • "NS-borna - ein norsk tragedie" - helsides intervju i Bergens Tidende 4.11.93
  • intervju i Dag-TV høsten 1993
  • intervju i Danmarks radio høsten 1993
  • intervju i Sydsvenska radioen høsten 1993
  • intervju i P2 "kulturkanalen" høsten 1993
  • "Om NS og den trønderske bonden" - innlegg i Adresseavisen 16.2.94
  • "Ungdomsfylkingen forever" i Folk og Land nr. 8 1994
  • "-Ikkje gløym forsoning - Flagga må henge side om side" - intervju i Sunnmørsposten 27.4.95
  • intervju i TV 3, 8.5. 1995
  • "Brief uit Noorwegen" i Bulletin, Stichting Werkgroep Herkenning, nr 4 1995
  • "An excuse after World War II debate in Norway/Eine Entschuldigung" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
  • Intervju i NRK's "Sånn er livet" våren 1998, sammen med psykolog Berthold Grünfeld. Tema : "Hvorledes ser gammel-NS'erne på jødeforfølgelsene under krigen".
  • "Skriver roman om Røros og bygdene" i Arbeidets Rett 13.7.98 (om familien Eggens reakjoner på Gutten fra Gimle)
  • "Helt kongelig" i Akers Avis 10.9.99
  • "Eggen nulles" - intervju i Dagbladet 15.11.99
  • "Millennium(ml)" i Dagbladet 29.11.99 (et innlegg mot NS-barnmobbing i norsk kulturforvaltning)
  • "Eggens bok nullet" - intervju i Aftenposten 8.12.99. (Eggen forteller om kulturen i AKP'ernes vold. Disse århundrets tapere gjør et siste forsøk på angrep - og retter det mot verdenshistoriens største mobbeofre, nemlig NS-barna)
  • "Nyttårs intervju med forfatteren Eystein Eggen i anledning fjorårets begivenheter" - på Volapük nett 7.1.00.
  • "Fakta på bordet, Alnæs !" i Aftenposten 16.2.00 (Eggen angriper det NS-barnnullende Norsk Kulturråd)
  • "Man nuller ikke grevinner" i Aftenposten 25.3.00. (Om kultur kontra ukultur)
  • "Vi smykker oss med Stalin" i Aftenposten 31.3.00. (Eggen setter punktum for nullingsdebatten med sitt referat fra årsmøtet 2000 i Den Norske Forfatterforening.)
  • "City folk : Oslo 2000" - tv-portrett av Eystein Eggen, NRK 2 torsdag 6.7.00 kl 19.30 og NRK 1 søndag 9.7. kl 23.40. Programansvarlige : Kjetil Saugestad og Svein Ommundsen. Programmet blir vist i de fleste land i Nord-Europa. Eggen signaliserer at det går an å være offer for satanisering i 55 år og likevel fremstå som et sunt, selvstendig menneske.
    City folk i Oslo vist i Holland, 15. desember 2001
  • "Som merintervju 2000 med Eystein Eggen" - Hans Broch Nielsen i samtale med Eggen på Volapük nett 19.7.00.
  • Eggen er initiativtager til "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Forfatterne Harriet von Nickel (psevd.: Emilia Sommer) og Eystein Eggen leser fra sine bøker "Tyskerungen" og "Gutten fra Gimle". Seminaret fortsetter med innlegg og paneldiskusjon. Deltakere: Stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik, lektor Ole Wilhelm Klüwer, Paul Hansen, professor Jan Brøgger, dr. Eva Simonsen, Eystein Eggen, Rigmor Remers Hanssen og Harriet von Nickel.
  • "'Gutten fra Gimle' sjokkert over biskopen : Wagle opptrer uansvarlig" - Eggen intervjuet av Arnfinn Pettersen i Fri Tanke nr. 6 oktober 2000
  • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
  • "Bjørnstjerne Bjørnson og Eystein Eggen" - høstintervju med Eggen av Hans Broch Nielsen, på Volapük nett 14.11.00
  • "Vårintervju 2001 med E. Eggen og Unni Skogstad av Hans Broch Nielsen" på Volapük nett 30.3.01.
  • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
  • "Skr. spm. fra Karin S. Woldseth (FrP) til kulturministeren", Stortinget 30.11.01
  • "To nye statsstipendiatar" - pressemelding fra Kultur- og Kirkedepartementet 3.10.02
  • "Krigsoppgjøret", Klassekampens lørdagsmagasin 30.8.03. Eline Lønnå intervuer NS-barnet Eystein Eggen, en gammelnazist og en historiker.
    Eggen : "Hele ideen med en sannhetskommisjon er politisk absurd". (...) "Hvis gamlekare nå opplever at professor Dahl og co får renvasket dem, da vil barna få hele den eksistensielle klemma i rekyl, da vil 100 000 ha skammet seg forgjeves. De får skammen som pensjonspoeng."
  • "Fremmedfrykt på første klasse" i Aftenposten 7.11.03. Svar på Hans-Wilhelm Steinfelds angrep på NS-barna i kronikk av 2.11.03. Eggen skriver : "Det er en demokratisk uhyrlighet å ta disse forhold (d.v.s fremmedfrykt anno 2003) ut på NS-barna. At en slik insinuasjon også tangerer straffelovens grenser, fremgår umiddelbart av Stortingets erklæring på 50-årsdagen for verdenskrigens slutt, den 8.5.95."
  • "Gutten som ble stor" - Eggen intervjuet av Pål Magnus Tingve i Akers Avis Groruddalen 7.1.04. "Norge har ikke råd til å fortsette med 2. verdenskrig-nevrosen. Kampen mellom gammelnazistene og NS-barna er over. Etter at jeg hadde skrevet "Gutten fra Gimle", betydde det bråstopp for gammelnazistene, men grønt lys for NS-barna, sier Eggen."
  • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
  • "Språk og nazisme : Stevnemøte med glemt ord" - Aftenpostens kronikk 1.12.04
  • "NS og språket : I roselund og sagahall", Aftenposten 7.12.04
  • "Nederland og okkupasjonen", Aftenposten Aften 30.12.04. "Det er ikke mye fullskjegg som strutter når man leser livshistoriene i de nederlandske NS-barnas publikasjoner."
  • "Barn av sviket" under artikkelen "Hadde Forsvaret vært et menneske..." - Forsvarsforum nr.5, 2005. PDG-fil s. 34
    "- Som barn av slike personer lever man med en psykologisk arv som overskygger alt annet, sier Eggen.
    - Foreldrene mine klappet sammen etter krigen. Far begynte å drikke og gikk i kommunistiske demonstrasjonstog. Mor var jevnlig innlagt på mentalsykehus."
  • "Aristokratenes 1905" - Aftenposten 8.8.05.
    (Den norske bondeadel i samarbeid med embedsmannsaristokrater målbar folkefellesskapets vilje i 1905 og gjenskapte staten Norge, skriver Eystein Eggen. Mange fra de samme slektene kom til å utgjøre ryggmargen i NS. Seksti år etter krigen blir adel gjerne hånet og NS satanisert. Det gamle kulturhierarkiet er erstattet av et modernistisk klasseløst samfunn der pengemennene rår og skaper nye sosiale skiller.)
    To år etter hundreårsjubileet for Norges selvstendighet i 2005 retter Eggen på nytt oppmerksomheten mot slektenes betydning for drømmen om Norge : Dokumentasjonsside 103 for Gutten fra Gimle.
  • "Oss mariginale i mellom - Høstintervju med Eystein Eggen, 2006, av Hans Broch Nielsen" på Volapük nett 17.10.06
  • "- Har fått oppreisning" - Eggen intervjuet av Morgenbladet 7.8.09
    "- Var det oppreisning god nok ?
    - Ja, bevare meg vel. Et enstemmig storting sto bak talen, sier Eggen, som selv har tatt sterkt avstand fra foreldrenes ideologi.
    Vi er en annen generasjon. Vi må ikke bli slått i hartkorn med foreldrene våre, da er hele poenget vekk, understreker han." (...)
    (Konservative naziunger er ikke som nynazister. Nynazistene vil gjenoppta gammel kamp. Vi i Foreningen an norske NS-barn tør påstå at verden har forandret seg siden 1945. Klodens folk og kulturer trenger nå beskyttelse mot elleville vestlige modernister. OWK.)
• Ricardo Eichmann (f. 1955) :
  • "Ricardo, jüngster Sohn des Holocaust-Organisators Adolf, bricht das Schweigen seiner Familie. Nahme : Eichmann" - intervju i Die Zeit 7.6.95
  • "Opgør med en djævelsk far" - intervju i Information 25.8.95
• Jarl Eik (f. 1945) :
  • "Sendt på legd som sjuåring" - intervju i Dagbladet 19.6.95. (Jarl Eik har i de siste årene forsket på NS-barn. I januar 2000 har han også fått krefter til å forske på sine foreldre. NS-barnas forskning må begynne der de ble skapt.)
  • "Han var elleve år og uønsket av alle..." - 4 siders dokumentar i Dagbladet 26.10.96
  • Greetings from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
  • Foredrag på "vennetreff" 10.1.98 om sin nettopp fullførte hovedfagsoppgave "Hva skjedde med krigstapernes barn"
  • "Jarl Eik ferdig med sin hovedoppgave om skammens år - Guds straffedom hvilte over krigstaperbarna" - Folk & Land nr. 2 1998.
    "Historien om krigstaperbarna er en glemt del i norsk etterkrigshistorie. I historie-bøkene står det ingenting om alle de tragediene krigstaperbarna opplevde og all den urett de ble utsatt for. Men det er jo seierherrene som skriver historien. Da måtte det vel kanskje bli slik, avslutter Jarl Eik som mottok stipend fra INO i forbindelse med hovedoppgaven."
  • "Ni av ti nazibarn ble mobbeofre" - intervju i Dagbladet 20.4.98
  • NRK-Fjernsynet
  • "Taushet og dobbelt taushet. NS-barns oppvekst etter krigen" - kapittel 10 i "I krigens kjølvann", Universitetsforlaget 1999. (De tyve NS-barna som Jarl Eik har intervjuet, er det vanskelig å forstå så lenge han ikke godtgjør deres bakgrunn.)
  • "Vil ikke si unnskyld for sin nazist-far" - Eik intervjuet av Tor Sandberg for Dagsavisen 2.2.13
    "– Verken jeg eller andre NS-barn må noen ting. Det var ikke vår krig. Det var våre fedres krig. Ingen av oss skal måtte be om unnskyldning for hva fedrene våre gjorde, sier Eik."
    (Jarl Eik nekter å la seg holocaustifisere; han nekter å ta på seg farens skyld. De norske pseudo-sionistene som driver holocaustsentrene, kommer da til kort. For holocaustianernes mål er nettopp skyldoverføring. Levende skal rammes og lammes ved at dødes skyld i andre dødes død dyrkes - av de levende. Her er svart-hvitt-historiens kvintessens. Tyskland f.eks. skal i all evighet betale de gode fordi tyskerne har ondt blod. Det hadde vært på sin plass om Tor Sandberg og Dagsavisen gikk inn i dødskultens irrganger, en vakker dag.)
• Arild Eikin (f. 194 ) :
  • NS-barnannonser for "Vennetreff" i Alternativt Samfunn
• Trine Eikrem (3. generasjon, f. 1974) :
  • "Min bestefars skam" - Aftenposten 14.11.12
    "Min bestefar Reidar Tvedt valgte feil side. Han var min skam lenge, men han er det ikke lenger, og skammen slutter med meg."
  • "De lever med naziarven", Dagbladet Magasinet, 8. mai 2021
    Forfatter: KJERSTI SKOTHEIM | RANNVEIG KORNELIUSSEN | JØRN H. MOEN, NTB OG PRIVAT
    "«Hvor mange generasjoner bærer skam? Min erfaring er at svaret er tre. Her er min historie om min bestefar.»
    Slik startet psykolog og etterkommer Trine Eikrem leserinnlegget sitt i Aftenposten i 2012.
    - Jeg skrev det innlegget fordi jeg er opptatt av at barn ikke skal bære foreldrenes skam. Det skal ikke barnebarn heller. Skammen slutter med meg, sier Eikrem.
    Bestefaren var nazist og antikommunist. - Han snakket så lenge han levde høyt om hvor farlige «de jævla kommunistene» var. Jeg vokste opp på et lite sted og alle visste hvem bestefar var. Den gangen var det mest flaut, men etter hvert som jeg ble eldre gikk det over i skam, forteller Eikrem.
    I dag føler hun ikke skam, men vemod på grunn av bestefaren. Han døde da hun var tidlig i 20-åra.
    Hennes interesse for hvordan denne type familiehistorier påvirker identiteten vår, ble vekket da hun var 25 år og pratet med ei venninne."
• Heidi Schmidt Emberling (3rd generation) :
  • "Tangled Roots" - a 66 minutes film. "Filmmaker Heidi Schmidt Emberling confronts her German father and Jewish mother about the devastating secrets and painful silence about the past as she struggles to reconcile her dual identity as both a German and a Jew." "Filmmaker discovers grandfather was Nazi" by Alexandra J. Wall. ""He was an artist, piano player and actor, and after he went off to war, he went insane and went into an asylum," she said. Emberling says on camera that she was relieved to learn he wasn't a member of the Gestapo or SS."
• Morten Engebrethsen (f. 194 ) :
  • NS-barnannonser for "Vennetreff" i Alternativt Samfunn
• Knut Engelskjøn (f. 1941) :
  • "Dolkestøt mot Helge Fjugstad" i Asker & Bærum Budstikke 8.5.95
  • "Hva er NS-avkom ?" i Dagbladet 27.12.00. (Mange av de landssvikdømtes barn "fortsatte kampen mot frontkjempere, hirdmenn og NS-medlemmer innenfor hjemmets fire vegger", skriver Engelskjøn. Er det slik å forstå at NS-spebarn kjempet side om side med Hjemmefront- og Linge-karer allerede under krigen ? NS-barn har lett for å drømme seg bort fra realiteten at det en gang fantes to sider.)
  • "Krigen om krigen" i Aftenposten 26.1.09.
    "Barn av nazister.
    Også barn av nazister ble befridd i maidagene 1945. Vi ble befridd fra den predestinasjon våre foreldre hadde belemret oss med, de rollene vi var tiltenkt og ikke minst ble vi befridd fra et avhumanisert samfunn."
    (Våre foreldre drev kontrarevolusjon mot kommunisme og kamp mot liberal kapitalisme som samfunnsprinsipp. Krigshendingene har nok skjult deres motivasjon : Å forsvare gammel europeisk kultur. Å kalle gammel kultur en belemring er vel uttrykk for modernistisk skråsikkerhet og selvhøytidelighet. Men Engelskjøn er en modig mann; han sier hva han mener. De tause NS-barna, de som har internalisert en påtvunget kuethet, mangler meningers mot.)
  • "Ofre for mor og fars svik" - Morgenbladet 31.7.09
    "Jeg har tidligere ytret meg offentlig om min bakgrunn, og mener at også jeg – qua NS-barn – ble befridd i maidagene 1945. Jeg ble befridd fra den predestinasjon mine foreldre hadde belemret meg med, og befridd fra et liv under nazismen med all den elendighet det kunne føre med seg.
    Dette ble av en talsperson for NS-barna kalt en fluktrute, noe jeg er hjertens enig med ham i. Alt vi har foretatt oss har skjedd langs fluktruter. Men noen av oss har altså flyktet fra våre foreldre og den nazismen de sto for. Ungdomsopprøret besto i å distansere seg fra alt foreldrene våre fortiet, fra deres fortrengte liv, fra det faktum at vi følte oss besudlet av dem vi skulle elske høyest, ha dialoger med, kunne stole på." (...)
    "Det ingen har forsøkt å fange opp er imidlertid den skammen grensende til skyldfølelse over foreldrenes villfarelser som preger et stort antall NS-barn. Her mangler empirien. Kanskje sosiologer ikke er interessert i slikt?"
    (Engelskjøn gjentar i denne artikkelen sin tidligere påstand om at han ble befridd av seierherrene. Han om det. I siste avsnittet sitert her kommer han imidlertid inn på det vesentlige : at så få NS-barn er befridd fra skam og skyldfølelse. Altså tilhører Engelskjøn et uhyre lite antall av befridde og frelste. Akkurat der, i dette uhyrlige forholdet, starter den europeiske NS-barnsaken. Hvordan kan man forløse millioner av europeere fra tapersiden ut av stress forårsaket av en gammel krig ? Hvordan hjelpe hundretusener av nordmenn fra tapersiden ?
    Engelskjøn spør optimistisk om ikke sosiologer skulle være interessert i slikt. Svaret er selvsagt at interessen til sosiologer, psykologer, prester og lærere, kort sagt til alle humanister, er å påføre skam og skyld, er å forlenge skam og skyld til evig tid. Derfor opprettes det holocaustsentre rundt i alle land med hvit befolkning. Å be om forsoning for å slippe unnav koking i den sorte gryte, noe vår forening ønsker, er derfor en politisk hån mot tidens makthavere, mot tidens humanister. Jeg tviler på at en norsk avis i 2009 kan støtte opp om forsoning.)
  • "Holocaust var virkelig" - Aftenposten 2.3.12
    "Jeg tilhører de etterkommerne etter NS-medlemmer som mener at vi – som etterkommere – må offentlig fordømme våre foreldres handlinger under okkupasjonen" (...)

    (Tilsvar til Klüwers innlegg "Bør ikke fremstå bare som ofre" i Aftenposten 29.2.12
    Meningen med tidens holocaustdyrkning er at nazi- og fascistetterkommerne i hele Europa skal be om unnskyldning i det uendelige. I dag er det lagt opp til institusjonelle anledninger for slike seremonier - i FN-regi. Det skal skje den 27. januar over hele verden. Men det skal også skje ved skolereiser til Auschwitz og ved besøk til alle holocaustsentre.

    Seierherrene mener i dag at andre verdenskrig var en kamp mellom det gode og det onde, som i klassiske Western-filmer. Tiden er moden for litt mer refleksjon. Gamle europeiske slekter var i begynnelsen av det 20. århundre redde for at moderne kapitalisme og kommunisme skulle ødelegge våre nedarvede samfunnsverdier. Mine naziforeldre snakket aldri om at målet var å drepe jøder. Jeg har møtt mange nazier, men jeg har aldri hørt eller sett noen glise av jødedrap – slik man opplever det på film. OWK)

  • "Mer enn en landssviker" - Vagant nr. 2, mai-august 2012
    "Jeg har følt savnet av en virkelig far, ikke en mann som til evig tid vil være offiser i Hitlers stormtropper."
    "Jeg tilhører de etterkommerne av NS-medlemmer som mener at vi offentlig må ha mot til å distansere oss fra våre foreldres handlinger under okkupasjonen..."
    "Som 18-åring ba jeg far fortelle hva han hadde vært med på som soldat, for at han deretter skulle kunne beklage sine handlinger. Jeg sa at det ville gjøre oss begge godt. Han ba meg slutte å leke amatørpsykolog."
    "Din far bortforklarte sitt svik. Derfor blir hans skam din."

    (Knut Engelskjøn er en tydelig representant for naziungene som underkaster seg seierherrenes ideologi. Han tilhører ikke de anonyme, de tause, som dominerer i hele Europa. Tydelighet er Engelskjøns adelsmerke. Vi trenger folk som ham. Takket være ham blir det lettere å tenke klart i seierherrenes diffuse Europa.)

  • "Far var soldat i Himmlers SS" - Knut intervjuet av Stein Gauslaa for Agderposten, 25.5.12
    "Akkurat så nådeløst innleder den nå 71-årige Tromøy-mannen Knut Engelskjøn oppgjøret med sin NSfar fra krigens dager, Torjus Engelskjøn, i siste nummer av Cappelen Damms tidsskrift Vagant. Han ringer meg, ganske opprømt, noen dager før 17. mai og forteller om artikkelen. Den er et karakterdrap på min far, sier han. Men det har vært nødvendig for meg, legger han til."
  • "NS-barna. Vanskelige tema krever kvalitet" - Fædrelandsvennen 19.6.12
  • "Etterdønninger" - Vårt Land 25.8.12
    "Det er urimelig å forlange av Kirken de blanco å tilgi NS-medlemmer i etterhånd, men jeg ser kirkens problem når det mobiliseres til årvisse forsoningskonferanser der nasjonalsosialistenes historie blir forsøkt omskrevet, rettsoppgjøret framstilt som jøssingenes hevn over NS, for endelig å appellere til glemsel i forsoningens tjeneste. (...)
    Jeg må legge til at som nordmenn flest ble også jeg befridd 8. mai 1945. Befridd fra det samfunnet NS hadde lagt grunnen til, befridd fra den framtida mine foreldre hadde ønsket og som de kjempet for. Men jeg ble ikke befridd fra mine foreldre."
  • "Foreldrenes ansvar" - Knut intervjuet av Christian Nicolai Bjørke for Vårt Land, 25.8.12
    "...mener at kirka ikke har ansvar for at etterkommerne av NS-medlemmer har følt seg utstøtt.
    - Ansvaret ligger på foreldrene. Punktum."
  • "Forsøk på en mild irettesettelse" - Nytt Blikk, årsskrift fra Stiftelsen Arkivet, november 2012
    "De landssvikdømtes behov for å rettferdiggjøre sine handlinger, endelig angripe rettsprosessen og grunnlaget for dommene, var kanskje menneskelig, like fullt beklagelig, lite gjennomtenkt og slo tilbake på dem selv. Siden så få ga uttrykk for anger eller beklagelse, blei forsoningsprosessen vanskelig. Mange NS-familier blei isolert, 'isfronten' var en realitet, stigamtisering og hevn ut over straffen forekom. (...)
    Foreningen av norske NS-barn formidler hva de kaller en sann konservatisme som de kobler til mindre problematiske sider av NS, som at partiet besto av respektable stormenn lik dem Eystein Eggen beskrev i sitt essay 'Familiefortrengninger', om slekter fra Vingelen, Tolga og andre bygder i Østerdalen. Jeg ser en fortrengning her; av den ubehagelige sannheten - at også dette urfjell av dølakjemper, utlagt som NS'kjerne, på ingen måte utgjorde noen opposisjon til de mer grumsete sidene ved sitt parti. Det er ellers ikke ukjent at en ideologi eller et styresett søkes rettferdiggjort ved å lete opp et halmstrå. (...)
    Det blir viktig å synliggjøre at vi titusener etterkommere etter landssvikdømte ikke etterlater et inntrykk av passivitet, men at vi har mot til å hevde at også barn av NS-medlemmer blei befridd av vår lovlige regjering, hjemmestyrkene og våre allierte."
  • "Oppvekst og foreldresvik" - Agderposten 19.11.12
    "Det er ikke noe som heter nazibarn eller NS-barn. Barn daler ned fra himmelen. De som tok imot oss ble våre foreldre. Slik er det. (...)
    Nasjonal Samlings forvaltning av Norge som tysk lydrike var svikefull, og den applausen fra sidelinjen som såkalt passive NS-medlemmer sto for, kan bare karakteriseres som lurvete og sjofel. (...)
    Vi som var deres barn, og nå er blitt eldre damer og herrer, kan heldigvis slå fast at også vi blei befridd av jøssingene i maidagene 1945, (...)"
  • "Svikets faktum lar seg ikke kamuflere" - Fædrelandsvennen, 26.1.13
    "Men jeg vil håpe mange etterkommere etter NS-medlemmer i sitt hjerte beklager våre foreldre og slektningers rolle som deltakere, støttespillere, eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn."
  • "Beklager" - skrevet sammen med Bjørn Westlie i Dagsavisen 31.1.13
    "Vi er ikke ferdige med Holocaust. Fremdeles avsløres nye sider ved blant annet nordmenns medvirkning i bokverk etter bokverk. Vi har fått vite flere opprørende detaljer om den systematiske nyordninga som ble satt i verk, ikke minst NS’ anstrengelser for å gjøre Norge «jødefritt». (...)
    Talsperson for Foreningen av norske NSbarn, Ole Wilhelm Klüwer, skriver på foreningens hjemmesider ved etableringen av Holocaustsenteret:
    «Holocaust-dyrkningen over hele Vesten er et sykelig fenomen. Selvsagt led jødene under en krig som de var sentralt delaktige i. (...)
    Undertegnede håper mange etterkommere etter NS-medlemmer, i likhet med oss, beklager våre foreldres og slektningers rolle som deltakere, støttespillere, eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn."
    (Dette oppslaget, sammen med ytterligere 3 hele sider om Westlie og Engelskjøn, fikk først spredning over TV, Dagsnytt 18. Deretter fikk beklagelsesoppropet mange tilsvar både på Dagsavisens debattsted nyemeninger og Vårt Lands verdidebatt. Vårt Land kom også med en leder, "En renselse" (2.2.), som støttet de to skribentene.
    Inger-Cecilie Stridsklev og jeg har vært debattens skytemål, iallfall fra Engelskjøns og Westlies side, siden vi besudler, later det som, alle de tause NS-barna på grunn av vår manglende beklagelse. Men også Dagsavisen og Vårt Land deltar i angrepet på de to NS-barn-foreningene i Europa - fordi vi har verdikonservative idealer.
    Konklusjonen blir at konservative NS-barn som ikke går inn under foreldrenes hud for å beklage dem, ikke har lov til å drive politikk, heller ikke 67 år etter krigen. Da blir skremselsordene "historierevisjonisme" og "holocaustfornektelse" tatt i bruk - den hellige etterkrigshumanismens mest raffe våpen.
    Slik råder seiersmakten fortsatt i det 21. århundre, takket være dødskult, holocaustdyrkning. Vi naziunger skal bruke vår tid på jorden til å tenke på holocaust og til å beklage og beklage. Flere og flere forstår at denne syke "sivilisasjonen" ikke kan vare.
    Det er ikke overraskende at jøssingpressen kaster seg over velvillige NS-barn. Men hva er Westlies og Engelskjøns dypere motivasjon ? Å leve et liv tynget av jøssinghets mot vårt opphav koster. Det ligger desperate frihetsdrømmer og normaliseringsdrømmer bak Westlies og Engelskjøns utfall. Vi må bare beundre dem for det. Men vestlig sivilisasjon trenger fornyelse. De to bidrar ikke til det.)
  • "Ber NS-barn ta avstand fra nazismen" - Engelskjøn og Westlie intervjuet av Tor Sandberg for Dagsavisen, 31.1.13
    "I et innlegg i Dagsavisen i dag, tar Westlie og Knut Engelskjøn til orde for at etterkommerne etter NS-medlemmer må beklage ikke minst de overgrepene som norske jøder ble utsatt for. Også Engelskjøns far var NS-medlem."
  • "Vi forsøkte bare å beklage" - skrevet sammen med Westlie i Dagsavisen 8.2.13
    "Vi har også mottatt mailer og telefoner fra NS-barn som nettopp understreker at de støtter vårt forslag om å beklage hva våre fedre var med på. Andre forteller om sitt ubehag etter å ha hatt kontakt med de to selvoppnevnte NS-barneforeningene. Etter å ha kontakt med dem over flere år konkluderer en av dem blant annet at «etter min mening har det skjedd en gradvis og derfor nesten umerkelig utvikling i retning av det som jeg holder for å være fascistiske, nazistiske og høyreekstreme synspunkter inkludert rasistiske holdninger.» Når foreninger som hevder å representere oss, har slike holdninger, bidrar det til å stigmatisere NS-barn som gruppe. Nettopp derfor er det viktig at vi tydeliggjør vår posisjon i forhold våre fedres krigshistorie. (...)
    NS ble kriminelle i det øyeblikk de med støtte fra de tyske okkupantene nyordnet samfunnet med våpenmakt."
    (I Foreningen av norske NS-barn er det plass til medlemmer som har diametralt andre synsvinkler enn grunnleggerne. NS-barn trenger debatt. Men mer enn debatt trenger vi forsoning. Engelskjønianerne har ikke vært flinke med forsoningsfremstøt. De vil nok egentlig en totaljøssifisering av NS-barna. Trenger Norge flere skrytepaver ?)
  • "Frigjøring fra krigens skygge" - Skrevet sammen med Bjørn Westlie for Aftenposten 17.3.13
    "Ingen etterkommere etter NS-medlemmer har imidlertid offentlig gått ut med støtte til vårt initiativ. (...)
    Ta oppgjør med misforstått foreldresolidaritet. Bryt tausheten om alt hva de to foreningene som foregir å representere såkalte NS-barns interesser, måtte komme med av usannheter om okkupasjonstidens Norge, av rettsoppgjøret, av nasjonalsosialismen og av NS’ rolle. (...)
    Endelig vil vi presisere at alle hundre tusen etterkommere etter NS-medlemmer har sin individuelle historie, men fellesnevneren er foreldrenes forræderi, ikke bare mot vårt land, men mot vår sivilisasjon."
    (Man kan lure på hva slags frigjøring de to akademikerne snakker om, når de prædiker at NS-foreldre er verdenshistoriens verste foreldre.)
  • "Hva saken om NS-barn ikke gjelder" - Aftenposten 28.5.13
    "Feilslutninger står foreldrelojale organisasjoner for: De har skapt et bilde av NS-barn som bærere av NS-arven. (...)
    Jeg håper det for all fremtid vil være politisk korrekt å ta avstand fra antijødiske holdninger og fordømme Holocaust. Forsøker Borge å slå sprekker i den konsensus vi i offentligheten har hatt om dette?"
    (Engelskjøn er inne på et interessant spørsmål : Uten konsensus intet demokrati. Uten konsensus ingen humanisme. Mange innvandrere og NS-barn har ikke forstått at de bor på et konsensuskontinent. De burde ha blitt bedt om å skrive under på et konsensusdokument for å kunne være konsensusverdensborgere i Norge.)
  • "Var NS-medlemmer politisk rådville ?" - Aftenposten 22.6.13
    "Borge postulerer en majoritet NS-medlemmer som ikke hadde kjennskap til NS’ antijødiske holdninger slik de kom frem i skrift, tale og praksis. Hvor har Borge dette fra? Antijødisk praksis i NS turde være kjent, og et sted går grensen for politisk rådvillhet. Kanskje ved de 5500 medlemmene som fikk påtaleunnlatelse?
    Bortforklaringer ble gjennomskuet i 1945, og bør gjennomskues i dag."
    (Engelskjøn tenker og skriver som en typisk holocaustianer, slik de fleste gjør det i pressen. Derfor hopper han bukk over 2. verdenskrigs hovedsak : Kamp mot internasjonal kommunisme og internasjonal aggressiv kapitalisme.)
  • "Vi må avdekke historien" - Vårt Land 29.11.13
    "Jeg innser at etterkommerne etter landssvikdømte er en sammensatt gruppe. En håndfull er løst organisert i to foreninger av «NS-barn». De har talspersoner som fremdeles forsvarer sine foreldre og NS-regimet, og som konserverer bildet av NS og av NS-medlemmers handlinger under krigen som etisk høyverdige. (...)
    Kunnskap om krigsforbrytere i familiens nærhet vil like fullt være smertefull. Men vi kan ikke lenger tilsløre at det i Norge under krigen var tusenvis som stilte seg til disposisjon for okkupantene på sjofleste vis, og titusener som støttet okkupanten."
    (I 2013 er de fleste NS-barn pensjonister. De må ikke lenger tekkes jøssing-arbeidsgivere. Hvorfor slår de ikke ut håret ? 250.000 - 300.000 nordmenn lever fortsatt en skyggetilværelse. Holocaustianerne, altså kristensionistene, humanistsionistene og amerikalakeiene koker opp historie i en sort holocaust-gryte for at etterkommerne skal få valget mellom å kokes eller å være tause. Slik drives vestlige demokratier. Slik beholder fanatiske modernister den politiske makten i Europa. Mange NS-barn er utmattet. Noen NS-barn er nødvendigvis opportunister og følger maktstrømmen.
    Men Engelskjøn har rett i at historien må avdekkes. Vi konservative NS-barn venter på det. Engelskjøn og andre maktopportunistiske NS-barn hjelper oss ikke.)
  • "Grunnlaget for forsoning" - Vårt Land 11.1.14
    "Skyldes så bitterheten og uforsonligheten etter krigen det omfattende oppgjøret, eller kunne det skyldes de mange NS-dømte som ikke ville gå i seg selv, som erklærte seg ikke skyldige, og som kritiserte rettsoppgjøret?
    Et folk som i fem år hadde vært undertrykt av NS-styret, kunne ha problemer med å akseptere uberettiget kritikk av rettsoppgjøret. (...)
    Problemet med det uformelle oppgjøret var delvis yrkesforbud og fortsatt stigmatisering og plaging av de dømte og deres familier. (...)
    Myndighetene tok ikke ansvar for mobbingen, utestengningen og plagingen av de dømtes unger."
    (Engelskjøn tar her utelukkende hensyn til barna under og etter rettsoppgjøret. Og han forsvarer oss godt. Men våre foreldre fikk som fortjent som de onde landsforrædere de var, synes han å uttrykke. Men nå er vi barn selv blitt gamle. Kanskje vi skal gå litt under huden til vårt opphav ? Hva drev de på med ? Bare faenskap ?
    Engelskjøn har tatt til seg seierherrenes argumenter hva angår forrige århundres verdenskonflikt. Han vil ikke vite noe av kommunisttrussel. Kanskje er han selv kommunist. Han vil ikke vite noe av amerikansk-sionistisk imperialisme. Altså drev våre naziforeldre bare med faenskap. Dette forenklede holocaustsynet står nok nå for fall.)
  • "Doktorgradsavhandling som partsinnlegg ?" - Historisk Tidsskrift nr. 2, 2014
    Førsteamanuensis Baard Herman Borge svarer Engelskjøn i Historisk Tidsskrift nr. 3, 2014. Se kommentar under Borges navn her i bibliografien.
    (Den sinte Knut hamrer løs på en akademiker som våger å blande seg inn i "oppgjøret". Verdensoppgjøret etter verdenskrigen er blitt til sydende trolldom som gyver på taperen for å svartmale og å plage avkom. Knut har mange å være sint på. Når skal vi naziunger komme i posisjon til å oppleve konstruktiv debatt ? Det er store muligheter for at noe vil skje i Historisk Tidsskrift hvis flere menneskelige sider og perspektiver slipper til, og ikke bare seierssiden får dundre frem med sin holocaustdyrkning. Men la for Guds skyld sinte NS-barn uttrykke seg. De kan være ensidige. Men det finnes flere faser. Borge har gitt et oppriktig svar til Engelskjøn i HT nr. 3, 2014.)
  • "Forsoning - å leve med et ubehag" - kronikk i Vårt Land, 3.11.2014
    "Finn Wagle mener at krigen i Norge ikke handlet om «vi på den rette siden» og «de på den gale siden». Jeg er grunnleggende uenig med Wagle her. (...)
    Den norske kirke bør lytte til Finn Wagle, og «ikke si seg ferdige med de sår som samfunnet lenge vil lide ved». Mange NS-barn har lidd på grunn av sine foreldres valg, men også fordi tankeløse såkalt gode nordmenn ikke ble stanset, verken av myndigheter eller presse, lærer eller prest."
  • "Forsoning, sannhet og ubehag" - Vårt Land, 14.11.2014
    "Når Bastrup skriver om å forstå regresjon i selvforsvar som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte, blir han uklar. En psykologisering av de hundre tusen NS-barnas strategier i generelle ordelag er ikke overbevisende.
    NS-barna var en svak part – så lenge vi var barn. Men var vi som voksne fremdeles tapere? Her er det store forskjeller, fra de mest vellykkede til store personlige tragedier. En representativ undersøkelse mangler."
  • "Det er viktig å få innsikt i sviket, selv om det smerter" - Christian Nicolai Bjørke intervjuer Engelskjøn for Vårt Land, 3.1.2015
    "Det tok lang tid før Knut Engelskjøn (73) orket å oppsøke landssvikarkivet for å lese om faren. Nå oppfordrer han flere til å gjøre det samme. (...)
    – Noen kommer til å trekke et lettelsens sukk, mens andre kommer til å få sjokk. Uansett er det viktig å få innsikt i sviket, selv om det smerter, sier Engelskjøn.
    Selv var han i 50-årene før han orket å dra til Riksarkivet og se igjennom mappa til faren Torjus Engelskjøn. Lenge hadde han ikke visst om farens svik før han tilfeldigvis fikk vite det av en kamerat. Da han konfronterte faren, fikk han det bekreftet. Mer ville ikke faren si om det. Spørsmålet «er det noe mer jeg ikke vet?» naget sønnen lenge. Så oppsøkte han Riksarkivet. (...)
    Engelskjøn tror et åpent landssvikarkiv kan føre til forsoning, men han understreker at forsoning ikke innebærer aksept."
  • "Nazietterkommere hyller åpenheten" - Stian Fyen intervjuer Engelskjøn og Ida Jackson for Dagsavisen, 5.1.2015
    "– Vi er tjent med at ting diskuteres og at alt kommer fram, sier Knut Engelskjøn.
    Da 73-åringen var 12 år gammel fikk han vite familiens store hemmelighet. Faren var nazist, og ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen. I 40 år holdt Engelskjøn på hemmeligheten.
    – Det var nedrig det han hadde gjort. Jeg skammet meg. Jeg var fortvilet. Og han var ikke villig til å snakke om det. Jeg syntes det var ekkelt når andre fikk vite det, sier han til Dagsavisen. (...)
    – Det er viktig med innsikt i dette. Åpenheten vil forhåpentligvis fjerne tvil, og fjerne uberettigede mistanker. Det vil også fjerne en del av fortielsen i de ti tusen hjem. Du må huske at det var mange landssvikere."
  • "Knapt spor av tapt uskyld" - Vårt Land, 11.05.2015
    "SS var integrert i Nasjonal Samlings daglige arbeid, en «germansk» linje det mer «nasjonale» sporet i NS ikke syntes å ha åpne innvendinger mot. Norge ble bygget ved hjelp av mer enn hundre tusen krigsfanger fra øst, slaver som levde under umenneskelige forhold i konsentrasjonsleirer med tyske og norske fangevoktere fra SS, dessuten fra NS’ Hird. SS i Berlin hadde oppsyn med rekruttering av norske til Waffen-SS, gi ut og spre propaganda, samt koordinere virksomhetene til Germanske SS Norge. NS’ statspoliti, NS-hirden og nordmenn fra Germanske SS Norge arresterte mer enn 700 jøder før Norge ble erklært «Judenrein» i februar 1943. Da ble de siste jødene, de som var for syke og for gamle til selv å gå, skipet til Auschwitz. Etterkommere etter NS- og SS-medlemmer bør beklage NS’ rolle under okkupasjonen. Jeg takker for at vi ble befridd 8. mai 1945."
  • "NS-barn opplever fremdeles et ubehag" - skrevet sammen med Bjørn Westli, Aftenposten 14.09.2016
    "At Borges 376 informanter delvis kom fra et nettverk av NS-barn som forsvarer NS, dels hadde meldt seg selv til intervju, gjør resultatet lite troverdig. Vår alternativ hypotese er at 10 av 10 NS-barn har opplevd ubehageligheter. Grunnen til det er foreldrenes NS-tilhørighet."
    (NS-barna Engelskjøn og Westli mener altså at våre foreldre ene og alene skal klandres for mobbingen etter krigen. Jøssingene gjør visst aldri noe galt.)
  • "Å erkjenne sviket er nødvendig" - Agderposten, 18.01.2018
    (...) "Ole W. Klüwer foregir å skrive om NS-etterkommernes lidelser. Men hans tekster er å ligne med et forsvar av NS." (...)
• Olav Engen (f. 1936 - d. 2007) :
  • "Født skyldig ?" på Olav Engens historierevisjonistiske hjemmeside og i Alternativt Samfunn nr. 2 1999
  • "NS-barn og tyskernger bærer kollektiv skyld" i Alternativt Samfunn nr. 4 1999
  • "Nullingen av Eystein Eggen" i Aftenposten 20.1.00
  • "Om å bli nullet" i Aftenposten 4.2.00
  • "Den kollektive skyld" i Aftenposten 18.4.00
  • "Etter spill" i Alternativs Samfunn nr. 2 2000, nettutgaven. (De INO-loyale NS-barna som arrangerer "Vennetreffene", arrangementer styrt av våre INO-itter, kommer i håpløs konflikt med redaksjonen i det antinazistiske bladet "Monitor", og selvsagt med "Foreningen av norske NS-barn". De foreldreloyale kommer ikke løs fra fortiden, opplever ikke generasjonskonflikten som nødvendig frigjørende kraft. Vi skal ikke inn i det krigsfikserte historie-perspektivet til våre foreldre. Vi skal ut av fortiden.)
  • "NS-barn og fortrengninger" i Aftenposten 27.11.00
  • "NS-avkom og ytringsfrihet" - på hjemmesiden til "Vennetreff for NS-barn", 27.11.00
  • "Biskopens NS-barnbesøk : Ikke et gammel-nazistisk møte" i Fri Tanke nr. 7, desember 2000 (lagt ut på hjemmesiden til "Vennetreff")
  • "Om NS-barn, deres erfaringer og strategier" - på hjemmesiden til "Vennetreff" 31.3.01
  • "NS-barna - de glemte krigsbarna ? i Alternativt Samfunn nr. 2, 2002
  • "Baard Borge og naziyngelen" i Alternativt Samfunn nr. 3, 2002
  • "Forsoning på nordnorsk" i Fremtiden, 27.11.02
  • "Fløgstad si språkhistorie - eit supplement" i Dag og Tid nr. 51 18.12.04. "Bestefar var venstremann og republikanar i 1905, og fylgde med over til Bondepartiet. Far starta i Bondepartiet, og melde seg inn i NS i 1941. Begge var ihuga målfolk og aktive i frilynde ungdomslag."
• Morten Eriksen (f. 1955, 3. generasjon) :
  • "Et NS-barnebarns beretning" - Morgenbladet 14.8.09
    "Selv har jeg helt nylig, og først i en alder av 53 år, fått vite at jeg er et 'NS-barnebarn'. Både mine besteforeldre, min mor og hennes søsken har vært døde i flere år, og først nå har jeg klart å bryte gjennom den muren av taushet og løfter om å tie som effektivt har skjult vår familiehistorie. Først 60 år etter frigjøringen og landssvikoppgjøret skal det altså være mulig å finne ut hvilke hemmeligheter det er som har levd i mørke rom i familien – og preget den i form av avstand, kulde og udefinerbare spenninger mellom mors og fars familier, inn i vår vesle kjernefamilie."
    (Visst er det skrekkelig hvor lang tid det tar for NS-barn og NS-barnebarn å komme ut av hulen. Men kanskje det er en grunn...
    Når det gjelder Morten Eriksens skjebne, har tydeligvis NS-barn, hans mor og eventuelt mors søsken, vært med på sannhetsundertrykkelsen, enda de kunne/kan påberope seg uskyld i forhold til krigens beslutninger og hendelser. Hvor mange i 4. generasjon skal lide av lignende sannhetsundertrykkelse ? Vårt åpne demokrati er i virkeligheten et sataniseringsdemokrati.
    Nazibarn som er tause, oppleves og opplever seg nok selv som politisk korrekte. Det er nemlig opportunt for makthaverne å ha tause NS-barn. Da blir seierherrene mer seiersrike. NS-barna blir mer medgjørlige. Finnes det mer medgjørlige mennesker enn de som forholder seg politisk tause og tafatte ?
    En forklaring må stadig gjentas : Loyalitetskonflikten er sjelssmadrende for NS-barn. Å føle loyalitet til nazimor og nazifar blir farlig, for farlig, under vårt nåværende nazisataniserende humanist-regime. Å føle loyalitet til samfunnet blir å forråde mor og far. Angstdansen er begynt. Derfor velger de fleste NS-barn korrekt taushet. Taushet er liksom mer skånsomt for sjelen, og mer akseptabelt. Men taushet korrumperer sjelen. Taushet skaper angst, og angst spiser sjelen.
    Vi får håpe at Morgenbladets lufting av temaet hjelper flere enn Morten Eriksen frem i lyset. Men rammen for å stå frem i Morgenbladet er satansk. Holocaust legges inn i Morgenbladets artikler som sine qua non, som om NS-barntemaet ikke kan berøres uten holocaustifisering. Det onde i det 20. århundre stikker nok dypere enn nazismen. Det er for enkelt å svartmale nazistene, våre foreldre. Kommunismen, støttet av utallige intellektuelle jøder i det 20. århundre, begikk folkedrap som Hitler ikke er i nærheten av. Jødenes mangel på selverkjennelse er en skandale i vår moderne historie. Morgenbladet faller her gjennom, blir en patetisk politisk korrekt blekke. Som jeg har skrevet før når det gjelder Morgenbladets NS-barnartikler : Avisen tar med den ene hånd mens den gir med den andre. Den sataniserer og ønsker velkommen inn i varmen i samme nu.
    NS-barnsaken er ikke kompatibel med jødesaken når det gjelder europeisk historie. Det tør ikke journalister å innrømme. De stryker de sterke med hårene : sionister og amerikanere. Journalister blir gjerne kvasi-sionister. Bramfrie jøder klarer seg selvsagt godt uten slike liksom-sionister som for tiden forstyrrer sunn kommunikasjon i verdenssamfunnene.)
  • "Et NS-barnebarns beretning" - blog-artikkel, litt utvidet fra Morgenbladets artikkel 14.8.09, lagt inn 31.5.11
    "Vi vet for lite om hva som skjedde med NS-familiene etter krigen, og det er for få forskere som har hatt anledning til å jobbe med spørsmålene. Og det er antakelig flere familier enn min hvor kunnskapen fra okkupasjonen har blitt fortrengt, og hvor vi derfor har helt feilaktige bilder av våre foreldres oppvekstvilkår og grunnlegende livserfaringer. (...)
    For meg har det imidlertid vært noen merkelige uker og måneder siden hemmeligheten sprakk. Mye lesning, og et langt mer nyansert syn både på okkupasjonen, rettsoppgjør og ikke minst historieskrivningen etter krigen. Også en mer begrunnet skepsis til seierherrenes endimensjonale beretninger og heltedyrkelse, med dertil hørende demonisering av de som valgte feil. Men først og fremst vantro og sorg. Hvordan kunne min familie, min tilsynelatende så moralsk høyverdige og forbilledlige morfar, Frelsesoffiseren – medvirke i den norske utryddelsen av jødisk liv og eiendom? Hvordan kunne familien leve av og i jødisk konfiskert eiendom – og så tie om dette i ettertid? Og samtidig opprettholde bildet av seg selv som de fromme og prektige troende? (...)
    Vår fornemmelse av fortielse, og at det ligger noe vondt og farlig i familien som ikke skal snakkes som, denne opplevelsen har faktisk hatt sin rot i virkeligheten. Det har vært en verkebyll der, det har vært spenninger, sorg og skam som har styrt de voksnes ofte uforståelige atferd. Og denne verkebyllen er del av en kollektiv, nasjonal fortrengning og traumatisering som det er på høy tid at staten fremskaffer kunnskap om. Og tar et oppgjør med."
    (Eriksen er et oppvåknende NS-barnebarn, det vi trenger mest nå når NS-barna trekker på årene. Han attesterer våre bange anelser : at tause NS-barn garanterer for at familieverkebyllen går videre til NS-barnebarna, 3. generasjon.
    Tausheten om kristennazisme fører - på grunn av angst - til kristensionisme, en type pseudosionisme som forkluderer både kirkene og vestlig kultur. Man kan anta at det store flertallet av vestlig kristne er kristensionister, pseudosionister. Jødene både i og utenfor Israel hadde klart seg uendelig mye bedre uten deres hysteriske "støtte".)
• Venke H. Fehlis (f. 1945) :
  • "Gestaposjefens datter" - intervjuet av Vegard Kristiansen Kvaale for Dagbladet Magasin, 12.10.12
    "Lenge visste hun lite om sin egen bakgrunn. Men etter 18 år i et ulykkelig ekteskap trengte hun hjelp. Hun oppsøkte en psykiater, og begynte å grave i farens fortid for å finne ut mer om seg selv. For å bli sterkere. Hun visste da at faren var tysk offiser, men ikke at han var Gestapo-sjef og en av Norges mest forhatte menn. (...)
    Forholdet til mora blir aldri nært og kjærlig.
    - Jeg hadde lyst til å se min mor inn i øynene og si at jeg skulle ønske hun hadde adoptert meg bort. Men hun var bare opptatt av å fortelle hvor mye hun led for meg. (...)
    Barndommen blir tøff, og i fjor diagnostiserte psykiateren Venke med den alvorlige angstlidelsen posttraumatisk stresslidelse, forårsaket av hendelser da hun var liten. Hennes kjærlige mormor skulle bli redningen.
    - Hadde det ikke vært for henne, så ville jeg vært innestengt på et psykiatrisk sykehus i dag. Det var mormor som ga meg kjærlighet, passet på meg og gjorde alt det en mor skal gjøre. (...)
    Så, endelig, forandrer livet til Venke seg til noe bedre. Det er tidlig på 1980-tallet, og hun er fortsatt gift. Psykiateren hennes ber henne om å finne ut noe positivt om faren.
    Venke nøler lenge. Hun tror overhodet ikke at hennes tyske familie vil ha noe med henne å gjøre. Så bestemmer hun seg for å ta grep om sitt eget liv. Først klarer hun å presse Lillemor til å fortelle hvor i Tyskland faren kom fra. Med tre måneders nitid detektivarbeid klarer hun så å spore opp sin halvbror Peter."
    (For nazibarn bekreftes den gamle sannhet, at taushet og gjemsel-lek med historien er roten til alt ondt.)
  • "Faren beordret 151 nordmenn henrettet" - Venke intervjuet av Tommy Brakstad for VG, 12.10.12
    "Det er fire år siden Venke H. Fehlis (67) starter arbeidet med boken. Fehlis ble født i januar 1945, etter at Gestaposjef Heinrich Fehlis, hadde bodd sammen med hennes mor, Else Johanne Schaug, i flere år.
    Boken ble til etter et møte med en psykiater.
    - Jeg fortalte ham alt jeg hadde opplevd og han anbefalte meg å skrive bok, sier hun. (...)
    - Jeg var i flere år veldig innesluttet. Det å skrive boken var en veldig god terapi for meg. Jeg ble kvitt all skylden og skammen, sier hun.
    Hun håper boken kan hjelpe andre som er i samme situasjon. Fehlis bor i dag i Connecticut, en time utenfor New York. Hun har bodd over 40 år i USA."
• Knut Søren Krogh Fjermeros (f. 1938) :
  • "Tomrommet i historien" - Knut Søren blir intervjuet av Øyvind Nordli ang. sin far Albert Fjermeros som var ordfører i Setskog til 1943, A-magasinet nr. 50, 11.des. 2020
    "Knut Søren Krogh Fjermeros måtte bli oer 70 år før han orket å lese om farens landssviksak. (...)
    Knut Søren Krogh Fjermeros blir berørt av å gå inn i historien til sin far. -Det har vært slitsomt. Jeg er i tvil om jeg ville ha gjort det én gang til, sier han. (...)
    Sønnen overtok familiegården (...)
    I dag bor sønnen Knut Søren Krogh Fjermeros (82) her.
    Ved siden av ham sitter kona Ingebjørg Fjermeros. De tenker tilbake på Albert Fjermeros, han som aldri nevnte krigen med et eneste ord til dem. -Kansje snakket de voksne sammen, men vi barna fikk aldri høre noe. Det ble lagt lokk over krigen, sier han.
    Lenge kviet sønnen seg for å gå inn i farens historie. Først for seks-syv år siden gjorde han det. (...)
    På bygda hørte sønnen hva som ble sagt om faren.
    -Han skulle ha vært skutt. Alle NS-folk skulle ha vært skutt, sa de."
• Helge Fjugstad (f. 1944) :
  • "Salig søndag" - intervju i NRK-Fjernsynet 26.3.95
  • "Må NS-barn bruke livet til å sone ?" - helsides intervju i Asker og Bærum Budstikke 12.4.95
  • Helge Fjugstad (f. 1944) :
    • "Salig søndag" - intervju i NRK-Fjernsynet 26.3.95
    • "Må NS-barn bruke livet til å sone ?" - helsides intervju i Asker og Bærum Budstikke 12.4.95
    • "Fortsatt klar tale" - Stein Halvorsen intervjuer Helge i Budstikka 25.2.2014
      "Helge Olav Fjugstad fikk en tøff oppvekst. Hans far var nazist under krigen, og Helge Olav vokste delvis opp på et katolsk barnehjem i Oslo, og delvis hos sin mor på Lysaker.
      – Jeg lærte noe, men det var forferdelig. De tyske nonnene hadde hard disiplin."
  • Sophie Dorothea Fosså (f. 1940) :
    • "Kreftkjempen" - Intervjuet av Elisabeth Randsborg i Aftenposten 2.7.11
      "Sophie Dorothea Fosså vet mye om at livet kan koste. Hun har faglige meritter i mengder. Hun har forskningspriser fra Kreftforeningen og Kong Olav. Hun har æresmedlemskap og St. Olavs Orden. Men i hele sitt 70 år lange liv – hun runder år den 12. – har hun betalt en avlat for sin bakgrunn. Hun er tysk, datter av en far med nazifortid."
  • Niklas Frank (f. 1939) :
    • "Die Kinder der SS" von Alfred Kramer in 2DF, 10.12.02. "Frontal21 dokumentiert das Nachdenken von Niklas Frank und Monika Göth über Verbrechen und Schuld ihrer Väter (Amon Göth und Hans Frank).
    • "My Father, the Nazi Governor" - a program by BBC, 22nd of February 2011
      "Only one of Niklas' four siblings supports him in the stance he has taken, spending the last two decades touring Germany talking to young people about the horrors of Nazism."
    • "Son turned against evil father to warn against Nazi ideology" - Alfonso Daniels for The Scotsman, 9.5.11
      "'The strange thing is that everybody asks me, have you freed yourself after writing this book. I say, why me? It almost feels I'm the only one who has an issue with the Third Reich,' he laughs.
      Nazi descendants not as direct as Niklas have also confronted their past. Bettina Goering, great-niece of Hitler's second in command Hermann Goering, went as far as having herself sterilised at 30 to avoid having children."
      (BBC and the young journalist Alfonso Daniels do well by exposing a willing Nazi child to the audience. It happens too rarely, even Niklas Frank is the son of a high-ranking Nazi. The big question for the BBC and for journalists should be : Where are all the other descendants ? How can we explain that extremely few Nazi descendants have expressed themselves publicly with regard to their background, their childhood memories, their post-war life conditions, their psychological handling of the fact that they are heirs of Nazi evil ?)
    • "Polens nazikonge" - Asbjørn Svarstad for Dagbladet, 25.8.13
      "Da Niklas Frank ga ut sin bok om sin far, Hans Frank, opplevde tyskerne for første gang et nazibarn som ikke prøvde å framstille sitt opphav som uskyldige idealister. Han beskrev foreldrene som blodtørstige, griske, hensynsløse og utover alle grenser selvforelskede. (...)
      Den 73 år gamle mannen ler høyt og tar uoppfordret fram en bunke med fotografier fra innerlomma. Så slenger han bildet av et lik på bordet. Det er Hans Frank – med tilnavnene «konge av Polen» og «jødeslakteren fra Kraków» som på fotografiet stirrer livløst ut i lufta.
      – Herlig, ikke sant? spør Niklas Frank med et begeistret ansiktsuttrykk, mens han lar pekefingeren tromme taktfast over sitt faderlige opphav:
      – Hvis noen hadde fortjent å bli hengt etter den annen verdenskrig, så var det nettopp den fyren der. (...)
      – Jeg var bare sju år gammel da vi barna dagen før henrettelsen fikk ta avskjed med ham i fengselet. Han var veik i stemmen og trodde kanskje selv på sin dustete trøst om at vi snart skulle møtes igjen. Ikke engangpå dødens terskel var det mulig for den mannen å snakke sant, snøfter Niklas Frank. Nå forsøker den pensjonerte journalisten å erte opp igjen sine landsmenn, med sommerens bok om storebroren Normann – som gjennom et langt liv fortsatte å elske og beundre den henrettede pappaen sin. (...)
      – I dag er de alle borte – og jeg sitter tilbake som en lykkelig mann med oppgjøret bak meg. Far greide faktisk ikke å forsure livet mitt."
      (Hans Frank har klart det utrolige : å bli lykkelig og fri. Men hvor er skammen ? Holocaustskammen ? Hvis de mange naziunger i Europa gjør som Niklas og offentlig går ut med hat mot sitt opphav - blir de også da kvitt skammen ? Det hjelper selvsagt å være på venstresiden i europeisk politikk. Men tidens holocaustdyrkning krever jo skamfølelser gjennom flere generasjoner.
      Nå er ikke foreldrehat bare enkelt. Det kan dukke opp i 3. og 4. generasjon - rettet mot foreldrehaterne. Hat som byggmateriale for samfunnet - det blir litt av et samfunn.)
    • "Sons of top Nazis display different reactions to their fathers’ Third Reich roles" - Emma Jacobs for Financial Times, 14.2.14
      "On Thursday night, the writer and barrister Philippe Sands moderated a discussion between Niklas Frank and Horst von Wächter in front of a packed – and surprisingly young – audience at London’s Southbank Centre. (...)
      “I know my father was a coward”, he told the audience. “He was well educated and he knew everything about the Holocaust and he went on and on.”"
    • "Sins of the Fathers" - Guy Walters for Independent.ie, 22.2.14
      "In one corner of a Southbank theatre in London sat Niklas Frank, whose father, Hans, had been the governor-general of Occupied Poland, and who was hanged at Nuremberg for crimes against humanity and war crimes. Niklas Frank openly condemned his father's genocidal role, and stated that his father had been a "coward"..."
  • Franz Fuchs (f. 1939) :
    • "Lebenslauf der Familie meines Vaters" in seiner Internetseite seit März 2001
  • Ingolf Georg August Gabold (f. 1942) :
    • "Jeg løj og sagde min far var amerikansk pilot" - Kirsten Boas intervjuer Gabold for Kristeligt Dagblad, 16.3.09
      "Kærlighed og kampe i familien og den enkeltes længsel efter moralsk og religiøst fodfæste – er ifølge Gabold de populæreste temaer i TV-drama i dag. (...)
      Når en DR-serie som "Krøniken" kan samle 2,7 millioner danskere en enkelt aften foran skærmen og "Nikolaj og Julie" og "Sommer" og "Ørnen" og "Forbrydelsen" og "Livvagterne" og alle de andre et sted mellem en og to millioner , tror han, det er fordi, serierne giver os mulighed for at skimte en sammenhængskraft. Med Danmarksbilleder, det vil sige billeder af liv og levned som dansker i fortid og nutid, skaber de fællesskab i en på mange måder fragmenteret og kaotisk tilværelse. (...)
      -Jeg konverterede til katolicismen som 18-årig. Mit hjem var behersket folkekirkereligiøst. Men via sangskolen Sct. Annæ Gymnasium og Københavns Drengekor blev jeg interesseret i kirkemusik og komposition. Det førte til undervisning hos Bernhard Lewkovitch, der var organist, kantor og komponist ved den katolske domkirke Sankt Ansgar i København. (...)
      – Mine forældre mødte hinanden på en ferierejse på Rhinen i 1938. Året efter blev de gift og flyttede sammen i Heidelberg i Tyskland, hvor jeg blev født i 1942. Under krigen blev min far indkaldt som soldat ved Vestfronten. Da kapitulationen kom, blev min mor og jeg smidt ud af Heidelberg, fordi mor stadig var dansk statsborger, og vi flyttede hjem til min mormor i Danmark. Min far blev boende i Tyskland, og nogle år senere var skilsmissen en realitet.
      – I skolen var kammeraterne klar over, at jeg kom fra Tyskland. Så jeg løj og sagde, at min far var amerikansk pilot og viste det amerikanske tyggegummi, han sendte op til mig. Masser af tyskere var ikke nazister. Det var min far heller ikke. Men det var der ingen, der troede på. Jeg besøgte ham en gang om året, men vores forhold gled langsomt ud, efterhånden som jeg blev ældre."
    • "DR’s tidligere dramachef: Jeg blev kaldt Nazi-unge" - Karina Svensgaard intervjuer Gabold for Berlingske Tidende, 19.10.13
      "DR’s tidligere dramachef Ingolf Gabold voksede op som ’tyskerbarn’ i Danmark og mærkede tyskerhadet på egen krop som barn af en dansk mor og tysk soldat. ‘Jeg lærte hurtigt, at det farligt at sige højt, hvem min far var,’ siger Ingolf Gabold. (...)
      Helt op i sit voksenliv sloges den i dag 71-årige Ingolf Gabold med oplevelserne fra Anden Verdenskrig. Han er én de officielt ca. 5.500 danske børn med dansk mor og tysk soldat som far. Som BT i går kunne fortælle, så bærer langt flere på gener fra Hitlers soldater end hidtil antaget. Igangværende forskning i faderskabssagerne fra 1940-1951 viser, at det reelle tal nærmere sig 12.000 efterkommere. Men mange krigsbørn, der voksede op med tyske soldater til fædre, fik en svær barndom i Danmark. (...)
      Modsat mange tyskerunger var Gabold ikke et resultat af en kærlighedsaffære på dansk jord, men et ægteskab i Tyskland. Han kommer til verden i 1942, efter hans mor fire år forinden har forelsket sig i hans far under en tur til Rhinen. Sine første leveår tilbringer han hos moderen i Heidelberg i Tyskland, mens faderen, der er sendt til Vestfronten, står hen som en sløret faderskikkelse. Ved kapitulationen i 1945, bliver alle udlændinge sparket ud af Tyskland, og Gabold og moderen sendes hjem til Danmark og tyskerhadet, hvor Gabolds mor gør alt for at skjule sit barns fædrene ophav. (...)
      - Jeg mærkede min mors frygt i de år. Hun vidste jo godt, at det var skidt at have fået barn med en tysker. Jeg talte kun tysk, og min mor turde ikke tage mig med i forretninger, hvis jeg pludselig skulle bryde ud i tysk. ‘Hvis du siger et ord på tysk, så får du et par i enden’, var beskeden. Så jeg lærte dansk på otte uger - det sagde min mor i hvert fald, fortæller Ingolf Gabold. (...)
      Ingolf Gabold blev et barn, der kravlede langs paneler og et ungt menneske med angstens sved mellem hænderne. Krigens dæmoner satte sig som mareridt med sortklædte mennesker og en dværg, der ville kvæle ham."
      (Skal vi tillate oss å hevde at vår tids dominante krimbølge gjennom bøker og TV-serier er uttrykk for naziungers opplevelser av mobbing med påfølgende angst ? Naziungene vedlikeholder smerten på fiksjonsplanet fordi det er for sårt å forholde seg til virkeligheten. De får heller ikke lov til å kommunisere fritt i vår holocaustifiserte verdensdel. Holocaust forlanger prioritering av jødisk tap og smerte. Nazifamiliene var bare onde, og deres smerte er uinteressant.
      Ved dveling i fiksjonsangsten får naziungene den reelle angsten litt på avstand. Kan det stemme at ledende krimforfattere er av naziavkomst ? Kanskje vi her har et forskningsfelt for de mange moralhjernevaskede akademikere.)
  • Liv Getz (f. 1944) :
    • "Łpen konferanse om det norske rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig, Samfunnssalen, Arbeidersamfunnets Plass, Oslo, mandag 9. mai 2005 kl. 10.15-16.00". - Prosjektet "Ł overkomme fortiden" med leder Hans Fredrik Dahl er arrangert av Universitetet i Oslo og støttet av Norges Forskningsråd. Liv holdt et innlegg fra salen.
    • "NS-medlemmenes historie bør bli bedre kjent, mener NS-barn" - Liv intervjuet av Tonje Aursland i Kulturnytt, NRK P2, 10.5.05
    • "En historie om helter nr. 5", A-magasinet Nr. 21, 28.5. 2010.
      Innlegget er en reaksjon på artikkelen "Hvem eier krigen ? En historie om helter" i A-magasinet nr. 20.
      "Hans Fredrik Dahl siteres : 'For at krigsfortellingen skal samle og oppdra nasjonen, må man fremheve noen heroiske trekk og fjerne nyanser.'
      Har historikerne et slikt oppdrag ? ! Hvem har gitt dem det ? Skal ikke historikerne søke å fremstille krigshistorien mest mulig objektivt, nyansert og sant ? Krigen tilhører oss alle..."
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
    • "Evigvarende demonisering" - Morgenbladet 17. - 23. juni 2011
      "Etikeren skriver med bred penn at de 'med sine nazisympatier meldte seg ut av det norske samfunnet'. Hva vet etikeren om det? Hvor er nysgjerrigheten på hva NS-medlemmer egentlig sto for? Hvordan kan man dømme og fordømme uten å vite det? Skulle man ikke også være åpen for at folk fortsatt kjemper for en respekt de aldri har fått, og som de uansett har krav på? Gjerninger skal eventuelt straffes og sones, og så skal man være ferdig med saken. NS-folk har sonet, enten de var skyldige eller ikke. Respekt og likeverd har de ikke fått. De er utsatt for en evigvarende demonisering. Ingen skal frata andre deres verdighet."
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Arbeidsseminar for forsoning etter 2. verdenskrig - med særlig vekt på NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge, Grosås Retreatsenter 8.- 10. juni 2012
    • "Skam er døden. At kirka skal bidra til noe slik er uforståelig og stygt" - Liv intervjuet av Christian Nicolai Bjørke i Vårt Land 25.8.12, med fotografier av Erlend Borge
      " – Jeg har store deler av livet trodd at jeg var sjenert og usikker, men så viser det seg at jeg har vært gjennomsyret av en angst hele livet som har undergravd selvfølelsen min. Som NS-barn har jeg ikke fått lov til å ha en identitet, bare en skam. Denne skammen er pådyttet oss utenfra, fra kirka og fra hele det norske samfunnet, sier hun."
    • "Kirken, svikerne og skammen" - Vårt Land 3.9.12
      "I tillegg kom Den norske kirke, ved biskop Berggrav, med den grusomme «Folkedommen over NS», som gjorde det klinkende klart at nestekjærlighet var å stenge disse menneskene ute. Så fikk de lære en lekse de aldri ville glemme. De ble påført en skam som skulle underminere deres menneskeverd. Den varer ennå. Dette gjorde kirken som en aktiv handling.Dette gjorde så vondt at mange av de dømte aldri snakket om det til noen, aller minst sine egne barn.
      Det er blitt en fortielse og verkebyll som lammer familier og deler av samfunnet. Det gjelder flere hundre tusen og videreføres i generasjoner. Dette er en stor skamplett i det norske samfunnet, først og fremst for kirken, myndigheter og andre i maktposisjon som holder taushetstyranniet og demoniseringen fast."
    • "Folkestyre 2014" - Hilde Brinchmann og Henriette Vedel har regissert en forestilling basert på fortellinger av folk for Riksteatret, med uroppførelse 27.2.14. Livs historie om et nazibarns uvirkelige liv i Norge blir fremført av Sindre-Benedict Hendrichs mot stykkets avklarende oppsummering.
    • "Folkestyre 2014" - Katalog for Riksteatrets teaterstykke av samme navn, Transit AS, Oslo 2014
      Tekst 59 :
      "Og når man er så opptatt av det og snakker så pent om det, altså demokrati, folkestyre, 'alle skal med' og jeg vet ikke - og så er det faktisk noen man har stemt ut !
      Selv... Jeg har ikke engang visst... Det er først for tretten år siden at jeg... at jeg begynte å forstå... At jeg forsto at alt dette jeg følte... Den følelsen jeg har fått med meg i oppveksten av å... ...Var fordi jeg var vokst opp i skam. Du kan si jeg... vokste opp i 'eksil',... (s. 124)
      Altså, faren min ble jo dømt... for landssvik. Og... Både han og mor... Begge to var NS-medlemmer.
      Så de ble fratatt alle borgerlige rettigheter, stemmerett og penger. Det var som en slags straff... for NS-medlemskapet. Vi hadde ikke noe å leve av, vi hadde ikke noe sted å bo... Og ble stigmatisert... som nazister. (s. 125)
      For meg har det vært befriende å forholde meg til min egen historie. Burde ikke det samme gjelde for landet ?
      Jeg tror vi trenger å slippe til historiene. Hvem de var, hva de sto for, hva som skjedde med dem etterpå..." (s. 127)
    • "Kunne gravd enda dypere" - Ole Jacob Hoels anmeldelse av Riksteatrets "Folkestyre 2014" i Adresseavisen, 28.2.14 :
      "I noen sekvenser mot slutten dveles det lenger ved enkeltpersoners historie. Da fornemmer en nerven og alvoret. En kvinne som forteller om hvordan det var å vokse opp i en NS-famillie og fratatt sine borgerrettigheter etter andre verdenskrig, er det emosjonelle høydepunktet i «Folkestyre 2014» og stiller ved sin vesentlighet resten av forestillingen i forlegenhet."
    • "Hjertelig hilsen folk flest" - Mode Steinkjers anmeldelse av "Folkestyre 2014" for Dagsavisen, 3.3.14
      "Politikerforakten er uttalt, følelsen av å ikke forstå er enda større. Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar, er som «den usynlige» sterk da hun forteller om hvordan det var å vokse opp som barn av NS-foreldre, og hvilken behandling de fikk av et Norge som etter krigen var uforsonlig i sin tilnærming til de som hadde stått på feil side."
  • Tonje Gjevjon (3. generasjon f. 1967) :
    • "Hvordan kan jeg fordømme forsvarspolitikken til Israel?" - Dagbladet, 13.08. 2017
      "Mine besteforeldre var medlemmer av Nasjonal Samling (NS). De ble dømt for det og min bestefar sonet en fengselsstraff etter krigen. Bestemor slapp å sone, for noen måtte ta seg av de tre «naziungene» de hadde født. En av dem var moren min. Fordi moren min var «naziunge» har jeg vokst opp med bøker om andre verdenskrig, jødeutryddelse og jødisk kultur. (...)
      Bestefar var dikter og kunstner, akkurat som Knut Hamsun. Jeg var fire år da han døde, likevel husker jeg ham godt. En rar, varm og morsom fyr. Jeg har fotografier av bestefar i Tyskland sammen med Hitlers utvalgte menn. Det er vondt å se bestefar blant disse krigsforbryterne. Men fakta er at både bestefar og bestemor romantiserte omkring det ariske og «norske». De var nasjonalromantikere.
      Selvforherligelsen var absolutt tilstede og sånn sett deltok de i dyrkelsen av det hvite overmennesket (Übermensch). Og det er her det meste av den ondskapen vi ser utfolde seg starter, i en sjukelig narsissisme og et narsissistisk raseri. Når den sjukelige narsissismen får makt er vi fanget i vrangforestillinger og et meningsdiktatur der kun narsissistens sannhet gjelder.
      «Naziunger» har fått gjennomgå for foreldrenes valg. Moren min byttet etternavnet sitt så jeg ikke skulle gjennomgå det samme som hun gjennomgikk. Hun har alltid tatt avstand fra sine foreldres nazisme og gitt uttrykk for at det ikke holder å hevde at man ikke visste om nazistens jødehat. For som hun alltid har sagt; hver og en av oss har et ansvar for å sette oss inn i nye ideologier, og når det kommer til bruk av begreper som arisk skal vi være på vakt."
  • Matthias Göring (f. 1957) :
    • "Descendant of Goering converts to Judaism" in The Independant, March 5th 2006. By Ruth Elkins in Basle.
      "Matthias Goering says: 'I used to feel cursed by my name. Now I feel blessed.' The 49-year-old physiotherapist, a descendant of Hermann Goering, Adolf Hitler's right-hand man, is wearing a Jewish skullcap, with a Star of David pendant round his neck. After being brought up to despise Jews, he has embraced their faith. (...)
      His great-grandfather and Hermann's grandfather were brothers, and that was enough to ensure problems after the fall of the Third Reich. 'My siblings and I were bullied mercilessly,' Matthias says. His father, a military doctor, was a Soviet prisoner of war, but returned with his anti-Semitic views intact."
  • Monika Göth (f. 1945) :
    • "Ich muss doch meinen Vater lieben, oder ? Die Lebensgeschichte der Monika Göth, der Tochter des KZ-Kommandanten aus 'Schindlers Liste'" von Matthias Kessler, Eichborn Verlag, Frankfurt am Main 2002
    • "Books : Daughter to the Devil" by Louise Potterton in The Jerusalem Report, September 9, 2002.
    • "Die Kinder der SS" von Alfred Kramer in 2DF, 10.12.02. "Frontal21 dokumentiert das Nachdenken von Niklas Frank und Monika Göth über Verbrechen und Schuld ihrer Väter (Amon Göth und Hans Frank).
  • Arnstein Grill Fasting, (f. 1957) :
    • "Portrettert til prestisjeutstilling", Arnstein intervjuet av Magnus Franer-Erlingsen for Sande Avis, 30.07. 2020
      "(...) - Jeg fikk noen slengbemerkninger i oppveksten - «din nazist» og slikt, men jeg har levd godt med familiefortiden, forteller Arnstein Grill Fasting. Han er stolt over at moren er portrettert i krigsutstillingen «Roseslottet» i Oslo.
      I 2020 er det 80 år siden Norge ble angrepet av tyskerne og 75 år siden frigjøringen i 1945.
      I den anledning åpnet kunstnerbrødrene Vebjørn og Eimund Sand mandag den imponerende kunstutstillingen «Roseslottet» på Tryvann i Oslo. Den lysende kunstinstallasjonen har kostet hele 50 millioner kroner og beskrives av NRK som «et slott laget av gull». Brødrene har jobbet med prosjektet i tre år, og Vebjørn Sand har lagd hele 90 monumentale malerier som viser forskjellige sider av okkupasjonen.
      På østfronten
      Blant dem som er portrettert, er Åse Grill Fasting fra Sande. Hun var medlem av Nasjonal Samling (NS) som var det eneste politiske partiet som tyskerne tillot i Norge under okkupasjonen. Hun meldte seg til tjeneste for tysk Røde Kors, og fra 1942 til krigens slutt pleide hun soldater ved frontlasaretter (sykehus) på østfronten. I krigens siste dager oppholdt hun seg i Berlin mens de sovjetiske styrkene inntok byen. Hennes sønn, melkebonde Arnstein Grill Fasting fra nord i Sande, har selv sett portrettet.
      - Vebjørn Sand ringte meg i fjor høst og spurte om han kunne lage et portrett av henne. Årsaken var at hun var en av dem som var på den andre siden under krigen, men som uansett gjorde en stor innsats for det Røde Kors skal være for - nemlig å redde og ta vare på folk som er såret eller syke. Det var ok for meg at han portretterte henne, og det ble en spesiell opplevelse å se det ferdige resultatet, sier Arnstein.
      Dømt for landssvik
      Åse var en av rundt 400 norske kvinner som meldte seg som såkalte frontsøstre for å pleie soldater på østfronten. Etter krigen ble de fleste av disse dømt for landssvik og fratatt alle eiendeler.
      Også Åses far var NS-medlem, noe som også ble regnet som straffbart etter krigen. Men Arnstein, som er født i 1957, forteller at han har levd godt med familiefortiden.
      - Jeg fikk noen slengbemerkninger i oppveksten - «din nazist» og slikt, men jeg har levd godt med det. Min mor fortalte om hvordan det var og jeg er stolt over innsatsen hun la ned, sier Arnstein."
  • Engebret Grindalen (f. 1935) :
    • "Med Quisling som barnevakt" - intervju i Østlendingen 23.3.05 over førstesiden og seks sider i påsketillegget, samt flere private fotografier.
      "Selv var han bare 11 år gammel da moren vekket han en morgen og fortalte at Quisling var blitt skutt :
      - Jeg glemmer aldri hva hun sa : Husk : Denne saken har to sider, Engebret ! Hun fikk jo rett. Nyansene er kommet fram etter hvert. Det ble ikke begått feil bare på én side, sier Engebret."
      "Ingen plass for landssvikere" sier tidligere AP ordfører Olav Sæter, intervjuet av Rune Hagen i et tilsvar 28.3.05.
  • Kersti Grindalen (3. generasjon, f. 1968) :
    • "Ikke flau over NS-bestefaren" - intervju av Rune Hagen i Østlendingen 8.11.10
      "Farfar Simon Grindalen var medlem i Nasjonal Samling fra partiet ble startet i 1933. Også bestemoren Ella Grindalen ble med i Nasjonal Samling. Da krigen kom, ble Grindalen gård i Elverum et samlingspunkt og senter for Nasjonal Samling i Østerdalen. Vidkun Quisling var en hyppig gjest og nær venn av familien.
      – Bestefar ble med i NS av ideologiske grunner. Han eide skog og gård og fryktet for kommunismen. (...)
      Kersti har selv blitt konfrontert med bestefarens nazibakgrunn opp gjennom årene, men har aldri følt det som en tung bør.
      – Jeg er opptatt av ikke å dømme personer for hardt. Bestefar Simon var nødvendigvis ikke et dårlig menneske selv om han valgte å være ordfører i Elverum under krigen. (...)
      – Tror du bestefars NS-bakgrunn kan virke hemmende for din politiske karriere?
      – Absolutt ikke. Jeg vil bedømmes for den jeg er og det jeg står for. Ikke for det som skjedde under krigen, sier Kersti bestemt."
  • Trygve Gundersen (f. 1930) :
    • "Far ba Quisling om å gripe inn" - Lars Ravn intervjuer Gundersen for Telemarksavisa, 23.07.2016
      "Det har tidligere vært antatt at Becker-familien i Skien var den eneste jødiske familien som bodde i Telemark under krigen.
      Men nå kan skiensmannen Trygve Gundersen (85) fortelle om sin jødiske nabo på Grønli i Porsgrunn.
      Gundersen sier også at hans far, NS-mannen Hans Trygve Gundersen, ba Vidkun Quisling om at to personer i byen skulle bli strøket fra det såkalte jøderegisteret.
      Venner av Quisling
      Både moren og faren til Gundersen var aktive i Nasjonal Samling, og de hadde et nært vennskapsforhold til Quisling.
      – Quisling besøkte oss flere ganger, hjemme og på hytta på Arøya, forteller Gundersen, og viser fram hytteboka med en personlig hilsen fra Quisling.
      Han fortsetter:
      – Jeg satt ved siden av Quisling i mitt barndomshjem da min far ga ham navnet på to personer som han ville ha strøket fra jøderegisteret. Jeg husker at Quisling tok opp almanakken og noterte to navn, sier Gundersen.
      Den ene personen skal ha vært Oscar Leventhal, den andre Nils Langtvedt. (...)
      Trygve Gundersen var 11–12 år da faren skal ha bedt Quisling om å skåne to angivelige jøder i Porsgrunn.
      – Jeg mener å huske at Leventhal bodde i gata vår under hele krigen. Men her er jeg usikker. Uansett: Far prøvde å hjelpe to personer han trodde var jøder. Foreldrene mine var ikke antisemitter. De sa aldri et vondt ord om jødene. Holocaust var helt forferdelig."
  • Leif Hamsun (f. 1943) :
    • "Hamsun : En families mørke arv", intervjuet i Aftenposten 19.2.09 av Ingar Sletten Kolloen
      "Jeg skjønner at mange finner det krevende å tilgi Knut Hamsuns utspill under krigen. Men jeg sliter med å forstå at man dermed også må tråkke dikteren ned i gjørma." (...) "Fallet etter krigen ble fryktelig for mange, og førte til at flere også i vår familie nærmest ble krøplinger. Siden har vi på hver vår måte strevd med å reise oss igjen. Jeg håper ingen i dag er av den mening at vi ikke har rett til å gå like oppreist som enhver annen. Uten å fortie eller glemme. Vi har antagelig alle noe å lære også av det såkalte Hamsun-dilemmaet."
      (Vi setter pris på at en etterkommer i den berømte Hamsun-familien tar ordet og inkluderer alle NS-barn i sine betraktninger av felles skjebne.)
    • "Nazifokuset ingen overraskelse" - Leif intervjuet i Aftenposten av Thorleif Andreassen den 30.12.09 i anledning "Hamsunårets" avslutning.
      "Knut Hamsuns nazistiske holdninger er et veldig sårt sår som familien bare må leve med, sier Leif Hamsun (66)." (...)
      "Min mor og Knut Hamsun var de eneste i familien som ikke var med i NS."
      (Flere offentlige personer av tredje generasjon opplever nå sårhet i forbindelse med familienazisme. Ari Behn uttrykte i VG 23.8.09 vantro og ubehag. Erlend Loe fortalte i Dagbladet 27.9.09 om hvor sårt landssviket var for familien. Leif Hamsun ser ikke noen ende for såre følelser. Det er synd han ikke i dette intervjuet hever blikket og ser millioner av sårede nazietterkommere i Europa. Begrepet "forsoning" er til for å brukes, særlig innen en kristen kultur.)
  • Randulf Johan Hansen (f. 1943, d. 14.10.2014) :
    • "Et NS-barns minner fra skolegang og oppvekst" i Asker & Bærum Budstikke mai 95
    • "Overvåking av barn" i Aftenpostens "Kort sagt" 19.5.96
    • "Rinnans sønn" i Aftenposten 22.9.95
  • Åsmund Haugen (f. 1949) :
    • intervju i TV 3, 8.5. 1995
    • "NS-barn, vi hjemløse som måtte velge mellom våre foreldre og samfunnet" - foredrag på "vennetreff" 14.9.96
    • Initiativtager til NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
  • Johanna Hellkerns :
    • "Niemand wird schuldig geboren! Zur Auseinandersetzung der Sähne und Tächter von Nazi-TäterInnen mit ihren Eltern" på websiden til Graswurtzelrevolution 26.2.98
  • Klaus Hennig (f. 1941) :
    • "Barn av krigen" - Dagsavisen 8.2.13
      "Selv er jeg født i Köln i 1941. Jeg dro til sjøs i femtenårsalderen og kom til Norge i 1965. (...)
      Problemene knyttet til arven fra nazitiden får en helt annen dimensjon dersom man ser det i europeisk sammenheng. Det omfatter millioner av barn som er født under krigen i Tyskland og i land okkupert av nazi-Tyskland, og som vokste opp i tiden etterpå. (...)
      Skam og kanskje dårlig samvittighet førte til fortielse. Å ikke få vite sannheten om slektens og landets historie berøvet unge for en del av identiteten og ødela for mange av oss tilliten til voksne. Selv den mest negative ballast fra fortiden er bedre enn å vokse opp historieløs. Vi ble utsatt for et kollektivt svik av voksengenerasjonen.
      Oppgjøret i Tyskland var kosmetisk og iscenesatt av okkupasjonsmaktene: Under den kalde krigen var det tydeligvis hos oss bedre å være litt brun enn rød. Gamle nazister ble resirkulert for å bygge opp landet fortest mulig."
      (Hennig er inne på det europeiske sivilisasjonsbruddet etter andre verdenskrig : Over hundre millioner nazi- og fascistunger har ikke fått komme til orde pga. amerikansk-sionistisk og sovjetisk beleiring. Da kan man trygt si at Europa har mistet sin identitet. EU er ikke i stand til å se problemet. Moderne politikere driver med holocaustdyrkning.)
  • Hans Herbjørnsrud (f. 1938) :
    • "Bereds skapsdiktning" - intervju i "Dialoger 2" av Alf van der Hagen, Forlaget Oktober 1996
    • "Skriver seg ut av gammel smerte" - intervju i Adresseavisen 18.10.97
  • Oscar Hillgaar (f. 1945) :
    • "Stortingspolitikeren som skiftet side" - Hillgaar intervjuet av Øystein K. Darbo for Tvedestrandsposten, 8.11.2016
      "Han har flere ganger skrevet i historielagets årbok. I år har han skrevet en spesiell artikkel om sin far, Ernst Hillgaar, som ble NS-mann og frontkjemper på tysk side under krigen, etter at han først hadde kjempet mot tyskerne i Telemark under invasjonen i april 1940.
      Etter å ha opplevd tyskernes overlegenhet i 1940, ble Ernst overbevist om at Tyskland ville vinne krigen, og at Norge måtte finne måter å samarbeide med tyskerne på, for å kunne bli selvstendig igjen.
      Sønnen synes ikke det er vanskelig å fortelle om farens engasjement under krigen, selv om han havnet på feil side, og ble dømt for landssvik.
      - Har du forståelse for at din far tok de valgene han gjorde under krigen?
      - Jeg har ikke forståelse for det, men jeg forstår det. Det er to forskjellige ting, sier han."
    • "Sommergjest i 90 år" - Tore Ellingsen for Agderposten, 24.12.16
      "Ikke minst historien Oscar Hillgaar har skrevet om sin far, Ernst Hillgaar (1919 – 2005) som først kjempet mot tyskerne i Sør-Norge i april 1940, men som etter krigsnederlaget ikke var tvil om at Tyskland ville vinne krigen.
      Norge måtte finne måter å samarbeide med Tyskland på. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), og vervet seg til den Norske Legion, NS`militæravdeling. Han ble sendt til den beryktede østfronten hvor tapene var store, men Hillgaar overlevde og beholdt medlemskapet i NS til krigen var slutt.
  • John Hillmann (f. 1947) :
    • "Han har tilgitt nazi-bestefaren" - Bård Siem intervjuer John for NRK Sogn og Fjordane, 09.04.2015
      "67 år gamle John Hillmann viser oss rundt i det gamle ærverdige trehuset i Vik sentrum, der bestefaren hans, John Olsen Vikøren, var lensmann under krigen. Vikøren var NS-medlem og tyskvennleg. Det var mange tyskarar i bygda under krigen, og det var her mor hans fann ein tysk soldat som ho forelska seg i og fekk barn med. (...)
      John Hilmann budde delar av oppveksten sin i Tyskland saman med mor si og den tyske faren. Som 16-åring flytta han attende til Vik. Han synest bygdefolket stort sett har oppført seg fint mot han."
  • Catharine Himmler (3rd generation born 1967) :
    • "Katrin's choice: how do I tell my son about great-uncle Heinrich...?" - article by Roger Boyes in Times Online 11.11.05.
      "KATRIN HIMMLER'S son is a bright, curious six-year-old. 'I'm dreading the moment,' she says, 'when I have to tell him that one half of his family tried to kill the other half.'" (...)
      "The first generation of Nazi offspring, growing up in the 1950s, lived in silence. At school they were mocked and bullied as the Germans were taught to hate the Nazis." (...)
      "Frau Himmler's father was a nephew of the SS leader, the most sinister figure in the Nazi leadership. He could not find the vocabulary to answer his daughter's question: 'What does it mean to be a Himmler?' He instead gave her books on the Nazi era. 'Then came the television film Holocaust,' she said. 'I was 11. I sat at my desk, crying and crying because, of course, the name Himmler was repeated again and again.'"
      (It's fantastic to read with what kind of pervert sorrowful happiness newspapers relate the tragedy of transference of guilt on innocent people. Catharine is innocent, though martyred by black and white history of WW II. In this article she tells about her coming act of transference of guilt on her young son. It seems that the child must experience the same "happiness" of crying of guilt like she has during her entire life. Shall the guilt of the Germans be celebrated for eternity ?
      The bloodsucking irrational materialistic religion of Holocaust-Humanism must come to an end. The cross of redemption wins over post-war Humanism's eternal night.)
    • "Himmler relative marries Israeli" in Ynetnews 11.12.05. "Catharine Himmler, second niece of Hitler's right hand S.S. commander Heinrich Himmler, is married to an Israeli; she is terrified of the day she will have to explain to her son that one side of the family attempted to murder the other side." (...)
      "The first generation of the Nazi's children, who grew up in the fifties, were bullied and made fun of by their peers at school, as the Germans had learned to hate the Nazis, says Catharine. But she was forced to come to grips with her past when she fell in love with an Israeli. 'It was as if we were meant to meet,' she told the London Times."
  • Hanne (Johanne Edle Marie) Holmvik (f. 1956) :
    • "Kjære Mehamn" - Finnmark Dagblad, 22.5.2015
      "Kjære Gamvik kommune og alle innbyggerne, spesielt gamle Mehamnværinger. Takk til dere alle som tok godt vare på oss som var NS-barn. Takk for at vi ikke ble utskjelt, takk for at vi var velkomne i alle hjem. Takk for alle saftglass og gode kaker rundt kjøkkenbord i nabolaget. (...)
      Etter overstått 8. mai feiring over hele Norge, går tankene mine til mitt barndoms paradis; Mehamn. (...)
      Som 7-åring flyttet vi, mamma, mine to søsken og jeg fra Mehamn. Pappa ble boende i Mehamn og bodde der til sin død 2000. Vi flyttet til en kommune som dømte sine innbyggere hardt i etterkrigstiden. Mange av mine klassekammeraters foreldre var kommunister, og de voksne snakket om krigen, heltene og de som svek landet. Det var som et «lokalt landsvikoppgjør», og jeg forsto tidlig at jeg der på den nye plassen ikke kunne snakke om pappa."
    • "Nå kan hun snakke om faren - uten å bli redd" Arnfinn Mauren intervjuer Hanne for Aftenposten, 25.12.2015
      "Så snart arkivet ble gjort tilgjengelig for offentligheten i januar i år, var hun på plass på lesesalen i Riksarkivet. Hittil har hun tilbrakt tre dager der, og det blir flere. Ennå har hun ikke lest alle mappene til familiemedlemmer som var involvert i landssvikoppgjøret.
      -Det er jo en del av min families historie. Så hvis jeg ikke skal bli helt historieløs, hører også denne delen med. Derfor bestemte jeg meg for å søke etter slektninger som kunne ha vært involvert. Arkivet inneholder mer enn jeg trodde, sier hun. (...)
      Det første hun gjorde var å søke opp sin fars navn på nettet; Sverre Georg Holmvik.
      Svart på hvitt kom den opp på skjermen; historien om Sølvrevene. Seks nordmenn, blant dem Hanne Holmviks far, som da bare var 19 år, lot seg verve i tysk tjeneste for å spionere på russerne våren 1945. Oppdagelsen var ubehagelig.
      -Her hadde jeg i en alder av 58 år, og daglig i over 50 år, latt som om jeg ikke var det spøtt interessert i 2. verdenskrig. Jeg hadde spilt uvitende og kunnskapsløs i enhver anledning når temaet kom opp. Men egentlig ønsket jeg jo innerst inne å få vite. (...)
      Holmvik forstår at arkivåpning kan oppleves ubehagelig for barn og barnebarn av dem som ble dømt. Hun er likevel ikke i tvil om at hun gjorde det riktige, da hun valgte å åpne familiens mapper. For henne ble det ingen ubehagelig opplevelse. I stedet beskriver hun det som en lettelse. Nå kan hun komme videre.
      -Det har tvunget meg til å bli kjent med min egen families historie, og det har fjernet frykten for å snakke om okkupasjonstiden under 2. verdenskrig, sier hun."
    • "Typisk deg med Petter Schjerven" - TV-Norge, 09.02.2017
      (For første gang møter vi to generasjoner NS-etterkommere, 2. og 3. generasjon, i samme program.)
  • Jan Holthe (3. generasjon, f. 1966) :
    • "La IS-barna og mødrene få komme hjem til Norge", Dagsavisen 18. mars 2019
      "Norge må nå for all del unngå å gjøre samme feil som rammet «tyskerbarna» og de norske mødrene deres så hardt etter at andre verdenskrig var over. Mange av disse ble som kjent av norske myndigheter tvangssendt til et sønderbombet Tyskland, et land som var helt fremmed for dem.
      Hatet fikk lov til å herske etter at okkupasjonen av Norge var over, og dette hatet gikk spesielt hardt ut over «tyskerbarna» og mødrene deres, men også vi som er etterkommere av landssvikdømte NS-medlemmer har fått vår del av dette hatet. Selv om mange av oss er født mange tiår etter at andre verdenskrig var over. (...)"
    • "Den vanskelige arven som NS-etterkommer" - Ringsaker Blad, 28. juni 2019
      "Det stereotypiske bildet av NS-medlemmene som en som med åpne øyne helt bevisst gikk inn for å svike sitt land, sin konge og regjering står fortsatt sterkt hos mange. Noe flere anerkjente historikere har bidratt til å holde i hevd helt opp til denne dag. Og sikkert ennå vil gjøre i en mannsalder. Mot bedre vitende.
      Ikke så rart da at mange som faktisk er etterkommere av et NS-medlem vegrer seg for å være åpne om det. Det framstår gjerne som en skam forbundet med det å ha hatt en i familien som «svek da det gjaldt som mest å være patriot».
      Jeg skal ikke her bruke tid på å forsøke å forklare hvorfor mange meldte seg inn i NS, og irettesette dem som kun leser historien med etterpåklokskapens briller på, men i stedet fortelle litt om mitt eget forhold til hvordan det var å bli kjent med at jeg var etterkommer av et NS-medlem.
      Det var mens jeg ennå gikk på barneskolen at en lærer stod foran hele klassen og sa: «Jeg vet veldig godt hva din bestefar drev på med under krigen, Jan.» Og så ble det en runde med hva de andre barnas besteforeldre hadde bedrevet under okkupasjonen. Heltehistoriene florerte. Selv satt jeg som et stort spørsmålstegn, og skjønte i det hele tatt ikke hva læreren hadde ment, for ingen i min familie hadde noen gang snakket om hva min bestefar hadde bedrevet under okkupasjonen.
      Da jeg kom hjem fra skolen den dagen, spurte jeg naturligvis min mor om akkurat dette. Hva hadde bestefar gjort under krigen? Jeg husker fortsatt reaksjonen til min mor. Hun ble hvit som et laken og ble tydelig satt ut. Men fortelle, det ville hun ikke. Jeg måtte derimot fortelle om hvorfor jeg spurte om dette her, og nevnte da hva læreren hadde sagt i plenum, foran hele klassen. Videre forløp er jeg ikke i stand til å huske, men jeg vet at det etter hvert gikk opp for meg at min bestefar hadde vært på «feil side» under okkupasjonen."
  • Kjersti Hunshamar (f. 1946) :
    • "Jeg er et NS-barn" i Stavanger Aftenblad Magasin 22.2.03. "-Jeg er et NS-barn, sa jeg i et venninnelag for ei tid sida. - Det ble taust. Så skiftet de tema. - Jeg er et NS-barn! Jeg har lyst til å rope det fra en fjelltopp. Jeg vil ikke bære på hemmeligheten lenger."
    • "Jeg ble ikke invitert i selskap" - NRK Rogaland, 21.11. 2012
      "– Den som skammer seg, den gjemmer seg
      Klemt mellom samfunnets forakt og foreldrenes kjærlighet har etterkommerne etter de som sto på feil side betalt en høy pris.
      Kjersti Hunshamar var nesten 40 år gammel før hun fortale sin egen hemmelighet til mannen sin."
  • Edvard Hægstad (f. 1938) :
    • "Den frafalne ungkaren" - Jan Erik Moe skriver om Hægstad i Steinkjer-avisa 1.8.08
      "Krigen ble på mange måter spesiell for unggutten. Hans far meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i den tro at Quislings parti kunne sørge for at Norge fortsatt ble styrt av nordmenn under den tyske okkupasjonen.
      – Han var ikke aktiv i NS, bare vanlig medlem. På grunn av dette ble han dømt til over to års fengsel etter krigen, men sonte nok ikke så lenge. For å få vite mer om de såkalte landssvikernes rolle under og etter krigen tok jeg kontakt med Institutt for norsk okkupasjonshistorie (INO) for å få vite mer om denne delen av norsk historie, og for å prøve å forstå hvorfor far og andre likesinnede ble medlemmer av NS."
    • "Multikunstneren" - intervju av Tore Vikan i Trønder-Avisa 28.5.11
      "– Foreldrene mine var NS-medlemmer, så landssvikoppgjøret og problematikken rundt dette har opptatt meg. Det rettsoppgjøret ... det var mer urett enn rett. Folk ble dømt uavhengig av alvorlighetsgraden i det de hadde gjort. Far ble med i forbundet for gamle NS-medlemmer, og jeg fortsatte å søke kunnskap som kunne være en korreksjon til den offisielle versjonen. Verden er ikke så svart/hvit som det ble lagt opp til i landssvikoppgjøret, mener Hægstad."
  • Brigitte Höss (f. 1933) :
    • "Exclusive :Face of the Auschwitz commandant's model daughter who kept her family secret hidden for 40 years while working for a Jewish boss in Washington" - Daily Mail, 8.9. 2013
      "Rudolf Höss, was hanged in 1947 after the end of the war and Brigitte, together with her mother Hedwig and two brother and two sisters, was thrown into abject poverty. (...)
      Aged 80 and recently diagnosed with cancer, she has spent much of the past 40 years working in a fashion boutique serving prominent Washingtonians, including the wives of senators and congressmen. (...)
      One night over drinks, Brigitte confessed her father was Rudolf Höss. Her Jewish boss said this did not matter to her, despite having had to flee Nazi Germany in the aftermath of the Kristallnacht attacks of 1938. (...)
      In April 1945, with the war clearly lost, the family fled north. They waited for the right moment to escape to South America, but in March 1946 Hanns Alexander, Harding’s great-uncle, caught up with them. After testifying at Nuremberg, Höss was hanged at the gallows next to the Auschwitz crematorium. (...)
      Shunned because of their connection to the Nazi regime, Brigitte and her family spent the following years in extreme poverty.
      During the 1950s she left Germany to make a new life in Spain where she worked as a model for three years with the up-and-coming Balenciaga fashion house. (...)
      Brigitte has spent much of her life afraid to talk about her father and even though she knows what he did was terribly wrong, she does remember him fondly. 'He was the nicest man in the world,' she says. 'He was very good to us.' (...)
      Brigitte doesn't deny the atrocities at Auschwitz and other camps took place, but she questions the numbers that were killed.
      'How can there be so many survivors if so many had been killed?' she asks.
      When it is pointed out that her father confessed to being responsible for the death of more than a million Jews, she says the British 'took it out of him with torture.'"
      (Is Daily Mail writing about this 80 years old Nazi child because of empathy for her ? It is doubtful. Anti-Nazi Western press digs degeneration concerning the Nazi families. How could a devil like Rudolf Höss get a daughter of heavenly beauty ? Happily for the self-righteous Jews and Americans she is now dying of cancer. Is the Daily Mail able to say anything positive and reconciliatory regarding the Third Generation Nazis ? It is also doubtful. The Holocaust Cult is built on the Old Testament. The sins of the fathers shall be visted upon their children. The Death Cult of Holocaust is stronger than post-war Christianity concerning appeasement and the future of Nazi families. Christianity after the Second Vatican Council has a problem.)
    • "Kommandantens datter lever et hemmelig liv" - Thomas Harding for The Washington Post, i Aftenposten 13.9.13
      "I nesten 40 år har hun lagt lokk på sin fortid, og ingen har funnet grunn til å undersøke den. (...)
      Jeg oppdaget hvor hun bodde under arbeidet med å samle fakta til boken "Hanns og Rudolf", som handler om hvordan Höss ble pågrepet etter krigen av min grandonkel Hanns Alexander, en tysk jøde som hadde rømt fra Berlin i 1930-årene. Det tok tre år å finne henne. Hun gikk bar med på å la seg intervjue på betingelse av at hverken hennes nye navn eller andre detaljer om hennes identitet ble nevnt. (...)
      Brigitte var det tredje av fem barn, tre jenter og to gutter. (...)
      Fra 1940 til 1944 bodde Höss-familien i kommandantboligen, en to etasjers, grå murvilla i utkanten av Auschwitz. (...)
      Brigitte vil heller ikke snakke om da britene pågrep hennes far, en sur kveld i mars 1946.
      - Jeg var 13 år og satt på et bord sammen med min søster. De britiske soldatene skrek : 'Hvor er din far ?' om og om igjen. Jeg fikk veldig vondt i hodet og gikk ut og gråt under et tre. Jeg hadde migrene i årevis etter dette. Da jeg fikk ditt brev, kom den tilbake.
      - Britene tok min mor og min eldre bror Klaus. Soldatene banket ham opp, og min mor hørte skrikene. Hun ville beskytte sin sønn og fortalte britene hvor min far var."
      (Hvilket motiv har Thomas Harding for å trekke 2. generasjon nazister inn i bokprosjekt og offentliggjøring ? Vi får vite at nazibarn skjuler seg. De vil ikke snakke om Holocaust. Jøder tolererer dem og hjelper dem hvis de står frem. Når de sier at far var verdens snilleste mann, må de konfronteres med det faktum at han tilhørte verdenshistoriens verste. Slik kommer 2. generasjon i en klassisk skvis, for alltid uforløst. Barna arver fedrenes synder. Vi befinner oss i en gammeltestamentlig tankeverden. Forsoning gjennom Kristus er et ikke-anliggende. Etterkrigskristendom har akseptert paralellkjør av det Gamle og det Nye Testamentet.)
  • Rainer Höss (3. generasjon f. 1966) :
    • "Grandson of the SS commandant visited Auschwitz (2009)" - YouTube 2.5.11
    • "Der Enkel des Teufel besucht Auschwitz" - der Israelische Reporter Eldad Beck schreibt für Bild am Sonntag, 28.1.10
      "Rainer Höss, 44, sein Grossvater Rudolf Höss war der Lagerkommandant von Auschwitz und organisierte dort die Vernichtung von hunderttausenden Juden. Jetzt fuhr Rainer Höss zum ersten Mal an die teuflische Wirkungsstätte der Nazis – begleitet von dem israelischen Reporter Eldad Beck, 44, aus dessen Familie zahlreiche Angehörige in dem KZ ermordet wurden. Täter-Enkel und Opfer-Enkel am kältesten Ort der Menschheit. (...)
      Auf mich wirkt Rainer Höß wie ein gehetzter Mann, der zwischen persönlicher Betroffenheit und familiärem Wahnsinn zerrissen ist."
    • "German grandchildren of Nazis delve into past" - Kirsten Grieshaber for Associated Press, 14.5.11
      "Rainer Hoess was 12 years old when he found out his grandfather was one of the worst mass murderers in history.
      The gardener at his boarding school, an Auschwitz survivor, beat him black and blue after hearing he was the grandson of Rudolf Hoess, commandant of the death camp synonymous with the Holocaust.
      'He beat me, because he projected on me all the horror he went through,' Rainer Hoess said, with a shrug and a helpless smile. 'Once a Hoess, always a Hoess. Whether you're the grandfather or the grandson — guilty is guilty.'(...)
      As a young man, he said, he tried twice to kill himself. He has suffered three heart attacks in recent years as well as asthma, which he says gets worse when he digs into his family's Nazi past.
      Today, Hoess says, he no longer feels guilty, but the burden of the past weighs on him at all times.
      'My grandfather was a mass murderer — something that I can only be ashamed and sad about,' said the 45-year-old chef and father of two boys and two girls. 'However, I do not want to close my eyes and pretend nothing ever happened, like the rest of my family still does ... I want to stop the curse that's been haunting my family ever since, for the sake of myself and that of my own children.'
      Hoess is no longer in contact with his father, brother, aunts and cousins, who all call him a traitor. Strangers often look at him with distrust when he tells them about his grandfather — 'as if I could have inherited his evil.'"
      (Germany is still after 66 years owned by the victors : Americans, Zionists and Socialists - all calling themselves "Humanists". Its history of WWII is that of the victors. Its moralistic truth telling is that of the victors. Its post-war mythology, reining in the media and schools, is that of the victors. The result is that the Death Cult of Holocaust attacks all new generations with force. It is of course logical that Germans in general remain mute regarding family history.
      Anyhow we of the second generation Nazis in Norway think that overtness is better than silence. Rainer Höß gains by delivering himself to the Humanists. His children will one day say that their father was seeking the truth. Children of silent parents are stuck. Silence favours feelings of guilt and shame in the next generation.)
  • Ingunn Indrebø Ims (f. 1977) :
    • "Fortsatt skambelagt å ha NS-bestefar" - Ims intervjuet av Eldrid Oftestad for Aftenposten 11.3.13
      "Da hun var 12 år gammel fikk hun vite at morfaren hennes hadde vært NS-medlem. Han døde et par år etter at hun fikk vite dette."
      (Ingunn vil rette opp feil i en ny bok om Randaberg under krigen, av Svein Magne Olsen. Hennes bestefar Gunvald Bøe er nevnt i den. Vi naziunger vil vel gjerne rette opp ganske mye som står skrevet i rettsreferatene etter landssviksdommene. Disse rettsreferatene er hovedkilde til nye bøker som lanseres med direkte eller indirekte støtte fra holocaustsenteret. Men det viktigste er at det kommer bøker om tabuemnet. Nazietterkommerne trenger dem, for å gå fra angst til kunnskap.
      Burde ikke forfattere av tabubøker generelt ta kontakt med etterkommerne før de bretter ut nazister ? Men jeg skjønner forfatternes innvendinger : Det ville ikke komme ut noen bøker...)
  • Ida Jackson (3. generasjon, f. 1987) :
    • "Morfars nekrolog over Adolf Hitler" - Dagbladet, 13.09.2014
      "Germanerens redaksjon er forkynnende til siste utgave. For i Quisling-regimets siste timer handler det om tro. 5. mai 1945 tviholder du ikke på nasjonalsosialismen for din egen vinnings skyld. Du må ha en overbevisning som er sterkere enn døden. Og det hadde morfar. Hos ham er det vanskelig å si hvor politikken slutter og religionen begynner."
      (Det er pussig hvordan Dagbladet slår kjempestort opp et barnebarns forhold til bestefar. Eneste grunn må være at bestefar var nazi. Altså - bestefar var ond og myrdet jøder så ofte han kunne. Men har ikke Dagbladets lesere hørt før at alle nazister var onde ? Jo, men repetisjonen strør salt i sårene til nazifamiliene - deilig - og, det største, nordmenn får innhamret forståelsen av norsk deltagelse i jødegassingen. Men, vet vi ikke også det godt gjennom norsk presses iver etter å fremheve ondskapen ? Jo, men seierherrenes seierssøyle må forlenges i all evighet. Hvorfor det ? Fordi nye generasjoner kan komme i tvil, vel.
      Hvorfor lar Ida seg misbruke av holocaustianernes ondskapsdyrking og seiersbehov ? Hun får oppslag i pressen. Er det ikke noe annet som teller ? Ikke i den dominerende vestlige Hollywood-kulturen der alt er penger, Amerika-hyllest og berømmelse. Det er vanskelig å vite hvor politikken slutter og hvor religionen begynner.
      Bør Ida fortsette å skrive for norsk presse ? Ja, fordi altfor få nazietterkommere våger å avsløre familiære nazihemmeligheter. Det er bedre for etterkommerne å være nazihatere eventuelt naziidealiserende enn å være tause. Gjennom kommunikasjon blir mentalt fastlåste mennesker bearbeidet, mennesketilpasset. I dette perspektivet er det også lov til å tenke på jøssingungen Anders Breivik. Han var frikoblet fra normal familie- og samfunnskommunikasjon. Er det farlig ? Ja, det er farlig å slutte å kommunisere. Derfor driver vi et forum for nazietterkommere - og for andre trengende.)
    • "Tvilefjes" - Sissel Hoffengh intervjuer Ida Jackson for Dagsavisen, 27.09.2014
      "- Å forstå dem ideologisk, historisk og empatisk er mer konstruktivt enn å avskrive det som ondskap. Da feier du bare problemet under teppet. Morfar og andre SS-folk så på seg selv som heltene i historien og mente de gjorde det riktige. (...)
      Hun ser klare paralleller mellom nordmenn som verver seg til ekstreme politiske organisasjoner, som for eksempel dagens unge syriafarere. Unge brennende sjeler som er villige til å gå langt for å gjøre det de tror er godt og riktig.
      - Intensiteten, ekstremiteten og det totalitære i det er skremmende likt. Men for mange blir det ubegripelig fordi vi har en kultur der vi har glemt hvordan det er å tro veldig sterkt. Per var drevet av en overbevisning som var sterkere enn fornuften.
      Det duse grenselandet mellom politikk og livssyn han befant seg i kan jeg kjenne meg igjen i fordi jeg har vært en så engasjert person selv. (...)
      To år før Jaglandepisoden hadde hun høylytt kommet ut av skapet og proklamert at hun var lesbisk. Bare to måneder etter at hun fylte 18 og gikk andre året på videregående giftet hun seg med en av sine beste venner, og flyttet hjemmefra. At hun giftet seg med en mann gjorde henne til «jukselesbe» i manges øyne, mens andre pustet lettet ut. (...)
      - Når du er disponert for konspirasjonsteorier og befinner deg i et miljø der det er mye av det, er det lett å tro at det du ser på TV sannsynligvis er jug. Etter å ha jobbet med denne boka er det spesielt ekkelt å se at om du graver litt i de fleste 11. septemberkonspirasjonene så ender de med at det er jødene som har skylda der og.
      Da terroren rammet Norge i 2011 og det ble klart at Utøya ble angrepet, fryktet hun at gjerningsmannen var en hun kjente.
      - Jeg var skråsikker på at dette var en nordmann som var orientert mot de samme antiarbeiderpartistrømningene som jeg har kjent. De fins jo både på ytre venstre og ytre høyre. Det er en av grunnene til at jeg syns vi bør se nærmere på nasjonalsosialismen i vår nære fortid, den er mer lik ideene som mange har i dag enn det er komfortabelt å tenke på. (...)
      Jeg føler at mye av identiteten min ble til i motstand mot det jeg kommer fra. (...)
      Jeg tror det er i sårbarheten vi finner fellesskap og at dersom du har noe som gjør vondt kan det vare bra å dele."
  • Trond Tendø Jacobsen (f. 1942) :
    • "Jakten på far". Ann Christiansen intervjuer Trond i anledning hans bok "Kjente jeg deg ?", Aftenposten, 4.3.07.
      "Det var i tiårsalderen det gradvis begynte å gå opp for sønnen at noe var galt. Etter krigen var det så mye snakk om helter, spesielt på skolen - blant lærerne. Sårt og vondt for en liten gutt som etter hvert begynte å oppfatte at faren hadde valgt feil side. Hjemme ble fortiden fortiet."
    • "Klar med bok om farens hemmelige liv".Tinna Gudmundsdottir intervjuer Trond i Dagbladet, 5.3.07.
      "- Etter krigen snakket lærerne mye om helter og forredere. Det var i klasserommet jeg følte skammen sterkest på kroppen. Jeg kan ikke huske å ha blitt mobbet, men jeg mobbet meg selv. Jeg syntes det var leit, flaut og vanskelig å være sønn av en landssviker, sier Trond og reiser seg."
  • Bjørg Jacobsson (f. 194 ):
    • "Mellom foreldre og samfunn" i Aftenposten 21.3.98, og under tittelen "NS-barn mellom foreldre og samfunn"i Alternativt Samfunn nr. 2 1998
    • "Hva har jeg lært av å være NS-barn" - foredrag på "Vennetreff" 13.1.01
  • Nicolas Jevanord (f. 1952) :
    • "NS-barn og historien om jødeutryddelsen" - foredrag på "vennetreff" 5.4.97.
    • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
    • "En utstrakt hånd" - intervjuet av Liv Mørland i "Veier til forsoning", kapittel 4, Portal Forlag november 2010. (Se kommentar under Liv Mørland, "bøker av andre")
    • "Snakker endelig åpent om krigen" - intervjuet av Anette Os i Fædrelandsvennen 9.12.10
    • Holdt innledningsforedrag i Forum for Tro og Livssyn, Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
    • Holdt innledningsforedrag i Forum for Tro og Livssyn : Arbeidsseminar for forsoning etter 2. verdenskrig - med særlig vekt på NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge, Grosås Retreatsenter 8.- 10. juni 2012
    • "Mitt liv er snart levd" - kronikk om NS-barna i Vårt Land 8.10.12, i samarbeid med Per Frick Høydal, Liv Mørland og Finn Wagle
      "Det bør være et alvorlig etisk dilemma når et samfunn der menneskerettighetene står sentralt, svikter sårbare grupper. Derfor bør ansvarlige myndigheter ta opp saken med NS-barna nå. (...)
      Den sterke polariseringen og trakasseringen som preget mange lokalsamfunn etter krigen, har påført tusenvis av uskyldige en traumatisert barndom."
      (Det er nok ikke bare den politisk styrte polariseringen og trakasseringen i vår barndom som har knekket de fleste europeiske naziungene. Forfatterne hopper bukk over den institusjonaliserte Holocaust-dyrkingen som har som mål å knekke alt naziavkom i flere generasjoner.)
  • Hans Joas (f. 1948) :
    • From the Conversation with Professor Hans Joas, Freie Universität Berlin, September 21, 1999, on the website of "Dialog and leadership, interviews". "My father was a Nazi during the Third Reich itsel-that is not so different from many other children. But he remained a Nazi after the war in a rather outspoken manner until his death. He died when I was a child in 1959. He was much older than my mother. My mother, under the influence of the war, the destruction, the collapse of the Third Reich, and all the information about the terrible crimes perpetrated by the Nazis, immediately became in 1945 an enthusiastic Social Democrat, and has remained so until today."
  • Ola B. Johannessen (f. 1939) :
    • "Jeg har en streng av smerte i meg. En naziunge forteller." i Dagbladet 27.12.04
  • Jahn Otto Johansen (f. 1934) :
    • "Skrivemaskinen" - Dagbladets Magasin 18.6.11
      "Altså, min farmor var jo nazist, meget intelligent, men kald. Hun tok aldri oss barnebarna på fanget."
      (Det skulle gå svært mange tiår før skribenten og nyhetsformidleren Johansen formidlet den enkle sannhet om nazier i familien. Det kan virke som om han har villet drive ondskapen ut av blodet ved å skrive en serie bøker om jøder. Johansen er ikke alene om å bli semittofil for å demonstrere antinazisme. Jeg har møtt påfallende mange NS-barn som har fått det for seg at de var av jødisk blod. Derved har de kunnet holde skapdøren lukket for likene. Heldigvis er det lettere nå i 2011 å åpne skapdører.
      Vi naziunger håper at Johansen vier litt mer blekk til familienaziene. Jødene skriver godt og mye om sine. Nazietterkommerne kan imitere jødene her.)
  • Mildrid Johansen (f. 1929) :
    • "En NS-datters minner" - Folk og Land, nr. 5 juni 1979, s. 4
      "Kjære Folk og Land!
      Takk for avisen vår - jeg gir den videre når den er pløyet.
      Jeg er født i 1929. Min far var i politiet og hadde medlemsnummer 34 i NS, mens min mor kom med i 1935. I min klasse på skolen var det en pike som hadde sin bror ved fronten. Hun var liten og spe; de brukte kritt og trykte hakekors på klærne våre. Har ikke tall på alle de ganger jeg kom hjem med neseblod og istykkerrevet tøy.
      En sak glemmer jeg aldri - tror det var i 1937. Vidkun Quisling var her og holdt møte; min far hadde vakt, kommunistene stenet ham, og min far hadde arr helt til sin død. Liten som jeg var, ble jeg redd; da tok han meg på fanget og sa: Ikke vær redd, vi skal nok seire!
      Min mor fikk kr. 500,- i mulkt, betalte og tok vare på kvitteringen. Så kom det rekommandert brev. Hvis ikke kr. 500,- var betalt innen tre dager, ville det bli tatt skritt til å sette henne i tvangsarbeide. Da var jeg nokså voksen, gikk ned og slo i bordet. Jeg fikk unnskyldninger, skrev likevel til avisen, men det ble selvfølgelig ikke tatt inn.
      Ennå får jeg høre ordene nazidatter, politidatter, tyskerhore, og har ofte grått.
      Jeg hater ingen, men min tro på det gode og rettferdige blir sterkere for hver dag som går.
      God fremgang!
      Mildrid Johansen"
  • Karin Jurschick (f. 1960) :
    • "It Should Have Been Nice After That" - documentary, Germany Oct 18, 2001. "Karin Jurschick's "It Should Have Been Nice After That" presents a personal portrait of the film-maker's parents' unhappy marriage that ended with the suicide of the mother. But the film-maker's on-camera interrogations of her 91-year-old former Nazi father turns out to be a psychological study of fascism/nationalism and an indictment of a whole generation that based itself on the opposition of efficient impersonal masculinity and sensitive ineffectual femininity."
  • Olav Jørgenvåg (3. gen. f.1974) :
    • "Bestefaren gikk over til fienden: – En ubehagelig bok å skrive" - nrk.no, 6.2.2017
      "Olav Jørgenvåg har skrevet boka «Fra fenrik til fører», sammen med krigsforfatter Geir Brenden. Den er basert på dagbøkene som bestefaren skrev under krigen. (...)
      – Bestefar kjempet på rett side da tyskerne invaderte Norge og den historien har vært kjent for familien, og vært omtalt i en rekke bøker, forteller barnebarnet Olav.
      Men den andre siden av historien var det ikke alle som visste noe om. To år senere gikk bestefaren over til fienden og kjempet for Hitlers tropper som kompanisjef på Østfronten. (...)
      I 1949 ble Paul Johan Jørgenvåg dømt til tre års straffarbeid for landssvik. Han ble løslatt i 1951. Han snakket aldri om opplevelsene senere.
      – Kanskje det er på tide å ta hull på myten om at alt dette skal gjemmes. Det har nok gått mange dagbøker i peisen hos familier som har hatt landssvikere og frontkjempere i slekta, så jeg syns det er på tide at også denne historien blir fortalt, sier barnebarnet. (...)
      Olav Jørgenvåg sier at bestefaren var skuffet over manglende mobilisering og dårlig forsvar i Norge, og at han så på det som feighet fra Nygaardsvold-regjeringens side da de forlot landet.
      Barnebarnet er ikke er stolt av det bestefaren gjorde.
      – Jeg mener fremdeles det var like feil, valget han tok, men jeg kan forstå det ut ifra den tiden han levde i og hans situasjon, kanskje. Men det rettferdiggjør ikke valget hans noe mer."
    • "Olavs bestefar kjempet for nazistene" - Steinar Omar Østli intervjuer Olav for Halden Arbeiderblad, 16.02.2017
      "Olav Jørgenvåg forteller at farfarens som kom fra øya Tustna utenfor Kristiansund, historie som frontkjemper aldri har blitt snakket om i familien. (...)
      Olav Jørgenvåg har funnet skriftlig bevis på at farfaren var svært skuffet over manglende mobilisering i Norge før krigen og dårlig forsvar av landet. Farfaren så også på det som feighet fra Nygaardsvold-regjeringens side da de forlot landet i 1940. (...)
      – Jeg har valgt å være brutalt ærlig, selv om dette fortsatt vekker en del såre minner hos enkelte. Enkelte etterkommere etter frontkjempere som jeg har vært i kontakt med, har ikke ønsket å la seg intervjue av meg. Noen vil ikke engang bekrefte at de er etterkommere etter frontkjempere. Andre har vært åpne. (...)
      – Hvorfor tror du han ble forsøkt vervet – han hadde jo kjempet på feil side?
      – Etter Den andre verdenskrig tok den kalde krigen fatt, og da var det Sovjetunionen som var den største trusselen. Det må ha vært frustrerende for beredskapen etter krigen at flere av dem som hadde best militær kunnskap og erfaring med Sovjetunionen, hadde vært frontkjempere som farfar, sier Olav Jørgenvåg.
      Føler ingen skam
      – Tror du det er lettere for deg og din generasjon, frontkjempernes barnebarn, å prate åpent om dette?
      – Ja, det føler jeg meg sikker på. Det har nok vært verre for frontkjemperne selv og for barna deres. Selv føler jeg ingen skam. Hvorfor skulle jeg det? Jeg kan ikke ta ansvar for min farfars valg, sier Olav Jørgenvåg."
    • "Tustningen som sloss for Norge - og Hitler" - Arild Myhre intervjuer Olav for Tidens Krav, 1.4.2017
      "Paradoksalt nok skal farfaren ha blitt oppsøkt for å tjene Norge på nytt, denne gang av det hemmelige Stay Behind-nettverket etter krigen. Dette var en tid da den kalde krigen var kommet i gang og frykten for Stalins Sovjetunionen var tydelig. (...)
      - Jeg kan ikke si hvem jeg har dette fra, men han skal ha blitt kontaktet muntlig en gang på 50-tallet, antakelig fordi han hadde kunnskap og erfaring med hvordan sovjetrusserne tenkte militært og hvordan de organiserte seg. Han var nok ikke tiltenkt en operativ rolle. Kanskje skulle han lære opp nye agenter, men han takket nei. Det kan ha hatt noe å gjøre med at Stay Behind var en hemmelig organisasjon, som ikke ville bidratt til å gi ham oppreisning eller renvaske ham, tror barnebarnet. - Han var samtidig bitter. «Hadde flere kjempet mot Stalin, så hadde vi ikke hatt noen kald krig», sa han senere.
      Jørgenvåg skaffet seg i stedet en båt og livnærte familien som fisker resten av livet. Olav, som er bosatt i Østfold, husker godt besøkene på Tustna som barn."
  • Janne Kathrine Jørstad, f. 1969 :
    • "Moren var Rinnans søster" - Eirik Mosveen intervjuer Janne over tre sider for VG, 22.08.2015
      "Hun ble plaget i årevis på skolen og i fritiden på grunn av handlinger begått av en som kunne ha blitt hennes onkel, men som hun ble født over to tiår for sent til å møte.
      Moren Marit Jørstad, som døde i desember i fjor, var lillesøsteren til Henry Oliver Rinnan - Norges mest kjente krigsforbryter, som ble dømt til døden og henrettet i februar 1947.
      Det hjalp ikke at Janne og tvillingsøsteren Mette Helene Jørstad kom til verden først i 1969, hele 24 år etter at okkupasjonen av Norge var over. (...)
      Moren deres taklet ikke at det temaet kom opp ?
      - Å nei. Temaet måtte ligge hvis hun skulle holde seg frisk. Mamma ble alltid syk når vi snakket med henne om dette. Og det var vanskelig å forstå da. Hvorfor skulle hun bli syk ? Nå skjønner jeg mamma. Jeg skjønner det livet hun har hatt. For det er det livet Mette og jeg har hatt også. (...)
      - Følte dere skam ?
      Det var jo det vi følte, den skammen. Jeg har gått og trent her i Kirkegata på å klare å se opp, se folk i øynene. I politikken er dette annerledes. Da må du se folk i øynene. Men da har du også en annen posisjon, en annen rolle.
      Janne Kathrine var skeptisk til å la seg intervjue om sin historie i VG. Hun er redd for at Rinnan-navnet og Frp skal kobles."
      (Historie i svart-hvitt har legitimert mobbing
      Endelig tar VG opp resultatet av den uendelige seiersfeiringen, nemlig mobbingen av taperne. Nazietterkommere eller nazislektninger har selvsagt møtt veggen flere ganger i livet. I et tre siders intervju den 22.8. med tittelen ”Moren var Rinnans søster”, forteller Janne Kathrine Jørstad om livsproblemer. Det hjalp ikke Janne at hun er født 24 år etter krigens slutt. Gode nordmenn skulle mobbe nazifamilier. Det var oppfordring fra London-regjeringen allerede under krigen.
      Vi forstår naziforeldre som valgte hemmligholdelse og taushet. Jøssing-Norge var ikke et demokrati for oss. Likevel var det nok den verste løsningen. Sannhet kan skape motstandskraft, gi mental styrke, nettopp i fiendtlige omgivelser.)
    • "De kalte henne for 'nazisvin' og 'Rinnan-jævel'" - Øyvind Nordli intervjuer Janne Kathrine for A-magasinet nr. 34, 26.08.2016
      "Onkelen til Janne Kathrine Jørstad (47) var Henry Oliver Rinnan. I høst er det 70 år siden torturisten ble dømt til døden.
      Året er 1982. Den 13 år gamle jenta går nedover hovedgaten i Levanger sentrum. Hun runder et gatehjørne og stopper brått opp ved bokhandelen. Gjennom butikkvinduet får hun øye på et blått bokomslag med blodrød skrift. Boken I skyggen av Henry Rinnan er plassert midt i utstillingen. I noen korte sekunder studerer hun nyutgivelsen om onkelen hennes. Men da hun skal gå videre, kommer en fremmed, storvokst mann og sperrer veien for henne. Hun ser at leppene hans beveger seg og at tungen samler opp noe inne i munnen. Så spytter han på henne. (...)
      Hun var ikke født under annen verdenskrig. Og hun har aldri møtt etterretningsagenten, angiveren, torturisten – og onkelen sin. 22 år etter at Henry Oliver Rinnan (31) ble henrettet for landssvik en iskald februarnatt i 1947, kom Janne Kathrine Jørstad til denne verden.
      Men han forsvant aldri.
      Hans ettermæle lever videre. I en årelang kollektiv fordømmelse blant folk har han alltid vært der. I hennes liv. I familiens liv. Hos broren og hos tvillingsøsteren Mette, som ikke orker å snakke om onkelen lenger. (...)
      Janne Kathrines mor het Marit Rinnan. Hun var Henry Oliver Rinnans 15 år yngre lillesøster i en søskenflokk på ni. 36 år gammel giftet Marit seg med Bjørn Jørstad, og byttet etternavn. Hennes ektemann var soldat på østfronten under krigen og hadde fire barn fra før av. Sammen fikk de tre barn, tvillingene Janne Kathrine og Mette Helene og en eldre bror. Faren Bjørn Jørstad snakket aldri om sin tid som frontsoldat. Moren spurte heller aldri, men Janne Kathrine forteller at faren opplevde å bli spyttet på. (...)
      Familiens tilknytning til nazistene ble forsterket, og presset fra omgivelsene gikk på helsen løs. Noen slet med angst. Andre med hjerteproblemer. Faren Johannes Rinnan døde 62 år gammel av hjerteinfarkt, mens sønnen Rolf ble bare 42 år gammel.
      Familien ble taus, helt til en av søsknene valgte å gi sin versjon, i bokform. Tor Ingar (den nest yngste i søskenflokken) forteller i I skyggen av Henry Rinnan om raseriet han ble møtt med etter krigen. Som «fy, så lik du e bror din» og spyttklysene. Han bebreidet også faren sin for aldri å ha grepet inn overfor sin eldste sønn da han hadde muligheten.
      Bokutgivelsen skapte splittelse innad i familien. Flere mente boken inneholdt feil og ikke burde utgis. De ville ha taushet, ikke oppmerksomhet om sin vanskelige historie.
      Startet i tredje klasse.
      Janne og tvillingsøsteren Mette Helene var ni år gamle i 1978. De pustet inn høstluften og hadde akkurat begynt i tredje klasse på barneskolen. En dag snakket noen om navnet Rinnan. En elev hadde dette etternavnet, men vedkommende nektet for å være i slekt med Henry Oliver Rinnan. Da snudde en annen elev seg brått, satte øynene i Janne Kathrine og sa høyt til hele klassen:
      – Han er onkelen din! Jeg vet at Henry Rinnan er onkelen din og Mettes!
      Alle stirret på de to jentene. (...)"
  • Marit Jørstad, født Rinnan (1935 - 2014) :
    • "Vurderte barnløshet" - Bjørn Sigurd Larsen forteller om Henry Rinnans lillesøster i Trønder-Avisa, 31.1.2015
      "Høsten 1945 sykler 15 år gamle Marit Jørstad og hennes eldre søster Ruth til oppbevaringsleiren Falstad, for å besøke sine arresterte foreldre. Falstad var på denne tiden oppbevaringssted for gestapister og NS-folk, mens de ventet på utredning og dom. (...)
      I september 2013 gjennomførte Trønder-Avisa et intervju med henne, der forutsetningen var at ingenting skulle offentliggjøres før etter hennes død. I samråd med hennes nærmeste familie kan Trønder-Avisa i dag fortelle Marit Jørstads historie. En historie om hvordan det har vært å være Henry Rinnans lillesøster.
      Vi har også snakket med to av hennes barn, tvillingsøstrene Mette Helene og Janne Kathrine Jørstad, om hvordan det har vært å være en Rinnan. (...)
      Henry Rinnans lillesøster Marit Jørstad vurderte å ikke få barn på grunn av mobbing. Døtrene fortalte aldri moren om mobbingen de opplevde. (...)
      Hun var bare 13 år da morfaren meldte henne inn i Nasjonal Samlings ungdomsfylking.(...)
      Inntrykket vi fikk under intervjuet var at Marit Jørstad valgte å kutte ut alt det vonde rundt broren, rett og slett for å overleve og holde fast på sin opplevelse av Henry Rinnan, som en god og snill storebror. (...)
      Noen av søsknene valgt å skifte navn. Samtidig kunne Marit fortelle at belastningen knyttet familien sterkere sammen. (...)
      Stadig nye avsløringer gjennom årene hadde som bieffekt at presset mot familien ble opprettholdt. At tre av Henrys brødre var løsere tilknyttet Rinnanbanden gjorde ikke trykket noe lettere. Det forsterket inntrykket av familien som en NS-familie. (...)
      Marit Jørstad skulle bli 36 år før hun giftet seg. En av hennes brødre hadde vært østfrontsoldat under krigen. Etter krigen hadde han stadig mareritt og fikk psykiske problemer. Han hadde en kamerat som het Bjørn Jørstad, som også hadde vært soldat på Østfronten. De giftet seg og var gift i 40 år.(...)
      Noen ganger i årene etter krigen tenkte Marit Jørstad at det ikke burde være noen igjen etter henne. Å være en Rinnan var blitt en så stor byrde. Hun forteller at hun snakket med Bjørn om at de ikke burde sette unger til verden.
      – I dag er jeg lykkelig for at vi ikke gjennomførte dette. Jeg hadde ikke klart meg gjennom dette uten mine tre barn, forteller Marit Jørstad.
      Tvillingsøstrene Mette Helene og Janne Kathrine Jørstad forteller at like før moren døde var hun opptatt av belastningen hun mente å ha påført dem ved å være en Rinnan. Hvilket betyr at dette plaget Marit Jørstad helt til det siste.(...)
      Tvillingene forteller at mobbingen utviklet seg på skolen. Mette Helene forteller at de grudde seg til friminuttene. Mange ganger ble de dyttet inn i et kott, der de ble sier de ble befølt og deretter stengt inne.(...)
      År med mobbing førte til at tvillingene gjorde som deres mor. De stengte seg inne og holdt seg mest for seg selv. Noe som selvfølgelig førte til at de ble ansett som «spesielle».
      – Var dere forbannet på Henry Rinnan på grunn av situasjonen?
      – Vi var aldri sint på onkel, fordi vi kjente han ikke, sier Janne Kathrine Jørstad.
      – Hjemme hadde vi lært at vi ikke skal dømme folk vi ikke kjenner, legger Mette Helene til."
  • Petter Kahrs (f. 1944-2006) :
    • "Arven etter 'Solbris'" - intervju i Bergen Arbeiderblad 8.5.95
    • "Krigens stesønn" - dokumentar av Ørjan Karlsen, TV2 19.3.07.
      (Dokumentaren til Ørjan Karlsen vist på TV2 19.3.07 er overraskende fordi NRK i de siste år har gjennopprettet tabuet omkring NS-ungene, har ikke villet inkludere NS-barna i kringkastet samtidshistorie. Etter uforpliktende prat om forsoning i 1995 og en liten renessanse i 2000, råder på nytt tausheten fra jøssinghold. Når et NS-barn dør, gis det altså unntak. Seierherreideologene i NRK som påtvinger folk svart-hvit historie på det toogsekstiende året, later til å like døde NS-barn. Særlig hvis de døde er uforløste, uforløste i nazismen og derigjennom i samfunnet. For slik blir Petter fremstilt. Dokumentaren virker kvelende trist.
      Petters lille sønn på tre år som tasser fremover mot farens kiste i Mariakirken i Bergen, en rørende sekvens fra slutten av filmen, kan tolkes på flere vis. Skal jøssingenes uforsonlighet og selvrettferdighet også skvise tredje generasjon nazister ? Her viser Ørjan Karlsen grep som kunstner. Han antyder, stiller nødvendige spørsmål. Men vi naziunger trenger nok mer enn kunst. Vi trenger aktiv politikk i vår uforløste samtid. Er ikke politikk også det muliges kunst ? I dag sitter både jøssingunger og naziunger fast i historien, kommer ikke videre. Hva kan gjøres for at ikke flere naziunger dør i bitterhet ?
      Dokumentaren om Petter Kahrs gir oss naziunger flere nyttige informasjoner. Hvordan gikk det med våre Argentina-flyktninger ? Da Astrup Nielsen fikk utgitt "Eventyret om Solbris" på Hans Martinussens forlag i 1952, gikk det et gisp av håp og optimisme gjennom våre straffede familier. Boken burde for øvrig utgis på nytt. Dokumentaren om sønnen til Sophus, sønnen til han som var med på frihetsseilasen til Argentina, levner ikke mye optimisme på NS-barnas vegne. NS-barna i Argentina har ikke klart å frigjøre seg fra historien, har heller ikke klart å bygge et nettverk for å takle nazismen.
      Petter hadde selvsagt håpet at det i Norge fantes et nettverk av NS-barn som kunne styrke en hjemvendt politisk flyktning. Vi organiserte naziunger kan nok ikke påberope oss et slikt selvopprettet beskyttende nettverk. De fleste NS-unger har valgt feil ståsted i generasjonskonflikten. De har valgt foreldrenes ståsted. Kanskje har de gjort det av bekvemmelighetshensyn, kanskje av behov for heroisme, uten å bry seg om at det ble lånt heroisme. Særlig i utlendighet har nok NS-barna valgt foreldrene fremfor et generasjonsopprør.
      Jeg brevvekslet med Petter på 90-tallet. Men da han kom til Norge, ble det de foreldretro barna som tok imot ham. Petter Kahrs mangler tro på egen generasjon og derfor kraft fra egen generasjon. Blant nazibarna er han dessverre ikke alene om det. Derfor godtar han å være alene i programmet - for å bli et lett bytte for jøssingbarn-demagogene. Men det siste fikk han ikke vite. Artikkelen under av Arild Berg Karlsen viser hvordan naive NS-barn styltet opp av oldingegenerasjonen blir sataniserte, akkurat som foreldrene.
      Krigsnederlag er sviende, skal være sviende. Skammen over verdenshistoriens største krigsnederlag er ikke en illusjon. Hvordan kan taperbarn forvandle skam til styrke ? Det første de må gjøre, er å frigjøre seg fra foreldrene. Foreldrene selv inviterer til opprør, dersom barna begynner å leke sterke. Taperbarn som stabber rundt i pappas gevanter, er bare etterapere som vekker foreldrenes medynk. I tillegg arver de hele nederlaget. Foreningen av norske NS-barn har fra første stund prøvd å gjennomarbeide disse psykologiske betingelsene for andre generasjons frigjøring.
      Vi hadde selvsagt sett at en dokumentar omhandlende en av oss hadde diskutert og presentert et minimum av dette frigjøringsarbeidet. Men den sta jøssingismen står for sterkt i NRK. Jøssingbarna - som også låner storhet - skal fortsatt drive historiefortelling i svart-hvitt. Derfor viser ikke dokumentaren noen vei fremover. Derfor er den depressiv. Derfor er den i verste fall skadelig. Forsoning koster også seierherrene en del arbeid, arbeid med seg selv, arbeid med vårt fellesskap.)
    • "Uforløst bitterhet" - forhåndsanmeldelse av Per Haddal, Aftenposten 19.3.07.
      "NS-barns skjebne må gjøre inntrykk, spesielt når enkeltskjebner uvant fremføres uten filter. Og med uforløst bitterhet."
    • "Fedrenes synder" - anmeldelse av Arild Berg Karlsen, Bergens Tidende, 19.3.07.
      "I løpet av livet hadde ikke Petter Kahrs fått korreksjoner på sin fars holdninger. Derfor er det skremmende - og sårt - å registrere naziretorikken til Petter. Han mente at faren overhodet ikke hadde gjort noe galt, at han hadde kjempet for Norge mot bolsjevikene, og at vi her i Norge forholdt oss til kommunistenes historieskrivning."
      (Jøssingretorikken bruker gjerne ord som "skremmende" om motpartens argumenter. Vesten sliter med humanistpropaganda på toogsekstiende året. Jøssingungen Arild Berg Karlsen har nok ingen grunn til å belære naziunger, hverken døde eller levende. Men ensomme NS-barn er det lett å satanisere. Ja, å satanisere nazier eller naziunger er det morsomste jøssingunger vet, når de får offentlig anledning til det. Jøssingunger føler seg seierherrer da.)
  • Frøy Kannert (f. 194 ) :
    • intervju i NRK fjernsynet 9.5. 1995
  • Claes Kastholm Hansen (f. 1942) :
    • "Endnu et af besættelsestidens tabuer afdækket" av Aage Trommer - Kristeligt Dagblad, 15.11.2001
      "Hvorfor har histrikerne ignoreret disse ubehagelige emner i årtier og henholdt sig til modstandskamp og andre oppbyggeligheder ?
      Svaret er det enkle, at det i al praksis ikke lod sig gøre. Arkiverne var lukkede, og de der kunne tale, ville ikke, men var dødsens tavse. I sommer udtalte journalisten Claes Kastholm Hansen, hvis far var dansk nazist, og hvis mor havde forelsket sig i en tysk officer og dermed pr. definition var feltmadras, i et interview :
      'Efter krigen og langt op i 1980'erne var det tabu, hvis man kom fra et nazistisk milieu. Alle vi, der voksede op i skyggen av nazismen, oplevede, at vi gennem vore forældre var involveret i det og var skyldige. Vi kapslede det ind, vor hemmelighed måtte ikke komme frem. Det var en skam, og du var en paria.' Kort og godt - de tav."
  • Ketil Kern (3. generasjon, f. 1954) :
    • "Jeg følte at jeg var nazisten" - Dagsavisen 7.2.13
      "For meg startet det da et forlag i 2002 ga ut min bestefars oversettelse av «Mein Kampf». Som nærmeste etterkommer satt jeg på rettighetene. Det var en høyst ufrivillig arv. Min farfar, Eberhard Günther Kern, var en profilert og innflytelsesrik nazist under krigen. Jeg har alltid visst om det. Likevel kom det som et sjokk da jeg ble ringt opp av en journalist i Dagsavisen som ville ha en kommentar til at Hitlers selvbiografi «Mein Kampf» skulle gis ut på nytt i min bestefars oversettelse. Jeg reagerte med sinne. Jeg følte at jeg var selve nazisten. (...)
      «Mein Kampf»-saken tvang meg til å gripe fatt i mitt eget familietraume. Hvem var jeg? Hvor kom jeg fra? Hvilken forståelse kunne jeg få? Hvordan hang det hele sammen? (...)
      Vi må ha forståelse for at skammen lever sitt eget liv. Tausheten reflekterer skammens kraft. Og tausheten råder fortsatt 70 år etter krigen. For meg har likevel synliggjøringen vært over all forventning. Kunnskap og innsyn har jaget bort spøkelsene, slik også Westlie hevder."
    • "Bestefar var nazist" - P4 17.30, 27.2.13
    • "Ketils kamp, familiehemmeligheten" - Kine Thorsen intervjuer Kern i Budstikka over 5 sider i helgenummeret 9.3.13
      "Det er viktig at folk får vurdere selv, sånn at vi blir kvitt det endeløst taushetsbelagte tabuet som råder fortsatt, 70 år etter krigen."
    • "Om tabu og skam" - Ole Kallelid for Stavanger Aftenblad 2.4.13
      "Ketil Kerns bok er en ærlig og usminket beretning om hvordan skam og taushet kan skape kollektive verkebyller i en hel storfamilie. Forfatteren viser at det kan være smertefullt å stikke hull på dem. For hans del var det kunnskap og åpenhet som fikk sårene til å bli leget."
  • Johanne Kjeldsen :
    • "NS-barn og alle dem, som er gjort tavse" i Alternativt Samfunn nr. 2. 2000
  • Beate Klarsfeld (b. 1939) :
    • "Wherever Nazis Are. A Visit with Beate Klarsfeld" by Cynthia Dettelbach, in The Reporter - Winter 1999. "Born in Berlin on the eve of World War II, daughter of a German soldier and god-daughter of a Nazi official, Beate knew virtually nothing of her country's role as perpetrator of the Holocaust. Then, at 21, she moved to Paris to work as an au pair. There she met the man who would forever change her life."
  • Gunhild Kläckner und Dirk Kuhl :
    • "Endlich das Schweigen brechen" - SV-Aktion des Berufskolleg Lise Meitner gegen Fremdenhass und Gewalt, Gronau 6.3.01
  • Ole Wilhelm Klüwer (f. 1945) :
    • "Gamle slekter" i Trønder-Avisa 16.11.93
    • "Ondskapens barn" i Adresseavisen 21.12.93
    • "Maria Q. forløsende på dypfryste sjeler" i Aftenposten 8.2.94
    • "Krigsjubileet" i Aftenposten - aften 5.7.94
    • "NS-barna og de storslagne feiltakelser" - debattinnlegg mot Bakke i Nationen 3.10.94
    • "NS-barna og anti-nazistene" - debattinnlegg mot Bakke i Nationen 15.10. 94
    • "Om å bli tatt til inntekt for noe" i Alternativt Samfunn nr.1 1995
    • "Jubileet og tapernes barn" i Dagbladet 17.2.95
    • "NS-barn og NRK" i Aftenpostens "Kort sagt" 5.4.95
    • "Brunere og brunere" i Asker og Bærum Budstikke 20.4.95
    • "Ole arvet skammen" - intervju i Dagbladet 7.5.95
    • "Tapernes barn" - intervju i TV 3 den 8.5.95
    • "Toleransen for NS-miljøene i Hedmark" i Hamar Arbeiderblad 15.6.95
    • "For meg var Quisling en helt" - intervju i Nå nr. 20 1995
    • "Landsforrædernes børn" i Information 12.2.96
    • "James Bond og NS-etterkommerne" i Folk og Land nr. 2 1996
    • "Det moralske fellesskapet" i Kulturelt Perspektiv nr 4 1996, (Et NS-barn i diasporanød famler etter land)
    • "NS-barna" i Dagbladets "kort & godt" 7.6.96
    • "NS-barna og Lund-rapporten" i Dagbladets "kort & godt" 10.6.96
    • "Forakt for egne barn" i Dagbladet 30.7.96
    • "NS-ernes forakt for egne barn" i Klassekampen 1.8.96
    • "Testimonies of European NS-children and international boycotting" i Insight - Vancouver sept.-okt. 97
    • "Jøssingene og den historiske samvittigheten" i Dagsavisen10.10.97
    • "Generasjoner og historie i 1997" i Folk og Land nr. 8 1997
    • "Lummer artikkel om landssvikoppgjøret" i Syn og Segn nr. 3 1997
      "Borge er i en dobbeltrolle : Han vil være historiker og høste gevinst for å rette søkelyset på de forferdelige sidene ved rettsoppgjøret, nemlig NS-barnas skjebne. Men på samme tid vil han være nazibekjemper med nynazisme som arbeidsfelt. Han er både observatør og politisk kolportør, både forsker og moralist.
      La oss dra katta ut av sekken : Han tør ikke henvise til oss selvbestaltede NS-barn fordi han frykter at vi er eller kan bli nazister. Han tror at nazisme er en sykdom og at den er arvelig."
    • "Norske NS-barn : Etterkrigstiden, våre tristeste år" i Aftenposten 9.2.98
    • Intervju i kulturkanalen P2 "Verdibørsen" 21.2.98
    • Intervju i P2 "Verdibørsen", påskeaften 1998
    • "Generasjonskonflikten" i Aftenposten 10.3.98
    • "Veien ut av utryggheten" i Aftenposten 4.4.98
    • "NS-barna organiserer seg : - Et barn kan ikke være født skyldig" - intervju i Psykisk Helse nr. 2 1998
    • "Slektsideologien lever vidare" - intervju i Dag og Tid 7.5.98
    • "Barna som sonet for foreldrenes synder" i Skolefokus nr. 8 1999
    • "Tyskerungene og forskningen" i Aftenposten 11.7.99
    • "NS-barn og tyskerunger fortsatt i klemme" - debattsiden i VG 15.9.99
    • "Gutten fra Gimle" - debattsiden i VG 13.12.99
    • "Krigsbarn og revisjonisme" i Aftenposten 1.2.00
    • "Et urimelig angrep - på hvem ?" i Dagsavisen 8.3.00
    • "Krigsbarn og krigsbarn" i Aftenpostens "Kort sagt" 29.6.00
    • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Innlegg og paneldiskusjon. Deltakere: Stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik, Paul Hansen, professor Jan Brøgger, dr. Eva Simonsen, Eystein Eggen, Rigmor Remers Hanssen, Harriet von Nickel og lektor Ole Wilhelm Klüwer
    • "NS-barn i tåken" i Aftenposten 16.10.00
    • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
    • "Nazisme i arv" i Aftenposten 7.11.00
    • "Lebensborn e figli del Nasjonal Samling : le conseguenze di una guerra" - "viva voce" in Radio 24 Italia, programma a cura di Chiara Seronelli, 30.11.01
    • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
    • "Våre NS-foreldre som gikk fri" i Aftenposten 20.1.05
    • "Pompøse krigskjennere" i Aftenposten 24.11.05
    • "De svake iblant oss" i Aftenposten 2.9.06
    • "Legg ned Holocaust-senter" i Aftenposten 27.10.06
      "Holocaust-sentrene over hele Vesten opprettholder sataniseringen av euroropeiske tradisjonalister. Men det verste er forkludringen av menneskebildet. Sentrene fremfører forestillingen om absolutt gode og absolutt onde mennesker. Slike mennesker finnes ikke."
    • "Brutalisering av Hamsun" i Aftenposten 2.3.07.
    • "Tyskerunger og Naziunger" i Krigsinvaliden nr. 2, juni 2007.
      "Det er svært rimelig og logisk at tyskerungene går til sak ved en av domstolene som er et resultat av seierherrenes menneskerettsideologi. Barna har vært utsatt for rasisme og venter selvsagt støtte fra en rett som er imot stammesegregering.
      Det er anderledes med mange av oss naziunger. Vi forsvarer at kulturene opprettholdes på jorden. Vi er imot seierherrenes multikulturelle ideologi. Vi kunne derfor ikke tenke oss å henvende oss til en rettsinstans som har et grunnlag og en legitimitet som vi forkaster.
      Vi naziunger ber i dag om forsoning med seierherrene. Med forsoning mener vi ikke selvutslettelse, meningsunderkastelse. Vi er sikre på at flere og flere jøssinger og jøssingers avkom er på bølgelengde med oss taperbarn i mange spørsmål som angår Norge."
    • "Tøv om Ola Nordmann" i Aftenposten 27.8.07.
    • "Nazisme som besvergelse" i Aftenposten Aften, 7.11.07.
      "Jo lengre tid som går etter krigen mot ondskapen, den andre verdenskrig, desto større er behovet for å oppretthode moraldualismen : Forestillingen om de absolutt gode og de absolutt onde. Enhver anledning til å gå inn i nazismen, er en god anledning. Hamsun fungerer som kanal rett inn."
    • "Uforsonlighet" i Aftenposten 18.11.07.
      "Kristensionister er besatte av tanken om at verden går under, at vi lever i "endetiden". De blir også kaldt armageddonister, etter armageddon, det siste slaget før verden går under, og Kristus kommer tilbake. De får aldri nok av ondskap og krig for teologiske fortolkninger. Men de er ikke de eneste. Holocaustsenteret i Oslo ser ut å ha som mål og mening å opprettholde bildet av menneskers illgjerninger."
    • "Snart på tide med forsoning ?" i Aftenposten 21.1.08.
      "Fritz Moen tok på seg en annens skyld. Nå, etter at han er død, forsøker offentligheten å forsone seg med ett tyskerbarn. Når skal offentligheten forsone seg med deres mødre, tyskertøsene ?"
    • "Alternativt syn på helten Marshall" i Aftenposten 30.6.08.
      "I stedet for å søke forsoning mellom de stridende etter 1945, druknet han (Marshall) Norge og Vest-Europa med amerikanske dollar, med amerikansk business og konsumideologi. Alle forsøk på forsoning gikk derved i oppløsning." (...) "Tyskerunger og naziunger tør antyde at noe er psykisk og kulturelt uforløst i Norge, i Europa."
    • "Ikke så rart at NS-barn gikk til AKP" i Aftenposten 12.9.08
      "Jøssingene og deres barn har i 63 år drevet med demonisering av de norske nazistene, indirekte av nazifamiliene." (...) "Demoniseringen av våre foreldre gjør at vi aldri kommer fri fra historien. Foreningen av norske NS-barn har lenge oppfordret nordmenn til forsoning."
    • "Om NS-barna" i Bergens Tidende 26.9.08
      "Sæverud skriver om jøden Edgar Brichta at han kastet seg ut i de jublende folkemassene for å feire jødenes og Norges frihet i de første fredsdagene. Det gjorde han tydeligvis fordi hans jødeidentitet aldri sto i skyggen av noen naziidentitet." (...) "Han var hverken mentalt eller sosialt et NS-barn."
    • "Skyldpåleggelse" i Klassekampen 11.10.08
      "Ikke bare naziunger og tyskerunger har erfart at den skinnhellige godhetsideologien i Vesten driver med uthengning, sosial avvisning og kriminalisering av antatte fiender, fiender av systemet, fiender av menneskeheten. Ambulansesjåfør Erik Schjenken ble hurtig stigmatesert som rasist da han feiltolket situasjonen rundt en tilskadekommet farget mann. Jouralister som opererer som godhetsideologiens vaktikkjer, nøt da å kunne satanisere en hvit rasist. 'Rasist' er et ondskapsstempel, et stigma, akkurat som 'nazist'". (...) "Nazibarnas erfaring er at de som mest sverter andre, har svin på skogen. De har selv rasistiske tendenser som de undertrykker. Hvor mange yngre nordmenn skal 'godhetspolitiet' føre ut i depresjon ?"
    • "Naziunger lider fortsatt i Norge" i Aftenposten 27.12.08.
      "Seierherrene mente at ikke noe var galt med det norske rettsoppgjøret inntil 1995. Da fikk vi naziunger og tyskerunger offentlig unnskyldning av et samlet storting. Men hvordan gikk det med integreringen av taperungene ? Vi får stadige signaler om at den går dårlig. Vi takker derfor Erling Fossen fordi han i debattartikkelen "Ugler i den norske mosen" den 19. desember minner leserne om at noen fortsatt lider selv om "godheten" seiret i 1945."
    • "Norsk motstand mot forsoning" i Aftenposten 19.1.09.
      "Forsoning alene kan helbrede etterkrigskulturen med sine fortrengninger. Vil veteraner fra den riktige siden gå med på forsoning? Thomas Christian Wyller uttrykker sterk uvilje den 15. januar. Han gjør seg til talsmann for en slags veteranisme, en isme som skal ha skarp grense mellom det gode og onde, helst til evig tid."
    • "Seierherrenes museum" i Aftenposten 22.1.09.
      "Arnfinn Moland, Ivar Kraglund og Frode Færøy underslår kraften i debatten om Den andre verdenskrig i Aftenposten 19. januar der de fastslår sitt gode virke. (...) Men de unngår den såre fortellingen om krigen, den som roper etter debatt. Stortinget ga oss NS-barn og tyskerunger unnskyldning under fredsfeiringen i 1995. Freden brakte ikke frem bare helter, men også mennesker av hevngjerrig karakter. Her er debattens årsak."
    • "NS-barnas mange fluktruter" i Aftenposten 28.1.09.
      "Tausheten. Den verste fluktruten er nok tausheten. Den har de fleste valgt. Derfor er en debatt om krigen så viktig."
    • "Dyrking av ondskap" i Dagsavisen 7.5.09
      "Norsk presse har i etterkrigstiden hatt vaktbikkjer som passer på at nazisme forblir synonymt med ondskap, djevelskap. Journalisters svartmaling av mennesker har gjort de fleste naziunger tause."
    • "Kunstens frihet i Norge etter 1945" i Aftenposten 24.6.09
      "Kanskje Norge burde integrere utstøtte innen egen kultur, sånt som naziunger og tyskerunger, for å få litt fres på tidens debatt ? (...) Det er på tide å sette fingeren på et tema som kan kalles "frihetens råskap". Det er ikke lett å være fri i verdens frieste land."
    • Deltok som debattant under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig" i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Konferansen ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009.
    • "Driver med offerdyrking" - O.W.K. intervjuet av Geir Lid i Agderposten 19.9.09
      "Stiftelsen Arkivet i Kristiansand er et uforsonlighetens tempel hvor vinnersidens godhet etter Den andre verdenskrig skal holdes i hevd. Institusjonen bør fokusere mer på forsoning..."
      "O.W.K. var et av mange såkalte NS-barn som var til stede under seminaret med tittelen 'Er forsoning mulig ?' i regi av Forum for tro og livssyn i Kristiansand." (...)
      "Nå er kanskje tiden inne til at etterkrigs-humanismen utsettes for saumfaring. Det er ikke sikkert den har vært så human for alle. Jøssingenes historie er mangelfull."
    • "Motkultur", i Bergens Tidende 15.12.09
      "Tredje generasjon etter krigen angriper den norske konsensus-kulturen når det gjelder krigsfortellingen. Seierherrenes barnebarn kritiserer veterankulturen. På begynnelsen av året kritiserte Erling Fossen motstandsbevegelsens betydning. Han våget å gå imot Max Manus-dyrkerne. Høsten 2009 har Ingerid Hagen og Frode Fanebust angrepet seierherrenes behandling av taperne. De våger å gå imot hjemmefrontens offentlige retorikk.
      NS-etterkommere som føler at vi ikke får komme nok til orde på grunn av den plasskrevende konsensuskulturen, kan lene oss tilbake og se med forventning hvor dette fører hen. Vi er faktisk de som mest har båret nederlaget. Vi var påvirkelige barn den gang tumultene rullet over oss."
    • "Vestens skinnhellige sekularisme", i VG 21.1.10
      "En stor frihet har utkrystallisert seg i Vesten de siste tiårene : Retten til å håne religiøse mennesker, retten til å håne tradisjoner. Derved opplever de modernistiske massene menneskerettighetenes kvintessens : Frihet til å dyrke seg selv offentlig og globalt - på andres bekostning. Sekularismens tilhengere kaller det ytringsfrihet. (...) Det moderne sekulære samfunnet er ikke så vanvittig godt at det bør bli sosial ramme for alle jordens folk. (...) En gammel europeisk dyd synes i dag fortrengt : Det å vise respekt for anderledeshet."
    • "Samtaler om forsoning. Norge etter 2. verdenskrig", i Hotel Norge i Kristiansand den 11.9.10 i regi av Forum for Tro og Livssyn. Syv NS-barn deltok i samtalene.
    • "Folkloristisk nazisme" - Dagbladet 30.9.10
      "Den andre verdenskrig var en tragedie også for taperne. Det vil ikke seierherrene innrømme. Tragedie forutsetter mennesker. Men Lund og hennes moralhistorikere ser ikke mennesker blant nazistene. De ser bare djevler. Så enkel historiefortelling er selvsagt i ferd med å rakne."
    • "Åpenhet for NS-siden" - Fædrelandsvennen 22.11.10
      "Et annet tema som ligger nazietterkommere på hjertet er holocaust-hierarkiet. Kommunismen som våre foreldre prøvde å nedkjempe, står for flere sivile drap enn nazismen. Jødenes holocaust er en av flere under krigene i forrige århundre. Men et holocaust-senter som Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, har forutbestemt prioritering. Her har vi også et tabu som Fædrelandsvennen burde interessere seg for. Ingen avis ønsker seg lenger krigshistorie i svart og hvitt."
    • "Eystein Eggen" - nekrolog i Aftenposten 26.11.10
      "Flere andre-generasjon NS-ere ble frigjort fra historieklemmen takket være Eysteins utrettelige kamp. Vi klarte ikke alene å forholde oss til våre naziforeldre, til vår nærmeste historie, til oss selv, enda vi var blitt voksne. Vi var på flukt, vi var tause, skjønt vi var mange, mange flere enn tidens holocausthistorikere vil vite om. (...) Det er fortsatt vanskelig å være NS-etterkommer, iallfall hvis du ikke forakter de kontrarevolusjonære fra den store europeiske borgerkrigen 1940 - 45. (...) Seierherrene klarer ikke lenger å ignorere vårt arbeid for legitimering av to syn på den gamle borgerkrigen. Verdistriden fortsetter i Norge som i andre land."
    • "Nye generasjoner trenger reaksjonær historie" - Hamar Arbeiderblad 26.1.11
      "I 66 år har nordmenn levd under pisken av progressiv historieskrivning. Progressiv historie er historie som hyller seierherrene : amerikanerne og jøssingene. Det er korrekt historie. (...) Hvor ofte får vi bøker som 'Landsforræder?' utgitt i Norge ? Lang-Ree dokumenterer tankene, politikken, hverdagslivet, til hundretusener av nordmenn som ble avfeid som illegitime borgere etter 1945. Norge trenger i dag Lang-Rees dokumentasjon."
    • "Gøy med nazinavn" - Adresseavisen 1.2.11
      "Det som mentalt skjærer i denne settingen, er at det er gått 66 år siden krigen. Taperne er blitt demonisert i svært lang tid. Etterkommerne bør få lettet belastningene med historien, med nazistempling, med nazimoro og nazihån. De bør få tilgang til historien igjen, sin egen historie. Nazi-etterkommere bør altså få tilgang til media. Evig kriminalisering av historie er ikke helt god praksis i et demokrati. Hvorfor lar ikke Nergård noen slektninger av Neegaard få komme til orde? Det er faktisk nå tid for forsoning."
    • "Bare for arabere ?" - VG 18.3.11
      "Amerikanerne, engelskmennene og deres europeiske kollaboratører påsto at de frigjorde oss fra ondskap. I dag er Vest-Europa gjennomamerikanisert. Er vi frie borgere ? Millioner av nazi- og fascistetterkommere er tause på grunn av fredsbetingelsene, på grunn av tabuisering av vår historie. Det er på tide at også europeere frigjør seg fra amerikansk maktstruktur."
    • "Naziangst" - Hamar Arbeiderblad 29.4.11
      "Vi lever i hysterisk antinazistiske tider, har gjort det i 66 år. Etter så mange tiår burde det gå an å roe seg noe ned. Det burde gå an både å være frittalende naziunge og å være anstendig forsker med noe annet enn svart-hvitt syn." (...) "Å normalisere bildet, vil være å ta gleden fra de rettferdige humanistene og demokratene som nå styrer Norge. De rettferdige trenger naziangsten!"
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand, 30.4.11
    • "Naziststempling" - Hamar Arbeiderblad 4.6.11
      "Jeg elsker rasene, ønsker derfor å opprettholde dem. Jeg elsker fremmede kulturer, ønsker derfor å opprettholde gammel norsk kultur. Med andre ord går jeg for mangfold.
      Andre generasjon nazister er politiske dissidenter i Vesten. Vi er ikke plurikulturelle, raseløse globalistiske individer. Vi er konservative naziunger som tenker anderledes fordi vi har erfart humanismens bakside : En enhetstenkende ideologi som høvler ned anderledeshet."
    • "Etikk og moralisme" - Morgenbladet 17. - 23. juni 2011
      "Morgenbladets «etiker» fremstår som en typisk amerikanisert jøssingideolog når han skriver om «den utbredte enigheten» og «den rådende historiefortellingen». Dette er maktbegreper brukt hyppig av tidens materialistiske globalister. Det er denne enhetsideologien som vi andre generasjon nazister kjemper imot. Slik har våre slekter kjempet imot modernistisk reduksjonisme til alle tider. Menneskene trenger fortidsvitner. Vi er ikke individer uten historie og historielojalitet, slektslojalitet – slik modernistene og Morgenbladet ønsker det. Europa trenger konservative nazietterkommere mer enn noensinne."
    • "Sosialdemokratisk tenkning" - VG 4.9.11
      "Å anklage argumenter for å være konspirasjonsteorier er en type krigsretorikk. Nå har sosialdemokratene vært i krig med nazister og foreldreloyalt naziavkom i over 65 år. I denne tiden har de selv brukt konspirasjonsteorier : Naziene ville erobre hele verden og drepe alle jøder og alle ikke-hvite raser. (...)
      Mange nazietterkommere savner fortsatt den påståtte humanismen. Sosialdemokratisk makt betyr evig bruk av konspirasjonsstempling av meningsmotstandere, evig bruk av satanisering av anderledestenkende."
    • "Problematisk offentliggjøring av nazibarn ? - Dagbladet 26.10.11
      "HADDE DET vært noe tæl i etterkommerne av seierherrene, hadde de for lengst arbeidet for forsoning mellom jøssing- og nazifamilier.
      Ekte forsoning forutsetter offentliggjøring av alle dokumenter. Nå venter vi på navnelister over nazistene, for sunnhetens skyld, for forsoningens skyld."
    • "Bør ikke fremstå som bare ofre" - Aftenposten 29.2.12
      Siste avsnitt ble fjernet, noe som gjør tittelen uklar. Her følger avsnittet :
      "Forbrytelser ble begått på begge sider - som alltid når det gjelder kriger. Også jødene deltok i oppspillet til andre verdenskrig. Det vet de godt og bør derfor unngå seremonier hvor de fremtrer som rene ofre. En ekte dialog kan bare oppnås hvis vi forsoner oss med oss selv og med hverandre."
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Arbeidsseminar for forsoning etter 2. verdenskrig - med særlig vekt på NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge, Grosås Retreatsenter 8.- 10. juni 2012
    • "Ikke enten gode eller dårlige" - Fædrelandsvennen 13.6.12
      "Andre generasjon NS-barn er tidsvitner fra etterkrigshistoriens rettsoppgjør og pågående demonisering. Kanskje vi nå bør inviteres til å fortelle..."
    • "Nazisme meg her og nazisme meg der" - Trønderavisa 12.7.12
      "Man blir ikke verdensmester i godhet av å gjemme en nazibauta. Man blir heller ikke god av å fremme ondskap hos taperne av 2. verdenskrig. Man kan snarere bli litt god av å tenke forsoningstanker når det er gått 67 år."
    • "Med jøssingene på nakken" - Vårt Land 7.8.12
      "Europeisk kultur består av en kamp mellom modernistiske og konservative idealer, mellom eksperimentelle og tradisjonelle mennesker. Jøssingene har lenge nok oversett det positive i denne kampen. De har i stedet ruset seg på gammel seier og brukt verdenskrigens tapere som søppelkasse. Forsoningssøkende menn som Harald Tveit kan redde oss fra godhetsekstremister."
    • "Menneskedjevlene og de frelste" - Trønder-Avisa 15.8.12
      "De færreste skiller i dag mellom nazisme og NS. Begge begrep er mettet av ondskap. Problemet for oss nazietterkommere er ikke å søke et skille mellom norsk og tysk nazisme. Problemet er å komme fri fra ondskapsarven. Uansett ondskapsbetegnelse. Vi NS-etterkommere har all grunn til å føle oss solidariske med tyske nazietterkommere."
    • "Biskopens forsoningsprosess" - Vårt Land 16.8.12
      "Den andre verdenskrig har blitt en uforløst krig siden seierherrene har skapt et kunstig skille mellom gode og onde europeere og nordmenn. Slik fortsetter seierherrene krigen på et intenst mentalt nivå.
      De fleste burde forstå at det er umulig for naziunger å leve normalt når de er stigmatisert som barn av rene djevler."
    • "En folkefiende", i regi av Rimini Protokoll - Nasjonaltheateret 23. - 25.8.12
      Presentasjon en og to på hjemmesiden til Rimini Protokoll
      (Som én av hundre "representanter for Oslo" by, sa jeg følgende : "Jeg er folkefienden. Jeg tilhører nazimiljøet som sønn av nazister. Jeg synes synd på innvandrerne som er kommet til et land infisert av amerikansk liberalistisk materialisme. Innvandrerne risikerer å miste sin egen kultur.")
    • "Den norske kirke har våknet" - Vårt Land 27.8.12, intervjuet av Christian Nicolai Bjørke
      "Faren til Ole Wilhelm Klüwer (66) konverterte til katolisismen i fangeleiren.
      - De katolske prestene oppsøkte djevlene, mens de protestantiske prestene trakk seg ut, sier Klüwer, som en forklaring på farens valg. (...)
      Etter at faren kom ut av fengselet, fikk familien arbeid og bosted ved St. Dominikus kloster i Oslo. Ole Wilhelm og broren fikk gratis skolegang på St. Sunniva skole.
      - Det var viktig for en familie med dårlig råd. Jeg har i etterkant skjønt at det var mengder av naziunger som gikk på den skolen etter krigen, sier Klüwer.
      Han er katolikk den dag i dag, men mener at Den katolske kirke har lukket seg når det gjelder nazihistorien.
      Derimot har han deltatt sammen med medlemmer av Den norske kirke på forsoningskonferanser i Kristiansand og sett biskoper engasjere seg i debattspaltene om NS-barn i Vårt Land de siste ukene."
    • "Sannheten er nådeløs" - Adresseavisen 26.10.12
      "Gunnar Okstad skriver det den 23.10. i forbindelse med utgivelsen av Eirik Veums bok "Nådeløse nordmenn". Okstad tenker verdenskrigen i svart-hvitt, slik alle jøssingbarn har lært det på skolen. (...)
      Den store europeiske borgerkrigen i forrige århundre var nødvendigvis nådeløs, grusom, moralsk fordervende. Det sto om nedarvet kultur kontra globalistiske makt-ismer : kommunisme og kapitalisme. Familier, samfunn og land delte seg i to, prøvde å eliminere hverandre. (...)
      Hva er det som forvolder skyldfølelse og angst bedre enn minimalisering av virkeligheten, taushet og mental satanisering ? Åpenhet og sannhet skaper det motsatte. Etterkrigskulturen har vært og er et mareritt for nazi-etterkommerne.
      Sannheten om krigen og krigens konsekvenser er ikke nådeløs. Sannheten skaper fotfeste."
    • "Det norrøne idealet til NS-erne" - Morgenbladet 9.11.12
      "Vi får trøste oss med at det globalistiske idealet i dag føres videre av anti-nazistene. Humanistene med sitt globale perspektiv kjemper for saken.
      Eller, kanskje vi trenger en gjenoppvekking av det norrøne idealet? Et globalistisk verdensstyre vil ganske sikkert mangle respekt for det partikulære. En ny verdenshumanisme kan bli en mastodont med maktglede på få hender."
    • "Norges skjulte historie" - Agderposten 14.11.12
      "Som nazisønn, akkurat som Bjørn Westli, mener også jeg det er viktig at nye generasjoner får tilgang til det ukjente. Men det er også viktig å gi ettertiden forklaring på hvorfor tapersiden skjulte og skjuler. Og det er viktig å bli kjent med vinnersidens politiserte historieskrivning. Forklaring rundt det dobbelte spill lar Westli ligge, dessverre.
      Det fantes og det finnes mentalt sett to «Norger». Det arkaisk-nasjonale Norge forsvant i 1945, og vi etterkommere har opplevd «vårt land» som illegitimt, fordi seierherrene har fordømt det som kriminelt.
      Forfatteren og nazibarnet Eystein Eggen snakket om «det sunkne land». Nå uttrykkes det nesten glede når gamlelandet gjenoppdages i pressen. Men hver nye opplysning blir også et tilleggsargument for kriminalisering og et fornyet sår hos naziungene. (...)
      Verken Westli eller avisa diskuterer selve krigens parallellitet. Nye generasjoner blir stadig oppdratt til å plassere råskapen hos nazikjemperne og humaniteten hos de allierte. En slik fordreining av historien, slik svart-hvitt historie, er moden for revisjon."
    • "Slik han ser det", et intervju pr. epost med OWK av Thomas V.H. Hagen - Nytt Blikk, Årsskrift fra Stiftelsen Arkivet, november 2012
      "Hvis mye har forandret seg i det norske samfunnet siden krigen, har situasjonen forverret seg for naziavkommet. Sosialdemokratiet har utviklet seg til å bli en enhetskultur. Det virker som om denne enhetskulturen/godhetskulturen er tuftet på sannheten om hakekorset, sannheten om solkorset. Når sannheten om de andres ondskap er tydeliggjort, blir seieren til sosialdemokratene enestående og overveldende. Etterkrigskulturen er tuftet på svart-hvitt historie. (...)
      Det viktigste er at NS-barna står frem, tydeliggjør seg selv og sine meninger. Hvilke meninger de har, er ikke det viktigste. Det farligste for deres mentale helse er tausheten, uklarheten, unnvikelsen. (...)
      Jeg ønsker ikke at innvandrere skal lide samme skjebne som oss selv : Bli hjernevasket, mentalt terrorisert, tvangsamerikanisert, individualisert for å tilfredsstille kapitalismens oligarker. (...)
      Norge trenger lange linjer i historien. Gamle familier har et ansvar for å gå imot tidens modernistiske individdyrking, en dyrking som har til hensikt å pulverisere historiske samhørskulturer. Etterkrigshumanismen trenger motstand, og jeg som er av nazislekt, har glede av å tilby meg som grums i mainstreamdiktaturet."
    • "Sprikende oppfatninger av krigsbarna" - Agderposten 20.11.12
      "Jeg frykter likevel at Engelskjøn har gått i en felle - holocaustfellen. Holocaust-dyrkerne vil at nazietterkommerne skal bære evig skam. Tyskland skal til evig tid betale Israel for holocaust, med ganske store årlige summer og en ubåt i ny og ne.
      «Barn daler ned fra himmelen», skriver Engelskjøn. Med det vil han si at vi er fri for fortid og skam, da unntatt holocaustskam."
    • "Fra sjokk til forsoning" - svar (6.12.12) til debattinnlegg av Jan Kløvstad i Agderposten 30.11.12
      "I Jøssing-Norge er man ikke vant til slike antihumanistiske meninger; her skal alle gå i takt, alle skal bukke for krigens seierherrer og alle skal hate nazister. (...)
      67 år etter krigen må det være lov til å være anti-jøssing, altså antihumanist, når etterkrigshumanismen har mistet sin humanitet, selv om det sjokkerer konsensusmenneskene."
    • "Ensrettende verdenshumanisme" - Dagbladet 21.12.12
      "En verdenshumanisme er et falsum fordi den ikke inviterer til sunn opposisjon. Naziondskap som sivilisasjonsgrunnlag og som forestillingskulisse er et ensrettingsknep. Seierherrene trenger tapernes historie vel så mye som taperne selv. Er forsoningstanken gått ut på dato i Vesten?"
    • "Alt var mye bedre før" - Vårt Land 8.2.13
      "Vi som er av naziherkomst, er en til dels smadret del av Norge. Vi er den fortapte generasjon, som forfatteren Eystein Eggen kalte det. Vi ble nemlig satanisert sammen med våre foreldre da freden brøt løs i 1945. De færreste av oss har våget å si offentlig hvem de er. Vi har vært utsatt for folkedemokrati og moderne humanisme. (...)
      Jeg er takknemlig fordi jeg hadde foreldre som var nazister. Jeg ble varmet av deres kjærlighet og lærte å kjenne kjærlighet fra en svunnen tid. Jeg lærte respekt for vårt lands historie. Jeg lærte verdien av å opprettholde idealer fra slektens dyp. Jeg lærte å sette pris på alt det som modernistene avskyr. (...)
      Vesten har blitt et «godhetsimperium» som ikke evner selvkritikk. En forsoning mellom europeiske tradisjonalister og modernister kan være veien å gå."
    • "Nok selvskryt fra seierherrene" - Aftenposten 19.3.13
      "I dag er 20-tallshistorie sauset inn med moralisme. Alt går i svart-hvitt. Amerikanerne førte en god krig. Nazistene og fascistene en ond. Hollywood har kvernet på denne «sannheten» i hele etterkrigstiden. (...)
      Svart-hvitt historieskrivning, uendelige fortellinger med seierherrenes selvskryt, amerikansk-sionistiske politiske manipuleringer over hele kloden vekker mer og mer kritikk. Hvem orker å leve i en vedvarende konsensuskultur? Konformitetspresset må erstattes av forsoningstenkning."
    • "Forsoningen utsettes" - Aftenposten 2.4.13
      "Men det har dessverre blitt slik etter at holocaustsentrene ble templer for pro-jødisk moralisme, først og fremst blant ikke-jøder. De som tjener på det, er seierspartiene, for eksempel Arbeiderpartiet i Norge. Det har gått politikk i bruken av holocaust. Slik politisering utsetter etterlengtet forsoning."
    • "Historien har tatt slutt" - Aftenposten 8.4.13
      "Med ensidig dødsdyrkning som politisk maktmiddel har historien tatt slutt her i Vesten. (...)
      Klarer ikke etterkrigsdemokratiet og sionismen seg uten ondskapsdyrkelse?"
    • "Legger sten til byrden for NS-barna. NS-barnas talsmann, Ole Wilhelm Klüwer, maner til forsoning, men fremmer selv ytterliggående holdninger på flere nettsider, hevder Jan Kløvstad" - Kløvstad, Klüwer, Westlie og Terje Emberland intervjuet for Aftenposten av Ulf Andenæs 29.4.13
      "Ubehaget ved å snakke om disse tingene har ført til at få har holdt ut. 98 prosent av NS-barna er tause. Jeg uttaler meg ikke på vegne av dem; i høyden er jeg talsmann for meg selv og vår lille klubb. (...)
      – Hva som nå opptar meg, er at jo lengre tid som går etter krigen, desto mer ensidig blir fremstillingen av den, desto mer tegnes i svart og hvitt, ikke minst gjennom alle holocaust-sentrene som er opprettet. Nyansene forsvinner, bildet av NS-folkene forpøbles mens antinazistene blir heltedyrket. Det stenger NS-barna ute fra forsoning, hevder Klüwer. (...)
      – Både Klüwers og Stridsklevs gruppe legger sten til byrden for NS-barna, fordi de fremmer ekstreme standpunkter som andre NS-barn ikke deler, sier Westlie til Aftenposten. (...)
      – Jeg håper at et nettverk kunne bli opprettet av NS-barn som klart og tydelig tar et oppgjør med hva nazismen sto for, tilføyer han.
      – Et slikt forum ville jeg hilst velkommen, sier Terje Emberland, forsker ved Holocaustsenteret.
      – Hos Klüwer merker jeg hele tiden et tvetydig forhold til arven fra NS. Han har plassert seg langt ut på en grumsete ytterfløy med de ideer han uttrykker. Om en forsoning skal ha mening, må det forutsette innrømmelse av skyld hos dem som trådte feil, fremholder Emberland."
      (Ulf Andenæs lar oss komme til orde. Oppslaget er tydeliggjørende. Emberland, som Holocaustsenterets representant, uttrykker det viktigste : Ingen forsoning før nazikrapylet legger seg flatt og logrer med halen for holocaust-pampene. Men det er forsoning som seierssnøft.
      Holocaustsentrene rundt i Europa har en altfor stor rolle i kulturen. Vi ser frem til dannelsen av antiholocaustianske kultursentra slik at historie i svart-hvitt blir brutt opp og tillater nyanser. Det må Emberland og alle de andre holocaustianske akademikerne tåle og ønske velkommen - i et demokrati.
      Finnes det andre veier mot forsoning enn via nyanser og balanse ? Den norske stat pøser inn penger i holocaustsentrene som kun driver med svartmaling. Hvis Norge ønsker fred og forsoning i en farlig verden, burde staten la det dryppe litt på naziungenes organisasjoner. Er vi ikke en del av Norge ?)
    • "Holocaustsenteret ønsker ingen forsoning" - VG 9.5.13
      "Vi naziunger føler at holocaustsentrene vil alt unntatt forsoning. Deres agenda synes å være konstant satanisering.
      Hva med å finne historieperspektiv som søker den grå virkelighet ? Hva med å søke parallellismene i kriger og konflikter - i stedet for å dyrke svart-hvitt historie ? Ja, hva med å bryte ondskapsdyrkelsen ?
      Da trenger vi en motpol til holocaustsenteret."
    • "Illegitime nazietterkommere" - VG 4.6.13
      "Det kan virke som om naziunger har kniven på strupen i 2013. De må ta avstand fra foreldrene før de får slippe inn i sosial varme. (...)
      De to foreningene har ikke fulgt media-oppropet til Westlie om å 'ta avstand', å 'beklage', å 'frigjøre oss fra skyggen'. Tvert imot har vi respekt for våre foreldre. De kjempet i en annen tid. Vi elsker dem. Selvsagt er vi ikke enige i alt som foreldre kan ha gjort gjennom livet. Men når det gjelder deres motstand mot kommunister og råkapitalister i den store verdenskonflikten i forrige århundre, er vi som utgjør kjernen i Foreningen av norske NS-barn fulle av forståelse. (...)
      Vi er de illegitime. Politikerne vil ha oss naziunger tause, tafatte og medgjørlige for fortsatt å kunne modernisere Europa. Har Europa godt av slik undertrykkelse av konservative medborgere ?"
    • "På tide at vi naziunga får slippe til. Familien Klüwer ble jaget fra Nordstu Koppang Gård etter krigen" - OWK intervjuet av Gunnar Østmoe for Østlendingen 25.10.13
      "Ungdomskompisene Erling H. Samuelsen og Johan Wilhelm Klüwer sto på hver sin side under andre verdenskrig. Den ene tapte alt, den andre vant alt. Absolutt alt. For eksempel Nordstu Koppang Gård.
      – Våre foreldre satt med tappede krefter, var tomme og uten initiativ. Min far var en motløs og bitter mann. Uten ro, uten livsglede. De følte seg svært urettferdig behandlet og ble sorgfulle og sinte både på egne og våre vegne. Fordi verken de eller vi etterkommerne noen gang ble hørt. De fleste har tiet for å få fred. Men hvilken fred har de egentlig fått, spør Ole Wilhelm Klüwer.
      Lektoren og nazibarn-forkjemperen mener at samfunnet nå må lempe på -ismene og sort/hvitt-forestillingene. Han etterlyser åpenhet og krever at alle skal komme til orde med sine meninger uten å bli stemplet."
    • "Gode og onde NS-barn?" - Vårt Land 4.12.13
      "Da Eystein Eggen og jeg startet Foreningen av norske NS-barn i 1991, den første av sitt slag i Europa, var det ikke for å repetere et nederlag. Vi kalte oss ikke NS-barn for å underkaste oss NS-bevegelsen som knapt fantes mer, annet enn som veteranbevegelse. Vi kalte oss det fordi vi var møkk lei ordets sataniserende innhold og effekt, også brukt mot etterkommerne. Vi ville avstigmatisere stigma-ordet. Smarte hoder vil si at vi ikke har greid det skvatt."
    • "Forsoning eller tilgivelse ?" - Vårt Land 11.1.14
      "Men hvis det er slik at naziforeldrene våre til evig tid skal være representanter for verdens verste ondskap, er det ikke lett for avkommet å føle lettelse ved prosjektet til Wagle. Mange forstår at det er vanskelig å leve med diagnosen «djevelunger».
      Så lenge biskop Wagle opererer med våre foreldre som bestialitetens representanter, er det greit at han opererer enveiskjørende, uten dialog. Det er nok en stund til at jøssingsamfunnet ønsker forsoning med taperungene – på et dypere og mer ekte plan. Holocaust er blitt en religion i Vesten, en bærebjelke for Vestens demokratier. Holocaust krever onskaps representanter.
      Når Vestens politikere får evne til selvkritikk som inkluderer kritikk av holocaustdyrkningen, er veien mot forsoning realistisk."
    • "Andre verdenskrigs djevler i Norge" - Tidens Krav, 16.1.14
      "At krig er krig og at ondskap dyrkes parallelt og symmetrisk blant krigsdeltagerne, er ikke noe holocaustianere bryr seg om. Hos dem skal det dyrkes frem gode seierherrer og djevelske tapere, som i gamle western-filmer der indianere fremstilles som dyr. (...)
      Offentliggjør Nasjonal Samlings medlemslister! Det må være et krav i en nødvendig forsoningsprosess. La oss naziunger få tilgang til alle arkiv som angår våre foreldre! Drypp av navn nå og da etter holocaustianernes forgodtbefinnende skaper angst og er simpelt eksempel på politisk herskerteknikk. For holocaustdyrkning er politikk. (...)
      Er holocaustdyrkning demokratisk? Nei, den er udemokratisk hersketeknikk. Vi ser frem til sant demokrati i Norge og i Vesten – hvis sant demokrati finnes da."
    • "Måk ut alle lister !" - Stavanger Aftenblad 26.3.14
      "Guri Hjeltnes, direktør ved Holocaustsenteret, kritiserer et forlag for å offentliggjøre navn på norske nazister. Den retten forbeholder de seg selv. (...)
      Men tilbake til oss naziunger i 2014 – er det så grusomt å bli kjent med historien, både jøssingenes og våre naziforfedres? Det er vel snarere slik at hysj-hysj stilen som råder, øker nazietterkommernes angst. Slik angst er politisk nyttig for venstresiden, for hvor mange naziunger tør å være konservative? Jeg stemte selv på SV i alle jubelårene til sekstiåtterne. (...)
      Måk alle lister ut! Få frem fakta, slutt å leke gjemsel med oss naziunger!"
    • "Vi trenger flere versjoner" - Stavanger Aftenblad 11.07.2014
      "«Den andre versjonen av krigen», er tittelen i en bokomtale i Aftenbladet i går, 10.7, skrevet av Sven Egil Omdal. Etter 69 år – er det da slutt på ensidigheten?
      Det er godt at det finnes slike som Ståle Solberg Skjæveland som har skrevet om sin far og andre slektninger på NS-siden – og fått boken «Mairegn» utgitt. (...)
      Vær så snill, slutt å brenne dokumenter fra vår gale side. Demokratisk historie trenger flere versjoner!"
    • "Norsk selvhat" - Dagbladet 26.08.2014
      "Norsk kulturpolitikk etter krigen har bestått av 1) nazihat og 2) seierherreskryt. Man kan snakke om kulturell renselse, eller kultur som kaustisk soda. Nordmenn var både tyskvennlige og engelskvennlige, da som nå. (...)
      Nordmenn har trodd og tror fremdeles at nazihat skaper god kultur, at nazihat gjør etterkrigskulturen glad og vital. Derfor har Blindernlærerne fråtset i nazikrafs, nazisurfing og nazistempling. Men samtidig har de drevet med naziminimalisering for slik å maksimalisere seieren til de få. Med virkelighetstilsløring har de vært med på å bygge opp selvhat og antivitalisme i befolkningen. (...)
      Men hva med litt familieforsoning og historieforsoning? Hva med litt egentlighet og frodighet i «naziforskningen» og i kulturbyggingen ? Som vel vites er mange naziunger passivisert og deprimert av etterkrigskulturen og dens talsmenn. Går det i dag an å se gamle fiender som mennesker ?"
    • "Nazifamilier er også ofre" - Vårt Land, 15.09.2014
      "Vi er ofre for tro fordi Holocaust er blitt dyrking av døden. (...)
      Akkurat som abortprotestanter er avvikere i det frihetsideologiske Norge, er naziunger avvikere på grunn av våre foreldres rolle som ondskapsbærere. (...)
      Noen av oss tror på forskjell mellom dem og vi i en modernistisk definert likhetsverden. Det skal ikke modernistiske demokrater ha noe av. Derfor har vi levd under utfrysing og familiesatanisering i 70 år. (...)
      Den rådende sekulære seierherreideologien etter 1945 som preker frihet, utelukker frihet for stammehistorie og stammevern, slik indianere og samer faktisk har. Oftestad har et skarpt syn på meningenes fordampning i et kosmisk-politisk likhetskrav."
    • "Kjærkomment angrep på tidens legitime hatere" - Dagbladet, 22.10.2014
      "Forfatteren Peter Handke blir lagt for hat av det anti-fascistiske Norge. Han er per definisjon nazist eller fascist når han går i begravelsen til folk som Slobodan Milosevic. Mange naziunger har vel ikke våget å gå i begravelsen til egne foreldre nettopp av den grunn. (...)
      Et godhetsdiktatur som Norge kan tillate seg alt av sensur og menneskeforakt - fordi etterkrigs-nordmenn er selvdefinert som gode. Folk som går i gale begravelser og som er barn av verdenshistoriens verste, er ikke folk. De er djevler eller djevelunger. (...)
      Kan vi naziunger snart få rett til å tenke vårt om virkelighetens Norge? Kan også den anti-totalitære pressen åpne seg litt mer opp og la oss få være nordmenn på linje med jøssingbarna ? Knausgård er en knupp som ser mennesker der så godt som alle bare ser djevler."
    • "Nazisme som ondskapsdyrking" - Klassekampen, 1.11.2014
      "Hvis noen er så dumme at de har nazier i familien, kan de velge mellom to strategier: Aldri nevne dem eller pøse på med svartmaling. Da blir også naziunger humanister.
      Noen mener at det ikke er bra for et samfunn å ha store innslag med tause, mentalt fortrengte innbyggere. Det blir krøkkete humanister av nazietterkommere som fortrenger sitt opphav. Skikkelige humanister påberoper seg jo mental frihet, godhet og sunnhet. (...)
      Vi blir ikke ferdig med nazismen – for den skal dyrkes evig, er budskapet fra de humanistiske holocaustsentrene. Blir vi da noensinne ferdige med nazistene i vår nære familie? (...)
      Humanistene driver og gjenoppdager nazister i det uendelige for å skape angst og skam hos nordmenn, og særlig hos etterkommerne. De selger godt med bøker, filmer og fortellinger når atmosfæren er dyster. Og outer’ne blir anerkjent som tapre."
    • "De skamfulle og derfor usynlige" - Vårt Land, 4.12.2014
      "Foreldrene våre får stor oppmerksomhet i førjulstiden med siste bind av Eirik Veum som offentliggjør og tydeliggjør våre foreldres ondskap. I og med at de gamle nazistene i dag stort sett er døde, kunne også Veum kanskje ha vinklet litt av stoffet mot etterkommerne. (...)
      Er det ikke nettopp på grunn av sataniseringen av vårt opphav at de fleste naziungene prøver å forholde seg usynlige, at de har valgt taushet som livsmotto? Rimehaug må gå dypere i NS-barnsaken. Han må forstå skammen som resultat av foreldredemoniseringen. (...)
      Som man vet er naziungene, altså 2. generasjon, for det meste pensjonister i dag. Det har jo min santen gått 70 år uten forsoning. Om våre foreldre risses inn som djevler i demokratiets historiebøker, trenger avkommet forsoning."
      (Se Rimehaugs svar under "Rimehaug", nesten nederst i bibliografien.)
    • "Glad for at døren åpnes" - Arnfinn Mauren intervjuer Klüwer for Aftenposten og Bergens Tidende, 29.12.2014
      "Ved årsskiftet åpnes arkivet etter landssvikoppgjøret. Det kommer til å vekke ulike reaksjoner blant dem som arvet skammen. (...)
      -Hva tror du åpningen av arkivet vil føre til?
      -Jeg håper det skal bidra til å gi et mer helhetlig perspektiv på det som skjedde. Samtidig håper jeg at det kan skake opp denne tausheten som har hersket, og at arkivet kan føre til at folk søker informasjon – og ikke lukker seg inne. (...)
      Etterkommerne etter medlemmer av Nasjonal Samling har ofte reagert på en av tre måter: De har enten lukket døren fullstendig, for evig – eller så er de blitt innbitte antinazister og har hugget løs på sine foreldre, i et forsøk på å distansere seg mest mulig fra dem. I tillegg er det de som kanskje uten å ta hensyn til tidsdimensjonen vil forlenge politikken til Nasjonal Samling. (...)
      -Mange etterkommere vil ikke ense åpningen av arkivet med en tanke. Det er trist. For at tredje og fjerde generasjon skal våkne, er det nødvendig med oppmerksomhet rundt dette. Besteforeldrenes historie må frem i lyset; ikke nødvendigvis for at vi skal forsvare det de gjorde, men for at den skal bli akseptert som en del av norgeshistorien."
    • "-Kan føle seg uthengt av offentliggjøring" - Knut-Øyvind Hagen intervjuer bl.a. Klüwer for NRK Hedmark og Oppland, 31.12.2014
      "Arkivene fra det store landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig er offentlige fra 1. januar. NS-barn Ole Wilhelm Klüwer mener det er på høy tid, mens andre frykter at offentliggjøringen vil bli for mye. (...)
      – Det er på høy tid. Fordi taushet gagner ingen. NS-barna lider under sannheten, det samme gjør den historisk sannheten og det norske demokratiet. Det norske demokratiet etter 1945 blir på sett og vis udemokratisk, så lenge man har klart å skremme så mange mennesker til taushet.
      Men hans egne foreldre var ikke blant de tause når det gjaldt å kommunisere at de hadde sympatisert med tyskerne.
      – En ting jeg er veldig glad for, er at mor og far var veldig tydelige på at de hadde vært nazister. De hadde ikke et filter som de gjemte seg bak. Og når noen har vært med på historiens brytninger, er sannheten og direktheten fra de som var involvert, befriende.
      Og Ole Wilhelm Klüwer fikk en høyst original oppvekstarena: Et kloster.
      – Da far kom ut fra fengselet i 1949-50 så hadde vi mistet vår gård i Koppang (Østerdalen), deretter prøvde han seg som skomaker, men det var ikke noe å leve av. Så mamma skrev til katolikkene og spurte om det var hjelp å få der, i klosteret. Jeg og broren min fikk gratis skolegang på St. Sunniva.
      Han mener de slik fikk en bedre oppvekst enn mange andre barn i samme situasjon.
      – Her var det friere forhold enn for mange andre NS-barn og familier. Mange bodde tett på de politisk korrekte og ble tvunget til taushet for å spare barna for mobbing. (...)
      NS-barn Ole Wilhelm Klüwer mener at alle burde engasjere seg når et så stort og myteomspunnet tema blir løftet frem, og sannheten om rettssakene blir stilt ut. (...)
      Samtidig mener han at det har vært vel så berikende å ha samtaler med andre NS-barn, som å lese rettspapirer skrevet av jurister som iblant hadde dårlig tid.
      Han er dessuten krystallklar på man en gang for alle må sørge for at den helhetlige fortellingen om krigen blir mer sannferdig.
      – NS og krigen i Norge har blitt beskrevet som en kamp mellom det gode og onde i gammel Hollywood-stil. Man må menneskeliggjøre de som har vært umenneskelige. Det er 70 år siden nå, Gud har dømt dem som skal dømmes. Nå er det på tide at vi finner menneskene på den gærne siden, og får drive litt kritikk mot dem på den rette siden, da blir historien vår mer sann."
    • "Landssvikarkivet åpnes for alle" - Knut-Øyvind Hagen intervjuer Klüwer på P1 Morgen fra Hedmark og Oppland, kategori nyheter, 31.12.2014
    • "Etterkommernes tur" - Klassekampen, 8.1.2015
      "Vi naziunger har fått overført så mye skam at de fleste av oss er tause og usynlige fortsatt etter 70 år. Hva kan gjøres?
      Jeg ber myndighetene stable sammen midler for et dokumentasjonssenter for nazietterkommerne. Våre foreldre utgav bøker på egne forlag etter soningsårene. De bør samles og være lett tilgjengelige. Vi naziunger har også våre historier. De færreste er blitt fortalt og publisert. (...)
      Forsoning er krevende. Våre foreldres mapper er redigert av seierherrene. Nazistene var forhåndsdømte. Og vi unger føler oss mistenkeliggjort hvis vi rører ved familiehistorien. Avkommet bør også få pakke seg ut – på egne premisser."
    • "Landssvikarkivet med Hans Fredrik Dahl" - Klüwer intervjuet av Kjell Pihlstrøm i NRK Radio P1+ kl. 12.30 - 13.30, "Radiokontakten", 14.1.2015
    • "Forsoningsfellen" - Vårt Land, 27.1.2015
      "Sannhet og rett er jøssingenes historieskrivning i svart hvitt. Gammelnazistene kom ikke til orde så lenge de levde. Nå er det vi barna som skal holdes vekk ved taushet eller formynderi. Veums bøker er svartebøker fra landssvikoppgjøret der alle våre foreldre var forhåndsdømte.
      Naziungene er skremt og kvalt av jøssing-godhet 70 år etter krigen. Da burde Vårt Land tenke lure tanker for å få dem i tale. Landssvikarkivet viser at det var flere NS-ere i Norge enn det historiebøker har skrevet og lærere har fortalt. (...)
      Jeg tror NS-barns frie fortellinger i norsk presse er veien å gå for å komme til sann forsoning. Nazistene var også mennesker."
    • "Hvorfor ikke la oss komme til orde ? - Haugesunds Avis, 26.2.2015
      "Inntil 1989 var det ikke like lett for de holocaustdyrkende sekstiåtterne å ture fram. Amerikanerne benyttet tusener av nazier fra 1945 og framover for å demme opp mot kommunistfaren. Amerikanerne fortsatte der Hitler ble stoppet. Men etter 1989 ruler sekstiåtterne. De forskjønner egen kommunistisk fortid ved å omskrive den kalde krigen og gjøre kommunistene til humanistiske helter – fordi de nedkjempet nazistene.
      Vi lever i en høl-i-hue-historie-logikk.
      Nå til holocaustene i forrige århundre: Nazi-Tyskland drepte 21 millioner. Sovjet drepte mellom 39,5 og 62 millioner. Maos Kina mellom 45 og 80 millioner. Tallene er hentet fra Steve Montgomery og Steve Farrell: «Politically Correct Butchers of the 20th Century». Det finnes altså flere holocauster i det 20. århundre."
    • "Er godhetsdyrking viktigere enn forsoning ?" - Drammens Tidende, 17.4.2015
      "Nils Johan Rønniksen uttrykker nok det som de fleste av hans generasjon anti-nazister mener og føler : ”De fikk som fortjent” (14.4.). Nazistene sto for ondskap mens motstanderne var gode helter.
      1. Andre verdenskrig var ikke en krig mellom godhet og ondskap. Europeerne kjempet om samfunnsordning og livsstil i en tid med gryende samfunnsendringer og med massekommunikasjon. De som var moderne innstilt, ville ha kommunisme eller kapitalisme. Antimodernister, eller nazister/fascister, ville opprettholde et europeisk mangfold som berodde på fortidsfellesskap og kulturegenart.
      2. Når det gjelder massedrap, altså ondskap, leder kommunistene an.
      3. Når det er gått 70 år etter konflikten, bør mental knebling opphøre. De ”onde” må få komme til orde.
      4. Det er ikke særlig demokratisk å stigmatisere og drive med ondskapsdyrkning når det er gått så lang tid.
      5. Et folkefellesskap som det norske trenger forsoning etter konflikt.
      6. I globalistisk tenkning bør også forsoning være et ideal. Det globale fellesskapet bør ikke opprettholde skamfølelser og angst hos folkegrupper fordi noen seierherrer synes det er kjekt.
      7. Tidens rådende humanist-ideologer krever kontroll over alle kulturer. Slike krav minner meget om diktatur.
      Vi er alle barn av vår tid og barn av våre foreldre. Det oppstår lett steile fronter. Derfor er kommunikasjon sunt."
      Svar på dette innlegget fra Rønniksen den 18.4. finnes nederst i bibliografien under navnet Rønniksen.
    • "Sataniseringen av naziungene" - Drammens Tidende, 21.4.2015
      "Nils Johan Rønniksen bekrefter det jeg som naziunge fryktet : Jøssingene står steilt og vil ikke ha noen forsoning – selv ikke etter 70 år. Han slår fast : «2. Verdenskrig var en kamp mellom det gode og det onde.» (18.4.) (...)
      Det var jøssingenes politikk, utferdiget i London, å isolere nazifamiliene, unger inkludert, også etter 1945. Hvorfor ble vi kalt naziunger? Kallenavnet uttrykker advarsel. Kan naziunger abstrahere bort mor og far – fordi de var djevler? Vi knyttet oss selvfølgelig enda nærmere til de utstøtte, de sataniserte. (...)
      De steile fronters tid strekker seg altså fra krigsårene og like til 2015. Spørsmålet blir da om noe kan gjøres med hatet, med svart-hvitt fortellingene, med den mentale fortsettelseskrigen. Vi naziunger har ikke godt av hat. Jøssingungene har heller ikke godt av det.
      I avlslutningen skriver Rønnikesen at “Det var først og fremst det totalitære Russland som berget demokratiene i Vest-Europa fra nazismen." Men, uten et aggressivt totalitært Sovjet hadde det ikke vært noen nazister eller fascister i Europa – og heller ingen jøssinger.
      Hvorfor er nesten alle naziunger tause etter 70 år med liv levd i et såkalt demokrati ? Vi er mentalt ødelagt av holdningene som Rønniksen fremholder som korrekte. Satanisering av flere generasjoner nordmenn er uholdbar politikk, uholdbart samfunnsliv, uholdbar moral."
    • "Er selvtilfredshet viktigere enn forsoning ?" - Klassekampen, 8.5.2015
      "Denne feiringsvåren 2015 forstår vi av oppslag i media at seierherrene er mer opptatt av egendyrking, altså godhetsdyrking, enn av refleksjoner omkring krigs- taperne og muligheter for forsoning.
      Seierherrene forteller oss: Nazistene sto for ondskap mens motstanderne var gode helter. Nazistene måtte bare tvinges i kne og deretter mentalt knebles.
      Slik er offentlighetens budskap 70 år etter freden."
    • "Historiemisbrukerne på Stiklestad" - Adresseavisen, 6.08.2015
      "Som de fleste moderne akademikere har fortrengt fordi de misliker det, ble Europa bygget opp av stammefolk som var sjåvinister og rasister. Altså var allerede Snorre Sturlason, Olav den Helliges sagaforteller, en historiemisbruker i forhold til ny vestlig globalistisk humanisme. For i dag finnes det bare én korrekt historie: den moderne humanistiske. Kan det tenkes at slik monohistorie er historiemisbruk? (...)
      Jeg tør oppfordre til respekt for historien gjennom å åpne for flere historiesyn og sivilisasjonssyn. Kanskje noen i Vesten har gått litt lei av monokulturalisme, også kalt multikulturalisme? La nazietterkommerne komme til orde. Det finnes mange barn av NS'erne som reiste bautaen på Stiklestad. Hvorfor blir de ikke intervjuet? Det er et første skritt for å bekjempe historiefortielse. Det er også et skritt mot forsoning."
    • "Historie i svart-hvitt har legitimert mobbing" - Tønsbergs Blad, 07.09.2015
      "Endelig tar VG opp resultatet av den uendelige seiersfeiringen, nemlig mobbingen av taperne. Nazietterkommere eller nazislektninger har selvsagt møtt veggen flere ganger i livet.
      I et tre siders intervju den 22. august med tittelen «Moren var Rinnans søster», forteller Janne Kathrine Jørstad om livsproblemer. (...)
      Tønsbergs blad viser også over fire sider offentlig og folkelig mobbing av NS-barn i lørdagsavisen. I artikkelen «Hjemsøkt av NS-fortid i over 70 år» av Kristin Guttormsen blir NS-barnet Else-Margrethe Henriksens livslange besvær beskrevet. (...)
      Vi forstår naziforeldre som valgte hemmeligholdelse og taushet. Jøssing-Norge var ikke et demokrati for oss. Likevel var det nok den verste løsningen. Sannhet kan skape motstandskraft, gi mental styrke, nettopp i fiendtlige omgivelser. (...)
      Mobbing og lidelser går i arv. Det er selvsagt beundringsverdig at SV i år har tatt initiativ til en politisk unnskyldning overfor naziavkommet. Men først må politikere stikke spaden i jorda og drive litt selvkritikk og sivilisasjonskritikk. Det er ikke nok å være verdensmester i godhet. Ikke nå lenger."
    • "Sigurd Tangenveien" - Smaalenenes Avis, 2.3.2016
      "Hvem er Sigurd Tangen? Han er en romanfigur i boken «Tilfellet Blumenfeld» av Espen Holm. Boken kom på markedet sist høst. Som revisjonistisk bok når det gjelder gjenreisningskapitlet i moderne norsk historie, fortjener vel ikke boken noen anmeldelse, iallfall ikke i politisk korrekt presse.
      Desto viktigere er selvsagt boken. Sigurd går livets møysommelige vei. Han tar moralske valg i tidlig fase av sin advokatkarriere: Han velger bort penger, makt og prestisje til fordel for lidende mennesker, sannhet, ærlighet, godhet. Han har forgjengere i den virkelige historien: Marta Steinsvik, Oliver Langeland, samt mange flere ukjente som ingen har villet eller kunnet skrive om. (...)
      krigsfortellingen i «Tilfellet Blumenfeld» er spunnet rundt mordet på det jødiske ekteparet Feldmann ved Skrikerudtjern i Trøgstad i 1942. Forfatteren har omskrevet navnet for å stå friere i gjenoppdagelsen av fortrengt historie. Krigens seierherrer prøvde å skjule rovmordet i 1942 for ettertiden. Advokat Tangen, helten i boken, vil ha sannheten frem. I dag har vel sannheten seiret. Men dårlig samvittighet for krigens råhet er lempet over på oss nazietterkommere. Råhet skal eksklusivt gjelde nazifamilier. (...)
      Tangen velger til slutt bort advokatyrket for å bli skomaker. Lær lukter bedre enn penger. Livet er bedre når det leves i sannhet enn når det leves gjennom rosende krigsmyter. Sigurd Tangenveien er den rette veien å gå – i gode håndsydde lærsko. En så positiv, oppbyggende bok fortjener å leses av mange."
    • "Gjelsviks usmakelige hovering" - Bergensavisen, 11.06.2016
      "Han synes altså at de døde tyskertøsene bør si unnskyld til jøssingetterkommerne - til evig tid. Den gode jøssinggutten hoverer som om han hadde deltatt i verdenskrigen. Men han fortsetter verdenskrigen. Det er nemlig alle jøssingers plikt, siden krigen var en sivilisasjonskamp: De gode mot de onde. Hvordan skal det gå med godheten på jorden, hvis man tar taperne inn i varmen - gjennom en forsoning? Nei, fydda, la oss holde kampen ved like ved å fryse ut - eller ved å kreve taushet.
      Gjelsvik demonstrerer godt godheten til seierherrene når han skriver: «Jeg vokste opp i en familie som var merket av å ha vært involvert i motstandsbevegelsen. Det fantes rikelig grunn til bitterhet. Men jeg kan ikke huske en eneste gang i løpet av etterkrigstiden at noen ble uthengt som «tyskertøs» eller «tyskerunge» - selv om det sannsynligvis bodde slike i nabolaget. Det ruget en taushet rundt disse tingene: et pinlig faktum som ble forbigått i stillhet. » Seierherrene krever altså taushet som del av sivilisasjonskampen som pågår og som har pågått i 71 år. (...)
      Seierherrer som driver kamp i fredstid med taushetskrav som mentalt våpen, og det i vår hjernevaskende medietid, avslører seg selv."
    • "Knausgård i skvis, og flere med ham" - Telemarksavisa, 29.06.2016
      "Arne Michael Olsen skriver om historikerarrogansen og presset på Karl Ove Knausgård i «Og bakom synger folket» den 21.6.16. Kanskje Olsen kan få til et opprør mot historikerne? Det finnes nemlig bare én type historikere i Vesten: De som har rett. Alle de andre er kriminelle revisjonister. Og de tar feil, for det bestemmer seierherrehistorikerne.
      Hvor kommer denne arrogansen fra? Den kommer selvfølgelig fra Seieren i 1945 og fra Seierherrene. Kan det hende at det finnes flere enn Knausgård som lever i tidens korrekte historieskvis? Mitt ydmyge anliggende er å nevne naziungene. Våre onde foreldre er nå i graven. Det har også noen jøssingunger fått med seg. Men de har ikke fått med seg at da må ungene ta ondskapspresset. (...)
      Olsen skriver: 'Folk som Helland (historiker Stein R. Helland) er tjukke av kunnskap om historien, han er verd å lese som motvekt til Knausgårds beretninger. Likevel får jeg følelsen av at han, og flere med ham, vil pynte på den massive ondskapen for 80 år siden. De framstiller Hitler og gjengen rundt ham, og noen til, som genuint onde, men at folket for øvrig ble sluset som tømmerstokker.'
      Akkurat her er det forskjell på de korrekte historikerne i Norge og ellers i Vesten. Og da må Stein R. Helland ta feil, for han er jo norsk. I Norge var ethvert medlem av NS superondt. Til og med deres avkom fortjente og fortjener skvis. For bakom synger seierseliten."
    • "Nazistene er ikke helt døde for oss naziunger" - Dagbladet, meninger, 04.07.2016
      "«Døde nazister i levende bilder», kaller professor Hans Fredrik Dahl en sak i Dagbladet lørdag 2. juli. Han forteller at det er riktig av NRK å sende nazifilmavisen fra krigsårene på nytt. Det er vel også riktig av Dagbladet å la naziunger komme til orde i sakens anledning. Vi har levd 71 år etter krigen i stort sett taushet, også kalt frihet.
      Personlig, som naziunge, er jeg helt enig i at filmaviser, akkurat som straffedokumenter i landssvikarkivet, bør offentliggjøres. Historien angår alle, og jøssingunger og naziunger bør omsider få tilgang til det meste. «Normalisering» kalles slikt. Men hvorfor er hundretusener av nazietterkommere tause etter 71 år hvis normalisering har vært et demokratisk ideal ?
      Alle vet svaret : Vi på tapersiden representerer ondskapen - sett fra seierherrenes side - og da velger selvsagt avkommet taushet. Seierherrene har aldri søkt forsoning, men kjørt svart-hvitt-historie av politisk-opportunistiske grunner.
      Dette temaet burde professor Dahl ha berørt i sin artikkel om tilgjengelighetens velsignelser. Men andre verdenskrig har skapt båser, uvaner, seiersideologi. Det er mye lettere for seierherrer å drive humanisme-politikk når over halvparten av den vest-europeiske befolkningen er kriminalisert og brakt til taushet. «Krigen er slutt», skriver Dahl. Ja, la naziavkommet få merke det ! La oss nazietterkommere få delta i «samtidskommentaren». Dahl er den første som burde vite om nazietterkommernes sjelekval og ubrudte krigsangst.
      Altså er det ikke nok bare å åpne arkiver for å skape et fellesskap for nordmenn, hvis det er målet, da. De tause må få komme til orde. Og våre foreldres dokumenter i Nasjonalbiblioteket bør få litt blest i pressen. Vi naziunger må få lov til mentalt, på forsonende vis, å begrave våre foreldre og slektninger uten å banges for at vi derved havner i helvete. Slutt med svartmalingen av alle krigens tapere ! Begynn med litt forsonende politikk nå etter 71 år !"
    • "Frigivelse af nazipropaganda gjør op med skjønmaleriet af Norges modstandskamp" - professor i historie Odd Arvid Storsveen og O.W.Klüwer intervjuet av Ulrik Strøjer Kappel for Kristeligt Dagblad, København, 09.07.2016
      "Hemmeligholdte film om hverdagen under nazitiden er blevet offentliggjort. Materialet vil nuancere idylliseringen af Norge under krigen og ændre på det sort-hvide billede af nazisympatisører og modstandsfolk, mener professor. (...)
      Klüwer forstår godt, at nogle efterkommere føler sig ramt af at blive konfronteret med fortiden, men mener, at åbenhed er den eneste måde at bearbejde det store tabu på.
      ”Historien er mere kompleks end det, der er lejret i den kollektive bevidsthed. Vi trænger til dialog og til at høre flere NS-børn fortælle deres historie, hvis vi skal forstå, hvad der egentlig skete. Selvom filmene er i sort-hvid, var virkeligheden det ikke,” siger han. (...)
      ”På samme måde som i andre lande har man skubbet det negative væk og skønmalet historien. Myten om Norge under krigen er i høj grad præget af tanken om modstadsheltene, men i realiteten holdt mange med tyskerne og støttede NS. Ikke, fordi de var glødende nazister, men fordi de måske frygtede kommunisterne eller følte sig tvunget til at gøre det, for at deres erhverv skulle overleve. I dag er vi nødt til at forstå de nuancer,” siger Odd Arvid Storsveen.
      Han forklarer, at opgøret med nazismen endte med, at både medlemmer af NS og NS-børn blev dæmoniseret, men at de mange filmaviser, som oprindeligt blev vist i landets biografer, kan skabe større indsigt. Trods manipulation. (...)"
    • "Hjernevasking" - Vårt Land, 12.09.2016
      "I Europa i 71 år har forfattere, filmregissører og bildende kunstnere grafset i historiske fortellinger og bygget klisjéene : Nazistene og fascistene er kontinentets enestående onde. Seierherrene er gode. Det er hjernevask. I Godhetsdemokratiet føler nå alle seg hjemme, bortsett fra nazietterkommerne. Men dem skal altså ikke moralistene vite noe av eller bry seg om.
      Desto hyggeligere er det å se at Vårt Land 7. september viser mishag over ensidigheten i norske krigsfilmer. Er det virkelig sant at tiden er moden for revisjon av den offisielle krigshistorien?
      Er det noe Europa trenger, er det selvransaking og selvkritikk. Vi naziunger har faktisk en rolle. Eller er vi smittet av ondskapen fordi vi stiller spørsmål ved sannheten?"
    • "Forsoning er den eneste veien" - Stavanger Aftenblad, 06.12.2016
      "Arnt Olav Klippenberg kjemper med ordet forsoning og forsoningens virkelighet i Aftenbladet den 3. desember.
      Kan mennesker være noe annet enn djevler når de havnet i kampen for nazismen? Han skriver: «I Egersund kirke finnes det et æresgalleri med portretter av prestene. Midt blant hedersmennene henger bildet av Sigmund Feyling. Er det greit? Han var en fæl nazist.»
      Klippenberg nøler. Noen hundre tusen naziunger i Norge har nølt før ham, og mange nøler vel fortsatt. Det har vært tunge år, tunge liv. Hvordan kunne en være et anstendig menneske når man er naziunge? Enhver løsning på vårt dilemma har vært umuliggjort, menneskelig og politisk sett.
      Det er svært sjelden vi opplever ordet «forsoning» rettet mot nazister i pressen, i samtalene. Takk til deg, Arnt Olav! Du viser vei. Forsoning er den eneste veien. Er de ikke blitt ofre for seierherrerus? Forsoningsarbeidet er en del av veien, den gode veien."
    • "Nazi-stempling" - Fædrelandsvennen, 24.02.2017
      "Vi har det gøy i sosialdemokratiet, det vakreste samfunnsystemet i menneskehetens historie.
      Ja, iallfall siden krigen da de gode vant over de onde og skapte et nytt og åpent samfunn. I godhetssamfunnet vårt er det fritt frem for stigmatisering av de onde, av dem som samarbeidet med ondskapen, av jentene som elsket ondskapens soldater, av de ondes avkom. Det er gøy, moralsk oppbyggende, revyfestlig.
      Chris Svendsen har et tankevekkende innlegg den 21. februar som han kaller «Løgnaslagets selvdestruktive hitling». «Nå som ordet rasist har mistet sin mening/kraft er det visstnok ordet nazist som skal bli utvannet», skriver han. Han tenker nok på overforbruk av disse nyttige stigmaordene i samfunnet. Det er altså viktig at de verste får skyllebøttene, at ikke de små blir utpekt.
      Som naziavkom fra 1945 aner jeg hva som foregår i en sosialdemokratisk humanistisk tankegang: De verste må forbli de verste. Nazimonstrene er våre foreldre, NS-erne, de absolutt onde, de som ikke fikk nok straff og som derfor må straffes evig gjennom media. Borgere født etter krigen fortjener ikke ordet «nazist».
      Da skjønner kanskje sosialdemokratene og alle andre moderne humanister hvorfor de fleste naziunger forholder seg tause. De er redde for å bli oppfattet som djevelunger. Her ligger det i stigmatiseringen en stor politisk gevinst for godhetsdemokratene: Fortiden er skremt til taushet, til død, til pine. Millioner i Europa forvaltes i dag av de gode seierherrene. Historien er død, låst fast."
    • "Vi må kunne være naziavkom uten å lammes av naziangst" - Dagbladet, 15.03.2017
      "Vi trenger ikke politisk unnskyldning, men en historieskrivning som inkluderer våre familier i menneskeheten. Vi trenger delaktighet i demokratiet.
      Populismen har de siste åra skaffet litt lys til etterkrigsdemokratiet. Eliten, altså seierherrene i 1945 og deres etterkommere, har skrevet historie i svart/hvitt, nazi/anti-nazi, ukorrekt/korrekt – i all etterkrigstid. Det har de selvfølgelig gjort for å lette det politiske arbeidet sitt.
      Og slik ble eliten usynlig fordi den sensurerte og hadde all makt. Den ble liksom identisk med menneskenaturen. Det eliten sa, var uendelig sant. For på motsatt side fantes bare ondskapen. (...)
      Som naziunge har jeg fått tredd sannheten nedover ørene fra mine første år i Seiers-Norge. Vi måtte være tause for å være korrekte borgere i demokratiet. Vi kunne heller ikke elske våre foreldre, for da ble også vi nazi. Vi ble derfor både tause og fortrengte.
      Våre foreldre slapp ikke til i pressen. Historien var sensurert. Det kom aldri til noen forsoning som på ny kunne balansere meningsforskjeller i et sant demokrati. Sannhets-Norge var et Enhets-Norge. Et nytt Norge skulle bygges, ble det sagt.
      I 2017 gis det to muligheter: Gjenskape 30-årenes hatpolitikk, eller reformere enhetsdemokratiet til å innrømme flere meninger og sannheter. Eliten trenger populismen – for ikke å forråde det sanne demokratiet. Endelig har seiersdemokratiet fått en jobb å gjøre med seg selv. Det er ikke dumt når det er gått 72 år. Kanskje også naziungene fortjener en plass i historien og i samfunnet? Hittil har vi mest vært skambærere og psykiatriske kasus, mest i skjul."
    • "Ellevill nazistempling" - Stavanger Aftenblad, 27.07.2017
      "Vestlige, sekulære humanister har sin religiøse tro likevel: De tror på nazistene, på menneskedjevelene, de absolutt onde menneskene.
      Disse menneskemonstrene har de etterforsket etter den store krigen og den store seieren. Nazistene var rene djevler. Nazistene skal selv ha visst at de var det. Derved har humanistene skaffet seg et metafysisk våpen til bruk i oppbyggingen av det globalistiske paradiset, altså etterkrigsdemokratiet. Hvis noen borgere ikke tror på og går imot de humanistiske verdiene, blir de stemplet: De får nazistemplet midt i sitt vesen, i sin sjel. Nazistene skal da fremstå som djevler helt til de dør av det.
      I dag har det blitt moro å nazistemple. Noen revyregissører deltar selvsagt i moroa. De stemplede ber gjerne på sine knær for å slippe stigmatiseringen, uten at det hjelper særlig. Nazistemplet klistrer seg på. Vi naziunger har kjent styrken av dette mental-politiske våpenet så lenge vi har levd. Derfor er vi så tause - eller så raske til å stemple andre for slik å vise at vi er frie demokrater.
      Noen ikke-vestlige politikere har kastet seg på trenden. Det skulle bare mangle når nazi-sataniseringen er så effektiv. For noen måneder siden kalte president Erdogan innbyggerne i Nederland for nazister, selvsagt for å mele egen politisk kake. Da må man vel tro at han ikke bare tenkte på nederlandske naziunger. Seierherrenes unger får selv kjenne svien, for det fantes vel under krigen noen anti-nazister i Nederland. Erdogan tenker ikke på unntak når han bruker stigma-våpenet rått. Og rått brukes nazi-ordet i Vesten.
      Seierherrenes intense dyrkning av nazistene har sine konsekvenser: Dyrkning av egengodheten. De selvgode har rett til å nazistemple. Det er blitt en menneskerett, en plikt. Aldri i europeisk kultur har begrepet forsoning kommet fjernere, blitt et mer umulig prosjekt.
      Er det noe rått i europeisk humanisme? Ja, jeg tror det. Det finnes millioner av nazi- og fascistunger som ikke har det så godt og fritt i demokratiet. Kanskje Erdogan til syvende og sist hjelper vestlige humanister til selvinnsikt?
      Det er for lettvint å gi meningsmotstandere nazi-stempelet, enten det gjelder Løgnaslaget eller president Erdogan."
    • "Hvor lenge skal nazifamiliene svertes ?" - Agderposten, 15.01.2018
      "Takk til Kjell-Olav Masdalen og Agderposten for å trekke inn nazietterkommerne i sine artikler om moderne krigshistorie som sto i Agderposten den 4.1.18. Fordømmende krigshistorie går i dag utover barna, skriver de.
      Utgangspunktet er en ny bok om «Aust-Agder under okkupasjonen» skrevet av Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen. Boken kom i fjor høst. Den er konvensjonell når det gjelder obligatorisk sverting og satanisering av nazistene. Masdalen skriver at gjerningsmennene med navns nevnelse settes i en moderne gapestokk. Deres spørsmålsstilling til sataniseringens funksjon er derfor høyst ukonvensjonell.
      Det er veldig hyggelig at dette perspektivet kommer frem i en avis. All offentlig historieskrivning etter andre verdenskrig har hatt sverting av taperne som viktigste perspektiv, som oppdragende mål og mening.
      Masdalen spør: Har forfatterne stilt seg i Guds sted? Altså : «Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» (2. Mosebok).
      Historikere i dag er stort sett sekulære humanister. I Vesten dominerer vitenskapelige lover i samfunnskunnskap. Gud er overtro. Men da er det ikke dumt for tidens politiske makthavere å kunne straffe med «guddommelig makt». Da behersker de borgernes sinn. Holocaust som moralsk oppildner opptrer i dag som religiøs makt. De som ikke legger seg flate for ondskapen fortalt av Holocaust-sentrene, er ikke mennesker. De er medskyldige. De er som verdens verste.
      Etterkrigsfortellingene om andre verdenskrig som kommer fra disse sentrene, skiller skarpt mellom de gode og de onde. Men er det vitenskapelig fortalt eller kvasireligiøst? Humanistenes djevler er ikke transcendente. De er immanente. Hvordan skulle humanistene ha klart politisk dominans i våre land uten bruk av kvasireligion?
      Hvor lenge skal nazifamiliene svertes? Hvor lenge skal NS-barn bære historiens byrder? Altfor få naziunger taler den svart-hvite historiefortellingen imot. Jeg forstår dem godt. De er utmattet av sataniseringen som har pågått siden 1945. Men noe skjer når Agderposten slipper til kritikk av den offentlige sannheten og godheten, slik som artiklene til Masdalen."
    • Den rene ondskapen = nazismen, Aftenposten 19.10 2018
      "Å uttrykke dette rituelt, så ofte som mulig, er etterkrigstidens teologi. Det er rimelig at en akademiker i teologi, Jone Salomonsen, får spalteplass i Aftenposten 16. oktober for å gjenta sannheten. Hun skriver under avsnittet «De som sorterer mennesker»: «Nazismen startet her og omsatte tanke til handling når den i form av dødsleirer forsøkte å ta bort slektslinjene til noen av de barna den mente Eva aldri burde fått.»
      Dermed har flertallet av hvite europeere fått stempelet, for flertallet var nazister eller fascister. Vi må holde bolsjevikene utenfor siden de nedkjempet ondskapen med sin seier i 1945. Bolsjevikene er i dag blant de beste i europeisk historie.
      Barna? Salomonsen er inne på dem, men hun vier ikke nazibarna noen ettertanke. De er på ondskapens side. De skal altså leve med skyldkompleks og gå evig i demokratisk terapi. Er det derfor Europa trenger ondskapsdyrkelse, altså nazismen? Undertrykkelse av avkommet er en snedig form for politikk. Hva med forsoning?"
    • "Lenge leve brunmaling for å opprettholde Norges renhet" - Vårt Land, 8. mai 2019
      "Hvor mange i Norge var egentlig brune før renselsen kom med rettsoppgjøret? Er det ikke Landssvikarkivet som sitter på fasiten?
      I 2019, en god stund etter verdenskrigen, er det antydninger om at flere gikk fri for personlig iboende nazisme, til tross for Æresretten til Forfatterforeningen og uendelig andre æresretter, ofte opprettet av skriveføre seierherrebarn med strengt blikk. Å dømme mennesker til djevelskap, altså til nazisme, er en sikker måte for dommeren/forfatteren til å bli æret og tiljublet.
      Da hjelper det ikke å være gammel eller død under krigen, slik som Gustav Vigeland. Han blir like fullt brunmalt. Alle nordmenn som studerte i Tyskland på 20- og 30-tallet, burde ikke de også snarest bli stilt for æresrett? Og nå er vi inne i den norske jubelmåneden med opptog iført bunad, hyllesttaler og champagnebrus i hodet.
      Hurra for de rene! Brunmaling redder verden. Eller er det uskyldig avkom som blir tilgriset?"
    • "Julefeiring på Koppang etter å ha tapt krigen", Stor-Elvdals julehefte, Heme-Våre, desember 2019
      "(...) Min bror Lorentz ble født i januar 1944, og jeg i desember 1945. Jeg kan ikke huske én julefeiring før far kom tilbake fra fengselet i desember 1950. Var det da jeg fikk en spade for å måke snø? Vi kunne ikke bruke penger til annet enn nyttige gjenstander. Jeg ville ha spaden med i sengen for den var min eiendom. Mor syntes den var for stor, større enn meg.
      Men hvor bodde vi i 1950?
      Vi ble kastet ut fra Nordstu 8. mai 1945 av hjemmefronten. Far ble sendt på lasteplan til Elverum sammen med mangfoldige andre tapere. De skulle hånes og foraktes for resten av livet. Hva med kvinner og barn? Mor og ett og et halvt år gamle Lorentz ble jaget ut noen uker senere da fars tidligere venn Erling Samuelsen kom tilbake med bravur fra seierslandet USA. Samuelsen hadde fått en ny venn : Jens Christian Hauge. Nå skulle det dundres gjennom hvem som hadde makt og hvem som ikke hadde det. (...)"
    • "La nazietterkommere tilhøre menneskeheten", Aftenposten, 8. mai 2020
      "8. mai skal det ropes hurra for seierherrene over hele Vesten. De gode vant i kampen mot de onde. Sovjetmakten er blitt den største seierherren ettersom de deltok i kampen lenge før USA og hadde langt flere døde.
      Våre naziforeldre kjempet mot den aggressive Sovjetmakten, akkurat som USA gjorde det fra verdenskrigens slutt til Sovjet la ned staten i 1989. Krigens forlengelse ble Gud skje lov bare en kald krig, ikke en varm.
      Våre naziforeldre blir i dag fremhevet som Satans folk, de som startet krigen ut fra behov for ondskap. Hvor mange etterkommere har Satan på jorden? Er det på tide å omskrive en smule historien i svart-hvitt med tanke på de mange millioner med europeere som er redde for sitt opphav?
      Forsoning er foreløpig umulig. Forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere, bes det. Her må det føyes til: Unntaket for forlatelse er vårt naziopphav.
      Noe har skjedd i vårt sekulære humanistiske Vesten. Veldig få tror på den transcendente Satan. Alle føler skrekk for de immanente, de jordiske nazistene. Nazistene har en ideologisk rolle å spille. Forsoning? Ikke snakk om! Den rådende godhetskulturen trenger dem som skremmedjevler for å oppdra folk.
      Men nazietterkommerne – og det er millioner av oss – trenger å tilhøre menneskeheten. Å være av Satans opphav er en litt for stor byrde. Kanskje noen kan begynne å skjønne det nå når det er gått 75 år?"
    • "Evig forakt eller forsoning?", Østlendingen, 21. mai 2021
      "I 76 år har nå andre verdenskrigs seierherrer utbrodert historien til å dreie seg om selvskryt kontra forakt for taperne. Seierherrene har plassert all rettferdighet og godhet som glorie over egne hoder, og lagt all ondskap på tapernes skuldre.
      Noen vet at Vest-Europa før krigen var dominert av fascister og nazister. Millioner av europeere fryktet den antikristne voldskommunismen fra Øst-Europa og begynte å organisere seg til forsvar for tradisjoner og egenkultur.
      Selvforakten har følgelig est ut blant europeere etter 76 år med mental seierherreterror mot taperne.
      Flertallet av kristne i Europa gikk inn for politikken til fascister og nazister. Men kirkesamfunnenes geistlige har i liten grad tatt tapernes byrder inn over seg.
      Etterkrigstidens prester har stort sett vært tause, eller sett politisk positivt på marxismen fra øst. Det er nok grunnen til at NS-barn har fått liten hjelp fra kirkens geistlige til å fri seg fra skambyrden som langsomt seg inn i dem etterhvert som seierherrenes svart-hvite historie forplantet seg i sinnene.
      Er forsoning etter andre verdenskrig blitt et absurd prosjekt? Har kristen historie kommet til et punkt hvor forsoning er utdatert eller avviklet? Som nazietterkommer tror jeg at forsoning er mer nødvendig enn noensinne i Europa, både av sjelelige og samfunnsmessige/politiske grunner.
      Men er det mulig å rokke ved den fasttømrede svart/ hvitt-historien som fortsatt dominerer? Hvis forsoning blir gjennomført, vil ikke nazisme og fascisme gjenta massemyrderiene fra verdenskrigens fem lange år? Eller er gjentakelse av voldshistorie nyttig skremselspropaganda for tidens korrekte politikere?
      Hvordan skal det gå med kristendommen hvis millioner av europeere skal bære ondskapsdimensjonen til bibelens metafysiske Satan og bli evig dyrket som menneskedjevler? Satanisering av mennesker har jo vist seg som ypperlig seierherrepolitikk i 76 år nå. Men hva med rettferdighet for taperetterkommere? Skal kirkens geistlige og tidens menneskerettighetspolitikere gi blaffen?
      Jeg tviler på at europeisk selvforakt er til beste for jordens folkeslag. Jeg tror at globalistisk enhetskultur basert på menneskesatanisering fører til mareritt snarere enn til kjærlighet for tidens ungdommer.
      Er ikke forsoning et jordisk kristent prosjekt? Har ikke både krigsseierherrer og krigstapere noe å vinne i den prosessen? Oppblåst selvfølelse kan være like skadelig som selvforakt. Og vi snakker om etterkommere."
  • Stein John Kvale (f. 1947) :
    • "Etter krigen gjekk det oss, NS-barn og foreldra våre, utruleg godt" - Dag og Tid, 14.12.18
      "Bare de som bar fortida utenpå seg, gikk det dårlig med. Sønnen til Henry Oliver Rinnan, som til forveksling liknet faren, levde ikke lenge, flere eksempler finnes sikkert også.
      Men jeg er blitt grundig lei av tårevåte innlegg av Joar Tranøys type. Hva er vitsen ? Vi har opplevd snart 74 år som har gjort oss til verdens rikeste, til tross for kald krig og Putin-fobi. Vær så snill å la de gammelnazistiske tårene ligge. De har ingen hensikt. Datidas aktører er i ferd med å dø ut, og vi etterkommerne er lykkelige."
      (At raddiser er lykkelige i sosialdemokratiet/raddisdemokratiet, er selvklart. Men er våre øvrige landsmenn, særlig de med sans for lange linjer, sutrere ? Takk til Kvale som presenterer seg selv med politisk tydelighet. Mange NS-barn er sikkert blitt radikale sekstiåttere for å slippe unnav historiekvaler.)
  • Axel Köster (f. 1962) :
    • "Struggling with His Family's Nazi Past" - reportasje med familiefotos i Jewish Journal 14.1.00. (Axel bruker sin fotokunst-utdannelse for å finne en løsning på smerten. Uten fellesskap med andre selvstendig søkende NS-barn, fortvilet av familiens schizofrene, fortrengende forhold til egen historie, ender han opp med å påta seg Holocaustbyrden. I desperasjon overfører han Holocaust-tyngden på sine egne to små barn, uttrykt med fotografier.)
    • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
      "In 1991, for reasons he cannot articulate to this day, Koester decided to attend an annual Holocaust survivors' meeting at a hotel in Los Angeles, which he saw advertised in the newspaper." (...) "I don't even know what I said. After that, people came up to me and embraced me, and it was the most incredible affirmation I'd ever gotten. I cried and stuttered. It must have been the most pitiful sight, but pitiful in a strangely appropriate way. And from that day came many of the relationships I have today."
  • Jan Ludvik Landmark (f. 1935) :
    • "Arven etter 'Solbris'" - intervju i Bergen Arbeiderblad 8.5.95
    • "Krigens stesønn" - dokumentar av Ørjan Karlsen, TV2 19.3.07.
  • Per Lindseth :
    • "Krigens stesønn" - dokumentar av Ørjan Karlsen, TV2 19.3.07.
  • Erlend Loe (antatt 3. generasjon, f. 1969) :
    • "Landssviket sårt for familien" - Dagbladet 27.9.09
      "Erlend Loe (40) spøker med nazismen i sin nyeste bok. Selv oppdaget han ved en tilfeldighet i voksen alder at nær familie var landssvikere."
      (Andre generasjon nazister oppdager med glede at historien kverner mot sannhet, ikke mot skam og taushet slik jøssingene ønsket det. Tredje generasjon får i følge Dagbladet tilfeldigvis høre om styggedommen. Når de er forfattere, tar de mot til seg, snakker om det, for de vet nazisme er på mote, selger. Men de kloke vet også at sannhet virker forløsende, også på kunstnertalentet. Derfor håper vi at en annen ung forfatter, Ari Behn, likeledes antatt 3. generasjon, tar mot til seg og skriver om familienazismen. Under krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen i 2000 registrerte vi på podiet Loes årvåkne interesse der han satt på første rad. Vi ønsker ham virkelig velkommen blant dem med åpnet skapdør. Skaptilværelse er uverdig, favoriserer tidens moralistiske makthavere.)
  • Halvor Lognvik (f. 1944) :
    • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
    • "Historien blir en aldri ferdig med" i Varden 2.11.00
    • "Halvors mor frykta aksjonar mot NS-barna" - Halvor Ulvenes intervjuer Lognvik for Varden, 31.01.2015
      "Faren Torgeir Lognvik vart dømt til ti års fengsel etter krigen – fem år for landssvik og fem år for drapsforsøk på Leif Tronstad.
      – Mamma Ingebjørg hadde to små barn på to år og sju månader da tragedien skjedde. Ho var gravid og venta den tredje ungen i november. Svigerfar hennar, Halvor Lognvik, blei likvidert da han sette poteter dagen etter frigjeringa i mai 1945. Mamma blei sitjande med garden, så for henne vart dette ei rimeleg tøff tid. (...)
      – Eg forstår at han gjekk i NS, etter alle ekspropiasjonane som vart gjennomførte etter lovendringa i 1930-åra. Dette var rein kommunisme. I 1940 stakk statsminister Johan Nygaardsvold av – kapteinen hoppa av skuta. Me bør drøfte alle sider av det som skjedde i krigsåra. Det er ikkje svart-kvitt, og rettsoppgjeret vil eg kalle ein farse. Det blei ein hevnaksjon frå vinnarane. Likvideringa av bestefar Halvor Lognvik 9. mai 1945 var rein hevn. Han var ikkje med i NS."
  • Daniela Lombard (3rd generation born 1959) :
    • "Daniela Lombard" - internet site made by Henry Boxer for Henry Boxer Gallery, 2003.
      "Born 1959 in West Germany. I grew up in Cologne and Hamburg, writing extensive secret diaries about this troubled family of mine: because my granddad was a Nazi SS-General and my father was a vehement anti-Nazi. As a child I had nightmares about getting shot from behind and I also imagined bombers (ordinary airplanes) flying over our house; my grandfather was always telling me stories about war - Germany's goddamn Nazi past, a violent mother and suffering father overshadowed my childhood."
  • Even Lorch-Falch (f.1934) :
    • "Eystein Eggen : Et NS-barns geniale metamorfose. Resultat : En litterær lanseknekt av Guds nåde" i Alternativt Samfunn nr. 4 1994
    • "NS-barna og den indre eksil" - leder i Alternativt Samfunn nr. 1 1995 i anledn. fredsjubileet
    • "The first all-Norwegian meeting after WW II among NS-children Sept. 14 1996" i International Bulletin nr. 3, Werkgroep Herkenning
    • "Gjennombrudd for NS-barna" i Alternativt Samfunn nr. 1 1997 (Lorch Falch stadfester at det var Gutten fra Gimle som skapte gjennombruddet)
    • Greetings from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
  • Andor Lundberg (f. 193 ) :
    • "Vi som var blant de 1/2 million forfulgte NS-barn, tyskeravkom og tyskerarbeiderunger" i Alternativt Samfunn nr. 2 1995 (En alternativ anmeldelse til Even Lorch Falchs omtale av Gutten fra Gimle. Lundberg anerkjenner Eggen som en pioner, men etterlyser mer om "de titusener som i angst og beven virkelig opplevde hvordan bermen i Norge oppførte seg mot taperne".)
  • Inga Marie Lunde (f. 1933) :
    • "Triumf og tragedie" - av Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad, med etterord av nevøen Johan Lunde, Commentum forlag 2012
      "Inga Marie er fem og et halvt år sommeren 1938. Hun er alltid vært blid, leken og aktiv. Nå har mor og far fått orden på hagen i Wilhavensgate. For Inga Marie og broren er den store, myke plenen en herlig lekeplass som også andre unger i nabolaget vet å sette pris på. Hushjelpen Ellen kan mange lokale leker. Det er ekstra kjekt når mor og far er med. De er jo ganske spretne og flinke til å leke til å være voksne, synes Inga. Det som er ekstra kjekt denne sommeren er at far er så mye hjemme. (s. 112) (...)
      Når jeg spør min tante om hva hun tenker om sin fars politiske virke, dveler hun ved spørsmålet. 'Han gjorde det han trodde var rett, han gjorde det han trodde var heldig for landet', sier hun. Hun nevner også frykten for bolsjevismen som et motiv. Hun tror også han kjente på en intens tilhørighet til det norske, slik han beskriver det med sine egne ord : 'Fedrelandet er noe mer enn et geografisk begrep. Fedrelandskjærligheten er noe mer enn kjærligheten til den norske natur, norske fjell og fjorder. Det er kjærligheten til folket, til alle nordmenn som lever i dag. Å være nasjonal vil si å stå solidarisk med sine landsmenn i ærlig samarbeid for hele folkets vel'." (fra etterordet s. 277-278)
      (Det ligger et voldsomt varsel i første sitat. Hva skjer med Inga Marie og broren Gulbrand jr. i mai 1945 ? De er 12 og 15 år gamle når deres og foreldrenes verden raser sammen. Den historien kan ikke 3. generasjon hanskes med. Jøssingforfattere som Arntsen og Harestad er heller ikke interesserte. Vil Inga Marie la seg intervjue på sine eldre dager ?)
  • Johan Lunde (f. 1961, 3. generasjon) :
    • "Etterspillet", etterord på 15 sider i "Triumf og tragedie" - av Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad, Commentum forlag 2012
      "Jeg ble mer klar over at faren min ikke hadde hatt det så lett, og jeg fornemmet at min far bar på skyld og skam over det hans far hadde gjort. De første årene prøvde jeg å finne forsonende sider ved min farfar og Nasjonal Samling. Det var som om jeg ville renvaske min far og hans familie. Når jeg så på krigsfilmer hvor Tyskland og de allierte kjempet mot hverandre, holdt jeg alltid med tyskerne, samtidig som jeg følte det var galt og at jeg ikke måtte si det høyt. (s. 283) (...)
      Slik jeg ser det nå, ble min utvikling slått tilbake da min far omkom. Jeg gikk inn i en utydelig identifikasjon med min far og farfar. På et plan nærmest levde jeg deres liv gjennom meg. Dermed ble det viktig å forsvare dem og deres historie, slik at jeg kunne stå oppreist. Jeg ble hemmet og tok på meg skyld og skam. Det å nærmest stå i mine egne, min fars og farfars sko, skapte konflikt og spenning inni meg som jeg skulle balansere mot omgivelsene. (s. 284) (...)
      Etter hvert som min egen historie og identitet ble tydeligere for meg, opplever jeg at skammens kraft har blitt mindre og lettere å håndtere de få gangene jeg opplever den." (s. 285)
      (Det er interessant å lese hvordan Johan frigjør seg fra foreldre- og farfarsqueezen, opphavsklemmen, ved å fokusere på egen identitet, på egen generasjon. Slik frigjorde Eystein Eggen seg da han skrev Gutten fra Gimle. Slik har alle naziunger som har søkt frigjøring, måttet gjøre det. Det er synd at så få nazietterkommere legger vekt på våre fellestrekk når de står frem. De burde trekke inn andre, nevne andre, som har gått foran i tydeliggjøring.)
    • "Nummer to i Nasjonal Samling" - bokkommentar av Magnar Riveland for Commentum forlag, 2012
    • "Fremragende og fanatisk" - Lunde intervjuet av Anders B. Bisgaard for Morgenbladet, 26.10. - 1.11. 2012
      "Han identifiserte seg med faren og farfaren, og fikk dermed et uløselig problem når han måtte velge mellom 'deres' NS og samfunnets kollektive fordømmelse av partiet.
      Gjennom terapi og samtaler med venner klarte Lunde etter hvert å sortere de ulike brikkene i sin og forfedrenes historie. I dag jobber han som barne- og ungdomspsykolog, og har relativt stor følelsesmessig avstand til farfaren. Likevel kan han i øyeblikk fortsatt kjenne på skam over familiebakgrunnen."
      (Vi gratulerer alle NS-etterkommere som tar skrittet frem i lyset. Farfaren Gulbrand Lunde var kulturminister i NS og var å regne som Nr. 2 i partiet Nasjonal Samling. Vi får håpe at barnebarnets lys på slektens nære historie også fører til mer lys på NS-ernes skrifter. Gulbrand Lundes bøker kan med fordel leses i norsk skole. Vi naziunger er lei av å leve i jøssingmørket som har lagt seg over oss.)
  • Terje Lyngstad, 3. gen. :
    • "Forstår ikkje NS-bestefaren" Bård Siem intervjuer T. Lyngstad for NRK, 10. april 2017
      "Bestefaren til tidlegare teatersjef Terje Lyngstad var medlem i Hirden og NS-ordførar i Fjaler under andre verdskrig. – Eg forstår ikkje kva bestefar tenkte på, seier Lyngstad.
      Terje Lyngstad sin bestefar, Olav Lyngstad, var 44 år då han melde seg inn i NS og vart ordførar i Fjaler i 1942.
      (...) – Bestefar var ein flott person som eg hadde eit veldig godt forhold til gjennom heile livet. Eg vart overraska og skuffa over at han hadde vore NS-medlem. Det var tydelegvis ei politisk overtyding som låg bak, noko som har skuffa meg mest, seier Lyngstad.
      (...) – Bestefar var veldig snill. Han var slik vi ville ein bestefar skulle vere, seier han.
      – Du hadde altså ein snill og god bestefar som også var nazist. Er ikkje dette veldig i strid med den svartkvit-oppfatninga av nazistane og norske motstandsfolk som har vore rådande etter krigen?
      – Ingen er lenger tent med denne svartkvit-oppfatninga. Samtidig vil eg ikkje gå inn i den unnskuldande måten å tenkje på og hevde at bestefar ikkje gjorde noko gale, seier barnebarnet.
  • Per Arne Löhr Meek :
    • "En kommentar til LSD-testene" i Tidens Krav 12.9.00. (Löhr Meek er tyskerunge og gründer av Norsk Krigsbarnforbund.)
  • Charlotte von Mahlsdorf (f. 1928) :
    • "I am my own woman", documentary by Rosa von Praunheim 1993. "Charlotte von Mahlsdorf (born Lothar Berfelde in 1928) was brought up by her Nazi father who wanted to make her into a proper soldier. She grew up in Nazi Germany, survived World War II, the East Germany of the Stasis and now the re-united Germany of the skinheads. Filmmaker Rosa von Praunheim relates the incredible life story of a warmhearted human being who is also a courageous outsider and born fighter."
  • "Maria", et NS-barn fra Østlandet født på slutten av 40-tallet :
    • "De tomme benkene. Isfront. Taushet. En beklagelse som ingen kjenner til. Dette er historien om Den norske kirkes møte med landssvikerne etter krigen." - "Maria" intervjuet av Christian Nicolai Bjørke i Vårt Land 25.8.12
      "Året er 1948. En kvinne går opp kirkebakken i en middels stor by i Norge. Datteren skal gifte seg, og hun må ordne med prest. Men når hun sier etternavnet til den kommende svigersønnen, skjer det noe. Samtalen er over. Døren stenges. Kvinnen går videre til neste kirke. Og enda en. Hun svelger stoltheten. Tar toget til en ny by. Der gjentar det hele seg, ingen prester er villige til å vie det unge paret når de finner ut at brudgommen er et tidligere medlem av Nasjonal Samling (NS). Til slutt må de gå for en borgerlig vielse.
      – Det var en stor ydmykelse for mor, sier «Maria»."
    • "Legger stein til byrden" - Vårt Land 8.2.13
      "Når jeg leser om «det avgjørende behovet for oppgjør med overgrep som faktisk skjedde, og et oppgjør med nazismens ideologi», så må jeg protestere på det sterkeste. Ikke fordi det ikke er viktig å ta avstand fra nazismen, men fordi det stilles krav til at nazibarna skal ta avstand fra sine foreldres valg.
      Det blir da et nytt overgrep mot etterkommerne til frontkjempere og nazimedlemmer. For barn er foreldre alltid foreldre, og det er tungt at de har tatt valg man kanskje skammer seg over og må holde skjult."
  • Øyvind Michelsen (f. 1954) :
    • "Her finner endelig barnehjemsgutten Øyvind sin fars grav etter 45 års leting" - Mads Bjørkly for Nordlys, 8.8.2013
      "59-åringen vokste opp i Oslo som barnehjemsbarn sammen med sine to brødre, men har nylig kommet i kontakt med familien sin i Tromsø igjen.
      – Far giftet seg for andre gang, og fikk tre barn. Han fikk barn så sent som da han var 54 år. Det var meg. Under krigen var han på feil side, og mistet dermed jobben og pensjonen da krigen var over, forteller Michelsen.
      Han traff aldri faren under oppveksten, bortsett fra én uke sent på 50-tallet, da han bodde sammen med både mor og far. (...)
      Fritz Christian Michelsen døde i 1968, 68 år gammel, men barnehjemmet der hans sønner holdt til, informerte ikke de etterlatte om begravelsen.
      – Jeg støtter ingen av de politiske synspunktene hans, og er helt uenig i det som foregikk under krigen, men barn skal ikke holdes ansvarlig for foreldrenes handlinger. Jeg måtte finne ham som jeg ble nektet å ha kontakt med, sier Michelsen.
      Faren endret under krigen navnet sitt fra Frits Kristian Mikkelsen til Fritz Christian Michelsen. Han var sønn av Andreas Marinus Mikkelsen som var maskinist i Lysverket og Lovisa Mikkelsen, begge fra Tromsø." (...)
    • "Jeg er ikke stolt over fars politikk, men jeg er stolt over å ha hatt en far" - Line Brustad intervjuer Michelsen for Dagbladet, 15.2.2016
      "Fritz Kristian Michelsen var NS-medlem og radiotekniker i Telegrafverket under andre verdenskrig. I krigsoppgjøret ble han for Abwehr-tjeneste og samarbeid med fienden dømt til 12 års tvangsarbeid, oppsigelse, og fradømming av retten til trygd og pensjon for resten av livet. Som følge av det fikk han aldri jobb igjen. Han ble knust, og de tre barna hans måtte på barnehjem i 18 år. (...)
      Michelsen ble født i 1954, altså etter ni år med fred. Likevel skulle krigen vise seg å prege hele hans barndom – og også store deler av hans voksne liv.
      – Ikke bare måtte jeg leve med at jeg var en såkalt naziunge. Det at foreldrene mine hadde valgt feil side i krigen bidro også til at de ble fratatt alle muligheter til å ta vare på barna sine, sier Michelsen til Dagbladet. Michelsens historie handler om utrygghet og ensomhet, om savnet etter omsorgspersoner, om vold og overgrep
      – og om det å til slutt klare å reise seg igjen, og skape et godt liv for seg selv. (...)
      Han har tenkt lenge, og konferert med brødrene om tiden nå er inne for å stå fram. Det har vært knyttet stor skam til det foreldrene gjorde, og temaet har vært tabubelagt blant mange i familien.
      – Nå er både mor og far døde. Og for historiens skyld mener jeg det er riktig å fortelle offentlig om hvordan deres valg preget min barndom. For i krig er det barna som betataler den største prisen, sier han. (...)
      Som elleveåring ble han sendt med bussen til Ullevål Hageby, til ungdomshjemmet «Waisenhuset», eller Christiania Opfostringshus det formelt het. Skolen eksisterte som en stiftelse fra 1778 til 1978.
      – Vi var mellom 25 og 33 ungdommer som bodde der, og det var enda verre enn i Hakadal. Det var mye vold og press om sex. Hvor langt de kom, de overgrepene, husker jeg ikke. Eller kanskje jeg ikke vil huske det, sier han.
      – Men jeg klorte og beit de som egla seg innpå meg. Å si ifra om det han ble utsatt for, var heller ikke enkelt, sier han.
      – Om jeg forsøkte melde ifra, fikk jeg ofte høre «Hvordan våger du? Du som bare er en liten naziunge?». (...)
  • Hannah Miettinen (3. generasjon) :
    • "100 cloches" - kortfilm om Hannahs bestefar, Finland 1999
  • Max Rufus Mosley (f. 1940) :
    • We have no document proving Max Mosley's initiative to speak or write officially about his Fascist history or burden, being the second son of British Fascist leader sir Oswald Mosley. But internet dictionaries show that he was engaged in his father's post-war Fascist "Union Movement", even was arrested for street turmoils in East End of London in 1962. We consider him therefore being an official Nazi/Fascist child, conscious of being 2nd generation Nazi/Fascist.
      His Nazi connection became world famous in the spring of 2008 :

      "Uder his father's shadow : The truth about disgraced Max Mosley, son of Nazi-syppathiser Mosley" by Geoffrey Levy in Daily Mail, 2nd of April 2008
      "Were it not for his parenthood, he might today be viewed simply as a foolish and rather depraved man" (...)
      "But Max Mosley bears a name that carries a disturbing World War II resonance. His father was Sir Oswald Mosley, the odious Blackshirt fascist leader and Hitler sympathiser." (...)
      "He has always claimed his parents were "horrified" when they learned of the Holocaust and, astonishingly, says they felt "that if there hadn't been a war it would never have happened". In other words, the Allies were responsible for the Holocaust." (...)
      "It is instructive here to compare Max's degenerate behaviour with that of his own elder half-brother Lord Ravensdale - the distinguished author Nicholas Mosley.
      When Nicholas wrote a revealing and critical two-volume biography of their father, Rules Of The Game and Beyond The Pale, Max refused to talk to him for years.
      According to Nicholas, the reason for the falling out was Max's 'idea that one day his (Oswald's) policies in the Thirties would be totally vindicated. Well, that just isn't on.'"
      "Oswald's legacy : Fast cars and fascism" by Cahal Milmo, The Independant, 2nd of April 2008
      "As young man, Mr Mosley became involved with his father's new political party, the Union Movement and, in the early 1980s, considered standing as a candidate for Margaret Thatcher's Conservatives. But when his interview dwelt on his father's political views, Mr Mosley decided his natural urge to become a politician would be permanently handicapped by his family history. At the time, he said: 'If I had a completely open choice in my life, I would have chosen party politics but, because of my name, that's impossible.'"
      "Explaining the attractions of the daredevil world of car racing in the late 1960s, he said: 'There was always a certain amount of trouble [being the son of Oswald Mosley] until I came into motor racing. And in one of the first races I ever took part in there was a list of people when they put up the practice times and I heard somebody say 'Mosley, Max Mosley, he must be some relation of Alf Mosley, the coachbuilder'. And I thought to myself, 'I've found a world where they don't know about Oswald Mosley'. And it has always been a bit like that in motor racing: nobody gives a darn.'"
      "Max Mosley backstory" in The Guardian, 4th of April 2008
      "Max Mosley is the son of Sir Oswald Mosley, the leader of the British Union of Fascists, and his second wife, Diana Mitford. The couple married at the family home of the Nazi propaganda chief Joseph Goebbels in Berlin in 1936, with Diana's friend Adolf Hitler as guest. That same year, Mosley and his blackshirts attempted to march through a largely Jewish section of London's East End but were met with resistance in what became known as the Battle of Cable Street."

      (What can we other Nazi children learn of Max' story ? As long as Holocaustism is religion among the reigning "secular" Humanists in the West, Nazi children have to build a platform on own generation, based on the premise that we constitute an own generation and therefore are independent and free from other generations' sins and failures. Nazi children who politically stand with their parents are humanistically smeared with Holocaustism. They become socially isolated and are generally destroyed unless they join some vindictive and repetitious neo-Nazi movement made up by deceived post-war youngsters, often descendants of the war victors. If Nazi children choose to hide their background but anyhow play with the rich and wealthy, they will be tracked down sooner or later, and at once if they start to think they are somebody.
      Max Mosley has probably never thought of the plight of the other European Nazi children, of those living in Germany or in Nazi-Fascist associated countries. He has never thought it necessary to sympathize or to show solidarity. He has just been a talented looner, Mad Max. He ran into the two typical traps for Nazi children, the first trap being parent admiration, the second being the choice of mental life in the closet. How can a son or daughter develop life forces when admiring losers of world history's greatest battle ? How can a child become mentally healthy when storing his parents' history into the darkness of a closet ?
      Max ran into the first trap by entering his father's Fascist post-war movement, the Union Movement. Then he fell into the second trap by becoming a world star as president of the Formula One races - hiding who he in fact was. Now he has failed in his two attempts of living with Nazi history.
      Will his status as a member of the European aristocracy help him ? Certainly not. This aristocracy has enough with Nazi specters inside own families. Aristocrats are unable of facing the ongoing auto-flagellation of European old families in order to abide by Holocaustism, themselves giving examples of this exercise.
      Shall we still let the Humanists reign over our lives ? Are we slaves of Humanists with their doubtful morals, with their needs of torturing Nazi descendants ? I don't condemn Max for eventual depraved habits. People who are harassed by the moral majority do in fact often fall into pitiful situations. Isn't that planned by the post-war moralists ? Why should otherwise millions of European Nazi descendants be constantly harassed with Holocaustism ?)

  • Jürgen Mossack (f. 1948) :
    • "Panama 'tax scam' lawyer is son of Nazi SS officer from dreaded Death's Head division who fled to South America then SPIED on Cuba for the CIA, brother reveals" - Allan Hall, Isabel Hunter and Imogen Calderwood for MailOnline, 4th of April 2016
      "The man behind a Panama 'tax scam' that guards the clandestine wealth of the global elite is the son of a Nazi SS officer from a unit known as the 'Death's Head division'.
      Jürgen Mossack is at the heart of the biggest financial data leak in history, and has allegedly been helping world leaders, politicians and celebrities launder money, dodge sanctions and evade tax from his base in Panama.
      It has now been revealed that his father, Erhard Mossack, was a member of the Nazi fighting unit known as the 'Death's Head division', a dreaded force during the Second World War.
      Today, his half-brother Horst, has spoken of his 'shock and bewilderment' at the news of the unmasking of his half-brother.
      He described the twisted family history that led to the estrangement of the siblings, both of whom raised by a man who not only fought with the Nazis but later joined the CIA to carry out espionage on Cuba.
      The 68-year-old Horst last saw his sibling Jürgen 60 years ago when he left the town of Fürth in Bavaria bearing the name of his father Erhard."
      (When American Capitalism shows democratic weaknesses through the Panama Papers' revelations, it is important for Western journalists to find guilt among anti-Westerners. Western Capitalism is holy since the American Capitalists won over the evildoers in 1945.
      Guilty anti-Westerners :
      - Putinists - because Putin hasn't embraced the USA as a dominating super power.
      - Iranians - since they have not welcomed the US peace forces in the Middle East.
      - Nazi children - since at least one of them have infiltrated the capitalistic system and developed filthy possibilities among Capitalists for hiding fortunes from official tax control.)
    • "Law firm at heart of ‘Panama Papers’ leak owned by Nazi’s son" - The Times of Israel, April 4, 2016
      "Mossack Fonseca, the Panama-based law firm at the heart of the so-called “Panama Papers” scandal, is a discreet outfit with a roster of big-name clients and a quiet reputation for hiding money from the tax man.
      But the company apparently also had another secret. One of its founders, Jurgen Mossack, is the son of a Nazi SS soldier who was a member of the “Totenkopf” (Death’s Head) fighting unit during World War II, the Daily Mail reported Monday."
    • "Dette er advokatpiratene i skatteparadiset: Én er sønn av SS-offiser, den andre er prisbelønt forfatter" - Ådne Husby Sandnes for Dagbladet, 6.4.2016
      "SS-sønn
      Den tyskfødte advokaten Jurgen Mossack ble født i Fürth i Bayern i 1948, rett etter andre verdenskrig og midt under oppstarten av den kalde krigen.
      Ifølge hans kompanjong Fonseca, flyttet Mossack sammen med sin familie til Panama tidlig på 60-tallet. Mossacks far, Erhard Mossack, var nemlig offiser i tyske SS under andre verdenskrig, ifølge dokumenter fra Det amerikanske forsvaret, skriver ICIJ.
      Ifølge britiske Daily Mail, som har snakket med halvbroren til Mossack, Horst Mossack, var faren medlem av en spesiell gruppe innenfor SS, kalt Totenkopfverbände på tysk, eller «dødningshodeavdelingene». (...)
      Spionerte på Cuba
      Etter krigen tilbudte Erhard sine informanttjenester til amerikanske myndigheter. Ifølge etterkrigsdokumentene ICJ har tilgang på framgår det at:
      - Han (Erhard) skulle til å melde seg inn i en hemmelig organisasjon, enten av tidligere nazister som nå er kommunister eller av ikke-konverterte nazister forkledd som kommunister.
      Uansett om Det amerikanske forsvaret hadde sine mistanker om mannen, indikerer dokumentene at han endte opp i Panama hvor han drev spionasje på Cuba for CIA."
  • Herta Müller (f. 1953) :
    • "Herta Müller Wins Nobel Prize in Literature" - article by Motoko Rich and Nicholas Kulish in New York Times October 8 2009
      "Ms. Müller was born and raised in the German-speaking town of Nitzkydorf, Romania. Her father served in the Waffen-SS in World War II, and her mother was deported to a work camp in the Soviet Union in 1945."
    • "Å tie er å lyve" - kronikk av Gabi Gleichmann i Aftenposten 18.10.09
      "Så slår det meg plutselig at i de bøkene jeg har lest av Herta Müller, finner jeg nesten ingen referanser til hennes fars opplevelser. Det han og hans generasjons kamerater fra Banatet hadde vært med på under krigen, nevnes bare i korthet, liksom i forbifarten, vagt. Kan jeg ha lest feil bøker av henne? Eller er det hun som ikke har gravet tilstrekkelig dypt i historien?
      'Faren hadde under annen verdenskrig tjenestegjort i Waffen-SS,' meddeler Det svenske akademi lakonisk i sin presentasjon av Herta Müller." (...)
      "Herta Müller har sagt at hennes arbeid er et forsøk på å forstå hvordan totalitære regimer deformerer menneskers psyke og å vise at enkeltindividet bærer med seg alt som utgjør summen av dets liv.
      Mot den bakgrunnen virker det underlig at hennes behandling av farens og hans kameraters rolle i Waffen-SS har så liten tyngde i forfatterskapet sammenlignet med tyskrumenernes lidelser i GULag etter krigen."
      (Herta Müller must be the first Nazi child to win a Nobel Prize. Is her literature impregnated with Nazi perpetrator consciousness, with Holocaustic guilt consciousness ? The answer must be that her literature emanates life sorrow, life bewilderment, sentimental feelings with insignificantly intellectual link to the Holocaust. Herta grew up in Eastern Europe, a European area with no obligatory Holocaust expiation, at least not until the European Union conquered the countries in the 21st century. We do not know if her mother was a Nazi, only that her father was an SS soldier. Her grandfather however, an important merchant, was certainly a Nazi.
      She sought freedom from oppressing Communism in Romania and fled together with her husband to Germany in 1987. Instead of finding freedom of belief and thought she found repressing Holocaustism. But the character of Holocaustism is so insidious in Western mindset, that nobody, herself included, is not allowed to think about it that way. Her search for love and joy is obstructed as long as Holocaustism reigns in the West. The atmosphere of overwhelming sorrow in her books is probably the main reason why she got the Nobel Prize of Literature. German literature is doomed to dolefulness even new generations of writers have no responsibility for war crimes in the past century.
      Her Holocaustic task in the future will be to accuse her father of anti-Semitism and of war crimes. This is what the Jewish journalist Gabi Gleichmann suggests in his article mentioned above. Gleichmann is right when he agrees with Günter Grass who once said that "To keep silent is to lie". Millions of European Nazi descendants have become mental dwarfs because they hide their families' inner truths and beliefs. What Gleichmann is not interested in understanding is that European Goyim today are mentally moving toward a reconciliation with their anti-Communist combatants of the last century.)
    • "Nobel lecture", Stockholm December 7. 2009
      Excerpt : "My grandparents had a son named Matz. In the 1930s he was sent to study business in Timişoara, so that he could take over the family grain trade and grocery store. The school had teachers from the German Reich, real Nazis. Matz may have been trained as a merchant on the side, but mainly he was taught to be a Nazi—brainwashed according to plan. After he finished, Matz was a passionate Nazi, a changed person. He barked out anti-Semitic slogans, and was as unreachable as an imbecile. My grandfather rebuked him several times: he owed his entire fortune to the credit advanced by Jewish business friends. And when that didn't help, he boxed Matz on the ears several times. But the young man's faculty of reason had been erased. He played the village ideologue, bullying his peers who were dodging the front. Matz had a desk job with the Romanian army. Nevertheless he felt an urge to move from theory to practice, so he volunteered for the SS and asked to be sent to the front. A few months later he came home to marry. Wiser for having seen the crimes at the front, he used a then-current magical formula to escape the war for a few days. The magical formula was called: wedding leave.
      My grandmother kept two photos of her son Matz far back in a drawer: a wedding photo and a death photo. The wedding picture shows a bride in white, taller than he by a hand, thin and earnest—a plaster Madonna. On her head was a wreath made of wax that looked like snow-flocked leaves. Next to her was Matz in his Nazi uniform, a soldier instead of a husband, a brideguard instead of a bridegroom. No sooner had he returned to the front, the death photo came. It shows a poor soldier torn to shreds by a mine. The death photo is hand-sized: in the middle of a black field a little gray heap of human remains can be seen resting on a white cloth. Against the black, field the white cloth looks as small as a children's handkerchief, a white square with a strange design painted in the middle. For my grandmother this photo was a combination, too: on the white handkerchief was a dead Nazi, in her memory was a living son. My grandmother kept this double picture inside her prayer book for all her years. She prayed every day, and her prayers almost certainly had double meanings as well. Acknowledging the break from beloved son to fanatic Nazi, they probably beseeched God to perform the balancing act of loving the son and forgiving the Nazi."
      (Herta chooses to talk about a Nazi uncle instead of her Nazi father. Since she moved to Germany her Nazi anguish, a result of Western Holocaust Death Cult meant for producing guilt and fear, is slowly paralyzing her common sense. The Committee of the Nobel Prize in Literature should be accused of harassment against a Nazi child. The members knew perfectly well under which Holocaust stress Herta was put. Now the Committee is responsible for her sanity. Her stress after this Nobel speech might double.)
  • Rolf Müller :
    • "Forutsetter en åpen debatt" - med Inger Cecilie Stridsklev og Rolv Olsen for Aftenposten 2.5.13
      "Forsoning forutsetter samtale på like fot. Ellers kan det gå slik det er gått i Norge: Anklagene blir gjensidige. De som ikke kommer til orde ser på det som bekreftelse på at motparten ikke våger åpen debatt."
    • "Forsoning etter krigen" - VG 10.6.13, også undertegnet av Stridsklev og Rolv Olsen
      "Skal det bli forsoning i Norge, må manglende ytringsfrihet i etterkrigstiden erkjennes, og det må oppmuntres til dialog."
    • "Bør myndighetene si unnskyld til NS-barna ?" - Vårt Land, 22.12.16, også undertegnet av Rolv Olsen og Inger-Cecilie Stridsklev
      "Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmer av Nasjonal Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år bortsett fra i enkelte nettfora, er dialog om hvem som handlet til nytte og hvem som handlet til skade for medmennesker under krig, okkupasjon og oppgjør."
    • Tyskerjentene får unnskyldning, ikke NS-barna, Aftenposten, 21.10.2018
      "HL-senteret har utredet om nordmenn i japansk fangenskap, tyskerjenter og NS-barn har krav på noen unnskyldning fra det norske samfunnet. NS-barna hadde i alle fall ikke brutt norsk lov. I motsetning til tyskerjenter, lever det fortsatt ganske mange NS-barn. Ble mange av dem spurt? Baard Borge er den eneste som har skrevet doktorgrad og disputert over NS-barn. Han er heller ikke blitt spurt. Kulturminister Trine Skei Grande lovet at det skulle forskes videre på NS-barna. Vi får håpe det fører til at NS-barn endelig blir hørt."
      For Vennetreff for NS-barn: Rolf Müller, Rolv Olsen og Inger Cecilie Stridsklev
  • Audun Myhre (3. generasjon, f. 1958) :
    • Innledning til konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig", holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17.9.09.
      Myhre er styreleder i Forum for Tro og Livssyn som hadde regien for forsoningskonferansen, sammen med Stiftelsen Arkivet.
      Myhre hadde forløsende innvirkning på hele konferansen da han i selve innledningen fortalte om oppdagelsen av NS'ere i egen familie, hans besteforeldre. Se også FAQ-siden #314.
  • Ole Naumann (f. 1942) :
    • "Var 3 år i 1945 - først nå våger han å si at faren var nazist" - intervju i Psykisk Helse nr. 2 1998
    • "Født skyldig" - "Brennpunkt", NRK1, 31.10.00
    • "Vokste opp som NS-barn" - Naumann intervjuet av Anders Wiik i Aftenposten aften i anledning NRK's "brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
  • Jo Nesbø (f. 1960) :
    • "Jo Nesbo - The Redbreast", a 55 minutes interview in the BBC programme World Book Club, 3rd of April 2011.
      (In this programme Jo Nesbø admits officially for the first time that he is a Nazi child. His father was an SS soldier on the Eastern front. He had joined Hitler's army in 1941, at the age of 19. In 1945 he was sentenced to three years in jail.
      In the interview Nesbø tells that his father had planned to write about his war experiences after retiring from work. Because he died before, in 1994, his son took over the plan and published The Redbreast in 2000.
      We Nazi children who red the book that year were surprised by the important position a Nazi daughter got in the novel. She became the sweetheart of the main character Harry Hole. The turn of the story was so positively told that we were convinced the author himself was related to Nazis.
      We in the Organization of Norwegian NS Children express our gratitude to Jo Nesbø for telling the truth in this BBC interview. The more Nazi children who become overt the less the pressure will be upon the great number of hiding ones. At least that is what we hope.)
    • "Jo Nesbø: - Min far sloss for nazistene" - VG 7.4.11
      "- Jeg visste ikke om faren min og dette før jeg var 15. Faren min var en jeg beundret og respekterte. Jeg så ham for meg i den tyske nazi-hjelmen, og det var som om verden min raste sammen, sier Nesbø i intervjuet med BBC."
      (I BBC-intervjuet forteller Nesbø at hans familiebakgrunn er dobbel ved at faren var nazist mens moren var fra en motstandsfamilie. Det kan ha hjulpet Nesbø i hans ungdomstid. Han kan ha tatt morens parti og derved følt seg fri fra den verste sataniseringen i skole og på universitet. Vi håper nå at forfatteren kan gå fra krim til historiedrama i nyere bøker. Det er noe Norge trenger.
      Rødstrupe kunne vanskelig vært skrevet av noen annen enn et nazibarn. Hvorfor har ikke norske journalister for lengst diskutert forfatterens sosiale røtter ? Hvorfor måtte vi vente til forfatteren blir intervjuet i England med å få vite sannheten ? Norge trenger sannheten om krigen.)
    • "En skjortejegers bekjennelser" - Nesbø intervjuet av Ronny Berg for VG Helg, 24.11.12
      "-Når det gjelder faren min, er det noe som er lettere å snakke om til utenlandsk presse. Da snakker jeg om norsk historie - sett utenifra. Det er noe med distansen til publikum, forklarer han i hotellbaren.
      -For et norsk publikum rører du ved direkte følelser på en annen måte. Det som ble referert i norske aviser fra BBC-intervjuet er i grunn det jeg har å si. Faren min var 19 år, valgte feil side, noe han innrømte. Så tok han sin straff som en mann."
    • "Jeg følte meg sviktet som sønn" - Gabrielle Graatrud for NRK-kultur, 21.3.14
      "Nesbø forteller også om hvordan farens mørke historie har gitt inspirasjon til hans nyeste bok.
      – I «Sønnen» er det en ung sønn som får en sjokkopplevelse når han er rundt 15 år. Da oppdager han at hans egen far er en forræder og en korrupt politimann. Det er nok en viss parallell til det jeg selv oppdaget da jeg var 15 år. Da satte faren min seg ned og fortalte at han under krigen sloss sammen med tyskerne mot russerne, forteller Nesbø til Skavlan. (...)
      Far-sønn temaer har vært en gjenganger i flere av Nesbøs bøker, og historien til faren har preget Nesbøs forfatterskap.
      – Jeg skjønte at sannhet og moral er relativt. At verden ser annerledes ut gjennom antagonistens øyne. Det er noe som går igjen i bøkene, det å prøve å se ulike situasjoner gjennom protagonisten og antagonistens øyne, sier han."
      (Vi naziunger har ventet på at Nesbø blir tydelig. Her er han det. Nazismen og krigen kan ikke utlegges som "sannhet" og "moral" uten at nazistene og deres barn får komme til orde. Siden våre foreldre for lengst er døde, er det vi etterkommerne som må få snakke fritt. Men norsk presse og forlag er dessverre dominert av blærete jøssingunger og naziunger som er på flukt. De slipper oss ikke til.)
    • "Revenge, My Lovely" - The New York Times, 2.5.14
      "Many of those who were convicted accepted the people’s demanding their pound of flesh and getting it. Including my father, whose family had just moved back from America and who saw Norway’s neighbor Russia and Stalin as a bigger threat than Germany and Hitler. At the age of 19, he volunteered to fight together with the Germans against the Russians. But even he, who had put his life on the line for what he had then believed was best for his country, accepted the need for revenge. “The law was ignored,” he told me, “but that’s fine. The law is for the people, not the other way round. And the people hadn’t been able to accept that we got off scot-free. Three years in jail for being as wrong as I was, was fair.”"
  • Kai H. Nielsen (f. 1947):
    • "Det gode - mot det onde ?" - Morgenbladet 28.8.09
      "Debatten omkring etterkommere av NS dreier seg stadig om sorgprosesser, forsvarsmekanismer og offerroller. Burde det ikke i stedet være ettertidens anliggende å finne ut hva som egentlig skjedde? Burde man ikke analysere og prøve å se ting i perspektiv? Etter krigen ble det skapt et bilde av «det godes kamp, mot det onde», men stemmer det?" (...)
      "Etter Stalins angrep på Finland i 1940, da statsledere i vest talte på knappene for å bestemme seg for hvilken djevel som skulle være hovedfienden, og hvem de eventuelt skulle samarbeide med, etterlyste paven en felles front mot 'nazikommunismen'. Det burde ideologisk og etisk sett vært det riktige standpunkt, sett fra de vestlige demokratienes ståsted." (...)
      "Å gå ut med navn og bilde av frontkjemperne bidrar ikke til sannhet, bare til å demonisere en gruppe og å forsterke det bildet som passer venstresiden i norsk politikk. "
      (Begrepet "ettertidens anliggende" er uklart. Antinazistenes naziungeundertrykkelse foregår nå i samtiden, har foregått siden 1945. Da dreier det seg ikke bare om å finne ut hva som skjedde, men om hva som skjer... Det gjelder faktisk å avsløre tidens vestlige ideologi : Den svartmalende Humanismen.
      "De vestlige demokratienes ståsted" var kamp om verdensherredømme, på materialistisk, hedonistisk grunn. Paven så nok tre onder, ikke bare to.
      Demoniseringen av nazietterkommerne beror ikke på faktaopplysninger fra krigen. Tvert imot, nøkterne fakta om nazienes kamp avdemoniserer. Svartmalingen derimot demoniserer. Tausheten er demoniseringens tjener.
      På Foreningens vegne takker jeg journalist Kai H. Nielsen for artikkelen, for å stå frem som nazietterkommer. Jo flere vi blir i offentlighetens lys, jo bedre.)
  • Beate Niemann (f. 1942) :
    • "Mein Vater, der Mörder" - ein film von Yoash Tatari, Redaktion : Heribert Blondiau, 2002.
      (The next time that Tatari, Blondiau or other film makers make a movie on a Nazi child's father we hope that a non-monster will be picked. Otherwise they utterly aggravate the burden of the Western Europeans of whom the half fought on the Nazi-Fascist side. Sixty years after the war it should be possible to make portraits in more shades than black and white, the horrific portraits with which we grew up. But we know that in order to cover up the horrors committed by the winners during and after the war the Humanists need to blacken the losers again and again. It's pathetic.)
    • "Quest for Nazi father shatters German myths" by Allan Hall in The Scotsman, 28.11.04.
      "At a time when Germans have begun to embrace victimhood about the Second World War, projecting themselves as having suffered equally under RAF bombs, from Red Army rapes and under their Nazi masters on a scale that somehow equates with the millions upon whom Germany inflicted its savagery, Niemann's story shatters this cosy attempt to retreat into shared pain." (...) "I came away from this project only wishing I had not been born a German and that I did not have parents such as these. It is my experience that Germans of this generation are all liars."
      (Of all texts on Nazis and Nazism this article by Allan Hall reaches the top of the kind. He goes beyond classical humanistic satanization of the first generation. He manages to drive the entire German second generation Nazis into depression, or at least expresses this wish. It's a highlight article on the topic of Nazi children, will soon be famous for its level of Holocaustic squeeze. Through his denazifying fanaticism Allan Hall is leader of Western correct journalists.)
    • "Special screening" by Allan Hall in totallyjewish.com 25.11.04. "Now it is on in select cinemas in Germany and being screen to schoolchildren and Jewish groups. The film is a journey that many of Mrs. Niemann's generation found too painful to take."
    • "Når den gode far er krigsforbrytar" - Portrett av Beate Niemann i Dag og Tid nr. 51 18.12.04, skrevet av Jørgen Norheim. "Ho har kjent kva for følgjer det får for eit barn når det usagde får styre samværet mellom folk. I dag har ho korkje kontakt med mora eller systrene."
      (Ja, hva skjer da, når naziungene får servert fedrene i djevleskrud ? Da får humanistene sannheten frem, da får de sentrert ondskapen, da får de skilt seierherrer fra tapere - på sekstiende året. Sannheten er vel og bra. Men hvis barn, uansett alder, får psykisk mén av sannheten, da skal humanistene ha et hjelpeapparat. Da skal familien rundt forbryteren enten skånes eller støttes. Med de modernistiske humanistene som kulturens bærere i Vesten virker det som om det applauderes når nazifamilier går til grunne. Det er et hav mellom etterkrigshumanisme og humanitet.)
  • Eli Quisling Nordvik (f. 1933) :
    • "Arven etter gudfar" - intervju i Bilag til Aftenposten 28.4.95
  • NS-"barn" :
    • "Om å hedre sin far og mor" i Folk og Land nr. 5 1998.
      "Takk for et blad som blir bare bedre og bedre. (...) Selv er jeg et NS-'barn' uten forankring i noen forening opprettet for oss spesielt, da jeg mener instituttet best tjener vårt syn og våre oppgaver. I dag er jeg glad for det, - etter å ha lest Wilhelm Klüwers (talsmann for Foreningen for NS-barn) utgydelser i 'Aftenposten'. (...)"
      (Innsenderen av artikkelen uttrykker godt ståsteds-dilemmaet for NS-etterkommere. Ł velge de gamle som talerør for fremtiden bærer i seg en svakhet - siden de gamle dør. Det blir ingen generasjonsfølge uten at generasjonene manifesterer seg uavhengig. Generasjonsloven kan virke paradoksal...)
  • NS-etterkommer (f. 1939?) :
    • "NS-etterkommers sorg" - Vårt Land, 05.04.2016
      "(...) Men det finnes en sorg som ikke kan deles med andre mennesker. Jeg har kjent på den i ca. 70 år. Den skyldes mobbing, baksnakking og utestengning. Et NS-barn har ingen valg. Som voksen har jeg forsøkt å fortelle dette til venner, men blir møtt med utsagn som: «Det er jo ikke din skyld.» «Det er ingen som bryr seg om det lenger.» «Det er jo så lenge siden.» (...)"
      (Se tilsvar under Merete Sloreby)
  • August Oetker" (f. 1944) :
    • "Mein Vater war Nazi" - Frankfurter Rundschau, 16.10.1913
      "Über den Vater sagte er, der sei wohl Nationalsozialist geworden, weil ihn die Zeit und vor allem sein Stiefvater Richard Kaselowsky geprägt hätten. Am kommenden Montag erscheint das Buch "Dr. Oetker und der Nationalsozialismus". Die Studie von Historikern war von der Familie in Auftrag gegeben und bezahlt worden. Rudolf-August Oetker (1916-2007) war seit 1941 im Unternehmen. Sein Stiefvater Richard Kaselowsky (1888-1944) führte das Unternehmen bis zu seinem Tod bei einem Luftangriff. Dann übernahm Rudolf-August Oetker das Amt."
  • Liv Ofsdal (f. 1954) :
    • "Morfar ble dømt for landssvik" - Slekt og data, medlemsblad for DIS-Norge, Årgang 24 nr. 1 2013
      "Når man bedriver slektsforskning er nettopp rykter noe man gjerne vil finne ut av, så også for meg.
      Et av disse ryktene jeg bare måtte prøve å sjekke nærmere var det om min morfar, at han var nazist. (...)
      Da han så kom og fortalte at min bror hadde gått inn i partiet, og samtidig forela meg innmeldingsskjemaet, fylte jeg det ut. Jeg følte med en gang at jeg hadde gjort noe galt...
      Etter krigen flyttet min morfar til en annen kant av landet, giftet seg, og endte sine dager der. Det var vel kanskje en måte å rømme fra omstendighetene i sitt liv på ?"
  • Rolv Olsen (f. 1941) :
    • "Den tause generasjon" i Aftenposten 23.2.98
    • "NS-etterkommere" i Aftenposten 17.3.98
    • "Rettsoppgjøret, var det rettferdig ?" - fordrag på "vennetreff" 9.1.00
    • "NS-barnas foreninger" i Aftenposten 20.10.00, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Inger-Cecilie Stridsklev
    • "Mine erfaringer som NS-barn" - foredrag på Lillehammer 27.7.01, i regi av brochmannianerne
    • "Manglende oppgjør i skyggen av Holocaust" i Nationen 22.10.02, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Inger-Cecilie Stridsklev
    • "Samtaler om forsoning. Norge etter 2. verdenskrig", i Hotel Norge i Kristiansand den 11.9.10 i regi av Forum for Tro og Livssyn. Syv NS-barn deltok i samtalene.
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
    • "Skammer seg ikke over NS-stempelet" - intervjuet over to sider i Østlendingen av Gunnar Østmoe, foto av Anita Høiby Gotehus, 6.4. 2013
      "Landsvikoppgjøret ble et politisk oppgjør som etterlot en frykt som har hemmet generasjoner. Den såkalte Elverumsfullmakten banet veg for urettferdighetene, sier NS-barnet Rolv Olsen i Løten.
      - Far var en helt ukjent mann for oss barna da han kom tilbake fra soninga. Men alle kjente historien hans. Oppveksten vår var ikke lykkelig og var preget av mye hat. Jeg fikk mye juling av jevnaldrende og lærte fort bare å ta imot og holde kjeft. Frykten har hele tiden vært der, frykten for ikke å bli akseptert, sier Rolf Olsen.
      Otto C. Olsen på Jevnaker kom seg gjennom åra etter krigen og bygget opp "Søster Ninas Sykehjem", et privat sjukehjem som fortsatt er i drift. Men NS-stempelet gikk i arv og oppveksten til Rolv og søsknene ble vanskelig. Slik den ble for svært mange NS-barn. Rolv mener rettssikkerheten var på et lavmål, stemningen ble pisket opp av myndighetene, det var hån og spytting."
    • "Forutsetter en åpen debatt" - med Inger Cecilie Stridsklev og Rolf Müller for Aftenposten 2.5.13
      "Forsoning forutsetter samtale på like fot. Ellers kan det gå slik det er gått i Norge: Anklagene blir gjensidige. De som ikke kommer til orde ser på det som bekreftelse på at motparten ikke våger åpen debatt."
    • "Forsoning etter krigen" - VG 10.6.13, også undertegnet av Stridsklev og Rolf Müller
      "Skal det bli forsoning i Norge, må manglende ytringsfrihet i etterkrigstiden erkjennes, og det må oppmuntres til dialog."
    • "Bør myndighetene si unnskyld til NS-barna ?" - Vårt Land, 22.12.16, også undertegnet av Inger-Cecilie Stridsklev og Rolf Müller
      "Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmer av Nasjonal Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år bortsett fra i enkelte nettfora, er dialog om hvem som handlet til nytte og hvem som handlet til skade for medmennesker under krig, okkupasjon og oppgjør."
    • Tyskerjentene får unnskyldning, ikke NS-barna, Aftenposten, 21.10.2018
      "HL-senteret har utredet om nordmenn i japansk fangenskap, tyskerjenter og NS-barn har krav på noen unnskyldning fra det norske samfunnet. NS-barna hadde i alle fall ikke brutt norsk lov. I motsetning til tyskerjenter, lever det fortsatt ganske mange NS-barn. Ble mange av dem spurt? Baard Borge er den eneste som har skrevet doktorgrad og disputert over NS-barn. Han er heller ikke blitt spurt. Kulturminister Trine Skei Grande lovet at det skulle forskes videre på NS-barna. Vi får håpe det fører til at NS-barn endelig blir hørt."
      For Vennetreff for NS-barn: Rolf Müller, Rolv Olsen og Inger Cecilie Stridsklev
  • Benedicte Orvung (f. 1966) :
    • "Nazijakt i familien" - Benedicte intervjuet av Torbjørn Løvland i Forsvarsforum 5.5.04. "Det var mens jeg gikk på filmskole i Stockholm jeg leste en avisartikkel om nazibøddelen Karl Marthinsen femti år etter hans død. Jeg begynte å bli nysgjerrig, og etter hvert fikk jeg bekreftet at Marthinsen var bror til min morfar. Men familien min ville ikke snakke om fortida. Flere andre i slekta hadde også vært nazister."
      (Her våkner 3. generasjon i Norge. Det er en generasjon som har lidd dobbelt i forhold til 2. generasjon. De fleste av krigens barnebarn har båret på diffus kunnskap om sin nazifamilie, de har vært utsatt for foreldrenes sykelige taushet og øvrig families historiefordreininger. Raseri kan bli et naturlig resultat. Gammelnazistene synes å skulle motta hovedutladningen, men det vil også komme til å hagle padder over oss av 2. generasjon.
      Kanskje det er på tide at lærerne og historikerne i etterkrigs-Norge tar medansvar for historietilsløringene, om ikke politikerne gjør det ?
      Men den største bøygen kvinnelige nazietterkommere har å stri med, er feminismen, særlig den akademiske. Feministene har gjort alt de har kunnet for å stoppe nazibarnas oppvåkning, av revolusjonær proteksjonisme. De frykter oppblomstring av nazisme som kan hindre dem i strevet med å revolusjonere samfunnet. Vi i Foreningen har opplevet de akademiske feministene. De driver satanisering av både første og andre generasjon. Feminist-inspirerte jenter i 3. generasjon risikerer dermed å finne rene djevler blant egne besteforeldre, fordi de leter med feministiske briller, ser bare det som kvinneideologien ber dem se. Radikal feminisme er avhengig av satanisering.)
    • "Skuddene som kostet 28 livet. Slektning lager film om NS-politisjefen." To sider i Afteposten 8.2.05. "Det har vist seg å være et sensitivt tema å grave i. Jeg opplever det provoserende at informasjon fortsatt holdes skjult og hemmelig, selv 60 år etter krigens slutt. Mange jeg har snakket med, ville ikke stille opp i filmen, forteller hun."
    • "Det gjør vondt å sette ord på ondskap" - Kristin Aalen intervjuer Benedicte Orvung for Stavanger Aftenblad, 10.02.2010
      "– Må du rippe opp i dette, undret familien, men også andre i Mehamn. Fiskeværet hadde Finnmarks største andel av nazister målt mot folketallet.
      – Moren din, Kari Marthinsen, lar seg intervjue. Hvor lett var det å få til?
      – Hardt. Jeg følte meg brutal da jeg måtte si at dette ikke blir noen solskinnshistorie. Hun hadde en forestilling om at onkelen havnet i Statspolitiet fordi han var dyktig, ikke fordi han var en aktiv pådriver for det tyskerne ville, blant annet når det gjaldt å frakte jødene ut av Norge. (...)
      Samtidig har jeg møtt barn av nazister og ser hvor vanskelig det er at mennesker de var glad i, valgte som de gjorde. Jeg har blitt fôret med stoff om alt det vonde NS-folk har opplevd, og følt meg innsyltet i krav til hvordan jeg ville framstille dem. (...)
      – I tillegg har jeg kjent på skamfølelsen ved å ha en så fryktet nazist i familien. Jeg har hele tiden levd med dilemmaet: Sviktet jeg slekta mi ved å rote i dette?"
  • Gudrun Petasch (f. 194?) :
    • "Seks bortkastede år" - Leif Steinholt intervjuer Gudrun Petasch over seks sider i Helgelands Blad, 23.10.2015
      "Fram til 14. september oppholder Hans seg i Kiel. 15. september – dagen før han fyller 18 – ankommer han Oslo. Her er han i ti dager, før han blir sendt enda lenger mot nord for å delta i arbeidet med å bygge Hitlers «Festung Norwegen».
      26. september 1940 blir Hans Petasch registrert som tjenestegjørende ved kystfortet som har blitt etablert i Åkvik, og som skal vokte innseilinga til Vefsnfjorden og Mosjøen. Kun avbrutt av to korte opphold har han Åkvik som tjenestested helt fram til tyskerne kapitulerer 8. mai 1945. Og kanskje er han der enda lenger, for når krigen er over må han være igjen i Norge for å delta i arbeidet med å rydde vekk tyske miner.
      – Jeg visste at han hadde vært soldat i Norge, og trodde at han hadde vært på et skip. Men han snakket aldri om det, og da jeg var barn, tenkte jeg på om han hadde gjort noe fryktelig galt – gjort noe grusomt, sier Gudrun Petasch om faren.
      – Min generasjon er lært opp til å ha dårlig samvittighet for det som skjedde under krigen, og jeg trodde at han skjulte noe."
    • "Besøk skal bidra til bok om tapte krigsår" - Gudrun intervjuet av Leif Steinholt for Helgelands Blad, 15.07.2016
      "I fjor sommer møtte Helgelands Blad Gudrun Petasch, som hadde reist fra Tyskland til Norge og Helgeland for å gå opp sporene etter sin far Hans. Under krigen tilbrakte han fem år på kystfortet i Åkvik på Sundøya i Leirfjord. (...)
      Da Hans Petasch døde, fant Gudrun Petasch en boks i nattbordet hans med 148 bilder tatt under krigen – bilder som hun aldri hadde sett før, og ikke ante noe om. Noen av dem ble trykket i Helgelands Blad sist høst, da vi fortalte Hans Petasch’ historie. Da Petasch ble utstasjonert i Åkvik høsten 1940 hadde han nettopp fylt 18, og var overbevist nazist. Etter krigen snakket han lite om det han hadde vært igjennom, og ble sosialdemokrat."
  • Trond Prytz (f. 1945) :
    • "Faren sto på tysk side under krigen. Politimester Trond Prytz har prøvd å rette opp" - portrettintervju av Guri Hjulstad for Trønder-Avisa, 16.5.2015
      "Introduksjon :
      Norske flagg, blomster og taler der heltegjerningene fra krigen blir trukket fram. Det skjer i mai hvert femte år. Heltene blir større helter og skurkene, de som sto på den andre siden, blir enda større skurker. Historien blir forenklet og det blir vanskeligere å få plass for nyansene. Rommet kan bli for trangt, og angsten kan bli for stor til at det kjennes greit å stå fram og fortelle. Slik kan det ha vært i Nord-Trøndelag også, for de som valgte feil side under krigen og for deres barn og barnebarn som følte at de måtte hviske, dekke over. Har vi vært overdommeren som har passet på og bidratt til å legge lokket tett på?
      Far til politimesteren i Nord-Trøndelag var nazist. Trond Prytz har brukt livet på å rette opp farens feil. Han etterlyser mer åpenhet, mer forsoning.
      Fra artikkelen :
      Selv om han tar avstand fra farens valg har Trond tenkt mye på hva som fikk faren til å ende på nazistenes side under krigen. Noen svar har han funnet i det faren selv har skrevet.
      – Jeg vet at han var aktiv i gymnassamfunnet i Steinkjer. Ungdommen var politisk delt på den tiden. Han var på Fedrelandslagets side, litt høyreorientert. (...)
      – Trodde faren din på nazi-systemet?
      – Han trodde vel på kampen mot kommunismen. Han tok tysk befalsutdanning. Det innebar en aksept av systemet. På slutten av krigen fikk han skutt bort en del av handa i et dramatisk slag for å stoppe russerne på vei inn i Estland. Så kommer freden og gledesscenene, men kanskje ikke for alle. Barnet blir født mens familien Prytz venter på dommen. Han får navnet Trond, som sin far, i tilfelle faren blir dømt til døden slik det ble snakket om på den tiden. Faren blir stilt for retten, dømt til tvangsarbeid og fratatt alle rettigheter. Deler av soningen skjedde på Falstad. Tilbake satt en mor og en sønn som skulle leve med det far hadde gjort.
      – Hva gjorde det med deg?
      – Du lever uten mulighet til å fortelle din historie. Hjemme var vi åpne og snakket om det, men vi fikk råd fra foreldrene om at vi måtte være forsiktige med hva vi sa. Dette var noe vi levde med, mine to søstre og jeg. Jeg opplevde dette som ikke å være deltaker i en grunnleggende nasjonal erfaring. Samtidig ville jeg være med i samfunnet videre. (...)
      – Jeg har vært strategisk orientert fra tidlig barndom. Jeg måtte det for å komme greit gjennom livet. Far fikk jobb som ingeniør i Sulitjelma og vi flyttet dit. Når de andre guttene snakket om krigen så var jeg ikke med. Og tro meg, gutter snakket mye om krigen på den tiden. De snakket om hvordan de voksne hadde lurt tyskerne, så flira de. Jeg sa ingen ting. Da ble jeg en stille person, sier Trond...
      – Jeg gikk inn i Forsvaret, det også for å vise at jeg var ok."
  • Luise Quietsch (born 1940) :
    • "Lost and forgotten: German 'wolf children' in Lithuania" - Monika Griebeler for dw.de, 9.5. 2013
      "The Second World War ended in May 1945 - but not for the German 'Wolfskinder', or 'wolf children'. On their own, they made their way from East Prussia to Lithuania, a decision they'll never forget.
      When Alfreda Pipiraite turned 18, she believed she'd made it. 'But no, they said to me, 'You German pig! You Hitlerist! Fascist!' And so on,' she told DW. 'It was particularly painful whenever a member of my family called me that.'
      After all, Alfreda was really Luise, a German born in 1940 in the town of Schwesternhof in East Prussia, today in the Russian region of Kaliningrad. At the age of four she was adopted by a Lithuanian family as a so-called 'Wolfskind', or wolf child. During the chaotic final stages of the war, more than 5,000 children, according to historian Roth Leiserowitz, fled from East Prussia to Lithuania, looking for food as well as peace.
      Such children were robbed by the Second World War of practically everything: their parents, their home, their language. It also robbed them of their past and what could have become of them. (...)
      'Suddenly, we were overtaken by the Russians. I remember the women screaming terribly. They were being raped just a few steps away from us. I didn't understand what was going on,' she says."
  • Julia Reddmann (3rd generation, born 1980) :
    • "Generational Guilt of the Holocaust", written 1999 for the website of the German family von Stockhausen. Julia says about her history education in Germany : "There were no first hand reports and recollections from survivors. Personally I believe that this a deliberate effort by the German education system not to bring this dark past to much to the foreground for whatever reasons. The intentions are not clear to me. Is it because they don't want to burden us with guilt feelings or are there other sinister objectives? The reasons for this I will never know." (Miss Reddman takes the extreme opposite position of that of the Neo-Nazis. Thus she is a similar product, a sufferer of the same lack of German history openness and honesty as are the Neo-Nazis. She must bring out the Nazis in her own family and show them in their surrounding light both ideologically and familiarly before she can blame the other Germans. Noblesse oblige.)
  • Turid Nystøl Rian (f. 1939) :
    • Deltok i debatten "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?", fredag 9. januar 2009 i Litteraturhuset i Oslo, initiert av Erling Fossen.
      Åshild Eidem skrev referat i Aftenposten 10.1.09. Utdrag :
      "Har krigen sluttet ?
      Etter paneldebatten fikk publikum slippe til. Mens enkelste hevdet at Fossen lyver, ga andre sin støtte og takket ham for at han hadde startet debatten.
      'Naziunge' er og har vært et skjellsord. Alle NS-barn jeg har vært i kontakt med har sagt at de føler det hviler en forbannelse over dem. Nå føler jeg det er på tide å heve den forbannelsen, sa Turid Nystøl Rian, som hadde en far som medte seg inn i NS i 1941. Hun har skrrevet boken Far elsker fedrelandet - en skildring av krigen sett med en 6-årings øyne."
    • "Det store sviket", samfunnsessay over to hele sider i Morgenbladet 17.7.09
      "Det er en myte at tiden leger alle sår. Traumefeltet blir nettopp ikke borte med tiden. Det er en ekstrem belastning for et barn å vokse opp under trykket av en kollektiv demonisering. Så lenge Stortingets og regjeringens strategi er taushet, bidrar våre folkevalgte til å fastholde en prinsipiell holdning som innenfor all menneskerettslig tenkning for lengst er gått ut på dato, nemlig den at offeret skal bære skammen." (...)
      (Turid Nystøl Rian relanserer NS-barnsaken med bredde i dette essayet. Hun har rett, offentligheten trenger hele tiden å høre om oss. Hun overser imidlertid at andre NS-barn har kjempet for saken før henne. Hun skulle ha nevnt dem, for å styrke egen argumentasjon. Men et av NS-barnssyndromene er nettopp at egen ensomhet fanger tanken, minimaliserer de andre, usynliggjør allerede agerende skjebnefeller i nåtidskampen. NS-barn som står frem, ser andre NS-barn i skyggen av egen kamp, av egen exhibisjon, av eget brekk gjennom taushetsmuren. Og offenligheten gjør alt den kan for å styrke NS-barnas ensomhetsfølelse. Det er nemlig politisk korrekt, altså obligatorisk for norsk avis, å nedkjempe naziungers gruppefølelse.
      Journalistene i Morgenbladet for eksempel, hvorfor nevner de ikke i dette NS-barnsnummeret at det finnes to foreninger for NS-barn i Norge ? Hvorfor skriver de ikke at NS-barn selv kjempet seg inn i historien, uavhengig av akademikere ? Det var Eystein Eggen som skrev oss inn i 1993 med sin selvbiografi "Gutten fra Gimle". Men døtrene til Quislings forsyningsminister Eivind Blehr, Bente og Karin Blehr, hadde gjort tapre forsøk på 80-tallet. Ingen av dem nevnes. Hvorfor skriver ikke Morgenbladet at avisen tidligere har fokusert på temaet, men uten nytte, altså uten gjennomslag hos politikerne ? Tidligere avisredaktør Lasse Midttun - se under Midttun her i bibliografien - skrev en leder i 1993 og i 1995 om Eystein Eggens "Gutten fra Gimle" og en to siders anmeldelse i 2002 av Baard Borges bok "De kalte oss naziyngel" der Midttun roser NS-barnet Eggen og nedvurderer betydningen av akademikeren Borges bok. Men det er altså opportunt for nye redaktører å glemme hva tidligere redaktører har skrevet om NS-barnkampen.
      En slik schizofren holdning til NS-barna tærer ekstremt på vår mentale helse. Men å få publisert en artikkel i norske aviser som forklarer roten til NS-barnas indre mørke, som viser hovedårsaken til vår livslange depresjon, synes nytteløst tillike 65 år etter krigen. Kritikk av verdens beste demokrati er uhørt. Å påpeke at etterkrigsdemokratiet er et satanserings-demokrati, er selvsagt å spytte på makthaverne.
      Et godt voksent NS-barn med god stilling, nå i vår Forening, sa det til oss da vi møtte ham første gang: "Det er ikke morsomt å være djevel".
      Det offentlige Norge, altså politikerne, journalistene og akademikerne, ønsker at temaet står i stampe. Derfor nevnes ikke NS-barnas egen tilkjempede historie som del av Norges etterkrigshistorie. Etterkrigsdemokratiene er avhengige av demonisering av nazismen for å skape en forestilling om vestlig demokratisk godhet, altså makt. Journalister og akademikere gir med den ene hånden mens de sataniserer og stigmatiserer med den andre. De gjenoppdager oss i det uendelige for å synes synd på oss, for å bli selvgode. Men i neste nummer av avisen vil de slå til med ny satanisering av nazifamiliene, for å rendyrke ondskapen, for å vedlikeholde Holocaustiaden, Vestens irrasjonelle dødskult. Slik vil situasjonen være for naziunger inntil en forsoning blir gjennomført.)
    • "Vil bryte tausheten", Rian intervjuet over to helsider av Anders Breivik Bisgaard i Morgenbladet 17.7.09
      "Rian sier hun ikke nødvendigvis er ute etter en økonomisk kompensasjon fra staten. Hun vil gi NS-barna et ansikt, bryte tausheten og få med seg samfunnet på å bearbeide det hun kaller "den kollektive offentlige demoniseringen".
      - Temaet har aldri bitt bearbeidet kollektivt. Og kollektiv demonisering kan kun bearbeides i det offentlige rom." (...)
      Se også Morgenbladets leder i samme nummer, under Rossavik, her i bibliografien.
    • "Svar til John Berg" - Morgenbladet 7.8.09
      "Å bli kollektivt demonisert fra barnsben av på grunn av et politisk valg dine foreldre nå engang tok – gir ikke noen god selvfølelse, John Berg. Tvert imot. Mange NS-barn har måttet gjøre et mangeårig hardt indre arbeid for å gjenreise en selvfølelse så langt det går. Det er dessuten like vanlig for NS-barn som for andre traumatiserte å forbli i avmakten."
    • Deltok som debattant under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig" i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Konferansen ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009.
    • "Bør NS-barn beklage ?" - Turid i samtale med Bjørn Westlie på Dagsnytt 18, 31.1.13
      "Det er betenkelig at barn skal føle skyld."
  • Patrick von Ribbentrop (3. generasjon, f. 1972) :
    • "Nur kritische Fragen zu stellen, ist unangemessen" - Katja Gloger für stern.de, 23.2.2005
      "Herr von Ribbentrop, wie sind Sie ausgesucht worden?
      Vor einer Woche kam ein Anruf vom Auswärtigen Amt mit der Einladung zu einem Runden Tisch mit Präsident Bush und Kanzler Schröder. Ich war ganz schön überrascht. (...)
      Sie sind der Enkel von Joachim von Ribbentrop, Hitlers Außenminister, der den Pakt mit Stalin unterzeichnete und nach Kriegsende in den Nürnberger Kriegsverbrecherprozessen gehängt wurde. Wurden Sie bei der Auswahl zum Gespräch darauf angesprochen?
      Nein. Ich lebe ganz normal mit diesem Namen. Er interessiert eigentlich niemanden mehr richtig, auch in Deutschland nicht. Ich will auch nicht über die Vergangenheit sprechen. Ich kann sie nicht ändern. Aber ich will alles tun, dass sie sich nicht wiederholt."
    • "Barnebarnet til Hitlers utenriksminister kommer i Maddes bryllup" - Herman Prein Moestue og Gunn Kari Hegvik for VG, 6.6.13
      "Hele fire i slekten von Ribbentrop vil etter alt å dømme være til stede under bryllupet til prinsesse Madeleiene og forloveden Chris O'Neill førstkommende lørdag.
      Disse er Patrick von Ribbentrop, Valerie von Ribbentrop, Sebastian von Ribbentrop og Isabelle von Ribbentrop, fremgår det av gjestelisten som ble publisert av Aftonbladet i går. (...)
      - Jeg lever ganske normalt med dette navnet. Det interesser ingen stort, heller ikke i Tyskland. Jeg vil heller ikke snakke om fortiden. Jeg kan ikke endre den, men jeg vil gjøre alt for at det aldri skal skje igjen, sier Patrick i intervjuet med Stern."
  • Roar Rinnan (Baglemo) (f. 1937) :
    • "Et liv som Rinnans sønn" - helsides intervju i Aftenposten 17.9.95
  • Ulrik Imtiaz Rolfsen (f. 1973) :
    • "Portrett : Halvbroren" - Ulrik intervjuet over tre sider av Line Simenstad, Klassekampen 11.2.12
      "Men mens han satt på kjøkkenet sammen med bestemoren, satt bestefaren, som var nazist, demonstrativt i stua, og unnlot å snakke med barnebarnet.
      – Da min mor ble kunstner var det forferdelig for dem. Og så giftet hun seg med en kunstner, og det var forferdelig. Og så skilte hun seg fra kunstneren! Og så fikk hun barn med en pakistaner. Hun har trådd i alle salater!, sier Rolfsen.
      Han smiler når han forteller om det litt rare paret foreldrene hans må ha utgjort.
      – Moren min er superfeminist."
      (Ulrik Imtiaz Rolfsen skisserer et stykke norsk samfunn med humor og dybde. Hans portrett av morssidens NS-familie er praktfullt. Vi får innblikk i tre generasjoner NS'ere hvor første generasjon er taus og olm, andre er ellevillt på flukt inn i det moderne, og tredje generasjon klarer omsider å se motsetningene uten å forkaste det menneskelige.
      Det er morsomt at en norsk-pakistaner greier det som få norsk-norske orker : Å bruke sannheten og talefriheten. Hos de etnisk norske hviler selvsagt "naziondskapen" tungt i genene. De er historisk sett tafatte.
      Men Ulrik har gitt et signal : Tenk så mye morsom underholdning vi kan få når nazitabuet en dag slipper taket og det rare kan tre frem. Det er tid for forløsning etter 67 år.)
    • "Goliat-kjemperen - Ulrik Imtiaz Rolfsen har filmet norske islamister og deres omsorg for hverandre. Så kom PST" - Kjell Kvamme intervjuer Ulrik for Vårt Land, 11.07.2015
      "Foreldrene levde ikke sammen. Ulrik Imtiaz Rolfsen vokste opp hos sin norske mor, som ifølge sønnen har vært «antikristen». Far tok for gitt at sønnen var muslim siden han selv var det. Det hører også med til historien at hans norske bestefar var nazist. Han ville ikke se barnebarnet.
      – Jeg er en bastardsønn. Det heter haramzada, et forbudt barn. Født utenfor ekteskap siden far egentlig var gift med sin kusine i et arrangert ekteskap. (...)
      – Jeg vil at alle som bor i Norge er del av et fellesskap. Nå har det oppstått en kløft mellom vi og dem. Folk som er født her, kjenner seg ikke som norske. Hva er de da? Kommer de til hjemlandet, så føler deg seg ikke pakistanske eller marokkanske heller. De er i limbo. Da blir de sårbare. Jeg ser på mekanismene som gjør at du ikke kjenner deg elsket eller sett. Da vil du i alle fall bli fryktet og sett. (...)
      – Det som slår meg når jeg filmer de radikaliserte gutta til dokumentaren min, også norske konvertitter, er kjærligheten de viser til hverandre. Det er brorskap, ordentlig brorskap. Det er en kjærlighet de ikke får et annet sted. Jeg er opptatt av å oppleve at man er elsket. Jeg tror ikke samfunnet kan stoppe dette ved å hate. Det er som en krok med mothaker. Du får ikke ut kroken ved å dra hardt."
    • "Fargefilmeren" - Lars Halvor Magerøy intervjuer Ulrik for Dagbladet Magasin, 8.08.2015
      "På morssiden var Rolfsens bestefar med i NS under krigen, og svært lite begeistret for sin datters livsvalg. Rolfsen forteller at da moren gikk gravid med ham, skal hans mormor ha sagt rett ut at den ungen kom hun aldri til å bli glad i.
      – Men det forandret seg med en gang jeg ble født, legger han til.
      – Seksualitet er byggesteinen i kulturen. Med en gang du får inn en forelder med annen bakgrunn, mister du kontrollen over barnets kultur. Det er derfor det fremdeles er et veldig stort sjokk hver gang en norskpakistaner velger å gifte seg med en uten pakistansk bakgrunn. (...)
      ÉN DAG I UKA, HELE BARNDOMMEN gjennom, spiste han middag hos mormoren. Hun som ikke trodde hun ville klare å bli glad i ham. Da hun ble for skrøpelig til å lage maten selv, byttet de roller. Men så lenge morfaren levde, ble han sittende i stua under måltidet.
      – Vi to hadde aldri noen nærhet. Jeg skjønte jo ikke hvorfor da jeg var liten. Etter at han døde ble jeg fortalt at han hadde vært nazist, og at han ikke likte meg. Jeg har aldri sittet på fanget til bestefar.
      Faren har flyttet tilbake til Pakistan på sine eldre dager. I dag er det likevel den greina av familien Rolfsen har mest kontakt med, forteller han.
      – De er rett og slett mest familiære. Flinkere til å invitere på besøk."
    • "Bestefar stjal fra deporterte jøder" - portrettet, av Hanne Mauno for Dagsavisen, 10.11.2015
      "Det er i grunnen nok av ironiske tilfeldigheter og paradokser i Ulrik Imtiaz Rolfsens liv. For hvem skulle trodd at en ekte 70-tallsfeminist fra Norge skulle forelske seg i en konservativ patriark fra Pakistan, og at dette umake paret skulle bli hans foreldre? Ulrik Imtiaz Rolfsens mor, billedkunstneren Kari Rolfsen, vokste opp med en far som hadde vært nazist under krigen, og en mor som følte et sterkt ubehag ved dette.
      – Jeg fikk ikke vite at han hadde vært nazist før etter at han var død. Ifølge min mormor gikk han med uniform, og satt i fengsel etter krigen. Jeg har lest mye om dette, og du skal ha gjort ganske drøye ting for å bli fengsla. Da mormor begynte å bli dement på slutten, fortalte hun om ting bestefar hadde stjålet fra jødene som ble deportert. Hun hadde fremdeles en kjøttkvern, en kaffekvern og noen fat innpakket og gjemt unna innerst i et kjøkkenskap. For meg som mer eller mindre har vokst opp i miljøet rundt Antirasistisk senter var det veldig rart å sitte der med ting min egen bestefar hadde stjålet fra deporterte jøders leiligheter. Han må jo ha visst at de var sendt i døden. Jeg har tilbudt de tingene til Holocaust-museet, sier Rolfsen."
      (Kan man si at Ulriks brogete familiebakgrunn letter nazipresset på ham som 3. generasjon naziavkom? Er det altså en fordel for nazietterkommere også å ha innvandrerbakgrunn, raddisbakgrunn, islambakgrunn ? Minker skyldfølelsen ?
      Mange 2. generasjon naziunger valgte raddis-veien for å frigjøre seg fra sine naziforeldre. Kari Rolfsen, Ulriks mor, var en av dem. Man burde kunne tenke seg at flere av 3. generasjon med raddisforeldre sto frem og fortalte om sin komplekse familiebakgrunn, flere blant dem enn blant barn med konservativ bakgrunn. Men det er ikke tilfelle. Ulrik er, så vidt jeg vet, det første 3. generasjonsbarn som lufter slik helkompleks familiehistorie offentlig.
      Vi får håpe det kommer flere. At Ulrik er kritikkløs når det gjelder det norske jøssingsamfunnet og dette samfunnets hets av taperne etter 1945, får så være. Kompleksitet koster, og flere kulturer under skinnet svir. For hva trenger menneskene i modernistiske kulturer ? De trenger selvsagt identitetsfølelse, følelse av tilhørighet. Ulrik har mye å jobbe med.)
    • "Krigens spor. De lever med naziarven" - Dagbladet Magasinet, 8. mai 2021
      Forfatter: KJERSTI SKOTHEIM | RANNVEIG KORNELIUSSEN | JØRN H. MOEN, NTB OG PRIVAT
      "Fortsatt betaler etterkommere av NS-medlemmer prisen for et av de største krigsoppgjørene i Europa. Hvor mange generasjoner tar det før skammen slipper? (...)
      Han var i tenåra da moren fortalte at bestefaren hadde vært nazist og NS-medlem under krigen.
      - Det var et sjokk, men det forklarte også en del. Likevel sitter jeg igjen med flest spørsmål. Hvorfor tok han det valget? Og hva gjorde han egentlig under krigen? Alle spørsmålene fikk Rolfsen til å søke om innsyn i bestefarens landssvikdom på Riksarkivet i Oslo. Kan det ligge svar på noen av hemmelighetene bestefaren aldri snakket om i mappa hans? Rolfsen har fått mail om at han kan komme for å lese dokumentene. - Jeg håper han ikke gjorde noe grusomt. At det ikke står at han har drept noen."
  • Svein Rønning (født 1949) :
    • "Utskuddene som fant sammen" - Kai Kristiansen intervjuer Svein Rønning for Adresseavisen 24.10.11
      "Historien om det uvanlige vennskapet mellom tatersønnen og nazisønnen er omtalt i Ole Jacob Hoels biografi om Åge Aleksandersen som er ute i dag. (...) – Da vi begynte på skolen var vi ofte sammen. Det var ingen andre som ville eller fikk være sammen med oss. De fikk streng beskjed hjemmefra om å holde seg unna; Åge var tater og jeg var sønn av et NS-medlem, sier Rønning."
    • Les utdrag fra Åge-biografien" - fra «Åge – Historien om Norges største rocker» av Ole Jacob Hoel, Gyldendal 2011, Adresseavisen, 24.10.2011
      "Men det var flere utstøtte. Trond Rønning var medlem i Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Etter krigen satt han tre år i fengsel. Noen år etter det ble sønnen Svein født. Da var mye normalisert. Mange hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten og tjent gode penger på krigen, og satt fortsatt i solide posisjoner i byen uten at noen gjorde noe nummer av deres fortid. Men Svein Rønning fikk lide. Han ble mobbet på skolen hver eneste dag i syv år. Han ble spyttet på og ledd av. Klærne hans ble revet av ham, ranselen gjemt unna og tisset på. Han ble banket opp, ofte av 15–20 medelever på en gang."
  • Christian Saxlund (f. 1954) :
    • "-Tusen takk, fru president !" - intervju i Østlendingen (?) 11.5.95
  • Dierk Schäfer :
    • "Resolution : Deutsche Kriegskinder leiden unter Spätfolgen" - Bad Boll / Kreis Göppingen - Auf der Fachtagung "Kriegskinder - gestern und heute" in der Evangelischen Akademie Bad Boll verabschiedeten die Teilnehmenden heute (19.4.2000) einstimmig folgende Erklärung:
      Eine bislang unbekannte Zahl von Deutschen, die im 2. Weltkrieg Kinder waren, leidet an plätzlich aufbrechenden Spätfolgen dieses Krieges. Es sind Kriegskinder, die ungewähnlich schweres Leid auf der Flucht oder bei Bombenangriffen durchgemacht haben und bis heute keine echte Chance bekommen haben, diese Traumatisierungen aufzuarbeiten.
  • Gonda Scheffel-Baars (f. 1943) :
    • Redaktør av International Bulletin for Werkgroep Herkenning, Utrecht, Holland
    • Artikkel om NSB-barn i Nouvel Observateur 17.10.91
    • Intervjuet av Pierre Rigoulot i "Les enfants de l'épuration" 1993
    • Flere foredrag
  • Cornelius Schnauber (f. 1939) :
    • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
      "After moving to Los Angeles, Schnauber co-founded a German-Jewish dialogue group. A professor at the University of Southern California, he directs the Max Kade Institute on campus and researches Jewish émigrés. He has raised money for synagogue construction and written novels dealing with war and Holocaust experiences."
  • Hilde Schramm (f. 1936) :
    • "Der lebenlange Schatten", erzählt von Mia Raben in Der Spiegel, 2.7.04. "Weil Hilde Schramm sich für jüdische Frauen und ehemalige NS-Zwangsarbeiter einsetzt, soll ihr der Moses-Mendelssohn-Preis verliehen werden. Aber nicht, wie zunächst geplant, in einer Berliner Synagoge - der Chef der jüdischen Gemeinde hatte dagegen protestiert. Schramm ist die Tochter des NS-Architekten Albert Speer."
    • "I feel ashamed" in The Guardian, April 18 2005. Albert Speer's second oldest child interviewd by Henrik Hamrén.
      "Instead of using guilt, there is a better word to describe my feelings, and that word is shame. I feel ashamed of what happened in the past, and of course I feel ashamed that it happened so close to me, in my own family. For that I still feel shame."
  • Arnold Schwarzenegger (f. 1948) :
    • "Schwarzenegger not alone in confronting dark legacy", Sacramento Bee 25.4.2004, by Margaret Talev.
      "Gov. Arnold Schwarzenegger, 56, is one of the most prominent children of a Nazi. His planned visit this week to Jerusalem to help the Simon Wiesenthal Center, a Holocaust remembrance group, break ground on a center for social tolerance, is renewing interest in his late father's affiliation and in the governor's own efforts to make amends by embracing Jewish causes."
  • Gunnar Bond James Shäfer (f. 1957) :
    • "Bond, Gunnar Bond", intervjuet i Dagbladets lørdagsmagasin, 21.4.12, av Maiken Nøtsund Fotland
      "Ting var litt anderledes i Gunnars familie. Det tyske etternavnet har han fra faren Johannes Shäfer, en tidligere tysk soldat som etter ni års ekteskap forsvant sporløst fra sin svenske kone og deres tre sønner i 1959. Gunnar var to år gammel. Han skulle ønske at han husket noe.
      - Jeg lengter fremdeles etter å treffe ham, etter å høre hele historien.Jeg vil vite hva som skjedde med ham. Dro han tilbake til Tyskland, ble han drept, eller reiste han kanskje til Argentina og startet et nytt liv der ? (...)
      - Jeg manglet svar, og tok til meg Ian Flemings historie. James Bond ble en farsfigur, en surrogatfar for meg, og hver gang det kom en ny Bond-film fikk jeg en liten pause fra virkeligheten."
  • Rabbi Aharon Shear-Yashuv (f. 1940) :
    • "The Sins of their Fathers" - Tanya Gold for The Guardian, 6.8.08
      "He was, he explains, born in the Ruhr Valley in 1940. During the war, his father served on the eastern front with Hitler's elite troops. What did his father do in the Waffen-SS? 'I don't know,' he says calmly. 'When I grew up I tried to ask, but there weren't really answers.'
      He was four when he first met his father. 'I don't remember anything about that,' he says. It seems he doesn't want to talk about his father; he doesn't describe his conversion in psychological terms but in grand theological and historical ones. 'During my theological studies at university it became clear that I couldn't be a minister in the church,' he says. 'I concluded that Christianity was paganism. One of [its] most important dogmas is that God became man, and if God becomes man then man also can become God.' He pauses. 'Hitler became a kind of god.'
      So would he have become a Jew even if the Holocaust had never happened, even if his family had been anti-Nazi? He looks surprised. 'Oh yes.' I try to draw him back to his father, but he seems exasperated. (...)
      Today, he believes Germany is doomed. 'People there don't get married, and if they do they have one child,' he says. 'But the Turks and the other foreigners have many children. So it is a question of time that Germany will no longer be German.' Why does he think this has happened? 'I think it is a punishment for the Holocaust,' he says, matter-of-factly. 'Germany will leave the stage of history, no doubt about it.' But the Jews, by contrast, will never die. This is a neat irony of history that he loves. 'All the great cultures have left the stage of history,' he says. 'The Romans, the Greeks, the Egyptians, the Babylonians. But this little people, who gave so much to the world, do not.' He chuckles. 'That is something.'"
      (There is another irony in modern Western history - regardless of the Holocaust - which Shear-Yashuv forgets to mention when interviewed by Tanya Gold. If the anti-Nazi and semitophile offspring of Nazis had wished a prosperous Europe for the future, they should have sympathized with their parents' struggle. They should have continued the fight against American-Zionist ideology after 1945 in order to save European culture. The war victors' policy caused the opposite effect, following Shear-Yashuv's judgement : Germany and the other Western European countries are doomed even when the war-victors are the best of humanists in history.
      Of course, with the harsh de-Nazification program led by Americans and Zionists after the war, the European Nazi offspring was too paralyzed for offering any resistance to the war victors' obnoxious policy. Therefore Nazi kids in Israel should today gather orthodox Jews to help Europe against the devastating Zionist and Modernistic culture which destroys the continent.)
  • Ferdinand von Schirach (3. generasjon, f. 1964) :
    • "Bruker aristokratisk nazibestefar som modell" - Cathrine Krøger i Dagbladet, 22.1.13
    • "På søndag", Asbjørn Svarstad intervjuer over 3 sider et barnebarn av lederen av Hitlerjugend Baldur von Schirach, Dagbladet 6.10.13
      "Den tyske stjerneadvokaten avslørte seg plutselig som en stor krimforfatter. Ferdinand von Schirach er også sønnesønn av en av tidenes største Hitler-gutter. men han vil egentlig ikke snakke om bestefar.
      'Når du stammer fra en slik familie som min, er det ikke annet valg i livet enn å oppføre seg skikkelig.'"
  • Silvia, dronning av Sverige (f. 1943) :
    • Brev til Jan Scherman, administrerende direktør for TV4 den 13.12.10, gjengitt av Sun Iren Bjørnås, NRK Nyheter, 21.1.11 :
      "Rasende Silvia sendte brev til TV4"
      "I et brev til TV4 skriver dronning Silvia at hun føler seg sammenlignet med en av nazi-Tysklands verste bødler, etter at TV-kanalen sendte et program som tok for seg farens tilknytning til nazistpartiet."
      (Vi i Foreningen av norske NS-barn føler selvsagt sympati med dronning Silvia. Vi takker for hennes brev, hennes reaksjon, - nødvendig for at naziunger blir seg selv bevisst. Neste gang vil dronningen kanskje ha i tankene de millioner av andre europeiske naziunger som seremonielt plages av historikernes og journalistenes satanisering av tapersiden. For de humanistiske mediasatanistene er det et hovedpoeng å knytte avkommet til foreldre, uskyldige til skyldige : Slik opprettholder Vestens humanister sin forestilling om egen godhet.)
    • "Dronning Silvia gransker farens nazifortid" - Hans Henrik Torgersen i VG 16.5.11
      "Tidligere har dronning Silvia unnskyldt farens engasjement med nazistene ved å si at han hverken var politiker eller soldat."
      (Dronning Silvia virker litt sjokkert, i etterkant. Det tyder på at nazisme har vært et ikke-tema i familien. Tause foreldre har nok gjort barna en bjørnetjeneste. Var ikke lenger sannhet en dyd ? I denne ikke-tema-verden har selvsagt barna heller ikke lært noe. Også nazibarn foretrekker taushet - til skade for 3. generasjon, osv.
      Årsaken til tausheten og kvalen i etterslekten burde være klar for de fleste : Alle nazister er skyldige, alle er onde, alle er verdenshistoriens verste. De som ikke visste om 6 millioner gassede jøder, burde ha visst. I Norge ble som kjent også passive nazimedlemmer dømt, sannsynligvis ut fra tanken om at de visste, at de indirekte deltok. Bare humanister tror at det er greitt for nazibarn å leve med denne skyggen.
      Etterkrigsdemokratiet står eller faller med nazifortellingen som absolutt ondskap. Det vil si at delvis ondskap ikke er nok for humanistene. Dronning Silvia kunne ha lært mye av å snakke med andre naziunger.
      Hvis en nazist har hatt tilknytning til jøder før 1945, er det kroken på døren for litt humanitet tilbudt av de gode seierherrene. Det lærte Untersturmführer og ungdomsleder Bjørn Østring sent i livet. Han hadde under krigen bodd i en leilighet som var konfiskert jødisk eiendom. Silvias far Walther Sommerlath overtok en metallvarefabrikk etter en jøde i 1939. Østring og Sommerlath er derfor ikke-mennesker for humanistene.
      Hva kan dronning Silvia gjøre ? Abdisere som dronning ? Da vil humanistene som styrer Vesten gå i baret. Uskyldige barn skal ikke straffes. Derimot kan Dronning Silvia betale til Israel. Da vil hun manifestere at hun er humanistisk og anti-nazistisk.)
    • "Dronning Silvia gransker farens nazifortid" - Ralf Lofstad i Dagbladet 16.5.11
      "Eichmann var en av hovedmennene bak nazistenes folkemord på jødene under krigen, og ble dømt til døden og hengt året etter. Under rettssaken erklærte han seg ikke skyldig, med henvisning til at han bare fulgte ordre. Dronning Silvias unnskyldning av farens nazisympatier ble oppfattet som en ansvarsfraskrivelse på linje med Eichmanns."
  • Ståle Solberg Skjæveland (f. 1954) :
    • "Tid og moral", Hva synes du om at regjeringen ikke vil møte Dalai Lama ? - VG Protokoll, 08.05.2014
      "Norge bør først feie for egen dør! Alle rettsskandalene etter "frigjøringen" i 1945 ties det om! INGEN har fått oppreisning i den forbindelse. Da er det flaut å se "Stoltenbergs Norge" refse andre land for brudd på menneskerettighetene. (...)
      Kansje min bok: "MAIREGN " som tar utgangspunkt i krig og fred , sælig i Stavanger, men også resten av Norge, under 2ww, og som kommer ut i slutten av denne måned vil være godt lesestoff - også for Kina? Til alle kritikere: Prøv å bo en stund i Kina! Der er mer frihet her enn i Norge!!"
  • Rune Slagstad (f. 1945) :
    • "Motet til å ta det store ansvar" i Aftenposten 31.10.06.
      "Łpenheten, også i det eksistensielle, gjorde ham til en venn for meg. Til tross for alt som skilte - og på grunn av det. Da jeg på et tidspunkt gikk hardt ut i Aftenpostens spalter mot Hans Fredrik Dahl for hans oppgradering av Quisling som politisk tenker, hørte jeg agitasjon i buskene: 'Rune Slagstad er så skarp i sin kritikk fordi hans far var medlem av NS under krigen' (far var blant dem i politiet som gikk inn i NS i desember 1940). Jeg søkte Hauges råd: Skulle jeg rykke offensivt ut for slik å punktere buskagitasjonen som buskagitasjon? 'Nei, det skal du ikke gjøre. Enhver vil ved nærmere ettertanke innse irrelevansen i denne problemstilling. Du er født i 1945.'"
      (Vi i foreningen takker professor Slagstad for å gi et hint til NS-barn som fortsatt skjuler seg. Ingen kan løpe fra historien, heller ikke NS-barn, selv om Jens Chr. Hauge av forståelige grunner foretrakk tause NS-etterkommere. Tredje generasjons lokalhistorikere skriver mer og mer åpent om NS-familiene. Det skulle bare mangle.)
  • Albert Speer Jr. (f. 1934) :
    • "Hitler's dream city comes alive in East" in The Scotsman 14.2.03, written by Albert Hall in Berlin, copied by History News Network. "THE SON of a Nazi father - the man designated by his Fuehrer to rebuild Berlin as the greatest city in the world - has the same designs on modern Beijing.
      Albert Speer jnr, who was born a year after Hitler came to power, is among three contenders for a multi-billion pound contract hailed as the architectural Holy Grail of the new millennium."
  • Inger Cecilie Stridsklev (f. 1948) :
    • "Min far var nazist" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Dagen 16.12.93
    • "Et meget spesielt NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Folk og Land nr. 10 1993
    • "NS-barnet som hadde en nazist til far" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Alternativt Samfunn 1993
    • "NS-barna og ytringsfriheten" i Dagbladets "kort & godt" 13.6.96
    • News from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 3 1996
    • Greetings from Norway" i International Bulletin, Werkgroep Herkenning, Holland, Nr. 4 1997
    • "M/S Theklas himmelferd" - foredrag på "vennetreff" 21.3.98 om egen bok. Se "vennetreffenes" egen hjemmeside.
    • "Mellom foreldre og samfunn" - innlegg mot Klüwer i Aftenposten 21.3.98, og under tittelen "NS-barn mellom foreldre og samfunn"i Alternativt Samfunn nr. 2 1998
    • NS-barnannonser for "Vennetreff" i Alternativt Samfunn
    • "Når nazismen skal reinvaskes" - intervju i Telemarksavisa 16.6.00
    • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Innlegg fra salen hvor hun distanserte seg fra Klüwer og berømmet forskningen til historikeren Bård Borge.
    • "NS-barnas foreninger" i Aftenposten 20.10.00, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Rolv Olsen
    • "NS-barna og skammen" i Aftenposten 13.11.00
    • "Historisk møte mellom tre av Norges utgrupper" på nettsiden til "Vennetreff for NS-barn" februar 2001
    • "NS-barna - de glemte krigsbarna ? i Alternativt Samfunn nr. 2, 2002
    • "Manglende oppgjør i skyggen av Holocaust" i Nationen 22.10.02, skrevet sammen med Berte Næs Dølen og Rolv Olsen
    • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
    • "Tilgivelse som fornærmelse" i Morgenbladet, 11.4.08
    • Deltok i debatten "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?", fredag 9. januar 2009 i Litteraturhuset i Oslo, initiert av Erling Fossen.
    • "Korn og fett til Norge" - Morgenbladet 24.7.09
      "Forutsetningen for at NS-barn skal godtas av det norske samfunnet, er at de bryter det fjerde bud, og aksepterer samfunnets svarte bilde av foreldrene."
    • "- Ikke naziforsvar" - Stridsklev intervjuet av Morgenbladet 7.8.09
    • "Debatt 14. august 2009 : Inger Cecilie Stridsklev" - Morgenbaldet 14.8.09
      "Vi er et uavhengig fellesskap, og har heller ikke noen tilhørighet/avhengighet av Stiftelsen for Norsk Okkupasjonshistorie (SNO), uansett hva andre må ha påstått. Vi har alltid forsøkt å unngå strid med andre NS-barn."
      (Stridsklev er konsekvent i sin kamp sammen med foreldrene. NSUF, Nasjonal Samlings Ungdoms Fylking, som ledet SNO de siste årene, ville heller ikke ha noe med foreldrene å gjøre. Foreldrene var jo nazister ! SNO, "Stiftelsen for Norsk Okkupasjonshistorie", ble opprettet av NSUF'ere på slutten av 80-tallet for å manipulere historien og gjøre NS til et anti-nazistisk, derved korrekt og spiselig parti. Med slikt anti-nazistisk selvbilde prøvde NSUF'erne å tiltrekke seg unge akademikere som kunne kunne skrive om norske nazister i et mer flatterende lys. Således kom historikerne Hans Fredrik Dahl og Baard Borge til SNO. NS-barnsaken ble ytterligere forvansket.
      Det hadde vært mye enklere for stridsklevianerne selv å ta et generasjonsopprør, bryte med foreldrene som var oppreisningsvanvittige på egne veine, ikke på barnas. Særlig blant nedslåtte nederlagsmennesker er det viktig å tenke selvstendig, forhåpenligvis klart. NS-barnsaken har ligget lenge nok i sumpland, både offentlig og internt.)
    • Deltok som debattant under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig" i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Konferansen ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009.
    • "En historie om helter IV", A-magasinet nr.22, 4.6.10
      "I den offisielle historien ser det ut til at man i stor grad har benyttet metoden med å stryke det som ikke passer."
    • "Samtaler om forsoning. Norge etter 2. verdenskrig", i Hotel Norge i Kristiansand den 11.9.10 i regi av Forum for Tro og Livssyn. Syv NS-barn deltok i samtalene.
    • "Samtaler om forsoning i Kristiansand" - Agderposten 4.10.10
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand 30.4.11
    • "Den ødeleggende tausheten" - Om Morten Borgersens roman "Jeg har arvet en mørk skog", Varden 16.4.12
      "En årsak til at NS-foreldre ikke snakket om sine erfaringer og meninger til sine barn, var at de ikke ville frata dem aktelsen og tilliten til samfunnet de levde i."
    • "Et dystert 60-årsjubileum" - Telemarksavisa 11.7.12
      "De mest forsvarsløse var barna til NS-folk. Allerede senhøstes i 1940 ble det skrytt av mobbing av NS-barn både fra London og i New York Times.
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Arbeidsseminar for forsoning etter 2. verdenskrig - med særlig vekt på NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge, Grosås Retreatsenter 8.- 10. juni 2012
    • "Enda mer om Gulbrand Lunde" - Morgenbladet 9.11.12
      "Gulbrand Lunde var en bekjennende kristen. Hans vennskap med universitetets eneste jødiske professor, Victor M. Goldschmidt, var kjent. Dødsulykken skjedde få timer før arrestasjonene av de jødiske menn begynte."
    • "Fryktens menn" - A-magasinet 9.11.12
      "A-pressen hadde kartotek på navn om alt pressen skrev om etterkrigsoppgjøret. Det bruker Veum flittig. Han går feilaktig ut fra «at det norske landssvikoppgjøret var et rettferdig rettsoppgjør». Men anklagedes innvendinger ble knapt hørt. Skulle noen likevel bli frikjent for anklager, trykket ikke avisene det."
    • "Sannhet frigjør" - Aftenposten 20.3.13
      "En forutsetning for å komme tilbake til samfunnet, var at medlemmer av Nasjonal Samling angret. Det ble taust. De fikk heller ikke korrigere falske anklager. Nå har etterkommerne arvet kravet."
    • "Forutsetter en åpen debatt" - forfattet med Rolf Müller og Rolv Olsen, Aftenposten 2.5.13
      "Forsoning forutsetter samtale på like fot. Ellers kan det gå slik det er gått i Norge: Anklagene blir gjensidige. De som ikke kommer til orde ser på det som bekreftelse på at motparten ikke våger åpen debatt."
    • "Forsoning etter krigen" - VG 10.6.13, også undertegnet av Rolf Müller og Rolv Olsen
      "Skal det bli forsoning i Norge, må manglende ytringsfrihet i etterkrigstiden erkjennes, og det må oppmuntres til dialog."
    • "I sjokk over farens Hirden-tid" - ICS intervjuet av Lars Ravn i anledning Eirik Veums nye bok "Nådeløse nordmenn - Hirden", Telemarksavisa 6.11.13
      "To av familiemedlemmene til Inger Cecilie Stridsklev navngis i boka. Begge var medlem av NS og Hirden før krigsutbruddet, og meldte seg etter hvert som frontkjempere. (...)
      – I likhet med de fleste i NS, mente også disse to personene at de handlet riktig. Det gjør ikke så mye at den ene navngis, for han har ingen etterkommere. Men det har den andre, og da blir det galt å navngi. Det er mitt hovedprinsipp. Men Veum er kun ute etter å tjene penger på å navngi NS-folk, sier Stridsklev. (...)
      – For meg er ikke hovedinnvendingen mot boka at folk navngis. Men at det i hele etterkrigstiden kun er nevnt negative ting om NS-medlemmer, Hirden og frontkjemperne. NS-familier har vært fritt vilt etter krigen."
    • "Ensidighet og ingen vilje til forsoning" - Stavanger Aftenblad 11.1.14
      "Både fra Statsminister Gerhardsen, fra Stortinget og Kirken fikk medlemmene av Nasjonal Samling vite at forutsetningen for at de skulle komme tilbake til samfunnet, var at de ikke argumenterte for at de hadde handlet rett. Det ble taust. (...)
      Forutsetningen for at NS-folk skulle bli hørt i etterkrigs-Norge, har vært at de skulle «angre». De kom heller ikke til orde med korreksjoner av falske anklager.
      NS-barn som har hatt et åpent forhold til sine foreldre, kan ha opplysninger som gjør dem stolte over sine foreldre, ikke minst for deres innsats til gagn for landsmenn i okkupasjonstiden."
    • "Nasjonal Samlings forsvarer" - Andreas Cleve skriver om Inger Cecilie Stridsklev i Telemarksavisa, 14.11.2014
      "Opp gjennom årene har vi i lokalavisene kunnet lese gjentatte debattinnlegg fra en dame ved navn Inger C. Stridsklev. Stridsklev har langt på vei tatt i forsvar (i alle fall ikke avvist) handlingene til Nasjonal Samling (NS) i Norge under den andre verdenskrig. (...)
      Er hun en ung dame som har latt seg inspirere av gryende nazitendenser i utlandet? Eller er hun en voksen dame og etterkommer etter personer som var aktivt med i NS under krigen, og at hun således i ung alder ble påvirket av sin familie? (...)
      Fylkesstaben til NS i Telemark besto av 14 personer. Jeg ønsker ikke å provosere noen av etterkommerne til disse 14, og jeg unnlater derfor å nevne navn. Ett av navnene fra fylkesstaben kommer jeg imidlertid ikke utenom, og det er etternavnet Stridsklev. (...)
      Søndag 9.11 besøkte jeg Inger Stridsklev på hennes bopel her i Skien, og vi hadde en to timers hyggelig og konstruktiv samtale."
    • "Ingen dialog - ingen forsoning" - Vårt Land, 21.11.2014
      "Biskop Wagle har rett i at det trengs forsoning etter krigen. Det eneste Etterkrigs-Norge har villet høre fra medlemmer av Nasjonal Samling, var innrømmelse av at de var slik propagandaen fortsatt fremstiller dem.
    • "Bør myndighetene si unnskyld til NS-barna ?" - Vårt Land, 22.12.16, også undertegnet av Rolv Olsen og Rolf Müller
      "Hovedproblemet er fortsatt demoniseringen av medlemmer av Nasjonal Samling. Det som trenges, og som har manglet i over 70 år bortsett fra i enkelte nettfora, er dialog om hvem som handlet til nytte og hvem som handlet til skade for medmennesker under krig, okkupasjon og oppgjør."
    • "Kvinnen som beholdt Quisling-bysten i stua" - Varden Helg, intervju over 4 sider av Torbjørn Tungesvik, fotos av Fredrik Pedersen, 20.05.2017
      "- Det hendte jeg ble brukt som målskive for snøballkasting, forteller Inger Cecilie Stridsklev (69). Hun vokste opp i en NS-familie. Heldigvis hadde hun en god lærer på Gjerpen skole som grep inn når det ble ille. Hun tok for gitt at han var NS-mann, for etter det hun hadde erfart var det NS-folkene som oppførte seg redelig og anstendig.
      - De som kalte seg «gode nordmenn» måtte jeg holde meg lengst mulig unna, sier hun. Inger Cecilie Stridsklev er pensjonert lege og ivrig hobbyhistoriker. Vi møter henne hjemme på Frogner i Skien. På pianoet hennes står en byste av Vidkun Quisling, på peishylla står det røde og gule NS-flagget. Her inne er svært lite forandret de siste 70 årene. (...)
      - NS ville tilbake til null-partisystemet, fra før parlamentarismen ble innført i 1884. Tyskerne hadde etter Haagkonvensjonen all makt. Quislings regjering gjorde sitt beste for å utgjøre en opposisjon i alle landsmenns interesse, sier hun. Den dag i dag mener hun at Quisling hadde gode hensikter.
      - Jeg mener han var et menneske av god vilje; ikke en demon slik han er blitt framstilt. Han var en ærlig mann som ble skuffet flere ganger, men jeg er overbevist om at uten Quisling ville langt flere nordmenn omkommet enn de 10.000 som faktisk gjorde det. Han var en bølgebryter, sier Inger Cecilie. (...)
      Hun innrømmer at det fantes nazister og antisemitter i NS også, men det var ikke partiets politikk. Og det var slett ikke det hennes kjære mor og morfar sto for.
      Mor ble leder for NS-kvinnene.
      Morfaren startet «Anders Stridsklev Dropsfabrikk» i Skien i 1923 og meldte seg inn i Nasjonal Samling like etter at partiet var stiftet i 1933. I 1936 meldte datteren Lucie (Inger Cecilies mor) seg inn, omtrent 24 år gammel. Anders ble fylkesleder for Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH) i Telemark. Lucie ble fylkesleder for Nasjonal Samlings kvinner (NSK). (...)
      Moren hennes, Lucie, ble dømt til ett års straffarbeid og 4000 kroner i bot.
      - Det var hungersnød og epidemier i fangeleirene sommeren 1945, forteller Inger Cecilie. Lucie ble smittet av tuberkulose og giktfeber. Det gikk imidlertid ikke så lang tid før hun forelsket seg i en vestlending. De giftet seg og flyttet til gården hans. I mars 1948 kom Inger Cecilie til verden. (...)
      Inger Cecilie Stridsklev har aldri vært gift og har ingen barn.
      - Nå ser jeg det som en fordel; da blir ikke mine barn flaue over hva jeg måtte si og gjøre, fastslår hun.
      NS-folk pleide kalle den offisielle krigshistorien for «Det norske folkeeventyret», forteller Inger Cecilie. På samme måte vil nok flertallet mene at hennes historiesyn har elementer av eventyr. Men hun forsikrer at hun kan dokumentere det hun skriver.
      - Jeg synes det er på tide med dialog. Nå er krigsgenerasjonen død; kanskje man endelig må våge å se andre perspektiver, sukker hun."
    • Tyskerjentene får unnskyldning, ikke NS-barna, Aftenposten, 21.10.2018
      "HL-senteret har utredet om nordmenn i japansk fangenskap, tyskerjenter og NS-barn har krav på noen unnskyldning fra det norske samfunnet. NS-barna hadde i alle fall ikke brutt norsk lov. I motsetning til tyskerjenter, lever det fortsatt ganske mange NS-barn. Ble mange av dem spurt? Baard Borge er den eneste som har skrevet doktorgrad og disputert over NS-barn. Han er heller ikke blitt spurt. Kulturminister Trine Skei Grande lovet at det skulle forskes videre på NS-barna. Vi får håpe det fører til at NS-barn endelig blir hørt."
      For Vennetreff for NS-barn: Rolf Müller, Rolv Olsen og Inger Cecilie Stridsklev
  • Anna Szörényi (3rd generation) :
    • "Giving an Account of Myself: Trans-Generational Holocaust Guilt in the Company of Bernhard Schlink and Judith Butler" - The Australian Feminist Law Journal, Vol. 33, December 2010
      From an article excerpt : "It has recently come to my attention that my grandfather was a Holocaust collaborator. This paper is written in response to that discovery, and in response to other people's response to my various confessions of that discovery. Hence it is a personal paper, but also a theoretical exploration of the inter-generational limits of guilt and responsibility in relation to the Holocaust, and by extension to atrocity more generally. (...)
      I am perhaps not technically guilty, but remain firmly embedded in the realm of ethics and of responsibility.I write this paper on the assumption that this is a predicament that does not apply only to me."
      (An academic carrier in post-war Western culture forces students into the cult of Holocaustism at the moment they go for the highest grades. This is specifically true when it comes to social sciences. "Inter-generational guilt" or "trans-generational guilt" is a perfect academic concept for the perennity of the Holocaust Cult. Christian concepts of reconciliation and sacramental absolution are outdated, even whithin the churches, when confronting the Shoah or Holocaust. But guilt of newborn babies is hard to acknowledge even for brainwashed modernists in the West.
      Is perennial, trans-generational guilt conform with Modernism's cult of Individual Freedom ? Of course not, but an exception seems to underline the importance of Holocaust. Is death cult conform with scientific rationalism ? Of course not, but modernists throughout the West can enjoy total intellectual power thanks to the exceptionalism of Holocaust. Political cynicism might be a more appropriate term for explaning the Holocaust cult than a traditionally spiritual term.)
  • Dordi Skuggevik Tande (f. 1945) :
    • "En ikke skuggeredd Skuggevik" - intervju i Adresseavisens ukemagasin 19.2.00. (Farfaren Skuggevik, død 1949, var nestleder i Norges Bondelag.)
    • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Skuggevik Tande vitnet fra salen med fortellingen om det norske hus som NS-barna og tyskerungene står på utsiden av. Hun uttrykte vår generasjons eksilfølelse. Så har hun også øvd seg på brytninger med autoritetene. Som katolikk har hun gitt den katolske trønderbispen så ørene flagret. (Slik går det når bispen ikke skjønner NS-barndimensjonen.) Det virker som om slike øvelser er nødvendig opptakt for at NS-barn skal klare å stå frem.
    • "Fortsatt demonisering av NS" i Aftenposten 26.8.06
    • "Dordi Skuggevik Tande i debatt med Odd-Bjørn Fure, direktør for Holocaustsenteret" - NRK P2 29.08.06, Kulturbeitet kl. 08.15.
    • "Sa han var krigshelt - så skriv krigshelt !" - Aftenposten 27.10.07.
      "Arvid Bryne, som har skrevet bok om Linge-mannen Svein Blindheim og fronkjemperen Bjørn ¯string, får virkelig bryne seg om dagen - for hans to intervjuobjekter rokker ved den sjablongen av 1945 som fremdeles klaskes i bord og kateter når annen verdenskrig skal beskrives fra norsk blikkpunkt - 62 år etter at krigen sluttet."
    • "Forferdelige sjablonger" - Morgenbladet 21.8.09
      "Vi NS-barn kjente NS-medlemmene, våre foreldre og andre, vi visste hvordan og hvem de var, vi visste at livet er mangfoldig, at verden er sammensatt og at ingen kan lese historien på forhånd. Men, NS-barnebarna har det verre fordi demoniseringen og sjablongifiseringen nå har pågått så lenge, og nærmest er blitt en karikatur, slik at barnet/ungdommen ikke kan sortere fasettene slik som vi kunne." (...)
      "Men, de som nå fortsetter med demoniseringen i harde tak her i landet, bør nå vite at de tråkker flere hundre tusen NS-barnebarn ned i en enda verre gjørme enn den vi barna ble tråkket ned i.
      Når skal andre verdenskrig i Norge ta slutt? Har ikke våre foreldre og besteforeldre gjort opp for seg?"
      (Dordi poengterer det viktige i debatten. Hun stiller de riktige spørsmålene. Visst får nazibarnebarn det verre enn nazibarn, på sikt. Selvsagt er det på tide at krigen tar slutt, ved en oppriktig forsoning.
      Våre "landsmenn" i styre og stell, jøssingungene, vet ikke hva de gjør. De bare må. De bare må satanisere. Det blir verre og verre å være hvit nordmann, for om noen generasjoner har alle noen nazier i sine familier. Alle går mot skamplikt. Vi er ikke så mange hvite nordmenn.
      Humanismen som vestlig ideologi etter 1945 er en perversjon av kristendom og renessanse-humanisme. Målet for etterkrigs-humanistene er er å skape et verdensdiktatur under amerikansk-sionistisk ledelse. Under dette fremtidsdiktaturet skal samfunnet være todelt : Skyldige og uskyldige, massemennesker og elite, goyim og sionister. Religionene er degradert til personlig mental dekor. Gamle kulturer er oppløst. Rasene er blandet, dog ikke rasen til eliten.
      Detter fremtidsdiktaturet er så universelt mektig at jøssingbarna er skjelvende, underdanige. De sataniserer for harde livet for å tekkes eliten som de tror er uselvisk og god.
      Jøssingungene er kommende tapere. Etterkrigshumanistene er snart tapere. Klodens folk er i ferd med å reise seg mot diktaturet, mot humanisttullingene.)
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Arbeidsseminar for forsoning etter 2. verdenskrig - med særlig vekt på NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge, Grosås Retreatsenter 8.- 10. juni 2012
    • "Den ene veldige" - intervjuet over 5 sider av Jonas Skybakmoen i Adresseavisen, 30.08.2014
      "– Far var innmari dyktig. Han ville nylig vært 109 år. Han åpnet døra til naturen, historien, poesien, raseriet og begeistringen, sier hun og teller på fingrene.
      Axel Skuggevik satt som NS-ordfører i Surnadal. Han meldte seg til Østfronten for å kjempe på Hitlers side mot Sovjetunionen, mot bolsjevismen, men fikk tarmslyng og strandet i Østerrike. Fire dager etter at yngstedatteren Dordi ble født 4. mai 1945, ble han arrestert. Krigen var over. (...)
      Som katolsk prest kan du ikke involvere deg i politisk aktivitet.
      – Er det demokratisk?
      – Nei. Jeg blir mer og mer tilhenger av et opplyst enevelde. Synsing og tilfeldige valg er demokratiets store svakheter. Når enkelte demokratiske vedtak blir fattet med liten overvekt og uten hensyn til fagekspertise, så kan det bli katastrofalt. (...)
      – Vi skal bli så forbannet like, alle sammen! sier hun og dunker pekefingeren i hagebordet så solbærgeleen skjelver. Hun snakker om sensur i avisene, om hvordan konsensussamfunnet skapte 22. juliterroristen, hun sier at «Politisk kvarter» på NRK P2 burde hete «SV-kvarteret». Kanskje var Dordi Skuggevik et beskjedent barn, men noe skjedde vel på veien?"
      (Altfor mange NS-barn er nedkjørt av jøssingkultur som ingen ende vil ta. Da trenger vi Dordi som viser at motstand er mulig.)
    • "Jordahls "grausame Salbe"til Reidun Husby" - Tidens Krav, 10.7.2015
      "Dordi skuggevik
      Datter en av NS-mann
      Konversjonsundervist av en medlem a politistyrkene i Finnmark 44/45, senere katolsk prest i Kristiansund
      Utsatt for rettsoppgjøret tre måneder gammel: Fikk sparebankboken med 100 kroner beslaglagt. Bankbok med 100 kroner var vanlig dåpsgave fra Surnadal sparebank til alle dåpsbarn.
      Jeg tar det fort & kort:
      Gerhardsen sto nok bak det meste som skjedde på statsplan i Norge i lang tid etter krigen. Han til og med underskrev dødsdommene egenhendig etter krigen, da hans justisminister nektet.
      Langelands bøker:
      Jeg har alltid synes å vite at det var Stortinget som inndro bøkene tidligere sjef for Milorg i Oslo, Oliver O. Langeland, skrev om rettsoppgjøret etter krigen, der han gikk i rette med hele oppgjøret. Han tok skikkelig kråkefot på Gerhardsen & co. i disse bøkene. Men han fikk ikke komme her og komme her! Ytringsfriheten var død i Norge i denne perioden under Gerhardsen. «Sannheten» ble redigert av landsfader Gerhardsen."
    • "«NS-barnet» Ivar Meier Westerbotn er død" - Dordis Blogg, 21.3.2016
      "Som språklig mellomlegg mellom Ivar Westerbotns russiske og norske familie, så jeg igjen dette at hver NS-familie lever i sin egen boble, og tror de er alene med traumene og misèren etter det overhendige etterkrigsoppgjøret som foregikk i Norge. Det var ellers bare Nederland og Danmark som foretok slike omfattende oppgjør etter krigen. NS-familiene er alle svært delt når det gjelder denne delen av familiehistorien. Noen NS-barn og NS-barnebarn vil gjerne ha alt på bordet og bramfritt diskutere alle løgnaktige fremstillinger og kamuflerte grunnlovsbrudd som ble vevd inn i historiebøkene etter krigen, og som har stått uendret i 70 år. Andre orker ikke å høre et ord om det. Mange har bosatt seg i andre land, gått ut av Den norske kirke, endret etternavn. Det går et usynlig skille gjennom det norske folk, der en gang biskop Berggrav på rett ut sagt ukristelig vis – gikk i spissen for å etablere «isfronten» etter krigen. Men, saken er at ca. halvparten av det norske folk har tilhørighet til disse familiene, på en eller annen måte.
      Ivar Westerbotn lot seg ikke skremme av hverken isfront eller akademikere. Han laget seg T-skjorte med teksten NS-BARN på og stod på stand. Han laget videoforedrag som han la ut på Youtube og sendte e-mailer i øst og vest, til høy og lav. Hans formidlingsform og hans formuleringer var absolutt hans egen sjanger."
    • "«NS-barnet» Ivar Meier Westerbotn er død" - Nordlys, 29.3.16
    • "Nekrolog : Ivar Meier Westerbotn" - Aftenposten, 31.3.2016
      "(...) Ivar Westerbotn lot seg ikke skremme hverken av isfront eller akademikere. Han laget seg T-skjorte med teksten NS-BARN på og sto på stand. Han la ut videoforedrag på Youtube og sendte e-poster i øst og vest, til høy og lav. Hans formidlingsform var absolutt hans egen. Han gjorde hva han kunne for å gjenopprette sin fars gode navn og rykte. Det står det respekt av."
  • Berulf Taraldsen (f. 1945) :
    • "I skyggen av freden - om å være barn av en NS-mann" - intervju i Hamar Arbeiderblad 20.5.95
    • "Sier nei til nazisme" - Taraldsen intervjuet av Rolf Berntsen for Hamar Arbeiderblad 1.2.13
      "Berulf Taraldsen tar sterk avstand fra nazistenes ideologi og ugjerninger. Å ta avstand fra det faren gjorde under krigen, har han vansker med. (...)
      Faren ble senere lensmann i Ringsaker. Fra 1944 og ut krigen var han fylkesfører for NS i Møre og Romsdal. Det siste var en politisk stilling. (...)
      Taraldsen ble for øvrig født i fredsåret. Faren hans slapp ut i 1950. Dermed var han fem år da han for første gang møtte faren."
  • Dan Tetsell (third generation, born 1974) :
    • "Sins of the Grandfathers" - one-man show by Dan at Iron Belly, Edinburgh, August 2005.
      "Grandparents are embarrassing - especially if they were in the SS. Dan Tetsell, star of Radio 4's Museum of Everything and BBC2's We Are History, presents a one-man show about guilt, Nazis, self-loathing and the basic inability of one-man shows to deal with guilt, Nazis and self-loathing."
    • "My Granddad the Nazi", BBS News, 1.8.05.
      "Growing up half-German has its fair share of drawbacks. I'm marked out by my Germanic pronunciation of marzipan, for giving Porsche two syllables and for putting an F and a V in Volkswagen." (...)
      "As a soldier he seems to have been a steady hand, promoted three times, decorated twice including the Iron Cross. This means he was never a concentration camp guard or a member of the Einsatzgruppen death squads." (...)
      "A few years ago my mother uncovered a few rolls of undeveloped film that my grandfather had brought back with him while on leave from the front. They are a fascinating insight into a angle on the war we rarely see - the Waffen SS at play."
      (It's fascinating to see the photo of SS officer Kurt Martens' grand child, living in England. They are so alike. But where granddad has a smile on his lips, Dan has a Holocaust look when appearing beside the Evil Granddad, prevented from happiness when looking back in history, his eyes belonging to a person haunted for family sins and guilt. BBC is of course happy that the Holocaust hits the third generation, as all Western broadcasting companies. It's so fascinating with ghost spectacles in England, and elsewhere. Hitler pays, together with the Holocaust. It's an industry of Evil, indeed harmful to the postwar Nazi generations, therefore detrimental to all Europe.
      But this situation is as it is, for the moment. More the Nazi children express themselves, better it is. We welcome Tetsell's one-man show and wish him luck. Silence is what most harms the Nazi offspring.)
  • Anita Thallaug (f. 1938) :
    • "Anita Thallaug om unik nazi-video: – Jeg sitter med gråten i halsen" - Synnøve Gjerstad intervjuer Thallaug for TV2, 22.10.2011
      "Det er en beveget Thallaug som ser klippene i TV 2s studio lørdag morgen.
      – Dette er veldig sterkt for meg. Jeg synes det er veldig personlig og rørende på mange måter. Jeg er jo bare et lite barn på tre, fire år, sier Anita Thallaug.
      – Hvordan reagerer du når du ser disse bildene?
      – Jeg sitter her med gråten i halsen. Faktisk, sier hun beveget.
      Thallaug har ingen minner om farens NS-forbindelser, men hun husker at hun møtte NS-leder Vidkun Quisling. Thallaug har ikke noe imot at videoen offentliggjøres så mange år etter.
      – Jeg synes det er helt riktig at alt kommer frem i lyset, fortsetter hun, men legger til at hun forstår at mange kan få seg en ubehagelig overraskelse.
      Thallaug sier vider at vi ikke må glemme at NS er en del av kulturhistorien."
    • "Utgir norske nazibarn på DVD" - Espen Sandli for Dagbladet, 22.10.2011
      "En av dem som vises som lite barn, er skuespilleren Anita Thallaug, sammen med Vidkun Quisling.
      Etter krigen debuterte hun under navnet Vesla Rolfsen syv år gammel på teateret Edderkoppen i Oslo i en barnrevy av Leif Juster. Senere ble hun en meget kjent skuespiller og sanger."
    • "Anita Thallaug ser tilbake på livet som superkjendis" - Siri Walen Simensen for Hjemmet, 23.01.2012
      "- Jeg var et uskyldig barn og burde kanskje ikke ha følt på det nå, så mange år senere, men det faktum at mine foreldre sto på feil side under andre verdenskrig plager meg. Jeg visste at klippene fantes, og var på et vis forberedt. Samtidig ga tilbakeblikket meg en reaksjon jeg ikke var forberedt på. Jeg ønsker ikke å snakke om det som skjedde fordi det føles sårt, sier hun ærlig."
  • Uwe Timm (f. 1940) :
    • "Nazisoldatene var normale. Tiden er inne for å diskutere andre verdenskrig og nazismen på en ny måte, mener den tyske forfatteren Uwe Timm." - Kristine Kleppo intervjuer Timm for ABC nyheter, 12.10.09
      "Det er som om litteraturen og filmene om andre verdenskrig har åpnet seg de siste årene. Der vi før ble presentert et fordømmende og distansert bilde av nazistene og et glattpolert bilde av motstanderne begynner andre historier å dukke opp. (...)
      Med boka «For eksempel min bror» som kom ut for et par år siden, var forfatteren med på å starte skredet som skulle komme. Han tror ikke at det er en tilfeldighet at disse historiene kommer nå.
      - Det var rett og slett ikke forsvarlig å stille så sterke spørsmål mens familien min levde. Jeg risikerte å såre min mor eller min søster. Jeg kunne ikke ha skrevet boken før, sier Timm.
      Uwe Timm vokste opp i et Tyskland fundamentalt forskjellig fra sin bror. 28 år gammel i 1968 ble han en del av en generasjon som tok avstand fra sine foreldre. Timm reagerte på farens dominans med opprørsk uvilje, men et ubehagelig spørsmål lurte i bakhodet. «Hva om jeg hadde blitt født 16 år tidligere, slik min bror gjorde?» (...)
      68'erne mister fotfestet
      Det er ikke bare krigsgenerasjonen som er gamle, også 68’erne begynner å dra såpass på årene at de har mistet det grepet de en gang hadde i forhold til hvordan virkeligheten skal defineres og diskuteres. (...)
      En front mot front svart-hvit fremstilling av andre verdenskrig vil ikke nødvendigvis hindre oss fra å gjenta historien, tror forfatteren.
      Jeg syntes at det er på tide å si: Her er gråsonen. Det er den som er det interessante området."
  • Per Tomter (f. 1939, d. 2013) :
    • "Unfinished business" (second program) - A history program by James Maw, produced by Neil George, BBC Radio 4, Wednesday 28th of April 2004. (The BBC has previously presented the Norwegian children fathered by occupying German soldiers during WW II. This is the first time the BBC presents the Norwegian NS children.)
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Samtaler om forsoning etter 2. verdenskrig, Hotel Norge Kristiasand, 30.4.11
    • Deltok i Forum for Tro og Livssyn : Arbeidsseminar for forsoning etter 2. verdenskrig - med særlig vekt på NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge, Grosås Retreatsenter 8.- 10. juni 2012
  • Lasse Tur (f. 1954) :
    • "Den norske Legion", webside fra 1999 om Legionen og dens virke ved Leningradsfronten der Lasses far var krigskorrespondent og fotograf.
  • Chris Tvedt (3. generasjon f. 1954) :
    • "Portrett : Heltidskriminell" - intervjuet av Sissel Hoffengh i Dagsavisen 16.4.11
      "Chris Tvedts morfar var NS-mann og ble dømt for landssvik etter krigen. Han opplevde det først som ganske skamfullt, men i 2009 ble det stoff til boka «Rottejegeren».
      Han hadde hatt en ørliten anelse om den historien i oppveksten, slik som barn ofte har. Det var liksom noe som skurret, noe som ikke stemte helt. Bruddstykker av de voksnes samtaler, merkelige reaksjoner, morens nesten paniske angst for oppmerksomhet – til slutt falt bitene på plass. Da var Chris Tvedt godt voksen, og opplevde til alt overmål at han satt og skammet seg over det han fant ut. (...)
      Hemmelighold er ikke bra, altså. Det kommer det lite godt ut av, men samtidig er det forståelig. Jeg vokste jo selv opp rett etter krigen, og visste godt at for oss var verden totalt svart/hvit. Det fantes ikke gråtoner. Lekte vi good guys og bad guys, var alltid tyskerne bad guys og taperne, vi ropte «achtung! achtung» og «sweinhund» og sånn til dem, sier han."
    • "Tvedts sirkel" - intervjuet av Cathrine Krane Hansen i Bergens Tidende 24.3.12
      "... Tvedt skjønte at dette «noe» hadde med nazismen å gjøre. Han fikk aldri diskutert saken med moren, som da var dement. Men ble overrasket over hvor følsomt temaet var for ham selv, så lenge etter krigen. Over at han selv hadde en slags skyldfølelse.
      – Skam går i arv. Det er ingenting som overføres så effektivt og så subtilt som skam."
  • Geir Ulfstein (f. 1951) :
    • "Bør ikke avkreves en beklagelse" - Aftenposten 23.3.13
      "Min far var frontkjemper. Jeg tar sterk avstand fra hans støtte til nazismen og til tyskerne under krigen. Men jeg satte pris på ham både som person og far. Og jeg innser min begrensning når det gjelder å gjennomskue hans grunner for å handle slik han gjorde."
    • "Tiden er kommet for å høre frontkjempernes versjon" - kronikk for nrk.no, 10. april 2021
      "NRK-serien «Frontkjempere» har rullet over TV-skjermene fra 6. april. Seerne får blant annet presentert det frontkjemperne oppgir som sine motiver for å kjempe på tysk side og deres handlinger på Østfronten.
      Men allerede før første episode vises, har en gruppe historikere tatt grundig avstand fra serien. De bruker ord som hvitvasking og glorifisering av frontkjemperne.
      Historikeren Terje Emberland sier innledningsvis i serien at historikernes viktigste oppgave ikke er å fordømme, men å forstå motivene: hva var det frontkjemperne tenkte, hvorfor vervet de seg og hvorfor var det noen som deltok i folkemordet? Men forholdet mellom fordømmelse og forståelse er ikke så enkelt."
  • Lars Urholt (f. 1941) :
    • "Hvem skjøt ned det tyske bombeflyet?" - Torgeir Eikeland for Fædrelandsvennen, 8. april 2017
      "Men hva skjedde med Christian Pleym Urholt, mannen med mitraljøsen i Marvika?
      - Far var så frustrert over den norske krigsinnsatsen at han snudde helt om og meldte seg inn i NS, forteller sønnen Lars. (...)
      Likevel ble det landssviksdom på fire års straffarbeid, inndratt stemmerett og 5000 kroner i bot for Christian Pleym Urholt.
      - Vi tre barna opplevde aldri noe vondt eller noen form for mobbing på grunn av dette. Men bitterheten over landssvikdommen var stor hos far, og den lyste igjennom i mye av det han skrev, forteller sønnen Lars, som er født i Hallingdal i 1941.
      Christian Pleym Urholt skrev blant annet forsvarsskriftet «Usling eller Quisling», hvor han over 70 sider forteller om og forsvarer sine handlinger under krigen."
  • Sytze van der Zee (f. 1939) :
    • "One Child's War" - John Peel discusses with Sytze on BBC Radio 4, Home Truths, 2000. "Sytze van der Zee was born in 1939 in Holland. In 1940, his father joined the NSB, the Dutch equivalent of the Nazi party. Sytze talks about the consequences of his fatherÕs political choice on the whole family... " (...) "Instead of being a joyful occasion, liberation was a frightening and miserable time for the van der Zee family who were left hungry and penniless, and social outcasts."
  • Ingrid Vik (3. generasjon, f. 1965) :
    • "Skammens kapittel" Verdidebatt, Vårt Land, 8.01.2019
      "En melding fra Jerusalem tikket inn på mobilen i jula. Sharon, min venninne, har fått nyss om debatten rundt boka til Marte Michelets om hjemmefronten. Faren hennes, en intellektuell av det gamle slaget, har lest om boka i avisa og diskutert den på nabolagskafeen som han og Laly, hans kone, frekventerer daglig.
      At boka har interesse i den israelske offentligheten er ikke overraskende i et land som er etablert på ruinene av holocaust og anti-jødiske holdninger i Europa. For Sharon og meg har boka relevans av mer personlige grunner. I mange år har vi skrevet brev til hverandre.
      I et de første brevene fortalte jeg Sharon om min bestefar som var NS-mann under krigen, et valg som førte til landssvikdom. «Hvorfor har du ikke fortalt om det før?», spurte Sharon i en ny epost. Til det har jeg egentlig ikke noe godt svar.
      At historien er relevant er åpenbart. Våre samtaler har alltid kretset rundt de politiske og sosiale konsekvensene av holocaust. I tallrike brev har hun beskrevet følelser av skyld og ansvar ovenfor det palestinske folket. Men også om sorgen over en fredsprosess som for lengst har sporet av. I det siste har hun snakket om sinnet hun føler over at familien hennes ble kastet ut av Europa, kontinentet hvor hun mer enn noe sted føler seg hjemme.
      Sharon mener at historien om bestefar har betydning for vår relasjon fordi den viser at også min familie har noen riper i lakken. Men for meg er det ikke sånn. Hans historie bringer med seg en rekke spørsmål om hvorfor, men jeg føler ingen skam eller skyld for hans politiske valg.
      Men gjennom dialogen vår har det åpnet seg nye spørsmål: Hva visste bestefar og andre NS-folk om jødenes skjebne under krigstiden? Marte Michelet løfter dette og mange andre spørsmål i boka si. Men hun retter dem ikke mot en enkeltstående NS-mann, men mot den norske hjemmefronten. (...)
      «Det ligger en mulighet i debatter som den Marte Michelet har påført oss», sier Sharon til meg. «En grundig kikk i speilet gjør nemlig noe med ens møte med omverdenen. Du taper kanskje følelsen av moralsk overtak, men vinner i stedet en mer jevnbyrdig og tillitsfull dialog som åpner opp for toleranse for uenighet og dypere aksept av forskjellighet.»"
  • Rigmor Vines (f. 1932) :
    • Deltok i NRK's "Brennpunkt" på NS-barna 31.10.00
    • "Tegneserie om NS-barn" - Ann-Turi Ford intervjuer Rigmor for Akershus Amtstidende, 20.4.2016
      "Historien til den svært aktive pensjonisten Rigmor Vines (83) fra Alværn blir fortalt i journalist og tegner Ingebjørg Jensens bok «Nazistempelet» som handler om barn av NS-folk. Den er den siste i en tegneserietrilogi om barns lidelser under krigen og ble lansert av Sprekstrek 8. mai i fjor. (...)
      – Rigmor er den eneste av dem jeg snakket med som faktisk husker krigen, sier Jensen. Hun er også den eneste av de såkalte NS-barna i boka som ikke har følt behov for å være anonym.
      – Hvorfor skulle jeg det, spør Vines som var veldig stolt av foreldrene sine.
      – Pappa var min helt og jeg var et barn som ikke kan angre noe. Jeg ble mobbet gjennom skoletiden og de voksne var verst, sier Vines som tidligere har fortalt sin krigshistorie her i avisen i 2009 og i en programserie på NRK1."
  • Harry Vissers (f. 1953) :
    • "In vreemde dienst" in his home page since 2001. Muziek
  • Horst von Wächter (f. 1939) :
    • "My father, the good Nazi" - Philippe Sand for Financial Times Magazine, 3.5.13
      "Otto von Wächter was an indicted war criminal implicated in the deaths of tens of thousands of Jews. So how can his son Horst refuse to condemn him? (...)
      I was surprised, however, by his attitude to his father, an indicted Nazi leader. Unlike Niklas, who did not shirk from the horrors perpetrated by his father, Horst was struggling to come to terms with his father’s actions, in a way akin to Austria’s failure to fully recognise its role in that period. (...)
      By failing to condemn, was he not perpetuating the wrongs of the father?
      “No,” he said bluntly. Yet friendly, warm, talkative Horst offered nothing more. He simply could not bring himself to condemn. It was the fault of Frank’s Government General, of the SS, of Himmler. But not of Otto von Wächter."
    • "Sons of top Nazis display different reactions to their fathers’ Third Reich roles" - Emma Jacobs for Financial Times, 14.2.14
      "On Thursday night, the writer and barrister Philippe Sands moderated a discussion between Niklas Frank and Horst von Wächter in front of a packed – and surprisingly young – audience at London’s Southbank Centre. (...)
      While Mr Wächter claimed he had made peace with his father, he conceded that he had lived an “abnormal life”."
    • "Sins of the Fathers" - Guy Walters for Independent.ie, 22.2.14
      "Unlike Niklas Frank, Horst von Wächter is adamant that his father was not a bad man. 'I cannot say my father was a criminal,' he stated. 'I love him. I know my view is not the mainstream view. You have to understand the system.'"
  • Antje Wagenführ (f. 1937) :
    • "Die Schuld des Vaters getragen" in ZDF 5.11.02.
      "Arthur Liebehenschel war Kommandant im Konzentrationslager Auschwitz. Seine Töchter Antje Wagenführ und Barbara Cherish sprachen mit ZDF-Autorin Friederike Dreykluft über den schwierigen Umgang mit der Schuld des Vaters."
  • Ivar Meier Westerbotn (f. 1934 - d. 2016) :
    • "Vidkun Quisling" - youtube 2014
    • "Jødene" - youtube 2014
    • "Frontkjemperne" - youtube 2014
  • Bjørn Westlie (f. 1949) :
    • "Historieløst om Holocaust" i Dagens Næringsliv 8.1.00. Anmeldelse av "I krigens kjølvann", Universitetsforlaget 1999.
    • "Ł leve med fedrenes synder, og å bære skammen uten bitterhet" - foredrag holdt på "vennetreff" 6.5.00, Norrøna restaurant, Oslo
    • "NS-barnet som avslørte jøderanet" - intervjuet over to helsider i Dagbladet 22.9.02 (av Maria Brit Espinoza) i anledning sin bok "Oppgjør - I skyggen av Holocaust". "Nazihistorie: Bjørn mener at mange NS-barn er opptatt av å holde fast på den gammelnazistiske historien om krigen." (Foreningen av norske NS-barn må dessverre si seg enig med Bjørn. Hvorfor skulle ellers så skremmende mange av de over 100 000 NS-barna i Norge være så innadvendte og tause om sin oppvekst i det vinnerglorifiserende freds-Norge ? Bjørn bør komme tilbake til hvordan han kan være med på å få hull på den smertefulle taushetsbyllen til skjebnefellene. Han blir automatisk en talsmann for NS-barna når han nå uttaler seg om samfunnsproblemet med full mediadekning.)
    • "Grusomheter begått av Nazi-nordmenn" i NRK's Redaksjon En 8.11.04. Tekst av Tonje Bergmo.
      (Bjørn viser mot ved å stå frem som naziunge i et forum hvor våre familier blir stigmatisert på sekstiende året. Det er vanskeligere å se hvordan nazibarnsaken blir hjulpet videre av lignende programmer. NRK avleder oppmerksomheten fra de levendes behov, behovet for forsoning, og deltar i etterkrigs-sivilisasjonens grusomhetsnydelse på nazifamilienes bekostning. Bjørn blir et gissel.)
    • "Samfunn : NS-barn - Vil ikke ha noen unnskyldning" - Bjørn Westlie intervjuet i Morgenbladet 7.-13. august 2009 av Anders Breivik Bisgaard og Siv Dolmen
      "Han (Westlie) mener NS-barn og forfatter Turid Nystøl Rian plasserer skylden på feil skuldrer når hun i Morgenbladet 17. juli tar til orde for at NS-barn bør få 'en form for oppreisning' fra staten." (...)
      "Westlie mener NS-medlemmene må ta hovedansvaret for hvordan det har gått med barna deres. En unnskyldning fra staten vil bare gi NS-barna et stempel som tapere og bidra til å stigmatisere dem ytterligere, hevder han."
      "Jeg er livredd for at vi skal sitte igjen med et inntrykk av at begge sider var like ille. At det ikke var noen forskjell på rett og galt, sier Westlie."
      "Stridsklev og Klüwer har ingen rett til å uttale seg på vegne av oss" (...)
      (Bjørn Westlie, men også Knut Engelskjøn - se her i bibliografien, er NS-barn som begge tidligere har uttrykt seg i pressen, og som uttrykker i Morgenbladet sommeren 2009 at de er takknemlige for seierherrenes fredsforvaltning. De utgjør da et ørlite mindretall som likevel utroper de seg til talsmenn for de mange NS-barna som ikke har funnet seg til rette i jøssing-Norge. For den øredøvende taushet som råder blant de uskyldige i 2. generasjon, kan bare bety manglende tilpasning i "velferds-Norge". Westlie og Engelskjøn driver politikk på seierherrenes premisser. De driver avnazifisering av avkommet.
      Er det ikke denne konstante avnazifiseringen som nå pågår på 65. året, som nettopp stigmatiserer og belemrer naziavkommet ? I denne avnazifiseringsprosessen vedtatt av seierherrene i 1945 ofres fortsatt den mentale helsen til millioner av europeere. Seierherrene vil ikke bare ha den materielle seiersgleden på 65. året. De vil også ha moralen på sin side. Moralen har de imidlertid skuslet bort ved at de bevisst har unngått forsoning.
      Westlie har da selvsagt rett i at NS-barn ikke trenger noen oppreisning fra jøssing-staten. Oppreisning ville bety anerkjennelse av et Norge som på 65. året lever i seiersrus, en lakeistat for USA som også lever i konstant seiersrus.
      Hva mener Morgenbladet med å relansere NS-barnsaken sommeren 2009, etter tidligere brede lanseringer både under Eystein Eggens utgivelse av Gutten fra Gimle i 1993, under fredsjubileet i 1995 og under Bjørnsonfestivalen i 2000 ? Er Morgenbladet klar for å støtte en forsoning ? Klarer de å relativisere nazismen og se det menneskelige i nazister ? Det kreves for å skape sann forsoning. Det klarer ikke en humanistisk og akademisk avis. En slik avis står last og brast med tidens humanistiske ondskapsdyrkning og påfølgende praktiske avnazifisering - eller avisen forsvinner.)
    • "Oppgjør med oppgjøret" - debatt i Litteraturhuset onsdag den 28.10.09. Bjørn Westlie i debatt med Mona Ringvej og Ingerid Hagen i anledning sistnevntes utgivelse av boken "Oppgjørets time - Om landssvikoppgjørets skyggesider".
      Se kommentar til boken under Ingerid Hagen her i bibliografien.
      (Westlie ser ikke NS-barnsakens historiske tyngde. Han har valgt seierherrenes moralisme som eget ståsted. Han er et NS-barn på flukt fra seg selv. Hvor mange NS-barn er ikke på flukt ? Det koster å bære, ved tilknytningsskyld, gassing av seks millioner jøder. Debatten gikk derfor i retning av et mekanisk-akademisk historikertreff uten relevans for nåtiden, til tross for Ingerid Hagens avsløringer. Bare NS-barn som er villige til å bære historien, er i stand til å knytte slik tabu-historie til nåtiden, til å gi debatten mennskelig relevans i dag.)
    • "Hva er det av far i meg" - Mirjam Kristensen samtaler med Bjørn for Nytt Blikk, årsskrift fra Stiftelsen Arkivet, november 2012
      "Jeg vil oppfordre NS-barn til å bryte ut av en offerrolle-tenkning fordi man må sette ting i perspektiv. (...)
      Jeg mener at de må rette sitt sinne mot sine egne, mot Nasjonal Samling. De må forstå at det er andre som har det verre.
      Jeg kjenner jøder i Norge som opplevde krigen og kom tilbake og opplevde at familien deres var borte, forsvunnet. For å si det enkelt; svært få NS-familier mistet noen. Over 700 frontkjempere døde, men det er til pass !"
    • "Beklager" - skrevet sammen med Knut Engelskjøn i Dagsavisen 31.1.13
      "Vi er ikke ferdige med Holocaust. Fremdeles avsløres nye sider ved blant annet nordmenns medvirkning i bokverk etter bokverk. Vi har fått vite flere opprørende detaljer om den systematiske nyordninga som ble satt i verk, ikke minst NS’ anstrengelser for å gjøre Norge «jødefritt». (...)
      Talsperson for Foreningen av norske NSbarn, Ole Wilhelm Klüwer, skriver på foreningens hjemmesider ved etableringen av Holocaustsenteret:
      «Holocaust-dyrkningen over hele Vesten er et sykelig fenomen. Selvsagt led jødene under en krig som de var sentralt delaktige i. (...)
      Undertegnede håper mange etterkommere etter NS-medlemmer, i likhet med oss, beklager våre foreldres og slektningers rolle som deltakere, støttespillere, eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn."
      (Dette oppslaget, sammen med ytterligere 3 hele sider om Westlie og Engelskjøn, fikk først spredning over TV, Dagsnytt 18, og som NPK- og NTB-tekst. Deretter fikk beklagelsesoppropet mange tilsvar både på Dagsavisens debattsted nyemeninger og Vårt Lands verdidebatt. Vårt Land kom også med en leder, "En renselse" (2.2.), som støttet de to skribentene.
      Inger-Cecilie Stridsklev og jeg har vært debattens skytemål, iallfall fra Engelskjøns og Westlies side, siden vi besudler, later det som, alle de tause NS-barna på grunn av vår manglende beklagelse. Men også Dagsavisen og Vårt Land deltar i angrepet på de to NS-barn-foreningene i Europa - fordi vi har verdikonservative idealer.
      Konklusjonen blir at konservative NS-barn som ikke går inn under foreldrenes hud for å beklage dem, ikke har lov til å drive politikk, heller ikke 67 år etter krigen. Da blir skremselsordene "historierevisjonisme" og "holocaustfornektelse" tatt i bruk - den hellige etterkrigshumanismens mest raffe våpen.
      Slik råder seiersmakten fortsatt i det 21. århundre, takket være dødskult, holocaustdyrkning. Vi naziunger skal bruke vår tid på jorden til å tenke på holocaust og til å beklage og beklage. Flere og flere forstår at denne syke "sivilisasjonen" ikke kan vare.
      Det er ikke overraskende at jøssingpressen kaster seg over velvillige NS-barn. Men hva er Westlies og Engelskjøns dypere motivasjon ? Å leve et liv tynget av jøssinghets mot vårt opphav koster. Det ligger desperate frihetsdrømmer og normaliseringsdrømmer bak Westlies og Engelskjøns utfall. Vi må bare beundre dem for det. Men vestlig sivilisasjon trenger fornyelse. De to bidrar ikke til det.)
    • "Ber NS-barn ta avstand fra nazismen" - Westlie og Engelskjøn intervjuet av Tor Sandberg for Dagsavisen, 31.1.13
      "I et innlegg i Dagsavisen i dag, tar Westlie og Knut Engelskjøn til orde for at etterkommerne etter NS-medlemmer må beklage ikke minst de overgrepene som norske jøder ble utsatt for. Også Engelskjøns far var NS-medlem."
    • "Historiker mener NS-barn må beklage overgrep" - NPK- og NTB-tekst sendt 31.1.13 og gjengitt av norske aviser.
    • "Vi forsøkte bare å beklage" - skrevet sammen med Engelskjøn i Dagsavisen 8.2.13
      "Vi har også mottatt mailer og telefoner fra NS-barn som nettopp understreker at de støtter vårt forslag om å beklage hva våre fedre var med på. Andre forteller om sitt ubehag etter å ha hatt kontakt med de to selvoppnevnte NS-barneforeningene. Etter å ha kontakt med dem over flere år konkluderer en av dem blant annet at «etter min mening har det skjedd en gradvis og derfor nesten umerkelig utvikling i retning av det som jeg holder for å være fascistiske, nazistiske og høyreekstreme synspunkter inkludert rasistiske holdninger.» Når foreninger som hevder å representere oss, har slike holdninger, bidrar det til å stigmatisere NS-barn som gruppe. Nettopp derfor er det viktig at vi tydeliggjør vår posisjon i forhold våre fedres krigshistorie. (...)
      NS ble kriminelle i det øyeblikk de med støtte fra de tyske okkupantene nyordnet samfunnet med våpenmakt."
      (I Foreningen av norske NS-barn er det plass til medlemmer som har diametralt andre synsvinkler enn grunnleggerne. NS-barn trenger debatt. Men mer enn debatt trenger vi forsoning. Engelskjønianerne har ikke vært flinke med forsoningsfremstøt. De vil nok egentlig en totaljøssifisering av NS-barna. Trenger Norge flere skrytepaver ?)
    • "Oppgjørets svime" - Bjørn intervjuet over fire sider av Sissel Hoffeng for Dagsavisen 9.2.13
      "Det har tross alt blåst friskt rundt ørene på ham helt siden han sammen med Knut Engelskjøn i forrige uke gikk ut og ba barn av naziforeldre stå fram og beklage fedrenes synder. Flere har svart med forargelse, noen er rett og slett forbanna. Mange synes NS-barna har lidd nok. (...)
      Men jeg tror det vil være klokt av NS-barn å stå fram og åpent beklage, det er både terapeutisk i forhold til ens egen private prosess, og samtidig en måte vi kan være med og presse fram politiske holdninger og klargjøre posisjoner på som er viktig i ei tid da fascismen spirer igjen.
      – Det er også viktig å distansere oss fra dem som bidrar til å skade oss ved å fastholde de standpunktene som våre fedre hadde, sier han og sikter til Foreningen av norske NS-barn som på sine hjemmesider søker å minimalisere Holocaust. (...)
      Det er det som er det store helvetet for ham, forholdet til jødene. Jeg tror egentlig ikke far var antisemitt, eller kanskje det bare er noe jeg håper. Uansett så hjelper det lite når du havner i en krig der du driver konkret menneskeslakt. (...)
      Men allerede fra jeg var 12 år var jeg selverklært antinazist. Jeg var veldig politisk interessert."
      (Historien må balansere. Westlie, jøssingene og jubelsosialistene kutter ut holocaustene begått av anti-nazistene. Så lenge flere ble myrdet av kommunistene og kapitalistene enn av nazistene, bør nok motrøster høres i det snillistiske, ensrettede Norge, ja, i hele Vesten. Pseudo-sionistenes maktgrep over jødenes holocaust er til skade for jødene og for alle andre sannhetssøkende.)
    • "Frigjøring fra krigens skygge" - Skrevet sammen med Knut Engelskjøn for Aftenposten 17.3.13
      "Ingen etterkommere etter NS-medlemmer har imidlertid offentlig gått ut med støtte til vårt initiativ. (...)
      Ta oppgjør med misforstått foreldresolidaritet. Bryt tausheten om alt hva de to foreningene som foregir å representere såkalte NS-barns interesser, måtte komme med av usannheter om okkupasjonstidens Norge, av rettsoppgjøret, av nasjonalsosialismen og av NS’ rolle. (...)
      Endelig vil vi presisere at alle hundre tusen etterkommere etter NS-medlemmer har sin individuelle historie, men fellesnevneren er foreldrenes forræderi, ikke bare mot vårt land, men mot vår sivilisasjon."
      (Man kan lure på hva slags frigjøring de to akademikerne snakker om, når de prædiker at NS-foreldre er verdenshistoriens verste foreldre.)
    • "Bjørn Westlie : Ut av fars skygge" - Bente Thoresen intervjuer Westlie for Psykisk Helse nr. 2, 2013
      "– Jeg ville vise at jeg er verdt noe, det er det som har drevet meg. Mye falt på plass da jeg fikk Brageprisen. Jeg trengte virkelig den anerkjennelsen. (...)
      – Utgangspunktet var at jeg ville rette søkelyset mot de to foreningene til barna av medlemmer av Nasjonal Samling, som jeg mener skjønnmaler fedrenes rolle under krigen. At dette er sårende, kan jeg ikke forstå, sier han. (...)
      Mitt poeng er at det innebærer en renselse å snakke åpent i familien. For meg har åpenhet vært terapi, det har vært en frigjøringsprosess. Jeg har forsonet meg med at far var som han var, selv om jeg ikke har forsonet meg med det han var med på. (...)
      – Tanken om at jeg skulle be NS-barna be om unnskyldning for noe de ikke har gjort, er totalt fremmed for meg. Men all internasjonal forskning viser at fornektelse er skadelig, både for den enkelte og for samfunnet. I fornektelsen ligger skammen, og tausheten fastholder skammen, sier han. (...)
      – Man kan ikke beskylde alle som var AKP-ere, for å ha ansvar for folkemordet i Kambodsja, men de som satt i ledelsen og krevde at medlemmene skulle mene slik og sånn, de har et særlig ansvar, og det har de fortsatt. Vi vet ennå ikke hvilke skadevirkninger AKP har hatt, verken på medlemmer, ektefeller eller barna deres. (...)
      – Noen sier at vi må bli ferdig med krigen. Men den største myten om krigen er at den tok slutt i 1945. Vi lever i skyggen av våre foreldre. Vi måler våre egne liv opp mot valg foreldrene våre tok den gangen. Jeg er skeptisk til psykologisering av politiske valg. Likevel er det viktig at vi som er barn av aktive medlemmer av Nasjonal Samling, ser at vi har et ekstra stort ansvar for å lære av historien."
      (Bjørn skriver at de to konservative NS-barn-foreningene har provosert ham til å gå ut i debatt og til kritikk av oss. Konservative NS-barn er for ham og for jøssingene en uting, for vi legger oss ikke flate. Vi påberoper oss frihet til politisk tenkning og væren.
      Resultatet er iallfall at Bjørn er tydeligere og offentligere enn tidligere når det gjelder NS-barnsaken. Det er nettopp det vi i foreningene ønsker : Få NS-barn til å stå frem, bli tydelige, ta del i alle debatter omkring nazi nazi nazi. Foreningene har alstå en positiv betydning. Vi lirker og provoserer. NS-barn må ut av skapene for helsens skyld og for Norges skyld.
      Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn burde delta regelmessig i begge foreningene for å vise glede, sammen med andre, over livet ute av skapet.)
    • "Ingen slipper unna arven" - Aslaug Tangvald-Pedersen intervjuer Westlie m. fl. for VG Helg, 16.5.14
      "For meg er det viktig å kjenne foreldrenes historie. Vi er en del av dem, vi er deres frukt og livene deres er en del av våre kompass. Vi trenger kompass, de har gitt oss sine, og vi kan ikke late som de ikke er der."
    • "Dei ufortalde historiene. Intervju med Bjørn Westlie" - Tiril Rem for NB21, Nr. 1, mai 2015
      "–Som NS-barn er det skilnad på å vekse opp i ei bygd og i ein by. Eg har vore uglesett av NS-barn-foreiningane, fordi eg ikkje er nazist. Eg synest for så vidt det er greitt å ikkje vere det.
      – At du var ml-ar, var vel heller ikkje populært?
      – Nei, det gjorde ikkje saka betre. Det drøftar eg i Fars krig: Kva er det med far og meg som gjer at vi tek så ekstreme standpunkt? Det tragiske med fars historie var at han var jæklig smart, men så var han så helvetes sta."(s. 57)
      (Å påstå at vi i foreningene ugleser alle NS-barn som ikke er nazister, er vel en type holocaustiansk angrep. Det er ikke lett å være naziunge i en tid hvor det bare skal være én mening om våre foreldre. Nazistempling blir da en slags renselsesprosess. At naziunger nazistempler naziunger blir en pussig sideeffekt. Det er ikke bare bare å samarbeide med holocaustianerne i Holocaust-sentrene. Det blir pålagt visse føringer. Nazistempelet sitter løst i sliren i en etterkrigstid hvor vi alle er underlagt Holocaustismen.
      Personlig kjenner jeg ingen nazister i foreningene. I vår forening har vi ekskludert dem, for å være frie mennesker i etterkrigstiden.)
    • "Derfor trenger vi flere krigsbøker" - Westlie intervjuet av Jørn Pettersen for VG, 28.5.2015
      "– Så lenge det er sannheter som ikke er fortalt, trenger vi flere bøker om 2. verdenskrig. Det sier forfatterne Marte Michelet og Bjørn Westlie til VG. Og begge er overbevist om at det fortsatt finnes sannheter som ikke er fortalt.
      – Det er for eksempel alvorlig når vi opplever rene historiske faktafeil i en så populær TV-serie som «Kampen om tungtvannet», sier Westlie.
      Onsdag deltok de i en paneldebatt på Litteraturfestivalen på Lillehammer hvor tittelen var «Med krigen på avstand». (...)
      Bjørn Westlie på sin side opplevde mange reaksjoner etter at han skrev boken «Fars krig».
      – Mange av reaksjonene jeg fikk var fra andre NS-barn som var sinte på meg for at jeg kunne kritisere faren min på denne måten. Andre igjen har brukt boken til å ta opp og bearbeide lignende historier i egen familie."
    • "NS-barn opplever fremdeles et ubehag" - skrevet sammen med Knut Engelskjøn, Aftenposten 14.09.2016
      "At Borges 376 informanter delvis kom fra et nettverk av NS-barn som forsvarer NS, dels hadde meldt seg selv til intervju, gjør resultatet lite troverdig. Vår alternativ hypotese er at 10 av 10 NS-barn har opplevd ubehageligheter. Grunnen til det er foreldrenes NS-tilhørighet."
      (NS-barna Engelskjøn og Westli mener altså at våre foreldre ene og alene skal klandres for mobbingen etter krigen. Jøssingene gjør visst aldri noe galt.)
    • Westlie deltok i paneldebatt på litteraturhuset i Oslo etter fremvisning av "My Nazi Legacy" av Philippe Sands, 1.10.2016
      (Det var tre naziunger som ble eksponert under programmet: Niklas Frank og Horst von Wächter på filmlerretet, og Westlie i paneldebatten. Philippe Sands mål var å vise nazistenes ondskap i forbindelse med sin egen jødiske families død under den katastrofale andre verdenskrig. Naziungene som ble med i Sands prosjekt kom i ondskapsskvisen, noe som vi naziunger er vant til.
      I filmen var ikke Sands overhodet interessert i naziungenes etterkrigsskvis. Men Westlie fikk frem naziungenes egne skjebne i sitt debattinnlegg. Han startet med å si at uttrykket "nazibarn" var forferdelig. Så forferdlig var utttykket at de fleste naziunger har valgt ondskapsbenektelse og taushet. Om sin egen frontkjemperfar sa Westlie at han ikke kunne forsones med sin far, men han kunne erkjenne at far var far. Videre sa han at tausheten hadde vært del av hans historie og at han vokste opp i et indre eksil i Industrigata i Oslo.)
  • Wolfhart Willimczik (f. 1941) :
    • "Meine erste Flucht" - aus der Buche "Codename Einstein", in internet seit 22.5.01. "Meinem Vater, der inzwischen auch von irgendwoher zu uns gekommen war, fuhr der Schreck in die Knochen und er versteckte sich vor den Russen. Jedesmal, wenn er mit vollen Hosen nach Hause kam, wusste ich, dass er wieder welche gesehen hatte. Später traute er sich überhaupt nicht mehr vor die Tür, schaffte nichts mehr zu Essen heran und wir hungerten nun richtig - kalt wurde es auch. Es wurde ein strenger Winter. Dafür gab es neue Parolen, die mir noch heute in den Ohren klingen: "Keiner soll hungern ohne zu frieren", sagte er nur zu uns. (Die Kinder der Nazis, die einmal die "Weltherrschaft" übernehmen sollten, waren jetzt nicht mehr gefragt.) Konnte man denn von Parolen leben? (Das wurde - wie die Geschichte beweist - jedenfalls probiert und bekam den wohlklingenden Namen: "Sozialismus.")"
  • Edvard Windingland-Eliassen (f. 1973) :
    • "Den norske nazisten som ikke ville hjem" - nrk.no, 13.10.2018, Edvard intervjuet av Martin Skjæraasen og Kaja Frøysa
      "– Pappa hadde liten tro på at hans feilvurderinger noen gang ville bli tilgitt av andre nordmenn.
      Edvard Windingland-Eliassen sitter med farens gamle soldatbok i fanget. På første side er det et bilde av en ung mann med vannkjemmet hår og selvsikkert smil. Han bærer en strøken uniform med den tyske riksørnen festet til brystet.
      På bildet er det stemplet et hakekors.
      Soldatboka fikk faren til Edvard da han reiste til Vestfronten for å slåss for Hitler. Han tok den med seg da han ble fraktet til Norge for å straffes, og den ble også med videre til Argentina da straffen var ferdigsonet.
      Edvard har aldri helt forstått hvorfor faren beholdt boka, for mange av de andre nordmennene som reiste til Sør-Amerika etter krigen, ønsket å legge krigen bak seg for godt. Det klarte ikke faren til Edvard.
      – Han var nok låst i fortiden og hadde tung samvittighet, forklarer 45-åringen lavmælt.
      Derfor hadde det heller ikke vært aktuelt å flytte tilbake til hjemlandet igjen. Ikke før Edvard prøvde å overtale faren til å tilbringe sine siste år i Norge sammen med barnebarna sine. (...)
      – Pappa ble nok påvirket av bestefar, som var offiser og reiste mye til Tyskland på jobb i mellomkrigstiden. Pappa ble fortalt at også Norge burde moderniseres og komme seg ut av fattigdom, sier Edvard og gløtter ned på soldatboka. (...)
      Selv om soningsforholdene var gode, følte faren til Edvard seg urettferdig behandlet. I likhet med mange av de andre 46.000 nordmennene som ble dømt for landssvik, mente Erik Windingland-Eliassen at han hadde kjempet for Norges beste og ikke fortjente årevis bak murene.
      Dessuten visste han at straffen ikke var over den dagen han skulle slippe ut. Landssvikere ble utstøtt og foraktet, de strevde med å få jobb og sted å bo. NS-medlemmer mistet retten til å stemme, ta offentlige verv og tjenestegjøre i militæret.
      Da han ble løslatt, følte han seg ikke lenger velkommen i Norge.
      – Det ble for tungvint, både sosialt og økonomisk, forklarer Edvard.
      Dessuten savnet han foreldrene sine, som hadde seilt til Sør-Amerika i en gammel fiskeskøyte tre år tidligere. Høsten 1952 reiste Erik Windingland-Eliassen etter i et linjeskip fra Royal Mail. (...)
      Nazistenes skjulested
      Kontinentet Erik Windingland-Eliassen la bak seg, lå i ruiner etter krigen. Det gjorde ikke landet han hadde kursen for. Argentina hadde tjent store penger på mat- og råvareeksport til Europa under verdenskrigene, og nå skulle overskuddet brukes på modernisering.
      Behovet for kvalifisert arbeidskraft ble redningen for mange nazister. (...)
      Da Edvard ble født året etter, fikk han en annerledes barndom enn NS-barn i Norge. I Norge opplevde mange at foreldrene forandret seg etter krigen, at de ble kyniske, voldelige og desillusjonerte. Mange barn ble utfryst fra samfunnet, mobbet og merket for livet.
      Noe slikt opplevde aldri Edvard. Og Erik Windingland-Eliassen lot aldri sin egen bitterhet ramme sønnen. (...)
      24 år gammel bestemte Edvard seg for å finne ut om Norge også var hans hjemland. Han hadde alltid hatt norsk pass og vært på ferie i Norge som barn. Likevel var det en nervøs ung mann som landet på Fornebu en sensommerdag i 1996.
      Ville han trives? Ville folk være snille med ham?Faren hadde bedt ham om å ikke snakke for høyt om fortiden.
      Ville han bli straffet for farens synder? (...)"
  • Heinz-Georg Windingstad (f. 1934) :
    • "En folkefiende" - Even Kjølleberg for NRK, 7.5.2015
      "– Forakt var alt de følte for oss, sier Heinz-Georg Windingstad (81). Som mange NS-barn måtte han ta straffen for foreldrenes valg under krigen.
      – Jeg skjønte fort at alle de fine talene om «samhold» og «å legge krigen bak oss og glemme» ikke gjaldt oss...
      Han er åtte da familien flytter fra Fredrikstad til Oslo. Året er 1942, og Norge er under tysk okkupasjon på andre året. Med tyskfødt mor, en far som er NS-topp og to brødre som kjemper på tysk side på Østfronten, går ryktene fort på den nye skolen: «Vi har fått en stornazist i klassen!»
      De neste årene må gutten ta straffen for en krig han verken forstår eller er en del av.
      Nesten daglig blir han fysisk og psykisk plaget. I klasserommet setter han seg alltid nær døra. Når skoleklokka ringer ut, løper han til doen hvor han sitter musestille til friminuttet er over. (...)
      I 1945 kommer freden. Mens resten av Norge er i fredsrus, blir faren dømt som landssviker. Den ene broren sitter i rullestol med benet fullt av granatsplinter, den andre i russisk fangenskap. Det skal gå 10 lange år før han kommer hjem igjen til familien.
      I nabolaget blir familien enda mer utstøtt enn før. Moren får «tyskerhore» slengt etter seg på gata. På nærbutikken slipper de ikke inn."
  • Kay Olav Winther (f. 1937) :
    • "NS-medlemskap som arvesynd" - winther.blog.no 7.2.13
      "Det er snart gått 70 år siden den 2. verdenskrigen sluttet. Vitenskapen er begynt å se mer nyansert på dem som havnet på den "gale siden". Og i alle fall enkelte medier, journalister og kommentatorer er kommet haltende etter og har forstått at bildet ikke er så svart-hvitt som "seierherrene" ville ha det til de første tiårene etter krigen.
      Akkurat mens tilstanden er i ferd med å bli normalisert, kommer Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn klamprende inn på scenen i sine fedres SS-støvler. I ivren etter å bekjenne sine fedres onde gjerninger og søke selebot for fedrenes synder, gjør de hva de kan for å gjenopprette inntrykket av at norske NS-medlemmer var en ensartet masse som alle - riktignok mer og mindre, men tross alt alle, om enn på forskjellige måter - hadde medansvar for jødeforfølgelsene og andre overgrep som fant sted i Norge under krigen.
      Plutselig er vi tilbake til utgangspunktet. Til årene kort etter krigen hvor nyanser i synet på NS nærmest var for landsvik å regne. (...)
      Ennå i dag nærmere 70 år etter at krigen er slutt, koster det å ha motforestillinger og være uenig i den virkelighetsbeskrivelsen som "seierherrene" autoriserte i etterkrigstiden. Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn har ikke gjort det lettere."
    • "Pariakaste" - del 9 av "Resten står skrevet i hjertene", Winthers hjemmeside
      "Kay Olav og kameraten Bjørn er skolegutter. De er bestekamerater og har begge fedre som har vært med i NS. Det legger ingen demper på deres entusiasme for freden. Skolen bruker lokaler på Hafslund hovedgård for Hafslund skole er fortsatt full av tyskere. Den har vært rekvirert til forlegning under så å si hele krigen. Den 8. mai strømmer folk til Sarpsborg for å feire freden. Møtestedet er Sarpsborg torg. Kay Olav og Bjørn er på veg til skolen, men ved Hovedporten vis a vis kiosken til Halvor i Bua, blir de stående og se på alle som går eller sykler til byen. Skal de gå innover alléen til skolen, eller følge folkestrømmen til byen? De ser ingen av skolekameratene sine og finner ut at det sikkert er skolefri på en slik gledens dag. Uten å undersøke nærmere følger de folkestrømmen til byen, og ser på alle de glade menneskene som roper og omfavner hverandre og vifter med norske flagg. Når de kommer hjem, forteller de ikke hva de har gjort, i alle fall ikke Kay Olav. Camilla får ikke vite om det før Kay Olav er voksen. (...)
      En gang blir internerte fra Sannesundssvegen skole satt til å luke på Hafslunds jorder mellom Hesthaugen og jernbanen. Ryktene løper fort, og folk samler seg for å se på. Blant tilskuerne er Kay Olav og Per Egil. Camilla er der ikke. Hun vet neppe at guttene hennes er der heller.
      Der han ligger på kne i åkeren og drar opp ugress, ser den barnekjære, varmhjertede Rolf de to sønnene sine stå hånd i hånd på plassen som grenser inn til jordet, mens de ser på pappan sin som er rett der ute, men likevel så langt borte. Sivile, bevæpnede vakter i knickers og med armbind passer på at det ikke skjer noen fraternisering mellom fanger og befolkning.
      En av vaktene er imidlertid ikke helt uten menneskelige følelser. Først er han streng. Når han ser at guttene er på veg ut på jordet, sier han at de må gå vekk. Her har de ikke lov til å være, men når han skjønner sammenhengen, snakker han med en av de andre vaktene og ordner det sånn at Rolf får luke nærmere kanten av jordet slik at han kan snakke med og raskt klemme guttene sine. Det er sikkert i strid med instruksen - og mange ser hva som foregår - men i stedet for å følge boka, følger fangevokteren hjertet. Det er trist og vanskelig å forlate hverandre igjen, men de har i alle fall snakket med hverandre - og klemt hverandre."
  • Wenche Ravn Wirum (f. 1940) :
    • "Far var frontkjemper" - Klassekampen 16.4.14
      "Wenche Ravn Wirum bodde fint på beste vestkant under krigen, fordi faren var frontkjemper. (...)
      Etter krigen ble faren dømt til seks år fengsel i landsvikeroppgjøret. Mens han satt i fengsel ba kona om skilsmisse. Han slapp ut etter tre år, og Ravn hadde ikke mye kontakt med ham i årene som fulgte."
  • Karin Margareth Woll (f. 1934) :
    • "Et hjerte av gull" - Karin intervjuet av Lene Ebbestad for Eikerbladet, 7.2.14, i forbindelse med hennes 80-årsdag.
      "Karin er født og oppvokst i Krokstadelva. Da krigen var over ble Karins foreldre arrestert. De hadde vært medlemmer i NS under krigen, og måtte sone i fengsel. Karin opplevde da som ung jente å bli kastet ut på gata. Det eneste hun hadde var klærne hun gikk i. Historien rundt krigstiden danner bakgrunn for boken hun ga ut i 2010: «Det gamle loftet»."
      (Karin kunne ha nevnt at boken om NS-barndommen måtte hun gi ut på eget forlag, Løvetann forlag. Flere NS-barn møter veggen når de vil utgi erindringer og tanker på de større forlagene, også i 2014.)
  • Margrethe Yri (f. 1950) :
    • Foredrag på "vennetreff" 9.1.99 om Rigstula. "Det er kanskje Norges eldste fortelling. Den gir en forklaring på hvorfor det er forskjell på folk."
  • Arne Øland (f. 1945) :
    • "Født som utyske" - kronikk i Jyllands-Posten 3.5.97. (Tyskerbarnet Øland var med å stifte Danske Krigsbørns Forening 12.10.96. Han er også redaktør for medlemsbladet "Rødder".)
    • ""Usynligt retsopgjør" i Berlingske Tidende 17.2.99
    • "Arv og tarv" - kronikk i Politiken søndag 26.3.00.
    • "Barn af fjenden" - Øland blir portrettert av Lisbet Holst i Univers, Berlingske Tidende 16.9.00
    • "Herreværelset" - Øland og Mitzi Engedal i samtale med Nicolaj Ifversen i Dansk Radio P1 4.10.00
    • "Database over danske tyskerbørn" - Lisbet Holst presenterer Ølands forskningsprosjekt i Univers, Berlingske Tidende 5.5.01
  • Sissel Aabel Aaby (f. 1944) :
    • "NS-barn usynlige ?" i Asker og Bærum Budstikke april 95
  • Thore K. Aalberg (tyskerbarn) :
    • "Beklage ?" - Dagsavisen 4.2.13
      "Skal barn av gode nordmenn som voldtok NS-kvinner i fangeleirer beklage det? Hva med mange av tyskerbarnas ublide skjebne og deres mødre? Skal barn av de som klippet håret av unge jenter og mente at tyskerjenter var imbesile beklage det?"
    • "Nødvendig innsyn - for hvem ?" - Adresseavisen 20.5.14
      "I et demokratisk samfunn er åpenhet en dyd. Derfor er det positivt at Adresseavisen går inn for (10.5.) at landssvikarkivet blir åpnet. (...)
      Tradisjonelt har det alltid vært seierherrenes historie som har blitt formidlet. Så hvis åpning av arkivet også medfører at søkelyset blir satt på skjebnen til krigsbarnas mødre og ikke minst alle barna av NS-medlemmer, er det et skritt i riktig retning."
    • "Si unnskyld til barn av krigen" - Adresseavisen 2.5.2018
      "I Ukeadressa 28.april kommer det frem at staten vurderer å gi en unnskyldning til kvinnene som fikk barn med tyskere under krigen.
      Når vurderingsperioden er over, vil enda færre av de få gjenlevende få glede av en eventuell unnskyldning. Jeg er sikker på at mange av deres barn, hvor de fleste er 72 år eller eldre, vil være takknemlig for at deres mødre fikk oppreisning. Mange av krigsbarna trenger også en unnskyldning fra staten på grunn av det for mange av dem ble utsatt for. Barna til NS-medlemmer har nok lidd like mye, om ikke mer enn «tyskerbarna». Fortsatt er det tabu å snakke om det. Det er sikkert så smertefullt for dem å berøre temaet at de er antagelig er de siste som vil be om en unnskyldning fra norske myndigheter."
  • Dag Aandstad (f. 1943) :
    • "Salig søndag" - intervju i NRK-Fjernsynet 26.3.95
    • "Hva gjør minnene med oss" - sogneprest Aandstad, som NS-barn, holdt innlegg 17.09.09 under konferansen "Er forsoning mulig ? - Norge etter 2. verdenskrig". Konferansen, i regi av Forum for Tro og Livssyn og Stiftelsen Arkivet, ble holdt på Hotell Norge i Kristiansand 17. og 18. september 2009
  • Anonyme NS-barn som har presentert seg på internett :
    • Antonia D., Antje K., Dirk K., Ingrid S., Renate R., Roswita W., Doris, Birgit, Peter, Eleonore.
      (Vi i FNNSB beklager at NS-barn som samarbeider med forskere og journalister ikke blir hjulpet til å tre ut av anonymiteten. Anonyme NS-barn trenerer arbeidet med kontakt og frigjøring.)

    Bøker og dokumenter av andre :

  • Gabriele von Arnim (f. 1946) :
    • "Das große Schweigen. Von der Schwierigkeit, mit den Schatten der Vergangenheit zu leben", Kindler, München 1989
  • Dan Bar-On :
    • "Legacy of silence", Harvard University Press 1989. (Psykolog Bar-On presenterer mest anonyme NS-barn, gjennom intervjuer)
  • Naomi Berger and Alan L. Berger :
    • "Second Generation Voices: Reflections by Children of Holocaust Survivors and Perpetrators", Syracuse University Press, March 2001. See review by Lev Raphael in Forward. (We are grateful to the six from Germany who speak out, a couple of them possibly Nazi children, and to the editors who have included these testimonies. Most of the texts, 29 authors in total, are of second generation Jews who try to understand how their sensitivity depends on their parents', a generation deeply involved in the European conflict and tragedy. The preliminary thought regarding the Nazi children, is in a quotation of Elie Wiesel : "the children of perpetrators are not guilty of the crimes, but they are responsible for perpetuating the memory of what their parents have done."

      As a consequence of this thought the second generation of Germans participating in this book are empathetically engaged in the Jewish culture and religion; they feel USA and Israel being lands of freedom and restoration. One of them has converted to Judaism. We don't think this is the way to go for the German people nor for the European Nazi children. Millions of converts would be a catastrophy for the Judaism, which is partly building on biological transmitting. Only people with self esteem and secure roots are able to communicate on a decent level. A perspective of a reconciliation celebrated between the parts involved is absent in the book. Instead, some authors have diluted the notion of reconciliation to become a perpetual remembrance, nizkor, in fact an endless expiation. The German contributor Christian Staffa writes : "it is not reconciliation like a shining light at the end of the path, but it is the path itself that becomes a perceptible experience of mercy..." The book's remedy proposal is dangerous for both sides. An ongoing concentration on evil blood might create evil blood.

      The Nazi children have mainly three choices of living their legacy or coming to terms with it. The first and worst choice, the actually dominating one, is silence. This one is also hiding potential Nazi repeaters, although age is making them pathetic. The second choice is the one proposed in the book : expiation through a break with own culture. Uprooted Germans might end up as drifting, unpredictable individuals. Our Organization proposes a third way : First of all the Nazi children have to find back to our roots in prewar, pre-Nazi Europe, by going through all information on the Nazi era and the post-nazi era, our childhood years. Through a work of consciousness we will be competent to confront the past and the future, to restore broken bridges. We Nazi children are able to start a new culture for our descendance, based on own reflections and initiatives, once we feel welcome to live as citizens in Europe.)

  • Barbro Blehr :
    • "Ett krigsjubileum och en hemsida. Om NS-barn i den norska offentligheten" - Kulturella Perspektiv, Svensk etnologisk tidskrift Nr. 3 1999 - Årgang 8
      "Stegen ut i offentligheten är alltid relaterade till en strävan att förändra styrkepositionerna; att ge röst åt de tystade, och att ge plats åt de marginaliserade. (...)
      Enskilda NS-barns liv kan ha gestaltat sig på olika sätt; identitetsbeteckningen NS-barn samlar dem till en enda kategori, och betonar gemensamma drag i deras öden." (s. 23)
      
  • Sabine Bode :
    • "Nachkriegskinder" - Klett-Cotta 2011
      "Das Schweigen in ihren Familien über die unheilvolle Vergangenheit hatte viele Nachgebornenen in ihrer Jugend verwirrt, später vielleicht sogar krank gemacht. (auf Seite 26)
      Bei meinen Lesungen vor Kriegskindern meldeten sich gelegentlich Besucher zu Wort, die meinten, sie gehörten ja eigentlich nicht dazu, sie seien Jahrgang 1926 oder 1927. Je länger sie redeten, umso deutlicher wurde : Sie fanden die hier stattfindende Veranstaltung unpassend - was hatten die Kriegskinder schon Schlimmes erlebt, gemessen an dem, was sie an der Front und in der Gefangenschaft mitgemacht hatten. (auf Seite 60)
      Kaum einer der Kriegsteilnehmer war seinen Kindern ein Vorbild. Der Befund entspricht dem Credo der 68er, 'Bloß nicht werden wie meine Eltern'. (auf Seite 288)
      Doch die Aufarbeitung der deutschen Vergangenheit war vor allem eine akademische. Sie wurde den Historikern und den Publizisten überlassen. Seit einigen Jahren allerdings wächst das Interesse an einer emotionalen Aufarbeitung. Und wo sollte diese beginnen, wenn nicht in der eigenen Familie ?" (auf Seite 289 - 290)
      (Warum sollten die Familien arbeiten um die Holocaustideologie der Siegern in Amerikanischbesetzten Deutschland zu durchführen ? Die stressige Arbeit der Akademikern sollte genug sein. Über diese stressige Betätigung der Akademikern können aber die Familien viel mehr denken.)
  • Lenie Bolle :
    • "Kinderen van NSB'ers" - Uitgave van Jonge Historici Schrijven Geschiedenis, Amsterdam 2013, www.jongehistorici.nl
  • Baard Herman Borge :
    • "De kalte oss naziyngel" - "They called us Nazi brood" edited by Det Norske Samlaget, Oslo 2002.
      (The author received money from the old Nazis' organization INO while writing the book. It follows that the book's intent is to clean from guilt, to give satisfaction to the still living Norwegian NS members. The child organization "Friends' meeting", initiated by the INO in 1995 in order to stop the liberation efforts of our Organization of Norwegian NS Children, supports the INO's self image of not being a Nazi organization. Baard Borge makes this falsifying of the history his own. He argues in his book that there is a difference between the NS romanticists in "Friends' meeting" and the Neo-Nazis, between Neo-Nazism and old Nazism. Borge falsifies the history intentionally.
      Such a book is not only detrimental to the NS children. It is harmful for a true reconciliation between the two sides of the Norwegian civil war. The INO and the University as well are responsible for additional psychical torment brought upon unaware NS children. Dangers are threatening them : When history liars like the INOits and a bunch of opportunist university professors denazifie the NS, how then can the Nazi children understand their own history, accept their history ?
      When we call ourselves Nazi children, not NS children, in presence of NS romanticists from "Friends' meeting" born in the 30s, we provoke necessarily enormous anger. We sully their vision of the NS. Reconciliation can not be obtained through lies. All the decades gone without reconciliation have occasioned that both our still living parents and many winners have become mentally damaged.)
    • "I rettsoppgjørets lange skygger - andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori" - Universitetet i Bergen, 2012
      (Baard Herman Borge er den første - forhåpentligvis ikke den siste - som skriver doktoravhandling om naziungene og familietabuet i etterkrigs-Norge. Problemet for Norge, for doktoranden og for naziungene er sosialdemokratiets krav om politisert historie. Etterkrigsregimets grunnsyn er at andre verdenskrig var krig mellom gode og onde. Avvik fra grunnsynet blir betraktet som nynazisme, altså som uttrykk for en kriminell holdning eller for kriminelle tendenser.

      En konsekvens for Borge er at han ikke har skrevet/ikke kan skrive om naziungenes egne organisasjoner og om disse organisasjonenes selvsagte formål om å lette skyld-trykket/skamtrykket på nazibarna. Alt kokes ned til et sosionomisk perspektiv - med overgriperstatens forskjellige institusjoner som tabuløsere og veiledere for å mildne psykisk stress. Naziunger skal være pasienter, ikke aktører.

      Både Vennetreff og Foreningen av norske NS-barn ser på forsoning mellom nazister og antinazister (vennetreffianerne vil si mellom NS-folk og anti-NS-folk) som den viktigste veien å gå for å løse tabuet i samfunnet og stresset blant etterkommerne. Forsoning er opprinnelig et religiøst begrep med generøsitetsforpliktelser og passer ikke inn i et moderne vitenskapsmønster. Akademikere har derfor utviklet transisjonsteori med overgangsoppgjør (i Disneyland kalt "transitional empowerment") for å fortelle om overgangen fra diktatur til demokrati. Under en slik vitenskapelig transisjon er det ikke plass til forsoning. Slikt arbeid opprettholder konflikten som bare forsoning kan forløse. Menneskene forblir plassert i svart-hvitt-båser.

      Det er pussig hvordan det religionsfiendtlige Vesten etter 1945 har blitt en slave under en nyreligiøs bevegelse som kan kalles Holocaustisme. Sionismen - verdenskrigens seiersideologi - er knyttet til Det Gamle Testamentet og ignorerer suverent Det Nye Testamentet.

      Holocaustismen er sentral i all vestlig etterkrigs-humanisme. Holocaust-sentrene er det vitenskapelige Vestens nye irrasjonelle kultsteder. Holocaust-sentrene er uforsonlighetstempler - i gammeltestamentlig betydning. Ved holocaustdyrkning blir nazistene for evig knyttet til det humanistisk-sionistiske ondskapsbegrepet, og blir for evig lyst fredløse på jorden. Nazibarna blir gjennom de samme kreftene tvunget til å bære skamfølelse.

      I dette perspektivet er det logisk at doktoranden ikke kan benevne holocaust som en menneskeundertrykkende nyreligion. Baard Borge har derfor knapt nevnt Holocaust. Han har ikke nevnt den kraften i vestlig moderne kultur som aller mest tyner nazietterkommerne.

      Det vi sitter igjen med er en type sosionomi-arbeid. Men i mangelen av det meste i NS-barnas omgivelser er også slike sosialvitenskapelige arbeider nyttige refleksjonsøvelser. Vi håper at Borges avhandling får lesere og gir ringvirkninger. Borge er et barn av moderne vestlig kultur og et offer for den samme kulturen.)

  • Wibke Bruhns :
    • "Mein Vaters Land. Geschichte einer deutschen Familie" . Econ Verlag, München 2004.
      (Wibke Bruhns is not a Nazi child. Her father Hans Georg Klamroth stopped being a Nazi at the moment he was hanged. He was then transformed into a hero by the Nazis' enemies even if he was de-Nazified through Nazi execution late in the war, in 1944. Thus Wibke can address her father :"You have your Mount of Olives behind you and you are a hero in death. You lived through an awful period, and if it was to get better for the children, then it has been successful. You have paid the toll of your life, which I do not have to pay anymore. I have learnt from you what I have to protect myself from. That is what a father is there for, isn't that true? Thank you."
      Wibke's writing can be flourishing, free from restraining anguish.

      Nazis who tried to kill the Nazi-Devil Hitler himself, were by the Nazi enemies raised to heroes, what they still are. Claus von Stauffenberg is the best known. It doesn't matter if the Hitler-haters surpassed Hitler in German-nationalistic fervour.

      The de-Nazification hysteria which is still in vigor decides whether you have normal access to the history or not. Wibke has normal access. Millions of Nazi children have not. These have to go through a de-Nazification process of smearing own life with the guilt of their parents. The Organization of Norwegian NS Children refuses this anti-humane satanic play. Books about Nazi children must stop to be depressive if the aim is to drag the children out of depression.

      So, why do we add Wibke's book in this bibliography for Nazi children ? In a hopefully not too far future there will be no difference between her story and Nazi children's stories. We are all children of history. Western post-war Satanism destroys normality.)

  • Tania Crasnianski :
    • "Enfants de nazis" - Grasset, mars 2016
      Extrait de l'avant-propos :
      "J'avais d'abord souhaité rencontrer tous ces descendants et je n'ai finalement interviewé que Niklas Frank.
      Extraits de l'introduction :
      Enfants du silence, ils sont les filles et les fils des criminels responsables des plus sombres heures de l'histoire contemporaine. (...)
      Leur héritage commun, c'est l'extermination de millions d'innocents par leur parents. Leur nom est marqué à jamais du sceau de l'infamie. (...)
      Ne dit-on pas que "le père a deux vies, la sienne et celle de son fils" ou encore "tel père tel fils" ? Que sont devenus ces enfants de dignitaires nazis ? Comment vivre avec un héritage aussi macabre ? (...)
      Certains se sont convertis au catholicisme ou au judaïsme, sont devenus prêtre ou rabbin. (...)
      De ma triple origine allemande, française et russe, la première a eu une influence particulière sur ma personnalité. L'histoire de l'Allemagne s'est imposée dans ma vie. "Est-ce un fardeau avec lequel on vient au monde ? C'est là depuis le début et cela ne s'en va pas, aucun Russe ne représente le goulag, aucun Français la Revolution française ou la colonisation, ils ont chacun leur histoire nationale", pour reprendre la formulation d'Anne Weber. En revanche, on identifie l'Allemagne au nazisme."
    • "Les livres de Joëlle" - http://leslivresdejoelle.blogspot.no/, 4.4.2016
  • Ingerid Hagen :
    • "Oppgjørets time - Om landssviksoppgjørets skyggesider", Spartacus Forlag 2009
      "I stedet for å finne veien til forsoning fullbyrdet oppgjøret splittelsen i folket. Landet ble delt i to for mange år framover. Det var jøssingene på den ene siden og svikerne på den andre. Dem og oss. Men noen ro synes det aldri å ha blitt."
      (Dette er en uhyggelig farlig bok - for jøssingene og deres vedvarende "humanistiske" regime. Jøssingene og deres idéleverandører, amerikanerne og sionistene, har fra krigens første stund operert som middelmådige cowboyer i gamle Hollywood-filmer. De har delt menneskeheten i to : De gode og de onde, de hvite og de fremmede, de siviliserte og de usiviliserte. Naziene og fascistene var de onde. De ble de fremmede. Yankeene måtte derfor erobre det nazistiske og fascistiske Europa etter at de hadde erobret det amerikanske Vesten. Slik bombet de sønder det nasjonale og etniske Tyskland og sataniserte nasjonalistenes og rasistenes etterkommere. De sataniserte samtidig som de påstod at de selv var feilfrie og snille. Jøssingene har i alle etterkrigsårene operert som amerikanernes og sionistenes lakeier.
      Når godheten revner som i Ingerid Hagens bok, revner også ondskapen som seierherrene pakket taperne inn i. Når Ingerid Hagen menneskeliggjør seierherrene ved å dokumentere deres evne til ondskap, ved å vise til avstand mellom deres englestatus og deres virkelighet, da er det naziene som vokser i menneskelighet. Naziene var altså i stand til å lide, lide under "befriernes" svøpe. Djelvler kan ikke lide. De er gjennomført onde. Men nazister kunne lide, deres etterkommere kan lide.
      Det politiske paradigmeskiftet som alle venter på, som også naziungenes undertrykkere ubevisst venter på, nærmer seg implementering, gjennomføring.)
  • Ursula Hegi :
    • "Tearing the silence : being German in America", New York : Simon & Schuster, 1997. "Hegi interviewed 233 German-born Americans of varied backgrounds to speak about their lives in the U.S. Then she selected 15 of them as a cross section. These longtime U.S. citizens, children of Hitler-generation Germans, emigrated after WWII with their parents, with American husbands or alone. All were born between 1939 and 1949 and thus were aware of the war's effects, yet they often remembered happy childhoods. About the Holocaust, their parents almost universally maintained silence or, when questioned later, responded typically, "We suffered too." Almost all describe their shock after arriving in the U.S. at learning that being German meant they would be treated as pariahs and were assumed to be Nazis and Jew-killers." (Publishers Weekly, 06/16/1997)
  • Roar Henriksen :
    • "Brennpunkt egroN - etterkrigstidens moralske dilemma", Falkenberg Forlag, september 2005.
      Bokanmeldelser i Tønsbergs Blad og Telemarksavisa.
      "I voksen alder vet Geth at kombinasjonene jødeforfølgelse og skyldfølelse skapte det ekstreme og livstruende i hennes egen tilværelse; skapte tankene om at hun selv fortjente døden. At det var hennes plikt å sulte seg til døde." (s. 86)
      (Roar Henriksen forteller i Brennpunkt egroN detaljert og med innlevelse om sin kones vanskelige oppvekst som NS-barn. Mange fotografier både av Geth (Else-Margrethe), av foreldrene og av familie-dokumenter fra tiden gir boken tyngde, gjør den lesevennlig. Boken et godt bidrag til NS-barnshistorien i Norge.
      Det er ikke mange ektefeller som er i stand til å stå åpent frem med partnerens NS-herkomst, særlig i hjelpende hensikt. Det motsatte finnes det for mange eksempler på, at en ektefelle har tillatt seg undertrykking av NS-barnet i selvsikker visshet om at innlært selvtukt blir svaret på tukt. La oss håpe at Roar Henriksen åpner for bedre forvaltning av tragisk historie inne i utallige norske ekteskap.
      Det er likevel synd at Henriksen ikke inkluderer de tyske naziungene i sitt menneskeforsvar. Ved et noe anstrengt skille mellom "norsknazisme" og tysk nazisme prøver forfatteren å skape en etisk gradering som bare kan gi økt byrde til andre europeiske naziunger. Etter seksti år skulle det være unødvendig å opprettholde et slikt skille. Men, derved er iallfall Holocausten som vedvarende angstskaper bevist.
      Skillet norsk/tysk nazisme er en mental reaksjon på manglende skille foreldre/barn. Det finnes sjelden et gjennomført generasjonsopprør blant NS-barn, og det er forståelig. Men fraværet av opprør er hovedårsak til deres dårlige mentale vilkår. Barna får ikke noe nytt rom i historien, blir fratatt egendynamikken. Barn og foreldre bindes i en fellesskjebne, noe som blir tragisk når foreldrene er aktører i verdenshistoriens største nederlag. NS-barn mer enn andre trenger opprør mot både foreldrene og samfunnet - paradoksalt for å finne både foreldrene, seg selv og samfunnet.
      Boken til Henriksen ender i et snevert småbyperspektiv med uendelige intriger og knugende mobbehistorier i stedet for at NS-barnet blir løftet opp i den store internasjonale historien der alt er mulig. Boken blir derved et utilstrekkelig redskap for andre NS-barn som søker vei ut av det inngrodde og trange. Uansett, vi takker for Henriksens arbeid og for Geths åpenhet.)
  • Justisdepartementet/Holocaustsenteret :
    • "Utredning om norske myndigheters behandling av tre utvalgte grupper etter andre verdenskrig" - Utført av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter på oppdrag fra Justisdepartementet, 07.05.2017
      "Utredningens mandat:
      Regjeringen har besluttet at det skal foretas en utredning om myndighetens håndtering og/eller behandling av følgende grupper etter andre verdenskrig:
      . barn av NS-medlemmer,
      . kvinner med relasjon til tyske soldater, og
      . norske sjøfolk internert i Afrika
      Basert på eksisterende forskning/kunnskap skal utredningen gi økt innsikt i myndighetenes håndtering av de tre ulike gruppene etter andre verdenskrig og fram til i dag. Utredningen skal ikke ta stilling til sivilrettslige skyld- eller ansvarsspørsmål."
      (Vi naziunger har levd under holocausttrykket som avkom av onde foreldre, og har lett etter befrielse eller rømningsveier. Norske sjøfolk er i dag erklært som helter for den gode siden. Sammenblandingen i denne utredningen gir grunner til betenkning. Vi kjemper for forsoning. Europa trenger forsoning. Det vil ikke Holocaustsenteret og tidens korrekte politikere vite noe av. Derfor blir vi blandet sammen med seierherrenes sjøfolk. Vi blir utsatt for manipulerende snillisme.)
  • Matthias Kessler :
    • "Ich muss doch meinen Vater lieben, oder ? Die Lebensgeschichte der Monika Göth, der Tochter des KZ-Kommandanten aus 'Schindlers Liste'" - Eichborn Verlag, Frankfurt am Main 2002, ISBN 3821839147 Gebunden, 256 Seiten, 19,90 EUR . Klappentext : "Amon Gäth wurde bekannt als Symbol unmenschlicher Grausamkeit in Steven Spielbergs Film Schindlers Liste. Er war ein Massenmörder, 500 Juden soll er eigenhändig erschossen haben. 1946 wurde der "König von Plaszow" zum Tode verurteilt und gehängt. Monika Göth wurde 1945 von der Geliebten Amon Göths, genannt Majola, zur Welt gebracht. Als Teenager beginnt sie Fragen zu stellen, aber erst Anfang der 80er Jahre, als ihre Mutter dem englischen Fernsehen ein Interview gibt, bestätigen sich Monikas Ahnungen. Die Mutter vergiftet sich mit Schlaftabletten. In einem Interview-Experiment, das von Matthias Kessler für die Buchausgabe bearbeitet und mit bislang unveröffentlichtem Archivmaterial ergänzt wurde, stellt Monika Göth sich erstmals der Öffentlichkeit. Schonungslos sich selbst gegenüber erzählt sie ihre Geschichte."
  • Norbert u. Stephan Lebert :
    • "Denn du trägst meinen Namen", Das schwere Erbe der prominenten Nazi-Kinder, Blessing-Verlag, 2000. English translation : "My Father's Keeper". Richard's book review.
      (Stephan Lebert has limited his interviews to the children of the most famous Nazis like Hess, Himmler, Bormann, Gäring. They all wear their real names, following up his father's stories printed 1959. His father was a member of Hitler Jugend. How much are his interviews helpful for the rest of us millions of European Nazi children ? So few Nazi children have expressed their pains officially. Each testimony is important. Stephan formulates the imperative question in our post-war culture : Why are the Germans still so unwilling to speak about what matters in recent German history ? We know that the Nazi children are reluctant to speak because of the ongoing satanization of their families. But what about the others, why are they hesitating ? It should be easy to understand that the Nazi children's life conditions need to be discussed. More their fate becomes generally known, easier it will be for these children to tell who they are, to get out of their mental isolation. Or the post-war democracies want to help, or they prefer to satanize.
      Lebert's book is helpful. We in the Organization of Norwegian NS children do not agree with his praise of Niklas Frank's choise : to commit a mental parricide. It's too elementary dialectic. Stephan says Niklas has the most human voice of his interviewees. To show love, including toward our originator, is more important than to have a familiar voice. The Nazi children need to become warm humans, not to become ordinary, limited Western Leftists. Stephan tells about two types of Nazi children : the petrified ones and the more or less patricidal ones. The petrified start "a high-wire walk, a walk without a safety net over a deep abyss" once they take a step out of their stony protection. For a lonely Nazi child in a satanizing culture, any strategy for surviving might be as good as an other. Our Organization wants to reach all the Nazi children, to bring them out and over to safe ground.
      The postwar satanizing humanists now in reign in the Western culture are first of all interested in the Nazi children as to see if the Devil has embodied also them. They read books about us as they read a horror text, watch a horror movie, see a horror peep show. They take pleasure in observing Satan. The postwar humanists are dependant on their Satan cult. Although such readers misuse books on Nazi children for their devil addiction, an addiction which partly explains the sale success of this kind of books, we welcome all books on our topic. The postwar humanists need occasions to reveal their true nature.)
  • Jürgen Müller-Hohagen :
    • "Geschichte in uns", München 1994. (Forfatteren er psykolog)
  • Liv Mørland :
    • "Veier til forsoning - etter krig", Portal Forlag november 2010
      (Liv Mørland har intervjuet ni krigsbarn, hvorav bare to er NS-barn og tre er tyskerbarn. De fire andre er flyktninger til Norge fra nylige eller pågående kriger og stridsområder. Mørland hadde vunnet på å skille disse skjebnene i to forskjellige bøker. Naziunger er på flukt fra fred, sataniserende fred.
      Seiersmaktene etter andre verdenskrig driver hets mot nazister og fascister på 65. året - indirekte på deres etterkommere. Grunnen er åpenbar : Seierherrenes globalistiske ambisjoner som de kaller "humanisme", ettefølges selvsagt av vestlige kommers- og geo-politiske interesser. Det burde være åpenbart at verdenshumanistene har urent mel i posen og trenger sosiale skremsler, søplebøtter og søplemennesker som de rituelt kan skjelle ut.
      Til dette formål har de i noen tiår bygget ut holocaustsentre hvor akademikere tar seg av utskjellingen. Liv Mørland har selv jobbet for et holocaustsenter : Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Hun gjorde et klokt steg da hun valgte å bli koordinator for Stiftelsen Tro og Livssyn i stedet. Der arbeider hun med forsoning. Holocaustsentrene gjør alt de kan for å unngå forsoning.
      NS-barnsaken er historisk eksepsjonell og krever mye av dem som vil gå inn i den, skrive om den. Aldri før i historien har seierherrer opphøyet seg til talsmenn for verdensmoral, universelle menneskerettigheter, ekte demokrati og humanisme samtidig som de driver djeveldyrkning ved å stemple alle nazister som djevler, ved å fortelle historie i svart og hvitt. Djeveldyrkningen tar sats gjennom dødskulten Holocaust. Tidens modernisme, kjendishysteri og kunstnerisk abstraksjonisme gjør alt for å hindre enkeltmenneskets oversikt over Vestens råskap og kulturforfall.
      Halvparten av vesteuropeisk befolkning, etterkommerne av nazister og fascister, blir uthengt som blodsknyttet til menneskehetens verste, til rene mordere, til umennesker. Rasevirkelighet, folketilhørighet, religion som fellesskapsanliggende, våre foreldres inderligste verdier, blir ikke bare ignorert av såkalte sosialvitenskapelige vitenskapskvinner og menn - opphøyet til guruer i Vesten. Rasevirkelighet, folketilhørighet og folkereligion blir tvert imot kalt ondskap. Personer som har slike verdier blir diabolisert, nazifisert. Idealmenneskene for våre falske demokrater er pluralister med flytende identitet. Europa har ikke hatt fred siden 1945. Europa driver krig mot seg selv.
      Andre generasjon NS'ere vil gjøre alt vi kan for forsoning. Men vi må få bedre tilgang til media og kulturfora. Uten at vi får tale fritt, blir det iallfall ingen forsoning. Det vet Liv Mørland.
      Det er hyggelig å treffe vår gamle venn Nicolas Jevanord som over 15 sider forteller om sitt liv som NS-barn. Men vi savner opplysninger om Nicolas tidligere forsøk på å publisere sine meninger og å arbeide seg gjennom sin skjebne. Han var med på NRK's Brennpunktprogram om NS-barna 31.10. i 2000. Han har også vært aktiv i NS-barnas to foreninger. Andre generasjon NS'ere vil gjerne ha støtte for å gjenerobre egen historie i etterkrigshistorien. Seierherrene har lenge nok hatt glede av å sensurere oss vekk.)
  • Asbjørn Olden :
    • "Fødd skuldig", Samlaget 1988, (elleve intervjuer med NS-barn, alle anonyme unntatt Bente Blehr)
  • Jean-Paul Picaper/Ludwig Norz :
    • "Nés maudits" - Editions des Syrtes, mai 2004.
      "Deux cent mille Françaises et Français nés de soldats allemands pendant la Deuxième Guerre mondiale sont en quête de leur identité." (...) "des millions de soldats allemands ont occupé l'Europe. La Wehrmacht n'a pas seulement mis notre pays en coupe réglée. Jusqu'en 1942-43, les relations étaient généralement assez détendues entre ces soldats étrangers et la population." (...)
      "Ils souffrent de ce qu'on pourrait appeler le 'syndrome de la naissance maudite' parce qu'antipatriotique. Leur situation est cependant plus confortable que celle des 'enfants de Russes', les 'Russenkinder', de Berlin nés après le viol en masse des femmes berlinoises par l'Armée soviétique en mai juin 1945. Ces liaisons avec les femmes franaises s'étaient nouées par consentement mutuel, souvent par amour, car le viol et le pillage étaient sévèrement réprimés par les règlements de la Wehrmacht."

      (After 60 years with democratic lies in Europe, this book stirs a stereotype idea of our recent history, of the winners' history, and helps people to start to think by themselves. The French with a traditional talent to rationalize in order to understand the behavior of the unstable mankind, have after WW II been far behind in understanding, and have been in the very front of manipulating the history.

      Why are the French so behind in dealing with the reality of the WW II ? Surely because its post WW II history is based on lies. France was in the beginning of the war sharing with Germany its fear for excessive modernist social models like international Socialism and aggressive Communism. Possibly seventy per cent of the French population supported the French Fascist regime under Maréchal Pétain and agreed with collaborating with the Germans in their fight for Traditionalism and European integrity. This background is necessary if the French want to understand why 200 000 kids were born in France with German soldiers as fathers. Up to one million French women loved or had love affairs with German soldiers, like 10 000 Norwegian German kids point to 100 000 "German hors" or "tyskerhorer" among the Norwegian women. So much love contradicts the hatred practiced after 1945.

      The love and collaboration reality was unbearable for the French Liberalists, Communists and Socialists who popped up when they knew who were going to win. They started to play that they represented the real France and the majority of the French. After the war the number of anti-Germans and anti-Fascists increased continuously, more and more became "democratic" Humanists under the influence of the winner organization United Nations. In the 60s came a new generation of Liberalists, but also great numbers of academic Marxists and even Anarchists and other illusionists, specially after the Western Cultural Revolution of 1968.

      All these post-war opportunists have managed, by means of physical and mental terrorism, to silence both the German loving women and their children for the rest of their lives. The mental terrorism came to a climax in the early 60s when the Holocaust was launched. The Holocaust campaign transformed every single Nazi and Fascist into monsters of non-human origin.)

  • Gerald L. Posner :
    • "Hitler's Children: Sons and Daughters of Leaders of the Third Reich Talk About Their Fathers and Themselves", Random House, 1st ed. 1991. Se 1. kapittel
  • Radio-télévision belge de la Fédération Wallonie-Bruxelles (RTBF) :
    • La VRT donne la parole aux enfants d'anciens collabos flamands, 8.11.2017
      "Dans sa chronique "Vu de Flandre", ce mercredi matin sur La Première, la journaliste de la VRT Joyce Azar, a évoqué une nouvelle série de documentaires dont le sujet va certainement faire débat puisqu’il est consacré aux enfants de la collaboration.
      Le premier des six épisodes a été diffusé mardi soir sur Canvas. Comme son nom l’indique, "Kinderen van de collaboratie" propose, sans tabou, le témoignage de 14 personnes, fils ou filles d’anciens collaborateurs du régime nazi en Flandre. Le sujet est extrêmement délicat, mais il a le mérite de donner pour la toute première fois la parole à quelques-uns des enfants de la collaboration, dont le nombre est estimé à 300.000 dans notre pays. Parmi eux, on retrouve notamment des acteurs, un ancien ambassadeur belge ou encore le fils de Reimond Tollenaere, qui était considéré à l’époque comme le Goebbels flamand."
  • Mette Ravnskov :
    • "Den korte reise, den lange skygge", Høst & Søn, 2000.
      (En svigerdatter forteller om sin svigerfar flyveren Knud Erik Ravnskov som meldte seg til tysk krigstjeneste, men også om fortielsen blant slekt og venner i tiårene etter krigen.)
      Bilder
      Omtale av Aage Trommer
  • Margit Reiter :
    • "Die Generation danach. Der Nationalsozialismus im Familiengedächtnis." Studienverlag, Mai 2006. Buchpräsentation in KulturServer, Stadt Graz
      (At last we get an overall introduction and general analysis of the Nazi children's mental situation in Austria. We are grateful to Miss Reiter for her innovatory work.
      But is this research really up to the level of contemporary political and cultural global situation with regards to Nazism and Traditionalism ? It is not easy for an academic researcher born in the sixties to get free from antiquated clichés of sixty-eighters who continue to see history and the world in two colors : Black and White. As we Europeans know, these sixty-eighters dominate schools and universities in the West. As long as Hitler-Germany's fight is withdrawn from the reality of the Nazis' fight against devastating Communism, the one-sided demonization goes on. Indeed Miss Reiter demonizes the Nazis. They are so horrific that she can only mention their brood anonymously. Thereby she avoids to take any stance toward the satanizing pressure which is subduing the Nazi kids sixty-one years after the war. On the contrary, she is by her conventional academic research assuring the permanence of the Nazi children's mental torture.
      We are sure however that Miss Reiter will develop her questionings in future research. European mentality is sick when over one hundred million Europeans are fit to be Miss Reiter's patients or anonymous interviewees. Europeans need a reconciliation between Nazi descendants and Communists/Capitalists when the number of full-blooded European Nazi and Fascist children reach to such an amount. So many mute persons is a tragedy, represent a political reality and a political challenge, whatever the sixty-eighters think about it. Such a number of non-integrated individuals makes Western democracy an illusion and a joke.
      Miss Reiter mentions in her introductory chapter that she does not automatically consider "the children of perpetrators" as innocent. I am bound to agree with her, on the condition that she limits the children to those who act as executors for the sixty-eighters' ideology. These anti-Nazi Nazi children are the most fanatic sixty-eighters, since they have to satanize in order to hide themselves from satanization.
      Margit Reiter omits to mention Nazi children who have by own means, independantly of academics, declared themselves in public. She knows that she has a double role, that of researcher and that of denazifier. Western academics repeat the practices of Soviet humanistic psychologists. They all want to clean people's mind in order to make it fit the political system.)
  • Pierre Rigoulot :
    • "Les enfants de l'épuration", Plon 1993, (intervjuer med franske NS-barn)
  • Ari Roth :
    • "Born Guilty" - Teaterstykke basert på Peter Sichrovsky's bok av samme navn. Stykket ble bestilt av Arena Stage, Washington DC, 1991. Det ble på nytt satt opp på Theatre J i Washington i mai 2002. (Directed by John Vreeke. Design: Dan Conway (set and lights) Mark Anduss (sound) Susan Chiang (costumes) Dale Nadel (properties.) Cast: Rick Foucheux, Michelle Shupe, Jennifer Mendenhall, Jim Jorgensen, Irving Jacobs, Julie-Ann Elliot, Michael Russotto, Christopher Lane.) Austrian Information. Potomac Stages.
  • Philippe Sands :
    • My Nazi Legacy" - English-Jewish Documentary, November 20, 2015
      (This documentary is first of all about the film maker's Jewish family killed during the war. In order to deal with the guilt issue, he has largely presented two Nazi sons : Niklas Frank and Horst von Wächter. But Sands' film stops with the war. The lives of the Nazis and their families after the war is not dealt with. How was and is the life of Nazi children after 1945 ? We learn nothing about it. The Jewish Holocaust is the exclusive subject.)
    • "My Nazi Legacy Review - the poison of the past lives on" - Peter Bradshaw for The Guardian, 19 November 2015
  • Rachel Seiffert :
    • "The Dark Room" - Random House, Contemporary Fiction, 2001
    • "Sins of the Fatherland" - David Sacks for The New York Times, May 13, 2001
      "This novel traces the Holocaust's effect on three generations of Germans."
      (This is a fiction about Nazis and Nazi descendants, under the umbrella of ongoing Holocaust Cult. When real testimonies written by Nazi descendants are rare, fictions might help the descendants for clarifying own memories and shaping real stories.)
  • Cate Shortland :
    • "Lore" - an Australian-German movie based on the fiction "The Dark Room" by Rachel Seiffert, 2012
      
    • "No Ordinary Trip to Grandma’s House" - Stephen Holden for The New York Times, February 7, 2013
      "A remarkable young actress, Saskia Rosendahl, plays this chilly, largely unsympathetic protagonist, a blond 14-year-old German girl nicknamed Lore who herds her siblings through the Bavarian woods in the spring of 1945. Hitler is dead, and German resistance to the Allied forces has collapsed."
    • "Barnas lidelser frem fra skammekroken" - Ingunn Økland for Aftenposten, 12.12.13
      "Hvor mye kan det fremdeles være å si om andre verdenskrig ? Ganske mye, viser det seg, især om man tar for seg skjebnene i skammekroken."
  • Peter Sichrovsky :
    • "Schuldig geboren", Köln 1987.
  • Mona Sue Weissmark :
    • "Justice Matters: Legacies of the Holocaust and WWII". To be published by Oxford University Press in 2003. "Justice Matters is about hearing the other side, seeing the other view. The story of how children of the Holocaust and children of the Nazis struggled to come to terms with their past has universal applications for any people, and culture, riven with a legacy of resentment."
  • Svein Woje :
    • "Bildene som skulle brennes" - roman, Borglund Forlag, april 2015
      ("Bildene som skulle brennes" er drivende skrevet og ikke lett å legge fra seg. Bare lesevegrere som jeg klarer å legge den bort etter ca. 30 - 40 sider om dagen, men alltid med nysgjerrighet i behold.
      Det er nok første gangen jeg har lest en roman om kjærlighet mellom nazijente og kommunistsønn der ingen av dem har overtaket og har rollen som belærer. Den belærende rollen har jeg selv som naziunge opplevd de siste månedene i dette syttiende jubileumsår. Noen jøssingunger født på 30-tallet har tatt kontakt med meg - for virkelig dialog, håpet jeg - men de skulle først og fremst fortelle meg sannheten, som jeg som avslutning skulle logre til. Der har vi en type jøssing-forsoning som aldri kan føre til forsoning.
      Denne boken er en sann forsoningsroman hvor kjærlighet er den drivende kraft. Kommunistsønnen vil ikke såre nazijenta fordi han ikke vil miste henne - hele henne. Dermed befinner ikke jenta seg i det obligatoriske mørket som som alle jøssinger skal tre over nazier og nazietterkommere. Det er så deilig slik å slippe vekk fra klisjéene.
      En voldsom dreining i dramaet skjer mot slutten når når den tilårskomne kommunistsønnen forteller om sitt fadermord begått som guttunge. Settingen forteller likevel at kjærligheten krevde handlingen. Faren var nemlig en kjærlighetsmorder, og den vettskremte sønnen måtte handle etter høyere idealer. Hans handling var som et nødvendig og grusomt opprør.
      Når jeg tenker videre i fadermord-perspektivet, kommer jeg til en enda verre virkelighet, nemlig den som oppleves av millioner av europeiske naziunger : Ingen av dem gjør opprør. Virkeligheten, livets virkelighet, blir derved forsumpet, forkvaklet. Bevisstheten forkvakles og millioner lever i uvirkelighet, kjærlighetsløst. Opprøret mot en kjærlighetsfordervende far ansporer til et nytt opprør : Opprør mot europeisk taushet med påfølgende kjærlighetsforkvakling.
      En ideologi som dreper kjærliget er en livsfarlig ideologi. Noe er galt med den rådende etterkrigshumanismen.
      Europa er sykt så lenge sannhet forties - i politisk korrekt fortielse. Korrekthetpolitikken må uskadeliggjøres. Dagens virkelighet er altså verre enn et fadermordet i romanen. Et ord, et begrep som jeg registrerer at Woje har unngått, er Holocaust. Selve ordet er blitt en mørkhetsstorm. Når ordet brukes, blir alt mørkt, og alle nazietterkommere velger forstillelse og taushet. Kanskje ville ordet ha skadet selve romanen, ødelagt for kommunikasjonen. Hvem vet.
      Romanen er drivende i lesevennlighet og i temavalg, og er derved også tankedrivende.)
    • "Med kritisk blikk på rettsoppgjøret" - Beate Sloreby i Rakkestad Avis, 13.4.16
      "Woie skriver også om dette i sin nye bok «Bildene som skulle brennes». I boka ønsker han å ta et oppgjør med demoniseringen av NS-barna. Boka handler om forsoning og hovedpersonene er henholdsvis sønnen til en kommunist og datteren til en frontkjemper. Han tar også et oppgjør med biskop Berggrav. Under okkupasjonen ba biskopen norske soldater om å overgi seg og insisterte på samarbeid med okkupasjonsmakten.
      – Jeg leste i Smaalenenes Avis om Svein Woje og synes dette var interessant. Jeg ringte han og spurte om han kunne tenke seg å komme til Hjemmefrontmuseet i Rakkestad og holde et foredrag for oss på en temakveld, sier leder Gøran Faugli."
  • Chanoch Zeevi :
    • "Hitler's Children" - a documentary of 2010.
      See Allan Hall's article written for The Scotsman the 20th of February 2010 : "Children of the Reich tell of shame at being related to Hitler's men".
      (Children and relatives of famous Nazis are put under Holocaustic pressure and collapse to honor the war victors and the post-war Western democracies.)

    Artikler av andre :

  • Finn Abrahmowitz :
    • "Arven fra Quisling" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Information 18.11.93
  • Zeca Afonso :
    • "Os meninos nazis", Brazilian song from 1983.
      (At the end of his life José Afonso peddles the myth that the Nazis wanted to eliminate all races except the white one. Strong of this conviction he satanizes children. It is a nasty proclivity to evoke children as murderers, they be Communist children, terrorist children, Capitalist children or Nazi children.)
  • Aftenposten :
    • "Kirkelig forsoning med krigsbarna", 31.10.99
    • "Krigens ekko og barnas skjebner" - leder 7.7.01
    • "Løgnens ofre" - leder 26.4.02
    • "Wiesenthal" - leder 21.9.05. "At vi ikke er ferdig med denne forbrytelsen, som virker inn i vår egen samtid, viser arbeidet med å etablere også et norsk Holocaust-senter, i Oslo. (...) Og oppgjøret med fortiden kom som et krav fra nye generasjoner.
      Simon Wiesenthal var jegeren som manet til at dette oppgjøret aldri må ta slutt."
      (I slike ettertanker etter Simon Wiesenthals død høsten 2005 registerer vi at Aftenposten ignorerer naziungenes behov for forsoning. Avisen henviser til "krav fra nye generasjoner". Europeiske naziunger er ikke med i Aftenpostens generasjonsbegrep. Og "forsoning" er forbigått, som et foreldet sosialt rituale som Holocausten har gjort ubrukelig for all fremtid. Det nye norske Holocaust-sentret blir opphøyet til et uforsonlighetens tempel. Vi har å gjøre med humanistisk etikk. Den favoriserer de sterke, kapitalistene, oligarkene. De har mange imot seg og kan bare manipulere verden ved bruk av gjeld og skyld.)
  • Aftonbladet :
    • "Han gjorde upp med sitt färflutna" - presentasjon av Eystein Eggen i Aftonbladet 12.7.00 i anledning TV-portrettet i "Cityfolk 2000 Oslo" på SVT 1 samme måned.
  • Herbert Ammon :
    • "Die heile Welt der Revolutionäre" - Die Welt 8.01.01. "Der Anteil der Nazi-Kinder unter den Revolutionären war beträchtlich, seit dem Auschwitz-Prozeß litten auch jene, die sich familiär unbelastet fühlen möchten, unter Identitätsnöten. Die kollektiven, imaginären und subjektiv-realen Schuldgefühle ließen sich jetzt, überhöht und inspiriert von Blues und Rock'n Roll, von den "Stones", von Janice Joplin und Jimi Hendrix, ins Revolutionäre wenden."
  • Ulf Andenæs :
    • "Når far var nazist og morder" i Aftenposten 7.7.95, om Niklas Frank, sønn til Hans Frank, generalguvernør i det okkuperte Polen.
    • "Hjemsøkt av Hitler" - Aftenposten 23.4.13
      "Det viser seg at bestefarens rolle har vært svært så aktiv. I neste omgang skriver Kern bok om sin usannsynlige reise gjennom en dyster familiehistorie. Han legger ikke skjul på at han har forsøkt å skrive seg ut av grepet som fortidens demoner har tatt på ham. (...)
      Under forsøkene på å finne ut av fortidens floker er Ketil Kern nådeløst selvutleverende."
      (Det er fint at Ulf Andenæs skriver om nazietterkommere som tar skrittet ut av skapet, tvunget eller utvunget. Da blir som kjent fortidens skygger belyst og slutter å skremme og hemme etterslekten.
      Ulf kjente godt Eystein Eggen og har i flere tiår vært informert om naziungenes mentale tyngde. En dag vil han kanskje sette naziungelitteraturen i en større sammenheng ?)
  • Ola Lars Andresen :
    • "Født som skyldig" i Klassekampen 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
  • Anne Applebaum :
    • "A Dearth of Feeling. An essay about the absence of memory of communist crimes" - in The New Criterion, October 1996.
      "A small part of the Western Left struggled to explain and sometimes to excuse the purges from the 1930s onwards: even in the 1980s, there were still academics (for some reason, they often tended to be British academics) who went on describing the advantages of East German health care or Polish peace initiatives. The fact of the matter was that the founding philosophers of the Western Left were the same as those of the Soviet Union. (...) In fact, Rosenberg's argument, like that of Thurston or Getty, appears to be rooted not in actual observation of life in Central Europe, but in a deep desire to protect the legacy of the Western Left..."
      (Many Nazi children wonder why Western intellectuals do not transfer guilt on the Communist families like they do on the Nazi families. Applebaum's answer ends up with accusing the Western Left for immoral self defense, having become a Holy Left protected by most Western academics. We very much appreciate her honest essay. She misses though to present the historic foundation of the 20th century's conflict by omitting to say that the Nazism was a logical reaction to the Communism.
      To combat the Holy Left is difficult as long as the Nazi children are mentally distroyed by the guilt for the Holocaust. The Left pretends that there is no European Traditional Right any more due to the Holocaust. This pretense functions as long as the Nazi children remain silent. The European Traditional Right is sick. It is not nonexistent. The time for leftist intellectual hocus-pocus has to come to an end. Notwithstanding the reigning mess in our communal life due to the cultural onesidedness, sixty years after the horrible world war the intellectuals should stop distributing guilt to any side.)
  • A-pressens Oslo-redaksjon :
    • "Biskop-ja til NS-møte" i Dagsavisen 29.9.00
  • Arbeitsgruppe Kriegskinder einst und jetzt :
    • "Kriegskinder - gestern und heute" - "Die Arbeitsgruppe ging hervor aus Teilnehmern einer überkonfessionellen, internationalen Tagung von Betroffenen und Therapeuten in der evangelischen Akademie zu Bad Boll vom 17.-19.4.2000 unter dem Thema: "Kriegskinder einst und jetzt." On the web 2000
  • Paul Arnoldussen :
    • "NSB-kinderen: laat Niod eens naar ons kijken" in Het Parool 3.9.02. "Vijfentachtig procent van de kinderen heeft na de oorlog psychische klachten gekregen, weer 85 procent zocht daarvoor professionele hulp."
  • Håkan Arvidsson :
    • "En katt er en katt..." - debatt om Brylds bok i Svenska Dagbladet 12.4.95
  • Tone Foss Aspevoll :
    • "Dyrket NS-hatet" - Klassekampen 7.5.02
  • Torleiv Austad :
    • "Kirken - i forsoningens tjeneste ?" - Vårt Land 24.9.12
      "I de første årene etter krigen var det flere kirkelige instanser som tenkte på de pårørende til dem som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten.Man var oppmerksom på at ektefeller, barn og nære slektninger som selv ikke var innblandet i NS, kunne ha det svært vanskelig." (...)
      I sitt brev til justisministeren i 1946, «Neste fase i rettsoppgjøret», sa biskopene at det tynger at «også uskyldige, særlig barn og andre pårørende» har måttet lide unødig, og at det har forekommet tilløp til usaklig mistenkeliggjøring av dem."
      (Austad er inne på noe historisk interessant, nemlig at det var vilje til forsoning etter krigen, dog ikke før på 50-tallet. Men så har han trukket ned rullegardiner, som de fleste jøssinger. Han vil ikke se på Holocaustlanseringen i 1958 som en totalsatanisering av alle europeiske nazister og fascister. I denne sataniseringen som vedvarer, gikk selvsagt etterkommerne fløyten. Hvordan kan vi få jøssinger til å forstå "godhetsdimensjonen" i europeisk etterkrigspolitikk ? Så lenge vi har holocaustsentra i fullt sataniseringsvirke rundt om i Vesten, ser det håpløst ut for dialog.)
  • Tor Bach :
    • "Lurte biskopen i Nidaros opp i stry" i Fri Tanke nr. 4/5 september 2000
    • "Biskop møtte Quisling-revisjonister" i Fri Tanke nr. 6 oktober 2000
  • Ayhan Bakirdögen :
    • "Besatzungskinder in Norwegen: Heimatlos und kulturell entwurzelt" - Berliner Morgenpost, 4.7.01. "Norwegische Spitzenpolitiker bringen ihr Bedauern über die Leiden der Kriegskinder zum Ausdruck und nehmen demonstrativ an Veranstaltungen zu diesem Thema teil, so auch an der heute von der deutsch-norwegischen Willy-Brandt-Stiftung im Berliner Rathaus Schöneberg organisierten Tagung."
  • Ivar Bakke :
    • "Bondefascisme og storslagne feiltagelser" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Nationen 12.9.94
    • "NS-barn og historiens lærdommer", - debatt med Klüwer om "Gutten fra Gimle" i Nationen 7.10.94
  • Balder :
    • "Tro bare ikke at man blir kvitt oss så lett !" i Folk og Land 1991 (NS'eren Einar Rustads tordentale mot NS-barnas forsøk på å gå sin egen vei. Rustad, historikeren Hans Fredrik Dahls hovedkilde, understreker : "Da det yngste medlem av Nasjonal Samlings ungdomsfylking var hele 10 år i 1945, vil mange i våre rekker ha kraft til å kjempe for vår sak i lang tid fremover.")
  • Dan Bar-On :
    • "Encounters between descendants of Nazi perpetrators and descendants of Holocaust survivors". Psychiatry, 58, 3, pp. 225-245, 1995.
    • To Reflect and Trust - an organization founded 1992 by Dan Bar-On. "Transitions from War to Peace: Understanding Trauma Across Generations in Face-to-Face Encounters. To Reflect and Trust (TRT) is an international organization that has grown from its 1992 beginning as an encounter between the grown children of Nazi perpetrators and of Jewish Holocaust survivors, to an organization which sponsors and learns from annual encounters between former enemies from Northern Ireland, from Palestine-Israel and from South Africa."
      (The Organization edits interesting documents for all Nazi children.)
    • "We suffered too", Nazi Children's Inability to Relate to the Suffering of the Victims of Holocaust - written together with Amalia Gaon for Journal of Humanistic Psychology vol. 41 no. 4 Fall 1991
      From the abstact : "Genuine and explicit empathy for the victims of one's predecessors' wrongdoings could be a psychological mechanism for preventing future similar atrocities. However, such empathy requires a lot of personal and societal working through that did not take place in Germany during the first 40 years after WWII. 'We suffered too' was a major moral argument and normalization strategy found among descendants of Nazis in West Germany. This strategy kept them from relating to the outcomes of their parents' direct or indirect involvement in the Holocaust."

      (How can the Zionists manage to maintain the international Cult of Death called Holocaust without forcing Nazi children to accept that there is a difference between sufferings and sufferings, between war and war, between death and death - between Jews and Goyim in war ? Germans are ridiculed by Israeli psychologists when the say that they suffered of war and pain as well when the Zionist-American forces carpet bombed German towns - another holocaust.
      When shall Jews and Zionists accept that they wear war guilt just like the other war participants ? Now we Nazi descendants know that our worst oppressors in times of peace are not Jews or Israelis. They are our own pseudo-Zionists, the war victors. We invite Jews to engage themselves for a reconciliation with the Nazi descendants instead of pushing guilt for the eternity. Our own "Humanists" and post-war "democrats" seem unable to take a step toward reconciliation.)

  • Olav Rune Ekeland Bastrup :
    • "Forsoning forutsetter sannhet" - Kronikk i Vårt Land, 10.11.2014
      "Landsvikoppgjøret i Norge var av de mer ryddige, skriver Knut Engelskjøn i sin kronikk «Forsoning – å leve med et ubehag» (Vårt Land 3. oktober). Det er nok riktig sammenlignet med en del andre land, men det betyr ikke dermed at det var ryddig og en rettsstat verdig. For det var det ikke. Ikke på langt nær. Det var et hevnoppgjør.
      Biskop emeritus Finn Wagle har derfor rett i at måten oppgjøret skjedde på og rammene for det har gjort forsoningsarbeid ikke bare vanskelig, men umulig i Norge. (...)
      En del NS-barns regresjon i selvforsvar lar seg på samme vis forstå som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte. Det er et kompleks disse må befri seg fra – her er jeg enig med Engelskjøn.
      Men det etterfølgende spørsmål blir da om historieskrivningen har gitt NS-barna som den svakeste part en slik mulighet. Det har den ikke. Den har skjøvet taperen mot veggen og krevd en selvoppgivelse han ikke har kunnet makte."
  • Poul Behrendt :
    • "Slægtssoning" - anmeldelse av Brylds bok "Hvilken befrielse" i Weekendavisen 3.-9. mars 95
  • John Berg :
    • "'Krigsbarn' og norsk selvforståelse" - kronikk i Aftenposten 18.8.04. "Nordmenn med en hard barndom under krigen og i årene etter, fra begge sider i kampen, var den gang ikke annet enn en liten flokk i en malstrøm der titalls millioner barn bukket under eller mistet alt." ... "Store påkjenninger og mobbing i sin alminnelighet kan ikke anses som annet enn følger av at krigen og etterkrigstiden satte dype spor."
      (John Berg skal ha takk for at han prøver å sette nazi- og tyskerungenes skjebne i perspektiv. Berg er selv en seiersunge, født i 1938, og omsider kan seiersungene og taperungene begynne å orientere seg - nødvendigvis i forhold til hverandre. For krig består av seier og tap. Fred burde åpne for samtaler og forsoning, noe den ikke har gjort. Veteranene og deres etterplaprere ønsker selvsagt at krigshistorien fortelles i svart-hvitt bilder for all fremtid. Men nye generasjoner har kommet til. De kan ikke orientere seg etter banal svart-hvitt tenkning. De må få vite at vi naziunger ikke har oppdaget freden, ikke føler freden - etter 60 år. I beste fall blir orienteringsarbeidets utfall begynnelsen på en etterlengtet forsoning.
      Dessverre ser ikke Berg at den ideologiske kampen fra 20- og 30-tallet, kampen mellom tradisjon og modernitet, fortsatte etter 1945 og ble ideologisk tilspisset utover i fredsårene. Han nevner ikke avnazifiseringen. Avnazifiseringen var en følelseskald overvalsing av naziungene i fredstiden. Han skjønner ikke at Holocaust - slik Holocaust ble lansert på 60-tallet - ble en samvittighetsbyrde for naziungenes sjel, knusende for deres selvbilde, og førte til en varig stopp i deres etterkrigsforsøk på å gjenopprette sjelefred. Berg forstår ikke at 60-tallsbegrepet Holocaust og medialanseringen av begrepet var og er bevisst vestlig martring av de europeiske taperfamiliene for å gjennomføre kapitalismen og pengedominansen uten motstand innad og utad, like til å gjennomføre vestlig kapitalisme i globalt perspektiv, for å skape et massesamfunn som i dag eufemistisk blir kalt "global landsby". "Global landsby" betyr enkelt og greitt "hvit manns verdensimperium", for konseptet er helt og holdent skapt av den hvite mann og blir i hovedsak implementert av den hvite mann. Den imperiale hvite mann kaller seg selv "humanist" og er ikke lenger hvit men antirasist.
      Det er fint at Berg inviterer naziungene til perspektivtenkning. Det er flott at han gir oss en rolle i historien, at vi skal få være med på å uttrykke nasjonens selvforståelse, at han innrømmer oss en egen identitet. Mange tror at naziungene ønsker å smelte inn i det humanistiske moderne fellesskapet, at vi skal bli deltagere i den kapitalistiske massekulturen. Det vil vi selvsagt ikke. Når vi får slippe til etter å ha vært ekskludert i seksti år, skal vi bruke vår stemme til å representere den gamle europeiske tradisjonen. I denne tradisjonen skriver Eysten Eggen som har "tatt krigen tilbake", ikke bare for seg selv men for alle NS-barna.
      Men tyskerungenes ufortrøstelige skjebne må ikke glemmes i alt perspektivstrevet.)
    • "Forstår forskerne krigsbarnas skjebne ?" - Aftenposten 5.9.04.
      "... det har vært vanskelig for dem (krigsbarn, NS-barn og barn fra motstandssiden) å finne fotfeste ved å se seg selv som verdifulle vitner fra en enestående epoke i vår historie."
      (Berg slår til med et gnistrende spørsmål. Forskerne som er satt til å forske i vår historie er ikke en gang i stand til å se seg selv i perspektiv. De er selv tapere i historien - marxist-leninister, maoister eller trotskister som de er - ute av stand til å innrømme sine menneskefiendlige idealer. De skulle ha mer enn nok med å skrive om seg selv, forske i seg selv. Men humanist-Norge trenger dem for å forfalske alles historie. De er betalt for å surre rundt i humanismens lekekasse og drive med akademisme. Hverken tyskerungene eller naziungene trenger dem. Som Berg skriver, vanskeliggjør de vår egentlige rolle som er å være vitner fra Europas største katastrofe. Forskerne hindrer oss i å komme til uttrykk. De driver og forvalter oss, sensurerer oss. De kaller det godhet. De er redde for at vi skal gjenopplive Hitler, for de tror at vi er åndemanere. De ser seg selv som anti-nazister med anti-nazisme som en i-seg-selv-nok-ideologi som de skal redde verden med. De opprettholder den andre verdenskrig i stedet for å innrømme at de selv har forrådt verden med ideologisk tøv. Forskerne driver et dobbeltspill med hensyn til forskningsmålet. De er kanskje først og fremst redde for å miste sine statlig-"kommunistiske" stillinger som de tilranet seg på 70-tallet. Det er underlig å vite at det er våre "demokratiske" partier som finansierer slike forskere.)
    • "Krigsbarn og frontkjempere - uten historie" i Aftenposten 14.11.04. "Krigsbarna får ikke det de utvilsomt trenger mest, en historisk identitet."
      (Vi takker John Berg for å påpeke historikernes manipulerende omgang med historien når de tåkelegger krigsbarnas historieidentitet, blant annet ved ikke å gå i debatt med dem angående deres identitet. Men han tar feil når han bruker krigen som referanseramme for tyskerungenes og naziungenes kampsak. Under krigen led alle, utvilsomt. Det var etter krigen at taperungene ble stigmatisert, særlig da Holocaust kom på begynnelsen av sekstitallet. Hverken jødebarna, krigsseilerbarna, bombeofferbarna eller andre krigsbarnsgrupper ble stigmatisert etter krigen, selv om mange sikkert nok ble ignorert av de nye makthaverne.)
    • "Ble NS-barna sveket ?" - Morgenbladet 24.7.09
      "Jeg forstår for så vidt at NS-barnet Turid Nystøl Rian i Morgenbladet 17. juli, NS-barnas talsmann Ole Wilhelm Klüver og andre, ved livets korsveier åpenbart aldri har stanset og ristet seg selv. Men det betyr ikke at de ikke har hatt valget, og fortsatt har det.
      De har grodd fast i offerrollen og snevret inn perspektivet på sine liv til puslete selvmedynk og tilløp til tidvis ganske innbitt revansjisme." (...)
      "Etter krigen delte NS-medlemmene seg grovt i to leire, én revansjistisk som dyrket sin angivelig urettferdige skjebne og én som la krigen bak seg. NS-barnas opplevelse av sin oppvekst er nok mye en konsekvens av foreldrenes holdninger. Her finner vi mye av forklaringen på at bare ett NS-barn har stått frem med virkelig mot, perspektiv og intellektuell kraft – forfatteren Eystein Eggen med boken Gutten fra Gimle. Forlaget hans må være hjernedødt som ikke forstår at boken for lengst burde vært ute i nytt, stort opplag."
      (Vi utadvendte NS-barn trenger inderlig vel den kritiske og rosende røsten til John Berg. Eystein Eggen fortjener og trenger rosen. Jeg, O.W.K., trenger risen. Selvsagt kan NS-barn være håpløst navlebeskuende. Vi er vel blitt litt fremmedgjorte i eget land og har mistet evnen til omtanke for helheten i samfunnet, omsorg for motparten. Berg knytter oss sammen. Det er det sannelig ikke mange som gjør.)
    • "NS-forskning uten hold" - Morgenbladet 7.8.09
      (Berg skriver om krigens store drama. Han berører ikke etterkrigshumanistenes opportune satanisering av taperne i fredstid. Det håper jeg han gjør i kommende artikler. En forsvarsanalytiker bør kjenne til forsoningens betydning. Premisset for forsoning er at andre verdenskrig aksepteres som borgerkrig.)
    • "Debatt 14. august 2009 : John Berg" - Morgenbladet 14.8.09
      "Jeg er livredd for at vi skal sitte igjen med et inntrykk av at begge sider var like ille», sier Bjørn Westlie i Morgenbladets intervju med ham 7. august. Dette er sakens kjerne. Sammen med Eystein Eggen (samme avis) og Knut Engelskjøn (Morgenbladet 31. juli) har han satt NS-barnas skjebne i perspektiv. NS-barna Inger Cecilie Stridsklev og Turid Nystøl Rians lidelsesdyrking og myter om overgrep, vil nok i rendyrket form forbli innen sektens grenser."
      (John Berg og de politisk opportune NS-barna Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn må gjerne engste seg. Historien ruller fort. Satanisering av en slagen fiende lønner seg aldri.)
    • "Krigsbarnas verdighet" - Morgenbladet 11.9.09
      "Men krigens holdningskamp var de vergeløses eneste utvei for å bekjempe Quisling-diktaturets forsøk på å nazifisere samfunnet, ikke minst barna. Det fantes ikke noe alternativ til isfronten."
      (Morgenbladets debatt fra juli 2009 endte opp med jøssingfisering av nazibarnsaken og andre manipulasjoner og feilskjær. NS-barnsaken ble for eksempel forklart ut fra krigsårene. Men NS-barnsaken oppstod i fredstiden, som resultat av fredsstigmatisering og fredsdemonisering. Det er ikke lett for John Berg å holde hodet klart.)
  • Egil Berntsen :
    • "Krigsbarn" i Aftenposten 16.6.02. "At gruppene tyskerbarn og NS-barn har krav på spesiell oppmerksomhet, fortoner seg uanstendig."
  • Harald Berntsen :
    • "NS-barnets historie" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Klassekampen 14.10.93
  • Stig Berntsen :
    • "Når nazismen skal reinvaskes" i Telemarksavisa 23.6.00. (Innlegg hvor Berntsen går i rette med Inger Cecilie Stridsklev for hennes uttalelser i samme avis 16.6.00.)
  • Atle Bersvendsen :
    • "Et tragisk liv er ikke nok" i Adresseavisen 19.12.01
  • Christian Nicolai Bjørke :
    • "Kirkens isfront førte til flukt" - Vårt Land 27.8.12
      "Få prester besøkte landssvikleirene etter krigen. Det førte til en flukt til Den katolske kirke. (...) >BR> Som Vårt Land skrev lørdag, holdt de fleste prestene seg til den sammel linjen som biskop Eivind Berggrav, som mente at alle NS-medlemmer burde straffes kollektivt uavhengig av deres handlinger og 'gå gjennom en karantenetid', som det står i Berggravs Folkedommen mot NS."
    • "De tomme benkene i kirken" - Vårt Land, nettutgaven 28.8.12
      "Isfront, fordømmelse, taushet og en beklagelse som ingen kjenner til. Dette er historien om kirkens møte med landssvikerne etter krigen."
    • "Krigens langsomme gru" - Vårt Land 29.12.12
      "Hun fortalte om hvordan kirken stengte dørene for foreldrene etter andre verdenskrig, om hvordan vinnerne behandlet svikerne, om sin nedarvede skam. Jeg skrev det ned og sendte det til henne slik at hun kunne lese det før det gikk i trykk.
      Og nå hulker hun. Å fortelle det høyt har rørt i noen dype vann. Det har gått nesten 70 år. Og jeg lurer på om krigens etterslep noen gang vil slippe taket i oss."
  • Bjørgulv K. Bjåen :
    • "Krever raskt oppgjør" i Vårt Land 21.11.02. "Om det går an å be om unnskyldning på vegne av noen, så ber justiskomiteen krigsbarna om unnskyldning for den urett og den smerte de er påført gjennom livet som følge av de var krigsbarn, sier stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen. KrF-politikeren er saksordfører for "tyskerbarn"-saken."
      (Stortingsrepresentant Marthinsen har en riktig formulering når han sier "smerte de er påført gjennom livet". Mange politikere og journalister hopper over den tiltagende smerten som tyskerungene og NS-barna ble utsatt for under Holocaust-bølgen på 60-tallet, den bølgen som de norske sosialistene, liberalistene og modernistene surfet og surfer på. De nøyer seg med å beklage barndomslidelsene. Holocaustlidelsene vedvarer i dag og er den egentlige utfordringen for politikerne. Under krigen led barn som voksne. Men krigen varte i fem år mens freden for naziungene har vart i snart 60 år. Det er mer motbydelig å mishandle unger i fredstid enn i krig. Kompensasjonsmalen for et oppgjør for tyskerungene kan derfor ikke være krigsofre, slik enkelte politikere antyder.)
    • "Unnskyldning til NS-barn må utredes" - Vårt Land, 20.12.16
      "Forskning gjort av Baard H. Borge, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, viser at krigen for mange NS-barn startet da den egentlig skulle være over.
      Dårlig tid.
      Finn Wagle, biskop emeritus, ber Solberg-regjeringen få opp farten i denne saken:
      - Nye utredninger tar tid. Det vi vet i dag om hvordan NS-barn ble behandlet er tilstrekkelig til at man kan gi en offisiell unnskyldning, slik den man har gitt tyskerbarna. Vi har nemlig dårlig tid, NS-barna blir stadig færre, sier Wagle til Vårt Land. Han har i en årrekke vært en kirkelig talsmann for forsoning mellom NS-barna og storsamfunnet, representert ved myndighetene."
  • Willy Black :
    • "Ingen forakt for egne barn" i Folk og Land nr. 7 1996.
      "Jeg tror ikke at Eggen og Klüwer har forutsetninger til å komme med ordene 'forakt for egne barn'. For meg står det slik at disse to er oportunister som vil ha blest om sitt liv..."
      (De fleste gammelnazister forsto aldri at etterkommerne, i den grad disse ønsket å være tydelige i samfunnet, måtte bryte både med taperne og med seierherrene. Et kompakt krigsmønster gav ingen plass for etterkommere - for krigen skulle vare evig, krigen skulle legge premisser for all fremtid. Men etterkommere er ikke slaver av fortiden. Vi var foraktet fordi vi var fratatt egenrespekten, vår fri vilje, vår verdi som nye samtalepartnere. Vår vilje er å reparere sivilisasjonsbruddet som krigen førte til.)
  • Svein Blindheim :
    • "NS-barna og togna" - kronikk i Dag og Tid 7.7.94, med utgangspunkt i "Gutten fra Gimle".
  • Sabine Bode :
    • "Uns hat nie jemand gefragt" i Süddeutsche Zeitung 12.2.00
  • Bjørn K. Bore :
    • "Biskop i NS-bråk" i Dagbladet.no 29.9.00
    • "På siste" - intervju med Nidaros-bispen Finn Wagle etter hans besøk på NS-barnas "vennetreff", i Dagbladet 1.10.00
  • Thor Bjarne Bore :
    • "Forsoning og NS-barn" - bloggen "Bore-aktuelt". 6.1.14
      "Forsoning kan aldri handle om å inngå moralske kompromiss. Som Wagle sier det: «Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie». Men en del av forsoningens vesen må være selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig."
  • Baard Herman Borge :
    • "Forskningsprosjekt på NS-barn" - intervju i TV 2 søndag 3.9.00 kl. 21.00
    • "Naziyngel på nasjonaldagen" i Syn og Segn, hefte 3 2000. (Borge skiller ikke mellom NSUF'ere og NS-barn. Han skriver som om han var en NSUF'er selv, som om han vil hevne seg på samfunnet. Artikkelen er lagt ut på hjemmesiden til "Vennetreff".)
    • "Biskopen og NS-barna : Wagle handlet riktig" i Fri Tanke nr. 1, januar 2001 (lagt ut på hjemmesiden til "Vennetreff")
    • "Bondevik må be om unnskyldning" - Borge intervjuet av Kjetil Mæland i Nettavisen 6.5.02
    • "Dei uverdige offera" - kronikk i Dagbladet 23.7.02. (Borge forsøker å definere nazibarna ved å sammenligne oss med tyskerbarna. Forskeren må gå dypere. Den humanistiske forskningen har selv vært med på å utdefinere en menneskegruppe fra samfunnet ved bruk av holocaust, historisk grusomhet som er blitt til en ondskapskult, den antitetiske kraften bak tidens streben : demokrati og individbaserte menneskerettigheter. Forestillingen om det seirende demokratis godhet synes avhengig av skrekkdyrkingen av det godes motsetning. Borge fanges av sin egen ideologiske sfære og har i kronikken følgelig ikke nevnt holocaustkraften som ren psykisk lidelse for oss naziunger. Når Vestens humanistiske forskningsinstitusjoner er med på å satanisere vårt miljø, til hvilket fristed vil da forskerne lede oss naziunger ? Er penger og unnskyldning løsningen ? Vi er Vestens nye hjemstedsløse. Vi regner med at Borge som alle andre akademikere får sitt rom i holocaustsenteret på Gimle. Forskningen trenerer frigjøringen av naziungene. Tyskerungene har erfart hva vi mener. Å bryte ned de ødeleggende dødskreftene i holocaust-kulten er den eneste redningen for europeerne, europeiske jøder inkludert. Vi er nye generasjoner europeere. Både akademikerne og naziungene er fanget av en lummer gammelsekulær humanisme. Nynazisme er symptom på tidens sjelelige sykdom, på det ulidelige ved at forsoningstanken synes vraket.)
    • "De gamle eier ikke krigen", - Borge intervjuet av Tina Eilertsen i Harstad Tidende 19.11.07.
      "Han (Borge) mener Norge har brukt krigshistorien til å reise et monument over "gode nordmenn". – Samtidig har vi utelatt det som er ubehagelig. For eksempel behandlingen av tyskerbarn og NS-barn. Eller at det norske samfunn aldri har forsonet seg med NS-medlemmene, sier Borge."
      (Etter at den dekorerte krigsaktøren Svein Blindheim i senere år som forsker har hoppet av den jålete og forvridde offentlige krigshistorien - historie som middel til å opprettholde illusjonen om seiers-Norge, er turen kommet til en yngre forsker. Borge forstår også at konsensus-dyrkning og historieskrivning er inkompatible virksomheter. Se Eystein Eggens dokumentasjonssider 99, 100 og 101.)
    • "Mor og fars valg" - Morgenbladet 24.7.09
    • "Vanskelige liv" - Morgenbladet 31.7.09
      "Mine egne data om 376 NS-barn (2002) tyder da også på at det er en klar overhyppighet av stressymptomer og nedsatt psykisk helse i denne gruppen. Og dette henger ikke bare sammen med den direkte diskrimineringen mange har opplevd, men må også sees som en mer generell konsekvens av å være barn av foreldre som av samfunnet omkring ble fordømt som 'nazister og landsvikere'."
    • "- Kan si unnskyld" - Borge intervjuet av Morgenbladet 7.8.09
    • "Krav på vår sympati" - Morgenbladet 21.8.09
      "Her vil jeg imidlertid dvele litt ved utgangspunktet for Morgenbladets dekning av saken, nemlig spørsmålet om NS-barna bør få en uforbeholden, offisiell unnskyldning slik tyskerbarna («krigsbarna») for lengst har fått. Det er etter min mening urimelig at de to gruppene hittil ikke har fått lik behandling. Enkel humanisme sier oss jo at alle mennesker som lider urett har samme krav på vår sympati."
      (Borge burde vel vite at vi naziunger fikk unnskyldning av et samlet storting i 1995. Den saken er klar. Det er oppfølgingen det er noe i veien med. Vi får tro at forsoningsbehovet kommer på sikt, også hos jøssingetterkommerne.
      Verre er det med tyskerungene. De tapte så det smalt erstatningssaken ført for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Forøvrig blir de bare syntes synd på, en og annen sjelden gang, alt etter medias godhetsføleri.)
    • "Hva gjorde du under krigen far ? Om NS-barnas vanskelige forhold til sine fedre" - Nordisk historikertreff ved Linköping universitet 2011
      "I den sammenhengen, hva betød det at barna vokste opp med en far brennemerket som nazist og landsviker (jfr.Borge 2009)? Klarte de som barn å danne seg et positivt bilde av ham, og klarte de siden å beholde det? Tendenser til stigmatisering av NS-folk og deres familier viste seg allerede sommeren 1940, og ble senere forsterket av Hjemmefrontens oppfordringer om å ”fryse ut” alle partimedlemmer. At eksilregjeringen i London kriminaliserte NS-medlemskapet og betegnet det som landsvik, bidro også til kollektiv stempling. Etter krigen ble tidligere NS-folk verken tilgitt eller glemt av samfunnet. De hadde valgt ”feil” og sto derfor utenfor det nye fellesskapet som bygget på at nordmenn nærmest unisont hadde avvist nazismen (Borge 2002:251-252)."
    • "NS-barn led etter krigsoppgjøret" - Borge intervjuet av Elin Stensvand 2.4.12 for Universitetet i Bergen, i forbindelse med Borges doktoravhandling over samme emne.
    • "Landssvikerne 70 år etter" - NRK P2-Ekko, 24.5. 2012
      Deltagere : Baard Herman Borge (samfunnsviter med doktorgrad på NS-barna), Morten Andersen (NS-barn), Anders Skuterud (psykolog), samt Anne Synnevåg (sympatisk programleder)
    • "NS-barna, 2. verdenskrig og rettsoppgjøret" - Fædrelandsvennen 16.6.12
      "De fleste NS-barn har en høy terskel for å stå fram. Ikke bare på grunn av stigmaet, men også fordi det innebærer å utlevere egne foreldre som tidligere NS-medlemmer. For NS-barn som har mindre sterke følelsesmessige bånd til sine foreldre og er uttalt kritiske til dem, vil terskelen for å stå fram rimeligvis være betraktelig lavere – også fordi de møter betraktelig mer sympati i offentligheten."
    • "Vil kirken strekke ut en hånd ?" - Vårt Land 3.9.12
      "Ser en den konklusjonen i sammenheng med at stigmatiseringen av NS-familier fremstår som et samfunnsskapt fenomen, og at det verken under eller etter krigen gikk ut noen oppfordring fra norske opinionsledere om ikke å la NS-barn unngjelde for sine foreldre, er det påfallende at norske myndigheter ennå ikke har villet gi andre generasjonen noen beklagelse."
    • "- Urimelig krav om unnskyldning" - Borge intervjuet av Tor Sandberg for Dagsavisen 2.2.13
      "I stedet for å forlange at NS-barna må beklage for fedrenes synder, er det mer nærliggende å gi dem en offentlig unnskyldning."
      (Borge støtter NS-barnet Jarl Eik som blir intervjuet i samme avis. Eik nekter å ta på seg farens skyld eller å beklage farens politiske valg.)
    • "NS-barn er som andre nordmenn" - Dagsavisen 14.2.13
      "Westlie og Engelskjøn synes også å tro at mange i andre generasjon er nazister eller høyreekstreme, men det beror på en misforståelse. Jeg har i årenes løp intervjuet nesten 500 NS-barn. De er som gruppe forbausende lik andre nordmenn, også når det gjelder politiske holdninger. Den eneste forskjellen er at de ofte mener at NS-medlemmene ble urettferdig behandlet etter krigen."
      (Det er synd at Borge ikke nevner NS-barnas to foreninger som har kjempet lenge for å komme til orde i jøssing-land. Vi har f. eks. jobbet for utluftning ganske mye lengre enn Westlie og Engelskjøn. Vi er konservative NS-barn. Vi blir selvsagt slått i hartkorn med nazier av de selvrettferdige. Vi har skrevet NS-barn-historie siden begynnelsen av 1990. Det er ikke ukorrekt å ta med vår historie.)
    • "Europas største etterkrigsoppgjør" - Bærum budstikke, 9.3.13
      "– Intet menneske har noe ansvar for det foreldrene har gjort, eller det besteforeldrene har gjort for den del."
      (Med en slik tanke bryter Borge med den pseudo-sionistiske ideologien som styrer holocaustsentrene i Europa. Tyskland skal betale mer og mer til Israel ettersom holocaustforskerne oppdager stadig flere dødsleire. Det er tyske nazietterkommere som betaler i dag.
      Skal 3. generasjon av norske nazier leve i uvitenheten ? De fleste later som om de ikke vet. Slik har vi i Europa en uvitenhetskultur. Den forsterker holocaustsentrenes makt. For uvitenhet basert på fortrengning er uttrykk for skyld. Andre generasjon nazister har et ansvar for etterslekten. Familiene må selv ta initiativ til å debattere nazihistorien. Å overlate initiativet til holocaustsentrene er å be om satanisering, om stigmatisering.)
    • "Et misvisende inntrykk" - Aftenposten 2.5.13
      "Mange har et nyansert syn på foreldrene og deres fortid. At de mest foreldrekritiske, og enkelte av de foreldrelojale, er så synlige kan lede til feilslutninger. At mediene gir et skjevt inntrykk, skyldes at flertallet på grunn av NS-stigmaet har en høy terskel for å stå frem."
      (Det er dessverre typisk for akademikere ikke å kritisere den akademiske historieskrivningen. Jøssingakademikere har vært med på å satanisere, å holocaustifisere tapersiden. Det er derfor NS-barn holder seg skjult. De er gjennomstigmatiserte, noe Borge bare antyder. Borge må lære å kritisere eget miljø.)
    • "Sensasjonsmakeri" - Borges kritikk av "Nådeløse nordmenn - Hirden" av Eirik Veum, Høgskolen i Harstad, 10.11.13, http://www.mynewsdesk.com/no/hoegskolen-i-harstad/news/
      "- Med sin personfokusering, anvendt på følsomme historiske spørsmål, smaker denne boken av sensasjonsmakeri, fastslår Borge. (...)
      - I fotnotene gjentas formuleringen: «Opplysningen kom frem under rettssaken». Her er det avisreferater fra rettsaker Veum har basert seg på – ikke dokumentasjon fra Riksarkivet. Kilder må behandles med forsiktighet. Avisreferater er ikke alltid pålitelige kilder i denne sammenheng. (...)
      - Veum har forsøkt å dekke seg bak at med denne boken kan etterkommere få dokumentert hva deres slektninger begikk eller ikke begikk av ugjerninger. Men dette er bare skinnargumentasjon. Ved henvendelse til Riksarkivet, vil barn eller barnebarn selv få innsyn i landssviksakene. Det er uproblematisk."
      (Eirik Veum skriver dessverre for å sverte, for å satanisere. For tiden er det mest penger å tjene på det. Holocaustsenteret feirer selvsagt Veums hatbøker mot NS som sublime. Derved er det også offentlig ære å få, for holocaustisme er religion i Vesten. Nazisverting er obligatorisk for å fullende den sionistiske dødskulten.
      Borge peker på det viktige, at Veum baserer sine bøker på hatpressen i 1945. Noen NS-barn vil nok bli redde og må løpe vekk fra satanskvettingen, altså ytterligere inn i indre eksil. Men det går ikke an å komme seg bort. Hatpressen av 2014 overgår den av 1945.
      Men Veum er ung. Det er aldri for sent å ta selvkritikk. Les også Stridsklevs kommentar nederst på siden, spesielt kapittelet "NS-barn".)
    • "Svar til Knut Engelskjøn om NS-barn" - Historisk Tidsskrift nr. 3, 2014
      Se Engelskjøns angrep på Borges doktorgradavhandling i Historisk Tidsskrift nr. 2, 2014, med kommentar her i bibliografien under navnet Engelskjøn
      "I NS-barnas tilfelle er personer som har hatt en dårlig foreldrerelasjon og kritiserer sine egne foreldre overrepresentert i mediebildet. (...)
      Engelskjøn gir inntrykk av å reservasjonsløst ville forsvare rettsoppgjøret som humant, mildt og 'rettslig vanntett'. Han benekter at det kan ha vært andre motiver, for eksempel politiske eller strategiske, bak oppgjørets utforming og gjennomføring enn de offisielle. (...)
      Dette bringer meg tilbake til Engelskjøns kjepphester. Jeg mener å kunne identifisere i alt fem, som går igjen i alt han skriver eller uttaler i intervjuer. Den første er at foreldrene konsekvent skal gis skylden for det han kaller NS-barnas 'utenforskap'. Det norske samfunnet og 'gode nordmenn' frakjennes med andre ord ethvert ansvar for de vanskelighetene mange NS-barn beviselig har opplevd."
      (Foreningen av norske NS-barn setter pris på Borges arbeid for tydeliggjøring med mulig påfølgende politisk normalisering av NS-barnsaken i norsk historie. I prosessen har jeg vært i tottene på Borge. Jeg vedkjenner meg selv et irrasjonelt sinne gjennom årene med strev for samme normalisering. Kanskje er jeg inne på noe viktig. Er ikke også Knuts sinne et resultat av vår felles oppvekst i jøssing-Norge ? Sinne har jeg merket under overflaten på de fleste NS-barn. Er det da viktig hvor sinnet retter seg ? Det viktigste er å finne klarhet i sinthetens opprinnelse og befestelse.
      Kommunikasjon er veien å gå. Ved innlegg i Historisk Tidsskrift mellom sint NS-Barn og tålmodig akademiker foregår det kanskje noe viktig.
      Noe jeg savner hos akademikere generelt og dessverre også hos Borge, er forståelsen av Holocaustdyrkningen i Vesten som hovedbelemring for NS-barn. Det skulle ikke kreve store intellektuelle kraften å forstå at utpekelsen av verdenshistoriens verste drapsmaskiner, og dvelingen ved og utpenslingen av millioner av europeeres ondskap, kaster lange skygger over avkommet. Men det er jo også holocaustismens væsen og mening å belemre avkommet i det uendelige. Kan akademikere bryte med dødsdyrkningen blant verdenskrigens seierherrer ? Sannsynligvis ikke uten å miste jobben.
      Jeg tør påstå at vi her er ved forklaringen på NS-barns sinne. De færreste av oss blir kontaktet av korrekte borgere i Vesten for å åpne opp for kommunikasjon. NS-barn går følelsesmessig på tomgang eller på veggen. Politikerne misbruker oss ved å ignorere oss. Prester er stilltiende med på å satanisere oss. Journalister selger sensasjoner takket våre foreldre og oss selv. Vi håver inn frustrasjoner. Men tiden er moden for at noe kan skje. Seierherrenes barn må tilpasse seg virkeligheten. Historien krever mer enn seremoniell dødsdyrkning på seierssiden. Noen historikere forstår, blant dem Borge.)
    • "Fortellinger i fredstid" - Hadeland Folkemuseum, 8.09.2015
      (Borge viste til all usikkerheten som rådet under krigen men som etter seieren ble omgjort til skråsikkerhet. NS-barnet Lorentz tok ordet under avslutningsdebatten og sa at "Det er typisk norsk å være selvgod".)
    • "Barn av nazister mobbet og trakassert" - Borge intervjuet av Øyvind Nordli for A-magasinet nr. 34, 26.8.2016
      "Seks av ti barn med foreldre i Nasjonal Samling (NS) sier de har opplevd ubehageligheter. Baard Herman Borge fant blant annet denne historien da han intervjuet nærmere 400 barn av NSforeldre:
      En gutt blir bundet fast til et hagegjerde. Foran ham står flere barn og ser på. Han blir banket opp og tvunget til å drikke urin av en flaske. Faren hans var nazist under annen verdenskrig.
      Både under og etter krigen var reaksjonene mot norske nazister sterke, men også de med «feil» foreldre møtte vreden. Borge, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø (UiT), gjorde en samlet fremstilling av NS-barna i boken De kalte oss naziyngel – NS-barnas historie.
      Han fant mobbing, utestengning og trakassering.
      – Årsaken mener jeg ligger i svart-hvitt-bildet som ble tegnet etter krigen av de som var på «riktig side» og de som var på «feil side», sier forskeren.
      Etter krigen var samholdet viktig i nasjonsoppbyggingen. Og de som ikke passet inn som «gode nordmenn», fikk problemer, mener Borge." (...)
    • "Gir foreldrene all skyld" - Aftenposten, 20.09.2016
      "Når Engelschön og Westlie omtaler de gamle NS-medlemmene, er det som alltid i harde ordelag. Egne foreldre fordømmes ikke bare som forrædere, de gis til overmål all skyld for NS-barns vanskeligheter. Krigens seierherrer, og det norske samfunnet, frikjennes for ethvert ansvar.
      Hvor utbredt er slike holdninger blant NS-barna? Heller ikke det lar seg anslå nøyaktig, men jeg regner det som overveiende sannsynlig at Engelschön og Westlie representerer en liten, men høyrøstet minoritet."
    • "Støtter krav om offisiell unnskyldning til NS-barna" - uit.no/nyheter, 28.12.16
      "- I studien har jeg sett på hvordan 1. og 2. generasjon etter straffedømte foreldre og besteforeldre preges av rettsoppgjøret etter krigen - helt opp til vår tid. Sosial stempling var utbredt i etterkrigsårene. Fortsatt bærer mange familier skam, sier han. (...)
      - I årene etter krigen var det lite tegn til forsoning. Fordømmelsen ble opprettholdt. Det store flertallet var gode nordmenn – de som ikke var med, falt ut av det nasjonale fellesskapet. Myndighetenes holdning var uforsonlig og svart/hvitt-preget – fundert i en slags «rettferdig harme», sier Borge."
  • Roger Boyes :
    • "Norway sued by Himmler survivers" in The Times, 31.10.2001. "Lebensborn homes - three orphanages and six maternity homes in Norway alone - are frequently referred to as having been stud farms for SS troopers encouraged to create a nucleus of Aryans for the new world order. In fact, most were simply shelters for illegitimate children."
    • "Krav på vår sympati" - Morgenbladet 21.8.09
      "Her vil jeg imidlertid dvele litt ved utgangspunktet for Morgenbladets dekning av saken, nemlig spørsmålet om NS-barna bør få en uforbeholden, offisiell unnskyldning slik tyskerbarna («krigsbarna») for lengst har fått. Det er etter min mening urimelig at de to gruppene hittil ikke har fått lik behandling. Enkel humanisme sier oss jo at alle mennesker som lider urett har samme krav på vår sympati."
      (Borge burde vel vite at vi naziunger fikk unnskyldning av et samlet storting i 1995. Den saken er klar. Det er oppfølgingen det er noe i veien med. Vi får tro at forsoningsbehovet kommer på sikt, også hos jøssingetterkommerne.
      Verre er det med tyskerungene. De tapte så det smalt erstatningssaken ført for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Forøvrig blir de bare syntes synd på, en og annen sjelden gang, alt etter medias godhetsføleri.)
  • Gerd Brantenberg :
    • "Tilgivelse for sine fedres synder ?" - Dagsavisen 4.2.13
      "Et forsvinnende lite mindretall av de uforskyldte NS-arvingene nærer nazisympatier. Dersom Westlies oppfordring skal ha noen hensikt, må han henvende seg til disse. En generell unnskyldning fra barn av NS-folk er en håpløs idé."
      (Som talsmann for Foreningen av norske NS-barn har jeg aldri fått noen henvendelse fra Bjørn Westlie eller Knut Engelskjøn, annet enn generelle motsvar i pressen. Eystein Eggen fikk, mens han levde, heller aldri noen henvendelse fra de to.)
  • Ingrid Brekke :
    • "Annen verdenskrig med nye øyne" i Aftenposten 19.2.05. "I boken 'My father's keeper' av Stephen Lebert (Min fars vokter) møter vi flere av de største nazistenes barn. Noen tok oppgjør og forsøkte å sone sine fedres synder, andre lever sine liv i taushet. En av de mer groteske historiene er om Wolf Rüdiger-Hess. Rudolf Hess satt fengslet i Spandau til han døde i 1987, 93 år gammel. Sønnen brukte hele livet sitt på å forsøke å renvaske faren. Hans sønn igjen laget en nettside til ære for sin bestefar."
      (Det er ikke grotesk at barn prøver å renvaske sataniserte fedre. Det er høyst menneskelig. Men satanistkulturen har fortsatt hegemoniet i Vesten, og Ingrid Brekke er som journalist tvunget til å føle, tenke og skrive moralsk korrekt.)
  • Verena Brunner :
    • "Die Kinder der Täter und deren Umgang mit der NS-Beteiligung der Eltern" - Proseminar Generation und Gedächtnis, Universität Wien, April 2002. "Wenn der Betroffene aber erkennt, welcher Mechanismen sich seine Psyche bedient, so kann die vererbte Schuld besser verarbeitet werden."
      (Ist der Begriff "vererbte Schuld" als eine Diagnose anzusehen, die man für die Kinder eines Massenmörders angewandt werden kann ?)
  • Steinar Brunsvik :
    • "Fangevokteren som ble drapsmann" - Tidens Krav, 4 sider i seksjon God Helg, 11.1.14
      "Retten sluttet seg til statsadvokatens påstand, men Høyesterett endret senere dommen til tvangsarbeid på livstid. Han var en av verstingene, sier forfatteren Eirik Veum om smølværingen. (...)
      7. februar 1953 ble Stensønes løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir.
      Han begynner et sivilt liv som murer. I 1956 blir han gift med Dagmar, og de får ei datter og en sønn. Han opplever ikke å se barna vokse opp. Han dør 4. juni 1958 og blir ei uke senere begravd på Ersnes gravsted i hjemkommunen. Dagmar er enke i 50 år, før hun dør i 2008 og blir begravd sammen med sin mann på Smøla.
      Da Tidens Krav informerer Stensønes' sønn om lørdagens artikkel, sier han at han var ukjent med farens historie til han selv var godt voksen. Da fikk han nærmest ved en tilfeldighet vite om det som hadde skjedd under krigen. Hans mor hadde ikke fortalt noe, og han er usikker på om hun visste noe i det hele tatt. Sønnen ble for øvrig født to måneder etter at faren døde."
      (Brunsvik har tydeligvis plukket fra "Nådeløse Nordmenn", en sataniseringsserie skrevet av Eirik Veum i samme ånd som den som råder i Holocaustsenteret. Bokserien egner seg ypperlig til journalisters sataniseringsdeltagelse fordi Veum har tilgang til Landssviksarkivet og andre vanskelig tilgjengelige arkiv, og han har holocaustisk rett til å nevne djevlene ved navn.
      Tyveåringen Leif A. Stensønes skulle ha fått dødsstraff. At han ikke fikk det, synes det som at Brunsvik beklager. At nazidjevler knapt hadde og ikke har anledning til å komme med noe forsvar, er helt uinteressant i holocaustiansk forstand.
      Egentlig forsvarer vi Veums og Brunsviks bruk av navn. Vår devise er "alle dokumenter på bordet" ! Offentliggjør NS-partiets medlemslister ! Det må være et krav i en nødvendig forsoningsprosess. Drypp av navn nå og da etter holocaustianernes forgodtbefinnende skaper angst og er simpelt eksempel på politisk herskerteknikk. For holocaustdyrkning er politikk. Er det noen som ikke vet det ? Journalister f. eks. ?
      Artikkelen til Brunsvik tas med her i nazibarnas bibliografi fordi to djevelbarn nevnes, dog uten navn. Vi aner presset på sønnen og datteren til Stensønes når moren har holdt fars historie skjult. Hvorfor måtte hun det i alle de årene hun og barna skulle få sammen ? Sønnen er i dag 56 år. Vi takker journalisten for at han oppsøkte sønnen og fortalte om denne artikkelen. Gjorde Veum det samme, oppsøkte han djevelbarna ? Hva med datterens håndtering av familiehistorien ? Hun får vi ikke vite noe om.
      Vår forening har fokus på naziungene, ikke naziene. Men får vi komme til orde, slik holocaustianerne får komme til orde med å henge ut djevlene ? Jeg kjenner NS-barn som sitter på fortellinger, velskrevne erindringer, som ingen forlag vil trykke. Det skal være forskjell på vinnere og tapere, forstår vi. En korrekthetskodeks ruler siden 1945. Men når det er gått 68 år, og demokratiet stadig priviligerer vinnersiden, aner vi at vår tid kommer. Er holocaustdyrkning demokratisk ? Nei, den er udemokratisk herkerteknikk. Vi ser frem til sant demokrati i Vesten.)
  • Ola Bruun :
    • "Banebrytende om NS-barn" i Harstad Tidende 10.6.01
  • Jan Brøgger :
    • "Frontkjempere og idealer" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Kulturelt Perspektiv nr. 4 1993
    • "De brennemerkede kommer ut av skapene" - kronikk i Aftenposten 3.4.00
    • "SEMINAR OM KRIGSBARNA (tyskerbarna og NS-barna)" på Bjørnsonfestivalen i Molde, tirsdag 8.8.00. Brøgger var med i paneldiskusjonen.
  • Bjørgulv Braanen :
    • "Arbeids uhellet Gabriel Homme" i Dagens Næringsliv 15.1.00. (Skarp kommentar til nullingen av Eggens "To konger")
    • "Elver av blod", lederen i Klassekampen 18.4.12
      "Breiviks politiske oppfatninger, er en direkte forlengelse av mellomkrigstidas fascisme og nazisme. Massemorderen hevder at det ikke har vært noe demokrati i Europa, og ingen «nasjonal stat», siden hitlerismen ble nedkjempet i 1945. Breivik knytter også an til nazismens norske historie, når han omfavner de NS-barna som hevder at oppgjøret med nazismen i Norge ikke var legitimt. Han framholder at krigsoppgjøret mot «nasjonalister og kulturkonservative» etter krigen aldri ble avsluttet, men «pågår fortsatt den dag i dag»."

      (Braanen er mer en ideolog enn et undrende menneske. Det er synd fordi både kommunist- og naziyngel, altså generasjonene etter krigerne, har mye å lære gjennom familiehistoriene og seierherreføringene i etterkrigshistorien. Det skrangler i gammelt metall når Braanen skriver om fascister og nazister, som om de var monstermennesker mens kommunistene var myke og snille. Men det er ikke så lett når avisen har et så gammelmodig navn som "klassekampen". Bordet fanger.
      Hvilke NS-barn peker Braanen på når han skriver om dem som hevder ditten og datten ? Vi trenger tydelighet i relativistiske tider. Skriv navn på krapylet !
      Var ikke krigsoppgjøret legitimt ? Alle seierherrer dømmer på egne premisser. Er det legitimt ? Nå er også verdenskommunismen taper i historien. Skulle amerikanerne lage et dundrende rettsoppgjør over kommunistene ? Som nazikrapyl tror jeg det er en dårlig idé. Det ville vært mer interessant om kommunistunger og naziunger kom sammen for å titte amerikanerne i kortene. Er de bare fredsæle ? Amerikanismen står ikke altfor støtt i historien.
      Tenk om vi også kunne ha fått med oss ungene til de seierrike amerikanerne når vi nå snakker om rettsoppgjør og rettferdighet.
      Til slutt : Er en massemorder, et barn av sosialdemokratiet, kun uttrykk for fascisme og nazisme ?)

  • Bund der Vertriebenen Kriegskinder :
    • "Ostpreußen/East Prussia" - "Ursula Otten und den vielen anderen Vertriebenen gewidmet, denen ihr geliebtes ostpreußisches Heimatland entrissen wurde." On the web 2001
  • Helga Byfuglien :
    • "For forsoning, men usikker på korleis" - Magnhild Folkvord intervjuer Byfuglien for Klassekampen, 9.12.13 (Se også Finn Wagle 7.12.)
      "Det var derfor viktig for Noreg som nasjon å ta eit oppgjer med nazismen og med NS. Dei som utførte grusame handlingar i regi av NS-partiet, måtte sjølvsagt stå ansvarlege for dette etter krigen, seier ho. Men det var eit problem at samfunnet og kyrkja i mange tilfelle ikkje makta å skilja mellom dei ansvarlege og dei uskyldige barna deira, legg ho til."
      (Her møter vi det klassiske jøssingdilemmaet : Hvis man tar nazinisseavkommet inn i varmen, kan nazismen snike seg med på nisselasset. Barn har det med å være foreldreloyale. Det å være loyal og å elske foreldre er stor synd når det gjelder oss naziunger. Humanismen påbyr naziungene å hate sine foreldre. Samtidig trenger etterkrigshumanismen nazidjelvler for å godhetsstemple egen materialistisk kultur. Altså avstedkommer holocaustdyrkningen/djeveldyrkningen to jøssinggoder/humanistgoder : Humanistene får tynt nazietterkommerne med masochistisk glede, men de får også kropper for djeveldyrkningen, smådjevler de kan putte i den sorte gryte, nå når gammeldjevlene/gammelnazistene er døde og, som levende, ferdigkokte. Slik blir fortsatt humanismen med sin anti-nazisme forherliget - i humanistenes egne øyne. Vi konservative naziunger burde egentlig bli betalt for at vi gidder å være humanistenes smådjevler...)
  • David Byers :
    • "Norway's Nazi offspring claim compensation" - Times Online, 8.3.07.
      1. "They were conceived because of the desire of invading Nazi troops to create an Aryan master race to rule the world" (...)
      2. "...a group of Norwegian war children whose mothers were deliberately impregnated by German soldiers as part of a Nazi plan to build a blond-haired blue-eyed race, are today demanding a payout from Oslo" (...)
      3. "...claim that the Norwegian Government was guilty of failing to protect them from the Nazis' Lebensborn scheme during the German invasion of Norway" (...)
      4. "Up to 12,000 children with a Norwegian mother and German father were born under the scheme, meaning Fountain of Life" (...)
      5. "...children of German troops from neighbouring Sweden, which was also part of the scheme."
      6. "...we are asking for financial damages," Randi Hagen Spydevold, a lawyer for the group, said." (...)
      7. "Norwegian courts have always ruled against any compensation claimants in the past, saying the country's government cannot be held responsible for failing to sufficiently protect the Lebensborn children before 1953, when it signed the European Convention on Human Rights" (...)
      8. "'They claim the violations are continuing in the sense that they are still reminded in negative terms of their origin and value,' the European Court of Human Rights (ECHR) said in a statement." (...)

      (The above series of statements taken from Byers' article need commentaries. I have numbered his statements, coming from different paragraphs in his article, as well as my commentaries, with corresponiding numbers beween parentheses :

      (1). National Socialism was national in contradistinction to globalistic Communism or globalistic Capitalism. Western powers seeking world domination in the 21st century have always accused Germany for a mentality which they convey themselves.
      (2). Need of love increases during war, in order to fight growing death numbers. Norwegian Lebensborn homes were nursery homes, not human stud centers. In 2002 a professor of London School of Economics told a student from Oslo that there were no German soldier kids in France. This professor thought probably that the offspring of French girls would not be blond enough. Mr. Byers might have listened to false academic assertions.
      (3). Since there was no Lebensborn scheme practiced in Norway there were no such children to protect. German kids needed protection from the harassment of victors after the war. How can anyway a journalist mean that a Norwegian Government which had fled to England should control German-Norwegian administration in power in Norway ? This paragraph is nonsense.
      (4). They were born of love. In Communist-Capitalist occupation zones at the end of the war kids were born of rape perpetrated by Allied soldiers.
      (5). This utterance seems written by a brainwashed school child. If most Swedes were pro-Nazi in 1940, their land was never home for German soldiers.
      (6). We Second Generation Nazis understand that the soldier kids want some compensation. However, material compensation will not protect them from Western institutional mental harassment in the future.
      (7). This is an interesting statement. The paragraph utters that Norway was occupied by Allied forces between 1945 and 1953 - since the Norwegian Government had no responsibility during this period of time.
      (8). At last a correct statement. Since we Nazi children live under the heals of Western Materialistic ideology and the new religion of Holocaustism imposed all over Western Europe after 1945, we will be objects to de-Nazifying harassments as long as Europe is dominated by this mainstream, obligatory, holocaustic ideology.
      This article seems written with the intent of influencing the judges of the European Court of Human Rights in order to pre-empt official willingness of compensation.)

  • Inger Lise Børringbo :
    • "Ser frem til rettssaken om erstatning for krigsbarna" i Tønsberg Blad 23.7.01
  • Donis Canisales, Jessica Corwin, Karen Burnam, and Monica Madrid :
    • "Effects of the Holocaust on Jewish and German Children and Their Descendants" - on the web since some years
  • Gunnar Helge Carlsen :
    • "I skyggen av NS" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Bergens Tidende 4.11.93
    • Anmeldelse av Eystein Eggens bok "Generalen" i Bergens Tidende høsten 1996, (Generalen er Fleischer, helten fra Narvik. Anmelderen foretar en reaktiv nazifisering av NS-barnet Eggen)
  • Christen Christensen :
    • "Fra et NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Arbeiderbladet 13.10.93
  • Werner Christie :
    • "Verdifull beretning fra et NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Aftenposten 28.10.93
    • "NS-barn bryter tausheten" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Befalsbladet nr. 3 1993
  • Annick Cojean :
    • "Les mémoires de la Shoah" dans le Monde le 29 avril 1995
    • "Papa était un nazi..." dans Le Monde 15.3.00 (Cinq anonymes enfants NS d'Autriche, et un Juif de père lituanien, racontent)
    • "Pappa var nazist..." i Dag og Tid 30.3.00 (Tre anonyme østerriske NS-barn forteller)
  • Kate Connolly :
    • "German rape victims find a voice at last" in The Observer 23rd of June 2002. "In his book, Beevor, a Sandhurst recruit turned writer, uses previously unpublished material from Russian archives in Moscow to describe vividly the horrific suffering of an estimated two million German women and girls who were gang-raped by drunken Soviet soldiers as they made their way across the country with the aim of forcing the Nazis to retreat."
      (How many Nazi children have been conceived by rape ? How many of them have grown up with depressed and mute mothers ? How many Western privileged intellectuals/artists have cared ?)
    • "Torment of the Abba star with a Nazi father" in The Observer 30th of June 2002
  • Jean Crépu :
    • "Enfant de collabo" - film réalisé par M. Crépu d'après "Les enfants de l'épuration" de Pierre Rigoulot. Production 2000 (Théophraste et France 2)
  • Maureen Dabbagh :
    • "Lebensborn : from Inception to the New Millennium. Germanization of Abducted Children - Alienation & Estrangement" (P.A.R.E.N.T. International Inc., P.O. Box 62585, Virginia Beach, VA 23462. A non-profit 501 (C) (3) organization leading assistance in international child abduction.)
  • Dagbladet :
    • "Eggen nullet", 8.12.99. (Den hegemonistiske kultursektoren gjør det : mobber NS-barn)
    • "Ufyselig debattform" - Dagbladets leder 26.11.00. (Når kommer Dagbladet til sakens kjerne, spør om hvorfor NS-barnjournalistene forblir tause 55 år etter krigen ? Hvorfor opphisser avisredaksjonene seg over at Arnfinn Moland påpeker faktum ?)
    • "Norsk selverkjennelse" - leder 3.7.04. "Riktignok glimrer en annen gruppe med sitt fravær, nemlig barn av norske nazister under krigen, men under pressekonferansen åpnet justisminister Odd Einar Dørum for at regjeringen vil komme tilbake til dem."
      (Vi takker Dagbladet for å inkludere NS-barna i historien om tragedien som skjedde og skjer med tapernes barn. Det er forståelig at regjeringen og øvrige humanister omgår NS-barna. Nazisme er illegitimt i demokratiet. I demokratiets navn har Europa drevet avnazifisering i 60 år. Ingenting tyder på at etterkrigsdemokratiene har tenkt å stoppe avnazifiseringen. De fleste vet vel at avnazifisering betyr satanisering. Siden våre foreldre forlot banen eller holder på å gjøre det, retter nå avnazifiseringen seg særlig mot naziungene. Derfor har regjeringen tatt initiativet til holocaustsenteret i Quislings bolig. Derfor omtales vi i avisene som "barn av norske nazister" og ikke som "NS-barn". Ved det passive begrepet "barn av ..." er vi i deres øyne lykkelig avnazifisert. Men holocaustsenteret skal være en svøpe for evig tid slik at ondskapen blir utpekt og passivisert. NS-barna skal for alltid vite hva de slekter på, hvem de i sannhet er - i taushet.

      For "barna til norske nazister" er tause. Hvordan skal tause og usynlige mennesker nåes ved en humanistisk håndsrekning ? Barna fra NS-siden som har gjort opprør mot den demokratisk pålagte tausheten, har kalt seg og kaller seg NS-barn eller nazibarn. Det gjør vi fordi vi ikke lenger tåler å befinne oss i seierherrenes historiske svarte hull. Seierherrene er så opptatte av å skrive historien etter deres moralske imperativ at utviskelse av 10 % av den norske befolkning har fallt dem lett.

      Vi NS-barn er uenige med seierherrene. Virkeligheten skal ikke skjules, ikke undertrykkes, når det er gått 60 år. Men derved er vi også en utfordring for tidens rettroende ideologer. Statsminister Bondevik uttrykte ønske på Bjørnsonfestivalen i 2000 at etterkrigsstaten måtte komme til en forsoning med NS-barna, en sann forsoning som måtte koste noe for begge parter.

      Tiden trenger nazibarn som kan fortelle historien anderledes enn makthaverne. Det er særlig viktig for innvandrerne som uten vår synsvinkel får et usant bilde av norsk historie.)

  • Hans Fredrik Dahl :
    • "Mer enn NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Dagbladet 11.11.93
    • "NS-barn" i Norsk Krigsleksikon, Cappelen 1995
    • "Gi oss navnene, Moland !" - Dahl intervjuet i Dagbladet 26.11.00.
      (Hans Fredrik Dahl tilhører en gammel proprietær-slekt med flere sterke anti-kommunister og fascister. I sin lange karriere som nazi-forsker, pseudo-nazist, krypto-nazist og anti-nazist har han omhyggelig unngått å nevne egne brune i slekten. Han eier derfor ikke ståsted, er en historiker på flukt fra historien, skriver da heller ikke historie men historiefortellinger tilpasset tidens mote. Hans historieskrivning er hans fluktmiddel, hans opportune tilpasning. Og han vet at diabolsk nazisme selger. Han sprader som elegantier blant raddiser og kjøpmenn og tror han representerer gammel familiekultur. I virkeligheten forråder han de gamle. Særlig har han lurt gammelnazistene trill rundt. "Så fint", tenker anti-nazistene. Men naziungene får problemer med foreldreforsoningen. Det er ikke for ingenting at både Hans Fredrik og broren Jacob er blitt katolikker, den siste tillike som kontemplativ munk. Se også "Hvem torde og hvem tør tilgi de utstøtte".
      I anti-nazistisk perspektiv er hele Hans Fredriks slekt en fare for det "åpne" etterkrigs-demokratiet. Da lyder det spesielt hult at han angriper Moland for ikke å nevne nazibarn ved navn. Dahl burde vært den første til å forstå naziungenes kamp for historisk erkjennelse og sosial integrering. Han har aldri tatt kontakt med vår organisasjon. Fortrengning er forutsetningen for sataniseringen av nazifamiliene i Europa. Hans Fredrik er dessverre ikke den eneste europeiske historikeren som lefler med ondskap og sataniserer for personlig å tilpasse seg den materialistiske etterkrigsmodernismen. Slike "historikere" forsøpler vestlig kultur, er en klamp om foten for alle sønner av gammel familie. For videre informasjon rundt fenomenet Hans-Fredrik Dahl, se Eystein Eggens dokumentasjonsside 66 og 135.)
    • " Rettsoppgjøret og de uskyldig dømte: NS-barn og tysker- eller krigsbarn" på mediainstituttets webside 16.8.01, Universitetet i Oslo
    • "Forsonende fra prosten" - Trønder-Avisa 19.7.12
      "– Bør NS-bautaen på Stiklestad betone også positive trekk ved nasjonalsosialismen?
      – Vi kan ikke på forhånd bestemme om en avdekket bauta skal reflektere grusomheter eller forsoning, sier Hans Fredrik Dahl.
      – Først må bautaen avdekkes og tolkes.
  • Dahl, Ørnulv :
    • "Anti-rasismen, NS-barna og skyldfølelsen" i www.honestthinking.org/no/, 15.9.07.
      "Skyldfølelsen over foreldrenes gale holdninger og manglende oppgjør med dem, har ført til at de (NS-barna) vil overføre sin egen skyldfølelse til resten av samfunnet." (...) "Årsaken er nemlig skyldfølelsen for nazismen. Derfor finner man de mest velvillig innstilte til innvandring i Norge hos barn og slektninger av NS-medlemmer."
      (Endelig noen fornuftige tanker fra en jøssing-etterkommer. Hevn-oppgjøret i 1945 med satanisering av nazifamiliene i sin helhet og uten perspektiv henimot forsoning, har nødvendigvis ført til ubevisste tanker om gjengjeldelse og hevngjerninger hos mange NS-barn. Det er også av denne grunn at Foreningen av norske NS-barn prøver å invitere jøssingetterkommerne til forsoning. Resultatet lar vente på seg. Ørnulv Dahl klarer iallfall å påpeke det negative ved skyldfølelsen. Men han ser ikke at denne skyldfølelsen er orkestrert, påtvunget oss av selvrettferdige seierherrer. Han forstår ikke det negative i etterkrigssataniseringen av NS-familiene, iallfall ikke i dette skrivet. Det er jo også en hard kneik for jøssingbarna å se noe negativt hos seierherrene, for seierherrene er jo deres foreldre, besteforeldre, onkler etc.
      Det er noe hysterisk over det å gi naziungene skylden for oppløsningen av Norge som homogent samfunn. Er det ikke de anti-rasistiske humanistene, de som vant over de fæle rasistene, som utformet etterkrigspolitikken for Europa ? Våre foreldre kjempet for et Norge for nordmenn under trusselen av kommunistvirvaret og den internasjonalistiske yankee-kommersialiseringen på 20 og 30-tallet. Kongen, London-regjeringen og Hjemmefronten, m.a.o. hele jøssingveldet ville det anderledes. De ville et internasjonalistisk og "demokratisk" Norge, et Norge åpent for verden, grenseløst... Våre foreldre hadde ikke "gale holdninger", slik Dahl skriver. For slike holdninger hadde jødene også. Jødene kjempet for et Israel for jødene, og palestinerne kjemper nå for et Palestina for palestinerne etter FNs opprettelse av Israel på stjålet jord.
      200.000 NS-etterkommere kan nok ikke bare plasseres i ymse rare sekter, slik Dahl gjør det. Den skrikende tausheten til flertallet av NS-barna tilsier at de ikke får lov til å tenke høyt. Deres nedarvede tradisjonalisme er enkelt nok ikke tillatt, korrekt som det heter, her i Jøssingland. Og hvem har skylden for det ? Hvis 200.000 nordmenn ønsket å nedlegge Norge pga. skamfølelse, ville de kunnet boltre seg på NRK og i pressen med slike anti-nazistiske holdninger. Forvandling av det norskeste konservative segment til rotløse modernist-tullinger ville vært ein gefundenes Fressen for jøssingadel og andre storhumanister som nå styrer Norge og massemedia, media som elsker å boltre seg i andres fornedrelse. Men naziungene er fraværende fra hele det offentlige Norge. Derfor er det tvilsomt at NS-barn generelt er blitt multikulturalister. Det er forskjell på skamfølelse og hevntanker. Jøssingbarna driver med skam og multikulturalisme for å sone - offentlig gjennom media. Mange NS-barn driver med hevn. Begge holdninger er skadelige for landet.
      Men hvorfor vil ikke nordmenn være nordmenn mer da ? Kanskje jøssingene er ofre for egen satanisering ? De har fått demoniseringen av NS-familiene i rekyl, i fleisen som det også sies, slik at de har mistet retningssansen. De er innhentet av Nemesis. Jøssingene har nok større skyldfølelse enn NS-barna, i likhet med noen hundre millioner hvite over hele Vesten som skammer seg fordi de er hvite.
      Intens holocaustdyrkning gjennom flere tiår har slått ut holocaustdyrkerne, etterkrigsdemokratene. Det er ikke bare bare å konstituere seg som pseudo-sionister og drive med dødsdyrkning på sionistenes vegne. Resultatet er at alle hvite føler skyld og behov for soning gjennom selvutslettelse. Når de hvite sonerne visker ut egenkulturen, historien, når de ignorerer all hvit arv, da føler de seg plutselig gode. Ikke rart, med all ballasten de har av skyldfølelse fra misforstått kristendom. Lugubre kristensionister og kristenapostater/humanister føler seg ekstra gode når de kan stigmatsere djevler. Nazifamiliene har i over seksti år vært de rettferdiges djevler. Om ikke djeveldyrkningen var nok for å vise de renes renhet, har seierherrene også dyrket Menneskerettigheter og Demokrati i universell målestokk. Stoltheten har gått til hodet på de hvite holocaustianerne, gjort dem til riktig overmennesker i godhet.
      For å være fullt ut anti-nazister og pro-sionister/pseudo-sionister, har de hvite stress-humanistene nedlagt en virkelighet som rase, etnisitet. "Vi er alle like", synger de som små ubevisste barn. Slike rotløse hvite tenker bare på penger, fotball, eksotiske reiser, stygge nazister og andre korrekte meninger. De gjør hvite til latter over hele kloden. De er livsfarlige for alt som heter sivilisasjon, sammenheng, ansvar, verdighet.
      Ørnulv Dahls artikkel har en litt sviktende analyse av NS-barna. Det betyr ikke så mye. Det viktige er hans påpekning av den negative kraften som utgår fra en irrasjonell skyldfølelse. Den har grepet Vestens mennesker inntil margen. Det er på tide med kritikk av hele det kvelende soningssyndromet som preger hvite. Syndromet avstedkommer irrasjonell innenrikspolitikk, slik som satanisering av tradisjonsbundne medborgere. Og syndromet avstedkommer irrasjonell utenrikspolitikk, slik som global krig under påskudd av å spre demokrati. For ikke å snakke om at soningsvanviddet skaper koma-kultur og individuell vakuum-psyke. Usunn skyldfølelse som tema burde ildne alle hvite til debatt.)
  • Rolf Dahlø :
    • "Tyskerbarn og krigsbarn : Erstatning er til liten nytte" - kronikk i Aftenposten 18.9.04. "Dette er en ryddeprosess som en ikke kan overlate til forskere og statsinstitusjoner. En må gjennomføre den selv, og den er mer verdifull enn noe kronebeløp hvis en våger å trenge inn i den tapte fortid så langt det fortsatt lar seg gjøre. Mange oppdager mye som pårørende aldri snakket om. Men en må gjøre det uten å falle for fristelsen til å konstruere en ondskap rundt seg som aldri var til stede utenom i den fantasi noen har spunnet om sin såre fortid."
      (To kronikker om tyskerunger og naziunger i løpet av en måned vitner om at nordmenn sliter med sin fortid. Ikke bare de nevnte ungene sliter, men også vinnerungene. For det er vinnerungene som skriver kronikker. Bare vinnerunger kan ignorere ondskapsdyrkelsen og stigmatiseringen av taperfamiliene som det nye Holocaustmuseet på Gimle representerer og perpetuerer. Dahlø skriver om individuell forsoning som han selv har maktet etter oppdagelsen av at han er krigsheltbarn og ikke tyskerunge slik han tidligere trodde. Holocaust holder ikke lenger hans sjel i en jernklo.
      En sosial og kulturell forsoning, ikke bare individuell forsoning, er nødvendig etter 60 år. Den andre verdenskrig var ikke en naturkatastrofe. Den var en kamp mellom to livsformer, to livsidealer : liberalisme kontra tradisjon. Når liberalistene vant, skal de ikke evig ignorere de nedkjempede. For den europeiske tradisjonen er ikke død. Dens tilhengere lever. Fred og forsoning, nødvendig for et godt samfunn, betyr tilpasning til dem som tenker anderledes. Et fredssamfunn skal være romslig. Tyskerungene og naziungene savner romslighet og forsoning. Dahlø skriver kun hatefullt om tyskerne i sin bok "Skjebentråder". Han fører ikke debatten mot en politisk løsning for taperne - og for vinnerne. En sann forsoning fordrer en evne til å se egen utilstrekkelighet, en utilstrekkelighet som favner videre og som også inkluderer et kritisk blikk på etterkrigskulturen. Statsminister Bondevik sa på krigsbarnseminaret under Bjørnsonfestivalen i 2000 : "En forsoning må koste noe for begge parter".)
  • Yael Danieli :
    • "International Handbook of Multigenerational Legacies of Trauma" in PTSD Research Quarterly Volume 8, Number 1, Winter 1997. ("The children of Nazis often had been the objects of projection and projective identification of their parents; having grown up in a quasi-psychotic world, they developed fragmentary and distorted ego boundaries without a stable sense of reality.")
  • Mats Deland :
    • "Historien om en tysk nazist i Brasilien" i Arbetaren nr. 29, 19. - 25. juli 2002. "Familjen Sommerlaths roll i det nazistiska Tyskland har egentligen aldrig diskuterats. Det är märkligt, med tanke på det inflytande kungafamiljen, och inte minst Silvia Sommerlath personligen, har i det svenska samhället. Monarkerna här till Sveriges viktigaste offentliga personer." (Artikkelen handler om gammelnazisten Walter Sommerlath. Men naziungen Silvia blir, som utdraget viser, artikkelens egentlige hovedperson. At faren til dronning Silvia var løgner, er ikke en opplysning vi naziunger er forundret over. Våre foreldres løgner er i høyeste grad vår smerte. Hvilket alternativ hadde mange nazister i fredstiden ? Deland er selvfølgelig klar over at nazierkjennelse var det samme som uthengning og isolasjon av oss unger. Denne ulidelige klemmen hadde det vært fint om forfatteren fulgte opp i en utdypende arikkel, av respekt for Sveriges dronning, av medfølesle for de millioner av naziunger som er ubekvemme i Europa.)
  • Den norske kirke :
    • "Krigsbarna og kirken" i Pressemeldinger 14.12.99
  • Deutsch-norwegischen Willy-Brandt-Stiftung im Berliner Rathaus Schäneberg :
    • En stor presentasjon av tyskerungenes skjebne i Tyskland, ved hjelp av seminar og foto-utstilling (Einar Bangsund), Berlin 4.7.01
  • Sam Donaldson og Harry Phillips :
    • "20/20 Team Share Their Experiences" in ABCNEWS.com 27.4.00. (Harry Phillips har, etter å ha laget dokumentarprogrammet The "Master Race", en underlig forklaring på lebensbornbarnas lidelser etter at freden var opprettet. I stedet for å bli hjulpet ble barna planmessig offer for avnazifiseringen. Avnazifisering betyr satanisering av nazistene og deres barn. Denne psykiske krigføringen blir kalt humanisme :
      "The lesson might be that the creation of a "super race" as planned by Himmler and Hitler was a terribly demented idea, indicative of the extent of their obsession with Aryan superiority and Nazi supremacy. And that the terrible results of Nazi Germany continue to reverberate even today - as evidenced in the shattered lives of the Lebensborn children." Sam Donaldson og Harry Phillips arbeider begge for ABC News, den ene som "20/20 anchor" og den andre som producer).
  • 3sat :
    • "Die Kinder der Feinde" Kulturzeit 29.10.2001. "Die norwegischen Lebensborn-Opfer berichten über ihre Kindheitserlebnisse." (Diese Kinder sind nich Lebensborn-Opfer sondern Friedens-Opfer der Demokratie.)
  • Hege Duckert :
    • "Lady og landstryker" - helsides portrett og intervju med tyskerungen Gerd Fleischer i Dagbladets helgemagasin 13.5.00
  • Agencia EFE :
    • "Arnold Schwarzenegger es hijo de un nazi" en Diario Libre 3.5.03. "Arnold nunca ha mantenido "buenas relaciones" con su padre, y ha manifestado "aversión" por la ideología de Hitler. En 1984 donó 4,5 millones de euros a una organización de derechos humanos que preserva la memoria del holocausto."
  • Arnljot Eggen :
    • "Skummel overdriving" i Dagbladet 27.10.94 (forsøk på å gjendrive at det var nazister i familien Eggen)
  • Bjørn Eggen :
    • "Underlig oppgjør med SS-far", Aftenposten 10.9.08
      "Forrige uke ble vi i flere aviser gjort kjent med bokutgivelsen 'Fars krig' skrevet av journalisten Bjørn Westlie. Boken dreier seg om Westlies far som gikk i tyskernes tjeneste under krigen og deltok som SS-soldat blant annet i Ukraina. (...)
      Forfatteren har altså kjempet et langt liv for å bearbeide og komme over farens deltagelse i nazistenes myrderier, men selv valgte han å støtte en rekke morderregimer med langt flere liv på samvittigheten enn nazistene. Forstå det den som kan."
      (Kankje man må være NS-barn for å forstå Bjørn Westlie. Seierherrenes satanisering av alle nazister, av alle våre naziforeldre, driver selvfølgelig noen av oss til å løpe langt i motsatt retning - for å slippe unnav humanistenes evige stigmatisering av våre familier.)
  • Mary Johanne Eide :
    • "Forsoning" i Aftenpostens "Kort sagt" 30.5.95
  • Åshild Eidem :
    • "Ingen var på feil side - Engasjert debatt om norsk krigsmotstand", Aftenpostens referat den 10.1.09 fra debatten om krigen i Litteraturhuset kvelden før.
      "Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen, sier skribent Erling Fossen. Etter snart en måned med krasse kronikker og debattinnlegg holdt Litteraturhuset i går debatt om norsk okkupasjonshistorie og motstndskamp.
      Grunnfortellingen er i dag like svarthvit som den har vært siden Max Manus skrev Det vil helst gå godt i 1945. Alle forsøk på grå nyanser blir skutt ned, sa Erling Fossen i et lokale så fullt at flere måtte stå i gangen utenfor." (...)
      "Har krigen sluttet ?
      Etter paneldebatten fikk publikum slippe til. Mens enkelste hevdet at Fossen lyver, ga andre sin støtte og takket ham for at han hadde startet debatten.
      'Naziunge' er og har vært et skjellsord. Alle NS-barn jeg har vært i kontakt med har sagt at de føler det hviler en forbannelse over dem. Nå føler jeg det er på tide å heve den forbannelsen, sa Turid Nystøl Rian, som hadde en far som medte seg inn i NS i 1941. Hun har skrrevet boken Far elsker fedrelandet - en skildring av krigen sett med en 6-årings øyne."

      (Vi var flere NS-barn som deltok i debatten den 9.1. på kvelden i Litteraturhuset i Oslo. Fossen-debatten fikk en verdig avslutning da fokuset gikk fra de velfeirede antinazistiske heltene til de sønderknuste nazibarna, genialt oppsummert i referat-overskriften til den unge Aftenposten-journalisten Åshild Eidem. Grunnen til trengselen i lokalet var selvsagt at nordmenn flest er lei av svart-hvit historiefortelling - basert på amerikanske myter om helter og skurker. Vårt nye århundre viste seg i opprørsstemningen mot den amerikaniserte kultureliten i etterkrigs-Norge.)

  • Kai Ekanger :
    • "Opplevelser som har satt spor i barnesinn" i Aftenposten-Aften 10.4.00. (Ekangers behov for å uttrykke smerte som barn av en krigshelt gjør at han føler tyskerungene og NS-ungene som en trussel. Vi NS-barn forstår ham. Krigsveteraner uansett side suger krefter av egne barn.)
  • Dag Ellingsen :
    • "Hvorfor ny analyse av krigsoppgjøret ?" - kronikk i Aftenposten 5.10.01
  • Bård Engh :
    • "Klargjør oppgjøret mot seierherrene" i Glåmdalen 18.2.01
  • Nils-Petter Enstad :
    • "Historiens ubehag" - Agderposten, 18.01.2018
      "(...) Klüwers innlegg preges av sterke uttrykk som «gapestokk», «sverting» og «satanisering». Han gir også inntrykk av å tro at det fremdeles er «den svart-hvite historiefortellingen» om krigen som fremdeles dominerer. Dette er kort og godt feil. Historiefortellingen er etter hvert blitt meget nyansert, men den ville jo blitt helt absurd dersom den skulle fornekte fullstendig at det er en «riktig» og en «gal» side når et land okkuperes, mister sin frihet og blir fratatt sitt konstitusjonelle, politiske system. (...)"
  • Ole Thomas Eriksen :
    • "Kirkens skam" - verdidebatt.no 7.8.12
      "I dag i 2012, 67 år etter krigens slutt, er det altså ennå problematisk, om ikke umulig, å bemøte disse NS-familiene med full inkluderende holdning og kjærlighet. Og å se noe fordomsfritt på historien før 1940. Og ikke minst be om tilgvelse for at kirkens folk i ettertid surfet på etterkrigstidens allmene svart/hvitt-holdninger og "rettet baker for smed". Men det måtte jo innebære at man ønsket å gå i takt med Kristus også der det koster. Og det ville jo vært for ille?"
    • "På den gale siden" - Vårt Land 11.8.12 (Artikkelen er en journalist-redigert utgave av "Kirkens skam")
      "Kanskje går det snart an å se på hva som skjedde med NS-folk og deres familier i etterkrigstiden uten å bli stemplet, fordømt eller fortiet? (...)
      Innleggene i Vårt Land om NS-medlemmer og prosten i Innherrads modige og nødvendige initiativ, viser at man fortsatt blir møtt med grove herskerteknikker om man kritisk berører temaer som er knyttet til folks idealer og glansbilder."
    • "Taushetens sammensvergelse" - verdidebatt.no 7.8.12
      "Denne saken med NS-familiene er dessverre et mørkt- og utrolig nok villet kapittel i fortellingen om det norske demokratiet og våre verdier. En historie som også DnK har farvelagt. Og fortiet fordi vi vil ikke bli tatt til inntekt for fiendens agendaer og bli satt i bås med andre lite hyggelige krefter.
      Men som kristne skal vi ikke skjele til hva som er sosialt- og politisk korrekt. Selv om vi i dag ser ut til å ha en kirke som bygger sin identitet på nettopp dét."
    • "Tilbakestående samfunn ?" - verdidebatt.no 8.8.12
      "Overført til norske forhold generelt og det norske samfunnets behandling av NS-familiene spesielt, ser vi at Simmones´ analyse er klart overførbar til temaet i denne debatt-tråden; nemlig behandlingen av NS-familiene. Å bli fratatt menneskeverdet og deretter henrettet er én ting. Å bli fratatt menneskeverdet som barn, som familemedlem, og deretter i flere tiår oppleve å bli hundset, trakkasert på flere arenaer og usynliggjort på andre; er ikke en spesielt bedre skjebne. Snarere tvert imot er dette å bli utsatt for evig psykisk terror og tortur. Torturen er like effektiv om den utføres av samfunnets ledelse og flertallet, som den blir utført av spesielle torturister; den er bare mer avansert og ikke minst effektiv i sin vedvarenhet. Det finnes aldri gode grunner for å ødelegge liv. (...)
      Synd kirken ikke våger å stå frem som Kristi sanne kirke her uten å skule til hva etablissementet måtte mene til enhver tid. Dette er feighet og utakt med Kristus. Kristus viste mot og skar alltid igjennom; uten å se på hva den politiske ledelsen eller folk flest skulle mene."
    • "Man bør kunne sortere adekvat etter snart 70 år" - verdidebatt.no 9.8.12
      "Og nå? At det har gått mange, mange tiår, ja 67 år, med sosiale som personlige straffemetoder er dog noe i lengste laget? Jeg går ut fra at barna og familiene som ble (og blir) rammet i alle disse nevnte årene mener at nå endelig får snart nok være nok. Ødelagte liv ligger i kjølevannet av denne volden og likegyldigheten. Mange tragedier. Som absurd nok implisitt og eksplisitt er bevisste handlinger og villet av "de gode". Behandlingene av disse barna og familiene etter 1945 er en skamplett på norsk historie. Og skandaløst og opprørende nok: Den norske kirke har i beste fall vært blant de likegyldige og feige. (...)
      Der hvor likegyldigheten har etablert seg så sterkt som her ang. NS-familiene har det onde vunnet. Uansett hvor gode vi mener å være på alle andre felt.
      På mandag kommer allerede rapporten om 22.juli-tragedien. Her har regjeringen forlangt alt skal legges nøkternt og direkte frem. Noen ser med en viss uro frem til dette. Nå 67 år etter krigens slutt foreligger det ennå ingen (!) like nøktern og ærlig undersøkelse og langt mindre rapport om tiden for NS-familiene etter 1945."
    • "Hvem er min neste ? Kirkens konjunktur- og situasjonsbestemte forhold til Kristus" - verdidebatt.no 10.8.12
      "Men vi skal ikke innbille oss at vi forsvinner i mengden, en mengde hvor nesten alle opptrer likt legitimerer intet i forhold til Gud og vår neste. Og tiden? Tiden leger ingen sår. Spør NS-barna. (...)
      På den ene siden skal vi tilgi. Men tilgivelsen vi ofte dessverre opererer med er lovisk, full av betingelser og krav: Skyld, straff og så til slutt tilgivelse. Men en tilgivelse som ikke glemmer, en tilgivelse som opprettholder utstøtelse og trakassering er vel ikke mye verdt? I motsetning til Kristus´ betingelsesløse tilgivelse. Han sa "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bort og synd ikke mer". Barna og NS-familiene måtte i tiden etter (!) 1945 kollektivt lide meget for enkeltpersoners valg foretatt i perioden FØR 1945. (...)
      Og skrekkelig nok: Sågar NS-barna ble møtt med trakassering, mobbing og utstøtelser, som varte i tiår etter tiår. En adfred fra "de gode" som klart bidro til å ødelegge liv. I det godes navn? Ja, også skrekkelig nok fra kirkelig hold. Eneste synd disse barna hadde begått var faktisk å bli født. Guds lys var og er også i disses hjerter. Hvor var det lyset i hjertene til de som sto på den "rette siden"? Kirken, som Guds utstrakte hånd, sviktet her radikalt. De gikk i takt med tidens understrømninger av menneskeforakt og hat."
    • "Vårt Land med rammende stereotypier" - verdidebatt.no 10.8.12
      "Det handler faktisk om våre medmennesker som har blitt hundset og trakassert på det verste i årevis i tiden etter 1945. Barn, hvis eneste synd var å bli født, og familier som ble rammet og ødelagt - ene og alene fordi andre familiemedlemmer var medlem i NS før 1945. Alt destruktivt og ødeleggende; mer eller mindre sanksjonert av et samfunn, inkludert kirken, som anså det som en menneskerett å hevne seg på den og de som egentlig ikke har noe med saken å gjøre (!). Dette skjedde altså etter 1945. (...)
      Det er VI som er i bødlenes roller i denne saken etter 1945. Det er VI som gikk og går forent i taktfaste tropper; ensrettet og uniformert mens vi paraderer våre politisk korrekte meninger etter 1945. Ikke disse medmenneskene. Vi har i Norge her grove synder vi må våge å bemøte, trekke frem våre ekleste ting fra mørkets innerste skap og gjøre slutt på benektningen, fortielsen og usynliggjøringen. Ha mot til å bemøte dette i oss selv, og i samfunnet når saker fra denne triste og fæle etterkrigstiden kommer opp. Og ikke fortie fortiden. Jfr. Wigdels innlegg. Dette skal vi gjøre fordi vår nestes liv er viktigere enn vår egen stolthet og feighet."
    • "Kristus og troen gjør oss til nye menneser. Eller ?" - verdidebatt.no 12.8.12
      "Gud er barmhjertig. Så får også vi være barmhjertige. Barmhjertighet er verken det samme som ettergivenhet, bagatellisering eller nedlatende liksom-inkludering. Det er å praktisere evangeliets inkluderende kjærlighetsfulle makt for synderen, ikke for synden. Fordi vi selv er syndere; glem aldri at vår egen synd gir liten grunn til å føle seg på den gode siden. Guds barmhjertighet er å legge aksept og mildhet over det menneske som ble ribbet for også enhver unnskyldning. Dette er nåden. Som gjelder alle Guds barn.
      Alle...
      Gud bygger på sin side ikke sin tillit til oss på våre evner, våre valg og handlinger, våre ord og meninger. Han bygger sin tillit og kjærlighet på seg selv, på si egen vilje. Guds frivillighet og nåde hviler på de ordene: Jeg har utvalgt dere. Og "dere"? Det er deg og meg, og du er du om du også tilhører NS-familier eller andre medmennesker vi andre i vår synd rammer med stigmatiserende og ukjærlige navn og bilder."

      (Det er første gang vi i naziungeforeningen møter forsonende tanker uten forbehold. Vi blir ikke bedt om å hate våre foreldre og alt hva de sto for - for at vi skal bli godtatt i etterkrigssamfunnet. Vi blir ikke bedt om å omfavne sosialdemokratiet. Vi blir ikke pålagt å være politisk korrekte. Vi blir ikke bedt om å være tause.
      Kan det komme til et gjennombrudd ? Det er lov å håpe etter 67 år. Vårt Land åpner opp for naziungers fortellinger. Men vi kjenner motstanderne av forsoning : journalister, lærere, biskoper... Etterkrigskulturen er tuftet på ondskapsdyrking. Modernistiske politikere vet hva de kan miste : Den eksklusive godheten, enhetssannheten, den politiske makten. Vi takker Ole T. Eriksen og prost Harald Tveit for deres mot, deres takhøyde, deres forsoningsevne.)

    • "Kirken skal be om tilgivelse" - Vårt Land 17.8.12
      "Vi skal tilgi. Men tilgivelsen vi ofte dessverre opererer med, er lovisk, full av betingelser og krav: Skyld, straff, «forsoningsvilje» og så til slutt en tilgivelse som aldri glemmer.
      Men en tilgivelse som opprettholder utstøtelse og trakassering er vel ikke mye verdt?"
      (Aldri har vel vi NS-barn møtt en slik vilje til forsoning. NS-barn er vant til betingelser : Hvis vi forakter våre foreldre og deres ideologi, skal vi bli tatt inn i varmen. Ole Thomas Eriksen og Pål G. Nyhagen krever ikke hjernevask, foreldreforakt, ondskapstilståelse og omvendelse. Da er ikke forsoningen ekte, sier de. For da er saken satt på hodet. Det er jøssingene som skal be NS-barna om unnskyldning for livslang trakassering.
      De sier at etterkrigskirken er politisert og derfor har fjernet seg fra den kristne tro. Vi registrerer et opprør. Etter 67 år med politisert tro og vitenskap ser vi frem mot en ny kultur i Norge og Europa.)
    • "Fortjent mobbing ?" - Vårt Land 3.9.12
      "Viser til Knut Engelskjøns innlegg (Vårt Land 25.08.) hvor han hevder at det er urimelig av kirken etter 1945 å tilgi NS-medlemmer som deltok som stridende under krigen. Men det er ikke denne betingede formen for tilgivelse Kristus opererer med – uansett hvor fortjent vi andre mener at krav og betingelser er på sin plass. Dette er et forhold mellom den enkelte og Gud. Det er faktisk den ikke-juridiske nåde og tilgivelse kirken er forpliktet til: Tilgivelsen er og blir betingelsesløs. «Nåde» kommer av «gratia», som har sine etymologiske røtter i ordet «gratis»."
    • "Barn straffes for fars synder ?" - Vårt Land 5.2.13
      "På et generelt grunnlag å kreve at barna skal ta oppgjør med og avstand fra foreldrene er nok en gang å sende dem ut i den smertefulle kanossagang og runddans de snart har befunnet seg i 68 år. De har vokst opp med massive anklager om at mor og far er avskum og svin. Ikke rart de kom til en identitets krise og spurte seg selv fra barnsben av: «Hva gjør dette meg til, da?»"
    • "Realitet for NS-barn" - Vårt Land 12.2.13
      "Å være empatisk betyr at man har evne til å sette seg inn i et annet menneskes opplevelser og reaksjoner, her barn av NS-foreldre. Det er viktig fordi de har befunnet seg, og befinner seg, på den klart dårligste og minste siden i den massive asymmetrien som har rådd og rår – de er aldri blitt tillatt å definere eget liv og historie."
  • Arvid Erlandsen :
    • "Fødd inn i NS" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Trønder-Avisa 29.10.93
  • Ivo de Figueiredo :
    • "Skammens barn" i Dagbladet 17.6.02.
      (Ivo de Figueiredos bokomtale er i avisens papirutgave utstyrt med et gigantfotografi over to sider - av våre foreldre i uniform. Hvis vi har lidd overlast som skammens barn, er det da en mening med å magnifiere skammen ? Vi registrerer de Figueiredos sans for vårt tause flertall fremfor de få som har stått frem med navn. Noen forskeres preferanser synes stikk i strid med de levendes behov. De er blitt holocaustianere, dødsdyrkere, satanister i et industrisystem. Da kan man heller ikke vente at forskerne holder seg til sannheten. Figueiredo skriver : "Denne gruppa (NS-barna) er langt større enn de såkalte krigsbarna, barn med norsk mor og tysk far, som har fått myndighetenes beklagelse for den overlasten de har lidd." NS-barna ble nevnt først i talen til stortingspresidenten da hun i 1995 gav oss Stortingets beklagelse.)
  • Karin Lillian Fladberg :
    • "Dumpet i Sverige" - føstesiden og ytterligere to helsider i Dagsavisen 27.3.00. (Om tyskerungenes skjebne, med et nært portrett av Walter Bjarne Abrahamsen, forsvensket til Sune Norrman. - En dag vil forskerne oppdage det demokratisk forvaltede hatet.)
    • "Får bli norsk igjen" - førstesiden og ytterligere to helsider i Dagsavisen 1.4.00 (Sune Normann : "For meg betyr dette at jeg får identiteten min tilbake")
  • Christian Flandera :
    • "Exkurs : Die Generation" - diplomarbeid på Salzburg universitet
  • Kjetil Folde :
    • "Tåler vi ikke vår egen historie?" - Dagsavisen, 22.02. 2017
      "Det er ikke sikkert NRK gjør det, eller de etterlatte. Men det begynner å bli lenge siden krigen nå. Jeg fikk avslag på min anmodning om å legge ut serien « I solkorsets tegn» fra NRK. Snart 72 år etter 2.verdenskrig sluttet virker viktige deler av vår nære historie fremdeles kontroversiell.
      Serien «I solkorsets tegn» ble laget i 1981 av Haagen Ringnes i NRK. Her fikk medlemmer av Nasjonal Samling snakket fritt, og uten avbrytelser, om sin tilknytning til Nasjonal Samling under krigen. Deres følelser ovenfor etterkrigsoppgjøret ble også trukket frem. Serien ble den gang kritisert for å være for være for snill med de som var på gal side under 2.verdenskrig. Men dette var på 80-tallet, da enkelte raste over at tippekamper ble sendt fra Tyskland. (...)
      Et viktig grunnlag for kunnskap er undring. Hvorfor ble så mange nordmenn medlemmer NS og sympatisører med fienden? Var de onde mennesker? Det er kanskje det ettertiden vil ha til oss tro? Bildet er mer sammensatt enn som så. Og om din bestefar var NS-medlem, eller kanskje enda verre nazist, hadde han sikkert en forklaring på det. Det er ikke sikkert den er/var akseptabel, men det ville kanskje ha gjort bildet klarere. Hvorfor skal denne forklaringen skjules for ettertiden?"
  • Folk og Land :
    • "Foreldrehets" - lederen i Nr. 6 2000. (Gammelnazistene tar avstand fra barna i "Foreningen av norske NS-barn", de som ikke underkaster seg NSUF-perspektivet. De gjenlevende gamle tror at NS-barna ikke har røtter som går dypere enn til den andre verdenskrig.)
  • Erling Fossen :
    • "Ugler i den norske mosen" i Aftenposten 18.12.08
      "Det som var vært sårest for meg under denne debatten er å få historien til mange mennesker i dag som har fått sine liv ødelagt fordi en eller annen i familien meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) tidlig i krigens gang. Når jeg blir kalt landssviker fordi jeg vil at norske aksjoner skal ramme tyskere og ikke nordmenn, er det fullt forståelig at det er kort vei til skafottet. Det er skammelig at medlemskap i NS skulle føre til at man ble dømt som landssviker. Det er skammelig at Milorg skjøt en anselig antall «stripete» uten rettergang. Det er skammelig hvordan vi behandlet 'tyskertøsene' og 'tyskerbarna'."

      (Erling Fossen forsvarer i denne artikkelen sitt ukorrkete syn på verdenskrigen i Norge. Han forsvarer seg mot et angrep fra superhelten Gunnar Sønsteby som "slaktet" Fossen den 16.12. under tittelen "NS-argumentasjon". Sønsteby har hele det vestlige seiers-establishmentet etter verdenskrigen i ryggen, med mengder av akademikere som støttespillere. Akademikerne er, med få unntak, politiske lakeier som i dag sitter tett i den norske kulturen og sentrale institusjoner for å forsvare seiersideologien : Gjør alle klodens folk til individløsrevede markedskonsumenter.
      Men Erling Fossen har nye generasjoner i ryggen. Disse generasjonene viser sitt ansikt nå i vårt nye århundre. De ser at verden er skakkjørt av vestlig pretensiøs humanisme. Humanistiske floskler om menneskerettigheter skjuler kapitalistisk imperiebygging. Den har som mål å knuse gamle religioner og kulturer for å erstatte disse med humanetikk, pengevelferd, sosialvitenskap. Mennesket lever ikke av vitenskap men av kjærlighet og forsoningsvilje etter konflikter. Her er det seiersideologien feiler.
      Her er det Fossen kommer inn som et friskt pust i vårt akademiske sumpland. Som hovedargument mot seiersoldingenes hysteriske egenfeiring forsvarer Fossen tapernes barn. Det gjør han klokt i. Naziungene er seierherrenes akilleshæl.)

    • "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?" Fossen var opphavsmann til debatten fredag 9. januar 2009 i Litteraturhuset i Oslo. Se uttdrag fra Åshild Eidems referat i Aftenposten ved å rulle oppover til Eidem. Rull også nedover til Litteraturhuset for ytterligere kommentar.
  • Sofia M. Fossum, NTB :
    • "Opprørte krigsbarn" i Dagsavisen 28.6.00
  • France 2 :
    • "'Enfants de Boches' : témoignage" - clip de vidéo de France 2, Télévision française, mai/juin 2004. Si le clip ne marche pas, cliquez sur le titre dans la liste à droite sur cette page.
      (Dans ce clip on peut enfin écouter une enfant de Boches française, Marie-José, exprimer son malaise existencielle dans son pays. Un journaliste, Jean-Paul Picaper, qui paraît vers la fin du clip, dit : "On s'est vengé sur les plus faibles. Il y a quand-même là quelque chose à réparer. Et maintenant nous voudrions que l'Allemagne leur donne la double nationalité, la nationalité allemande en plus de la nationalité française. Ça serait une reconnaissance par la nation allemande."

      L'on comprend que ce journaliste veut aider les enfants de Boches. Mais il abîme par les paroles citées la voie à prendre. En 2004 il ne s'agit plus pour les autres Européens de noircir les Allemands, de repousser sur eux toute responsabilité pour les maux de l'histoire. On a déjà trop excellé en ce jeux. Il s'agit de venir à bout de ses propres contradictions, de ses propres mensonges, en France, en Hollande, au Danemark, en Norvège et caetera. Il s'agit de réparer une guerre civile, la plus grande de tous les ages. Marie-José a souffert et souffre en France à cause de célebrations cyniques durant 60 ans pendant lesquels elle n'a pas existé, ni en tant que Française, ni en tant qu'Européenne, ni en tant qu'individu. Octroyer aux enfants de Boches des nationalités supplémentaires leur servira à peu de choses. Les Bons Victorieux ont exclu la moitié des concitoyens en toute l'Europe d'une reconnaissance pendant trop longtemps. Les perdants n'ont même pas eu le droit d'être perdants, de dire qu'ils sont perdants, tellement qu'ils ont été terrorisés par les moralistes. Les journalistes nous font rigoler s'ils prétendent que les "sales pères Boches" auraient dû se présenter en France auprès de leurs bébés pour réparer les dégâts. Leur présence aurait éveillé la haine contre et papa et enfant. Le rôle de beaucoup de journalistes paraît être de soustraire de l'histoire toute responsabilité qui relève de la démocratie instaurée en 1945. C'est une fourberie compréhensible tant que nous vivons dans l'ère de la dénazification qui rend délirant tout ce qui est démocratique. Ces journalistes perpétuent la démocratie manipulée.)

  • Mariann A. Fredin :
    • "Et liv med tilhenger" i Dagbladet 9.8.00 (kommentar til krigsbarn seminaret på Bjørnsonfestivalen)
  • Volker Friedrich :
    • "The Internalization of Nazism and its Effects on German Psychoanalysts and their Patents" - American Imago, 52.3 (1995) 261-279, Copyright © 1995, 1996 The Johns Hopkins University Press. (As Anita Eckstädt, a colleague, put it: "Even if one had every reason to suspect that someone's father was a Nazi, to say so in an analytical seminar or to an analysand would have meant violating a taboo.)
  • Bjørgulv Froyn :
    • "For noen år siden ble det her i Stortinget lest opp en erklæring med en beklagelse overfor NS-barna i Norge. Det var en viktig hendelse i arbeidet med å legge 2. verdenskrig bak oss. Og den som på mange måter har stått i front og satt ord på NS-barnas skjebne og behandlingen av dem, er forfatteren Eystein Eggen. Gjennom boken " Gutten fra Gimle " fikk han fortalt sin historie.
      Jeg vil derfor be statsråden om nøye å vurdere forfatteren Eystein Eggen neste gang det legges fram forslag om tildeling av statsstipender." Stortinget : Møte fredag den 14. desember kl. 10 2001
  • Anne-Lene Frølandshagen :
    • "Står bak 130 gjenforeninger" i Fredrikstad Blad 5.10.01 (Intervju med Ragnhild Klüwer Führer. Ragnhild elsket en tysk soldat. Derfor blir hun av mange i samfunnet og i Klüwer-familien betraktet som "tyskertøs".)
  • Finn Fuglestad :
    • "Vi som arvet skammen" i Samtiden nr. 6 1991. (Fuglestad skriver for "vi som er etterkommere etter og/eller nære slektninger av de som var på den 'gale' siden under krigen".)
    • "Mine foreldre var ikke 'fine' nok nazister" - intervju i Psykisk Helse nr. 2 1998 (Fuglestad er nevø av en nazist)
  • Armin Fuhrer :
    • "De hemmelige barna fra kommunistenes konsentrasjonsleir" - Dagbladet, 2.4.2016
      "Annemarie Link ble født i den tidligere nazi-konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin. Etter å ha fortrengt det i mange år, har hun og den norskfødte ektemannen Willy tatt grep om fortida. (...)
      I denne leiren ble altså Annemarie Link født i juni 1949. Moren hennes, Gerda Musold, hadde som så mange andre blitt offer for det sovjetiske justissystemets vilkårlighet. (...)
      Men framfor alt var leiren i Sachsenhausen alt annet enn et egnet sted for spedbarn. Fangene levde under katastrofale kår. Om natta lå de i kalde og fuktige brakker, fylt med veggedyr og lus.
      Om dagen ble de tvunget til hardt arbeid. Matforsyningen og de hygieniske forholdene var under enhver kritikk og sykdommer florerte. Rundt 43 000 av de offisielt 122 000 tyske fangene døde. «Bare» 2.400 av disse ble henrettet som følge av dom for forbrytelser de skulle ha begått under krigen eller umiddelbart etterpå."
      (Frihets- og fredsleirene for de onde etter 1945
      Hvorfor har ikke seierherrenes leire for de onde nazityskerne og naziungene vært pensum i skolen ? Armin Fuhrer har i en artikkel i Dagbladet den 2.4.2016 en vinkling på freden etter 1945 som ikke helt er til seierherrenes ære. Hans beskrivelse av marxistisk humanitet i etterkrigs-Sachsenhausen, også kalt Spesialleir 7, burde ha stått i norske aviser for 60 år siden og vært regelmessig påminnet. Kanskje journalister burde gå nærmere etter de demokratiske og humanistiske seierherrenes fremferd i Vest-Europa også.
      Vi norske naziunger merket ikke så mye til den søte freden heller. Mange av oss ble kastet ut av hjemmene under fredsvåren. Og våre foreldre hadde ikke rettighet til arbeid før 1955 eller senere. Men vi slapp å sitte i kommunistiske dødsleire slik som Annemarie Link forteller om i Fuhrers artikkel. Også de norske nazibarna var ”hemmelige” opp til 1990-tallet da noen av oss kom til orde.
      Så kan man tenke på om den mentale undertrykkelsen var verre i land okkupert av kommunister eller i land okkupert av amerikanere og engelskmenn. I Vest-Europa ble alle nazister utpekt som verdenshistoriens verste mennesker da holocaustsentrene ble opprettet fra sekstitallet og utover. Nazibarna måtte leve med presset av å være unnfanget av rene massemordere. Kanskje Annemarie Link og naziungene i Øst-Tyskland slapp det mentale presset ?
      Godhetsjubelen som har karakterisert tekster om etterkrigstiden i Norge burde snart bli mindre ovasjonspreget. Men gamle vaner er vonde å vende.)
  • Berge Furre :
    • "Tida lækjer visst ikkje alle sår" i Aftenposten 20.5.95
  • Fædrelandsvennen :
    • "På 'feil' side under krigen - Vi tror åpenhet gir økt kunnskap og forståelse ... og er den beste medisinen mot eventuell stigmatisering." - lederen 16.11.10
      "Fortellingene om det sørlandske holocaust i boka «Jakten etter jødene på Agder» har ført til sterke reaksjoner.
      Årsaken er at flere av dem som var med på jødeforfølgelsene, omtales med fullt navn.
      At familiemedlemmer reagerer skarpt, er ikke overraskende. Når forfedrenes navn blir kjent, kan det oppleves brutalt for etterkommerne.
      (Endelig tar lederen i Fædrelandsvennen opp behovet for større åpenhet også når det gjelder NS-siden. Nazinavn bør frem; faktisk bør NS' medlelmslister offentliggjøres. Nazietterkommere bør inviteres til blader og aviser for å fortelle sine historier. Kunne vi få en fast spalte i avisen for å bryte ned tabu og utgyde våre innerste tanker og følelser ? Jøssingene trenger våre meninger.
      Første tema blir selvsagt taushetens årsaker. Stigmatisering av unger skaper tause unger. Til og med tredje generasjon blir berørt. De synes ikke foreldrenes forsiktighet med historien er et godt signal til egen tydelighet. At NS-barnebarnet Morten Eriksen stod frem i Morgenbladet for over et år siden, var et tappert unntak, dessverre. Seierherrene som bedrev uthengning av naziunger burde gå i seg selv, også i en leder som den jeg nå kommenterer.
      Et annet tema som ligger nazietterkommere på hjertet er holocaust-hierarkiet. Kommunismen som våre foreldre prøvde å nedkjempe, står for flere sivile drap enn nazismen. Jødenes holocaust er en av flere under krigene i forrige århundre. Men et holocaust-senter som Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, har forutbestemt prioritering. Her har vi også et tabu som Fædrelandsvennen burde interessere seg for. Ingen avis ønsker seg lenger krigshistorie i svart og hvitt.)
  • Arne Gausdal :
    • "Bannlyste barn" - innlegg i Folk og Land nr. 4 1994 etter Albert Henrik Mohns kåseri om Gutten fra Gimle i NRK Middagsstunden
  • Martha Gellhorn :
    • "Is There a New Germany ?" in The Atlantic Online, february 1964.
      "In my opinion there is no New Germany (1964), only another Germany. Germany needs a revolution which it has not had and shows no signs of having; not a bloody, old-fashioned revolution, with firing squads and prisons, ending in one more dictatorship, but an interior revolution of the mind, the conscience." (...) "From observation, I would say that the only people in Germany who believe wholeheartedly in the democratic process as a form of government are socialists."

      (Democracy and Socialism seem to be synonyms for Gellhorn. The Nazi children shall be forced to become socialists through continuous denazification, which Gellhorn calls "inner revolution". A free Democracy does not force the inhabitants to become socialists. As long as the denazification program is in vigor there is no real Democracy in Europe.)

  • Robert Gjerde :
    • "Rapport antyder justismord" - 1. og 3. side i Aftenposten 14.8.00
    • "Sakkyndig om Moen under rettsakene : Forsto ikke spørsmålene" i Aftenposten 15.8.00. Etter at NS-barnet Per Liland fikk sin drapsdom omgjort til norsk justismord, dukker det frem indisier på et nytt justismord begått mot tyskerungen Fritz Moen. Mange nazibarn har et smadret selvbilde, bærer på kvelende følelse av skyld for Holocaust, for hele den andre verdenskrig. For å sone sin blodsondskap, tar de gjerne på seg andres skyld. Rettsvesenet har til i dag ignorert nazibarnas indre tragedie.
  • Glåmdalen :
    • "En skamplett" - leder 13.5.02
  • Anders Gokstad :
    • "Det uutryddelige hatet" - Aftenpostens kronikk 3.11.02. "Den menneskelige natur er heller ikke slik at motforestillinger kan hindre oss i å begå inhumane handlinger og vise brutalitet så lenge vi står under innflytelse av legitime autoriteter som anvender massepsykologiske metoder."
      (Gokstad viser vei mot sann forsoning i en noe forsinket prosess. Seierherrene har ved sin barnestigmatisering for lengst tapt freden. Da finnes det to tapere på søk mot noe sant og riktig. Som Baard Borge unngår også Gokstad å nevne Holocaust - NS-barnas egentlige svøpe. De "massepsykologiske metoder" hadde og har sin politiske beveggrunn. Tiden trenger djevler til tross for eller på grunn av helvetets svake stilling i nåtidssinnene.)
  • Bobbie Goldman :
    • "Five Austrian Encounters" - "The Austrian encounter is a unique intensive dialogue between children of Austrian victims and perpetrators of the Holocaust. Our first meeting took place on Saturday-Tuesday, July 1-4, 1995, after 2 years of recruiting by Samson Munn, a Boston radiologist." Reported on the web 1995 - 2000.
  • Katy Gosselin :
    • "Le devoir de mémoire" - éditorial dans Le Chichois, Le Journal d'Information de Sète et du Bassin de Thau sur le Net. N°16, le 28 mai 2001. "Le devoir de mémoire implique également de mettre en lumière l'épuration pratiquée par les " gaullistes " de dernière minute. Sans jugement aucun, ces exactions n'ont pas, hélas, frappé que les " collabos ". La liste n'est pas exhaustive : tonte des femmes, tuerie d'infirmières, religieuses ou non, docteurs qui ont soigné des Allemands (eux, soignaient simplement des hommes), de commerçants ne vendant, pour certains, que de simples lacets de chaussures... Il ne fallait pas grand chose pour se retrouver devant le poteau d'exécution ou être balancés, tête première, dans un puits. Cela a bel et bien existé dans n'importe quel coin de France. Et les générations montantes ont le droit de savoir que les méchants n'étaient pas exclusivement chez l'ennemi ! C'était la guerre vont objecter certains. Qu'éprouvent ces braves gens, aujourd'hui parents, grands-parents ?"
  • Sverre Bjørstad Graff :
    • "Jeg ville ikke spre blodet til et monster" - forhåndsanmeldelse av dokumentaren "Hitlers barn" av Chanoch Zeevi, i abcnyheter.no 28.2.10
      "De er de glemte barna fra Det Tredje Riket, etterkommere av nazi-Tysklands mest beryktede personer - brennmerket med navn som Göring og Himmler og med et blodsbånd de helst skulle vært foruten.
      Nå snakker barna for første gang ut om slektskapet med noen av verdens mest uhyggelige menn og om hvordan det er å bli revet mellom hat og kjærlighet."
      (Barn og slektninger av kjente tyske nazister settes under holocaustisk press og bryter sammen til ære for seierherrene og etterkrigsdemokratiene.)
  • Tove Gravdal :
    • "Riktig å få frontkjemperne ut i lyset" - Morgenbladet 21.8.09
      "NRK-journalist Eirik Veum og fotodokumentarist Geir Brenden lanserte denne uken boken 'De som falt', der 836 nordmenn som døde i krigshandlinger på tysk side, identifiseres med navn, alder, hjemsted og tjenestested." (...)
      "Åpenhet om denne delen av krigshistorien er eneste vei å gå for å rydde opp i grumsete, nedarvet bitterhet over stigmatiseringen av 'brune' familier eller familiemedlemmer."
  • David Gress :
    • "Das letzte Tabu" - excerpts from articles by David Gress, Professor of History & Ancient Languages at Aarhus-University, UNIVERSITAS - Neuausgabe 2000, München. ("Between 1944 and 1950 20 million people, mostly children, women and old men, were expelled – chased out of their homeland – in the middle of Europe - . Approximately 3 million vanquished during the flight and the aftermath. Most survivors carried forever physical and psychological damage from this.")
  • Kirsten Grieshaber :
    • "German grandchildren of Nazis delve into past" - Associated Press 14.5.11
      "'From the outside, the third generation has had it all — prosperity, access to education, peace and stability,' said Sabine Bode, who has written books on how the Holocaust weighs on German families today. 'Yet they grew up with a lot of unspoken secrets, felt the silent burdens in their families that were often paired with a lack of emotional warmth and vague anxieties.'
      Like others, Hoess had to overcome fierce resistance within his own family, who preferred that he 'not poke around in the past.' Undeterred, he spent lonely hours at archives and on the Internet researching his grandfather."
  • Rebecca Griffin :
    • "Mending wounds of past" in Eagle-Tribune, Massachusetts, 5.7.00. (About an encounter group of Nazi children and children and grand-children of victims of the Holocaust, founded by Sampson Munn, Brooklyn, who has participated in a similar group created by Dan Bar-On.)
  • Ole Kristian Grimnes :
    • "Nytt lys over det norske rettsoppgjøret ?" - kronikk i Aftenposten 28.9.01
  • Per Magne Grue :
    • "Sterkt vitnesbyrd fra et NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Østlendingen 29.10.93
  • Nina F. Grünfeld :
    • "Arven etter Sommerlath" - Morgenbladet 13. - 19. april 2012
      "Å være barn av en nazist er ikke lett, men det fins ulike måter å håndtere det på. (...)
      Ethvert angrep på den skyldige forelderen må barnet lære seg å skille fra seg selv. Dersom barnet opplever det som et angrep på seg selv og går i forsvar, noe som er forståelig, gjør barnet en feil. Det er denne feilen den svenske dronningen gjør. (...)
      Som når den anerkjente kreftforskeren Sophie Fosså velger å fortelle om sine foreldres nazimedlemskap i Tyskland under krigen, om hvordan moren siden innrømmet sin skyldl og gikk sin botsgang, og hvordan hun selv ikke har følt skyld, men skam."
      (Det jødiske perspektivet holder ikke når det har gått 67 år. Europa trenger forsoning. Jødeunger og naziunger trenger forsoning. Jødene var intellektuelt oppegående, politisk engasjerte og moralsk ansvarlige både i Sovjet og i det kapitalistiske USA. Fra 1933 duret det i våpenfabrikker i alle leire. Millioner døde. Det fantes holocaust både før, under og etter krigen, og i alle leire. Historien må skrives på nytt og på nytt. Vi naziunger venter på initiativ til forsoning. Holocaustsentrene viser liten interesse. Vi venter på flere stemmer fra det jødiske miljøet.)
  • Julie Grødal :
    • "Tid for tale" i jusstudentenes tidsskrift Stud.Jur Nr. 3 2002
  • Axel Gyldén :
    • "La révolte des 'bâtards'" dans L'Express le 7 août 2002. "Certains krigsbarn («enfants de guerre») sont placés dans des institutions sordides. D'autres dans des familles qui les maltraitent. Harcèlement moral et physique, humiliations, violences, viols: pendant des décennies, aucune persécution n'est épargnée à ces indésirables «bâtards». Sans que, jamais, les services sociaux de la social-démocratie scandinave ne s'en inquiètent." (Nous félicitons un grand magazine français d'enfin découvrir ce tabou, de s'apitoyer sur nos amis du destin que sont les enfants de boches. L'Express semble croire que ce tabou-misère est limité à la Norvège. Ou le magazine croit qu'il n'y a pas d'enfants de boches dans la population française ou il croit que leurs propres enfants de la honte n'ont pas souffert d'une discrimination vengeresse après la guerre. L'Express se permet dans son exposé de perpétuer un mensonge général et opportun parmi les moralisateurs victorieux : Les maisons lebensborn en Norvège devraient être des centres producteurs de bébés de la super-race aryenne grâce à des couchages systématiques entre exemplaires superbes de cette race. Les nazis ont fait beaucoup de mal, mais ils ont quand même su protéger les plus pauvres pendant la guerre, c'est à dire les enfants multiples produits par leurs simples soldats et nos simples filles. Qu'ont fait les alliés de leurs soldats-bébés à travers l'Europe ? Qu'ont fait les vainqueurs véritables du moment, les Soviétiques, des enfants résultats de millions de viols perpétrés par les soldats rouges sur les femmes allemandes ? Il reste à l'Express un grand chemin à faire.)
  • Göthe Institut and German Fund for Cultural Education in Bonn :
    • "Los niños encargados por Himmler: el proyecto Lebensborn en Noruega." "Los niños encargados por Heinrich Himmler siguen vivos. Por orden suya, se engendraron más de 12.000 niños en Noruega ocupada por los nazis: fruto de una idea delirante, el proyecto Lebensborn, sus madres fueron violadas por soldados alemanes rubios y de ojos azules." (Investigación, Francia 2001, arte - martes, 30/10, 20.15 h - 20.45 h.) This text, written in "Learning from History" for introducing the TV documentary to the European cultural channel Arte, keeps on with satanization instead of search for reality and reconciliation. If the Norwegian Nazi soldiers' kids had been engendered by violence instead of love, the kids would have won their lawsuit against the State of Norway in october 2001.
  • Kari Gåsvatn :
    • "Offer og aggressor" i Nationen 18.3.02. "Jødene strever med å innse at de har begge rollene"
  • Sverre Gunnar Haga :
    • "Vil ikke navngi" i Dagbladet 26.11.00
  • Anders W. Hagen :
    • "Et liv i skam" i Dagbladet 28.10.01
    • "- Pinlig å måtte gå til rettssak" i Dagbladet 30.10.01
  • Cecilia Hagen :
    • "Halva adelskalendern och stora delar av hovet med i nazistbok", skriver Hagen om "Den svenska nationalsocialismen, medlemmar och sympatisärer 1931-45" i Expressen, 15.8.02. "28 000 namn. På personer som i de flesta fall är däda, men som har nära släktingar och vänner i livet". (Det måtte et adoptivbarn fra Korea til, Tobias Hübinette, for å brette ut den svenske nazismen i navns form for et folk forført av nymoralister. Det gjør vondt for de svenske ubevisste nazibarna. Hva er verst for nazibarn, leve i usikkerhet eller få dokumentert fortiden ? Angst oppstår og trives der løgn og fortrengning råder. Skal man plage nazibarn, skal man derfor lyve om fortiden, slik mange av våre gammelnazistiske foreldre har løyet i et halvt århundre, for øvrig i god pakt med mange stressmoralistiske journalister. Skulle noen ta initiativ til å legge ut nazinavnene i Norge ? Hvordan knekker man formelen på angsten som råder i Europa siden verdenskrigen ?)
      "Ingen fråga är så känslig som denna, den om hur vi har det med vårt nationalsocialistiska färflutna. Att gräva i det betraktas som likskändning, som hädelse, som snaskigare än snaskigt. Det är bara verkliga hyenor som bäkar i just den här bråten."
  • Bernt Hagtvet :
    • "Dei sjølvrettferdige dommarane" i Dag og Tid nr. 21, 25 mai 2002"
  • Klein Halevi, Vince Beiser, Megan Huber :
    • "Peter and the Wolves" i The Jerusalem Report.com februar 2000. (Om nazibarnet Järg Haider og hans partifelle jøden Peter Sichrovsky)
  • Hamburger Abendblatt :
    • "Why 7000 children had to die", 26.5.99. (Translated by Arnim Johannis and published here with permission.)
  • Anders Sømme Hammer :
    • "Julegave til krigsbarna" i Dagsavisen 20.12.00
  • Joshua Hammer :
    • "Hitler's children" - fire sider om tyskerungene i Newsweek 20.3.00. En español
  • Leif I. Hansen :
    • "Bødlenes barn" i Aftenpostens "Kort sagt" 1997 (?) om Josef Terbovens datter Inge
  • Robert O. Hardy :
    • "The sinking of the Wilhelm Gustloff" in the web text "The World War II Preservation Society" 5.10.99
  • Sven Hasselberg :
    • "Dänemark auf Vatersuche" i Focus Online, 28.8. 2000
  • Anton Hauge :
    • "Arv og skjebne"- kommentar i Aftenposten 14.11.01. (Om kvinner som hadde hatt omgang med tyskere : "Av de 1100 som var internert på Hovedøya, ble så og si samtlige funnet å være åndssvake.")
  • Børre Haugstad og Janne Møller-Hansen :
    • "NRK sviktet krigstaperne - hevder forfatter" i VG 18.4.01
  • Ingvar Hedlund :
    • "Silvias pappa var en karriärnazist" i Expressen 19.7.02. (Europa får sin nemesis takket være løgnene om fortiden. Journalistene føler seg etter all sannsynlighet som moralens pionerer til tross for at de ved hatdyrkning av krigens tapere har skapt grunnlaget for løgnene.)
  • Per Egil Hegge :
    • "Fedres misgjerninger" i Aftenposten 1.7.02
    • "Ærlig og tankevekkende selvoppgjør" - omtale av Bjørn Westlies bok "Oppgjør. I skyggen av Holocaust" i Aftenposten 9.10.02. "Ikke minst tankevekkende er skildringene av møter med det norske gammel-NS-miljøet, hvor Bjørn Westltie blir møtt med verteranenes sinne når han ikke slutter opp om farens handlinger under krigen, og hvor han møter mennesker som kan fortelle ham at det var jo ingen jøder som ble drept av nazistene, hverken i Tyskland eller andre steder."
      (Det er pussig og tankevekkende at Hegge tolker Westlies møte med Vennetreff-NS-barna, en sentral hendelse i boken, som et møte med gammelnazister. Hegge har på en måte rett, mange av barna er som kloninger av foreldrene. Når noen av barna fornekter de tyske nazistenes jødedrap, går barna faktisk lenger enn INO-ittene. Vi i Foreningen av norske NS-barn regner med at INO-ittene snart bryter samarbeidet med Vennetreff-barna, slik de tidligere brøt med medlemmene av Norsk Front. Et problem for mange seiers-nordmenn og for jøssingbarnet Hegge er det at de ignorerer et faktum : NS-barn er ikke gammelnazister. Westlie har aldri vært på et møte med gammelnazister. Når det kan virke som om NS-barn er gammelnazister, dreier det seg om menneskelige tragedier, om mennesker som i ungdommen aldri fikk anledning til noe sunt generasjonsopprør og ble redde for seg selv. Når noen NS-barn stålsetter seg i troen på at de befinner seg i foreldrenes sted, at de må kjempe foreldrenes sak videre, gjør de det ikke av fri vilje, men av angst for friheten som de aldri har følt. Barna perpetuerer foreldrenes store tap, blir dobbelt tapere.
      Avnazifiseringen av NS-barna etter krigen har vært en fiasko. I stedet for at de ansvarlige myndighetene nennsomt avnazifiserte de uskyldige naziungene , brukte de alle sine krefter på å satanisere dem. Tyskerungene kan også bekrefte elendigheten av sataniseringen på kropp og sinn. Ansvaret for tilstanden har også 2. generasjons lærere, akademikere og journalister, noen er sørgelige kloninger av den første fredstidens selvrettferdige. Føler Hegge et ansvar for at naziungen Westlie bærer skyld for noe han ikke har gjort ? I boken klarer vel Westlie å ta et oppgjør med sin kommunistfortid. Han klarer ikke å finne ut av sin naziuskyld. Hegge hopper bukk over problematikken.)
  • Hallvard Hegna :
    • "Ulike NS-folk" - Vårt Land 17.9.12
      "I Tyskland var det borna til dei som hadde stødd Hitler, som fekk til oppgjeret med fortida. Dei byrja spørje kva foreldra hadde vore med på. I Tyskland nyttar det ikkje å komme med slike krav som tidlegare NS-folk kjem med her. (...)
      Dei som ønskjer å forstå haldningane til oss som opplevde okkupasjonssåra, bør lese partiavisa Fritt Folk og anna skriftleg etter NS-folka – og høyra talar av Quisling og andre norske nazistar. Då vil dei kanskje forstå protestane våre mot at NS-folk skal ærast for noko. Dei var ufyselege å ha iblant seg. Men vi må gjerne be borna deira om orsaking for uverdig behandling etter krigen, og i ettertid kan eg og meine at vanlege NS-medlemmer burde ha sloppe tiltale."
      (Hegna har dessverre rett angående tyske naziunger. De skal føle skylde så lenge de lever, likeså deres etterkommere i mange ledd. Hegna synes også å mene at norske naziunger skal hate foreldre som ikke angret. Og naziungene skal legge seg flate for slike som Hegna, flate for alle jøssinger som vant de godes seier. Forresten er jeg glad for at jeg aldri hørte mine nazidforeldre kalle jøssingene "ufyselige". Hegna tror på svart hvitt historietolkning. Men han har et godt poeng når det gjelder naziskriv : Gjør Fritt Folk til obligatorisk lesning i norsk skole !)
  • Liv Hegna :
    • "Tyskerbarn og NS-barn er mobbofre" i Aftenposten 13.2.96 (Om prosjektet "Norge under okkupasjonen" av rektor Jan Eidi
  • Marit Heiene :
    • "Alt om min barndom er sant" i Romsdals Budstikke 26.7.00
    • "Sant eller usant om tyskerbarn ?" samt forside i Romsdals Budstikke 26.7.00
    • "Vi har aldri hørt til" og "Tyskerbarn gir Bondevik støtte" - forsiden pluss to sider i Romsdals Budstikke 9.8.00 etter krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen 2000.
    • "En åpnere jubileumsfestival ?" i R.B. 14.8.00
  • Roald Helgheim :
    • "Kampen om NS-barna", Dag og Tid 7.5.98
    • "Den seigliva fascismen", Dag og Tid 4.6.98
  • Dag Hellesund :
    • "Storm av søksmål fra 'tyskerbarna'" - forsiden og ytterligere to sider i Dagsavisen 17.4.00. (Nært portrett av Gerd Fleischer)
    • "Urinerte på tyskerunger hver lørdag" - helside i Dagsavisen 7.6.00
    • "Eksperimenterte med krigsbarn" og "De norske krigsbarna" - forsiden og ytterligere to sider i Dagsavisen 4.9.00
  • Roar Henriksen :
    • "Grumsete spekulasjoner ?" - Telemarksavisa 6.7.09
      "'Londonregjeringen' gjorde mye som de allierte nøt godt av, eksempelvis opprettelsen av Nortraship. Men at slike goder skal glatte over det faktum at man ved rømningen overlot landet til diktaturet og okkupasjonsmaktens vilje til brutal framferd, reiser flere spørsmål enn det løser. Det er et faktum at omskrivninger og fortielser førte til summariske dommer mot NS-folket, der svært mange av såkalt 'gode nordmenn' førte skylden videre til NS-medlemmenes uskyldige barn, slik at noen av dem ble mobbet til døde. Andre av disse barna har levd hele livet kuet av 'gode nordmenns' piskende fanatisme."
  • Silvestre Hernández Carné :
    • "Cruzando el puente con el diablo" - novela, Egido Editorial 2004.
      (Los malos y los buenos están irremediablemente opuestos en ésta ficción, como en los libros sobre indios y cowboys al comienzo del siglo 20. Los indios son primitivos, violentísimos, horrorosos. En la ficción de Hernández los indios son los nazis. Los buenos son los árabes y los africanos inmigrantes en España, pero ayudados por - gran sorpresa - un niño nazi y un niño de soldado alemán de Noruega. El niño nazi se llama Klaus Quisling ! Una organización nazi internacional parece equipada de dinero y hombres suficientes para ganar las elecciones democráticas en España. Gracias a los niños nazis se quiebra el proyecto diabólico. El proyecto es malísimo porque los nazis quieren matar a todas las razas distintas de la raza aria. El autor no hace caso del enigma de que si Hitler quiziera matar a todas las razas no existiera ninguna sobre la cual reinar. Los nazis, entre los cuales figura Gerhard von Frogner, el padre de uno de los niños nazis, están también detrás de las violencias que se despliegan en Medio Oriente entre israelíes y palestinos. Los judíos están de nuevo atacados por los nazis, por los viejos.
      En la narrativa hay una separación estricta entre las generaciones. Los padres son guerreros que nunca acaban sus diabluras terrorísticas. Los hijos son héroes en la lucha por el mundialismo humanista. Son seres opuestos. Hernández no entra en la complejidad de explicar cómo es posible tener una identidad de ser bueno cuando el orígen paterno es de otro mundo diabólico.
      De todos modos, por lo que sepamos es la primera vez que el tema de los niños nazis sea tratado en una ficción española. Y debe de ser por primera vez en el mundo que los niños nazis son presentados como héroes. Muchas personas no son capaces de ver la prole nazi como distinta de los nazis viejos. No son capaces de comprender que las generaciones son iguales y distintas a la vez. Aunque Hernández no entra en la complejidad psicológica de los niños nazis, lo que no es su proyecto en esta novela picaresca-policíaca, entra al nivel social e interrumpe un tipo de fatalismo en el pensamiento común de la posguerra. Obstaculiza los prejuicios dirigidos contra los niños nazis. Por eso quedamos muy agradecidos al autor.
      Pero el autor no se atreve a aplicar la expresión "niño nazi" que tan bien utilizaban los vencedores demócratas después de 1945 para delectarse en la demonización de niños. Los españoles no conocieron esta desgracia por tener en la misma época un régimen fascista. ¿ Quizás el taco "niño comunista" fuese utilizado durante los años franquistas en España con el motivo de intimidar e inmovilizar a la descendencia comunista ? En aquel caso tenemos apodos análogos que podrían evidenciar para los hispanohablantes la eficacia y la malicia de tales apodos cuando practicados en la sociedad.
      El escritor hubiera perdido los efectos de su separación feroz entre lo bueno y y lo malo, característica por su novela y por tantas otras en la historia, si él hubiera aplicado la expresión "niño nazi" y así hubiera participado en el juego humanista de satanizar a niños. Por éste motivo ha guardado la expresión "NS-barn" que sólo funciona como taco stigmatizante en Noruega.
      Nosotros niños nazis somos como los indios de los Estados Unidos y actuamos como ellos : Protestamos. No permitimos a los humanistas de escapar de sus propios defectos, de sus acciones malas. Los humanistas deberían reconocer y respectar a las razas, la raza blanca inclusiva, como los blancos en América hubieran debido respectar a la raza india en los siglos pasados. Así como los escritores blancos satanizaron a los indios, todos los intelectuales humanistas están hoy día satanizando a los nazis - y más allá a todos los blancos, haciendo del proyecto humanista un proyecto perverso de autodestrucción. Los humanistas piensan que la única manera para la descendencia nazi de escapar de la barbaridad paterna sea por vía humanista. En tanto los humanistas no permitan a nosotros ser nosotros mismos, a saber seres de identidad diferente, ellos continúan la práctica de stigmatización inaugurada en 1945 por toda Europa, aunque con excepción de España y Portugal. Los humanistas nos obligan a mal vivir dentro de su sistema exclusivista. Es una obligación no muy democrática. Una tal obligación transforma la democracia humanista en otra dictadura cualquiera, sólo con prácticas de represión más refinadas. No es tan fácil ser bueno en la tierra. El egoismo no está desterrado de la práctica humanista ni de su ideología.
      Nosotros niños nazis no salimos del hueco negro en la historia dónde los humanistas conscientemente nos habían relegado para exultar junto con nuestros sequestradores. Nuestro papel es de mostrar las debilidades de un sistema político que se pretende universal. Quizás Hernández un día quiera escribir otro libro sobre los niños nazis.)
  • Terje Herrem :
    • "Det 'harde' oppgjøret" på VG's debattside 9.4.01. Høyesterettsadvokaten opprettholder de seirendes isfront, eller gnistfront : "Det er beklagelig, men min generasjon har gnistopplevelsen når vi treffer eller leser om personer som var på den gale siden, og det kan dessverre også gjelde deres barn."
  • Tor A. Herseth :
    • "I orden å straffe krigsbarn ?" i Aftenposten 27. 6. 02
    • "Krigsbarn, pytt-pytt ?" i Aftenposten Aften 31.7.02
  • Kjell Herskedal :
    • "Krigsbarna hovedtema" - NTB-melding i Romsdals Budstikke 30.5.00
  • Tone Hertzberg :
    • "Skam å være NS-barn i dag" - NTB i Aftenposten 7.5.02
  • Tage Hind :
    • "Dobbeltblik" - omtale av "Hvilken befrielse" av Claus Bryld i tidsskriftet "Bogens verden" nr. 2 1995
  • Oliver Hirschbiegel :
    • Der Untergang" - a movie from 2004 produced in Germany by Bernd Eichinger.
      (This movie visualizes the ground zero and the time zero for all Nazi children in the world. The visualizations are interpreted following the historic needs of the Western establishment in 2005, but the visualizations will of course in coming movies be continuously modified following future historical needs. Various Nazi children are portrayed. It's an altogether useful movie for surviving Nazi children's self-comprehension and Vergangenheitsbewältigung.

      The movie or the novel we Nazi children are really expecting, is a succeeding one which will paint the reality of denazification. There would exist no Nazi child without the winners' denazification campaign; we are pure products of the winners' Humanistic anti-Nazi policy. In a movie following the short period of time shown in Der Untergang we would be able to see and confront the basic factors which created ourselves. We would see the starting point of our anguish ridden beings. With a honest movie the children should at last be able to practice what the winners ask of us : Vergangenheitsbewältigung, the process of coming to terms with our past.

      We must see and recognize the Communist rape of hundreds of thousands of our mothers and sisters; some say two million German women were raped by the Red Army during and after the liberation. In addition come the rapes committed by the Allied Forces. Then we must see how one and a half million of our fathers, brothers or relatives were killed by starvation and torture in Eisenhower's out-door concentration camps for German soldiers. Interestingly we have already been showed movies of our leaders trialed and hanged in Nürnberg. The movie of Hirschbiegel passes over such physical exercises of denazification. His story ends when Hitler's secretary Traudl Junge together with a little blue-eyed German boy from Hitler Jugend go on a bicycle in happiness toward the future, on a road with burgeoning trees on both sides.

      The adult secretary can handle her life through the mental hardship of the Marshall Aid governed new Capitalist Germany. She can talk about her life, explain herself in an interview taken a short time before she dies in 2002. Hirschbiegel does not indicate to the public that the young boy goes toward heavy brainwashing in schools and universities when he is bicycling in the woods, that he will forever be prevented from understanding himself and will die as a "happy" americanized man. The "liberation" was not a liberation for the Nazi children. It was the beginning of a Verfremdung, a defamiliarization and deculturalization.

      A movie really concerning us Nazi children must specifically investigate the mental denazification. The heaviest satanizing project of world history started after the war in order to make us feel as devils. The Allied Forces were more refined than the Soviets in their denazifying manners. The project was performed in schools, newspapers, books, movies, documentaries, comic strips, radio programs, in all official rooms. We were massively ridiculed and satanized. The paroxysm of this mental campaign happened in the early 60s with the launch of the Holocaust. At this moment the Nazi children got their real mental breakdown. The Nazi child novelist Eystein Eggen tells in his autobiography "The Boy from Gimle" that in 1963 the poison yellow flour carpet of his room flew to the ceiling; the room turned upside down.

      This denazification program has not ended sixty years later. Now we have the Humanist academics who ask the Nazi children for Vergangenheitbewältigung. There are even some persons who ask why the Nazi children still keep silent.)

  • Guri Hjeltnes :
    • "Seminar i Parkveien 45, onsdag 17. oktober 2018" - hlsenteret.no, 17.10.18
      "NS-barna
      Det er ingen tvil om at mange av NS-barna opplevde etterkrigstiden som svært vanskelig. Under okkupasjonen hadde de i noen grad vært beskyttet ved at foreldrene tilhørte landets eneste lovlige parti. Som NS-tilknyttet sto familiene under beskyttelse av den tyske okkupasjonsmakten. Da frigjøringen kom, ble situasjonen snudd opp ned.
      Pågripelser og arrestasjoner av NS-medlemmer skjedde ofte i hjemmet, i blant kunne barn ble vitner til at en forelder ble arrestert og forsvant fra hjemmet. Inndragelse av formuer og økonomiske sanksjoner rammet hele familier. Barn ble dermed indirekte straffet for handlinger de var uskyldige i. Mange har levd med skam og skyldfølelse hele livet, og i mange tilfeller et uoppgjort forhold til sine foreldre. Dette har preget familier helt fram til vår tid.
      I selvbiografier og personlige beretninger har man kunnet lese om taushet, utenforskap og stigmatisering. Det har kommet fortellinger om trakassering og vold. Mange NS-barn opplevde å bli lastet for foreldrenes valg.
      Men, som samfunn kan man ikke med sikkerhet si om barna ble utsatt for diskriminering også fra myndighetenes side.
      Det finnes spor i litteraturen som tyder på at det ble iverksatt enkelte sanksjoner i skolen, som utestengelse og utvisning. Men hvor mange som ble utsatt for dette, eller i hvilket omfang det foregikk, vites ikke. Det er fortsatt behov for systematisk forskning før vi kan si noe sikkert om myndighetenes behandling av NS-barna."
  • Haldis Hjort :
    • "Barna tar skylden" - Datteren til Johan B. Hjort, en av stifterne av det norske nazipartiet NS, blir intervjuet av Anders Breivik Bisgaard og Ellen Lande Gossner i Morgenbladet 21.8.09
      "Han (faren) var nestleder i NS frem til han gikk ut av partiet i 1937. Hjort innrømmer at hun ofte har lurt på hvordan oppveksten ville vært hvis faren hadde blitt i partiet.
      - Jeg tror jeg hadde hatt det mye verre, sier hun.
      I dag er Hjort spesialist i klinisk psykologi og forsker i SINTEF Helsetjeneste. Sammen med sosiologen Tone Schou Wetlesen har hun skrevet boken 'Spor etter krigen' (...)
      Psykologen tror manglende åpenhet gjerne skyldes skam, og at denne skammen kan overføres sosialt fra generasjon til generasjon, selv når en ikke vet hva den bunner i."
      (Faren I. B. Hjort ble en superjøssing etter at han gikk ut av partiet. Da blir det interessant det datteren forteller om hendelsen med naziavisene hun fant på loftet : Faren nektet å kommentere dem. Man kan anta at også superjøssingen var grepet av angst overfor datterens sannhetssøkning. Hvilken angst har ikke da preget de virkelige nazifamiliene, preget naziunger hvis foreldre ble gjennomkriminaliserte i 1945 ! Det er sympatisk av Haldis Hjort å stille spørsmålet om egen skjebne dersom faren hadde forblitt nazist krigen ut.
      Når det gjelder skammen som naziungene er systematisk innsmurt med, glemmer eller forstår ikke psykiater Hjort å nevne årsaken : Etterkrigshumanismen har bevisst påført naziavkommet over hele Europa skamfølelse. Avnazifiseringen, bestilt av seierherrene i Nürnberg i 1945, skulle påføre avkommet smerte, helst gjøre naziungene livsudugelige. Det sosialdemokratiske Norge har fulgt opp avnazifiseringsplikten. Avnazifisering og satanisering har vist seg å være synonymer.)
    • "Barn må få blanke ark !" - i Morgenbladet 4.9.09
      "Et 'motstandsbarn' jeg intervjuet i boken Spor etter krigen. Livsløpshistorier, fortalte at de fleste barna i nabolaget sluttet å leke med og hilse på barna fra en nazistfamilie. Først på femtitallet slo det ham: 'Jeg må da begynne å hilse på dem!'
      Den norske stat burde så fort som mulig etter 8. mai 1945 ha sendt ut et dekret: 'Isfronten er nedlagt. Det er ikke lenger farlig å omgås nazistfamilier. Det tillates ikke å opptre krenkende mot uskyldige barn.'"
      (Haldis Hjort viser sympati. Hun vil at Staten skal unnskylde. Da har hun ikke fått med seg at Staten allerede har bedt om unnskyldning, i mai 1995. Da kan man forstå at heller ikke NS-barn har fått med seg stortingets unnskyldning. Unnskyldningen må altså gjentas igjen og igjen...)
    • "Skamklipt av Morgenbladet" - Morgenbladet 18.9.09
      "Hvis man har opplevd noe vondt som barn, kan prosessen med å bli en selvstendig voksen være å erkjenne at man faktisk var et offer som led."
  • Olav Hobbesland :
    • "Hevn ?", Krigsinvaliden, organ for Krigsinvalideforbundet, Hefte 4 - 2006. Kommentar til artikkelen "De svake iblant oss", Aftenposten 2.9.06, av Ole Wilhelm Klüwer.
      "At Fritz Moen var tyskerbarn og Per Liland NS-barn, kan umulig ha hatt noen innvirkning på de dommene de fikk. (...) Ingen barn bør lide som en følge av sine foreldres handlinger. (...) Noe av ansvaret må legges på foreldrene til NS- og tyskerbarna. Selv om de stod i en vanskelig livssituasjon, burde de også ha tenkt på den oppvoksende slekt. NS-himmelen var falt i grus, men altfor mange holdt fremdeles fast på sine standpunker under krigen og forsøkte ikke å skjule dem."
      (Krigsinvalideforbundets formann Hobbesland har en forståelse for rettsoppgjørets skadelige sider som vi NS-barn savner hos jøssingenes 2. generasjon. Vi takker for hans balanserte og sympatiske artikkel.
      Når han klandrer våre foreldre for at de belastet oss ved ikke å skjule sine standpunkter, kommer han inn på et vanskelig felt. Vi tør si at NS-barn med foreldre som skjulte sine idealer, har lidd større last enn barn med åpne foreldre. Łpenhet omkring nazisme skaper forståelse, nøkkelen til menneskelig innsikt og respekt. Våre foreldres standpunkter var på dypere plan sammenfallende med selve den europeiske tradisjonen. Opportunistiske demokrater i tiden kaller alt dette for grums. Det er uærbødig. Som en kjent amerikansk veteran, Joseph Salzano, sa til oss noen måneder før han døde sommeren 2005 : "Det var ikke Tyskland som gikk til grunne i 1945. Det var Vesten." Vi savner hos norske krigsveteraner initiativ til sann forsoning.)
    • "Forkludring av menneskebildet ?", Lederen i Krigsinvaliden, Hefte 1 - 2007. Et svar på Klüwers artikkel "Legg ned Holocaustsenteret" i Aftenposten 27.10.06.
      "Nei, ingen av oss tror vel at det finnes mennesker som bare er gode eller bare onde. Men når vi ser på de handlinger som mange av konsentrasjonsleirenes SS-folk har utført, lurer vi på om de hadde noe godt i seg overhodet." (...) "Etter å ha lest Klüwers innlegg, må vi bare konstatere at noen av nazistenes etterkommere ønsker å stoppe fremtidig informasjon om nazistenes forbrytelser. Dette er ingen vei til FORSONING !"
      (Selv om Hobbesland synes at min oppfordring til nedleggelse av holocaustsentra ikke er veien å gå til forsoning, inkluderer han oss naziunger i sine tanker og i sitt tidsskrift. Vi takker ham for det.)
  • Jonas A. Holberg :
    • "Bra at historien kommer fram" - Trønder-Avisa 23.10.12
      "I går ble «Nådeløse nordmenn – Statspolitiet 1941-1945» gitt ut, boka som omhandler det svært voldelige Statspolitiet under andre verdenskrig. Personer knyttet til politiavdelingen som sto for tortur og henrettelser av norske motstandsfolk blir beskrevet i detalj, med fullt navn, fødselsdato og flere også med bilde. (...)
      – Det har vært fokusert på å vise hensyn til etterkommerne til nazistene, men det blir feil å holde tilbake historien på grunn av det, mener Karlsen. (...)
      – Det skulle bare mangle. Det er som ventet, og på kort sikt vil det nok være mange sterke reaksjoner på boka. På lengre sikt tror jeg de vil se at det er greit å vite sannheten om far, mor eller bestefar. Det er ikke gitt at sannheten er like brutal som de trodde den var, og kanskje settes vedkommende i et bedre lys av at historiene kommer fram, sier Veum. (...)
      Flere familiemedlemmer som har uttalt seg om boka sier de mottok budskapet med sjokk, mens nevnte personer som fortsatt lever frykter innholdet ødelegger forholdet til familie og venner."
  • Lasse Holen :
    • "Berggrav og rettsoppgjøret" - Vårt Land 17.9.12
      "Debatten om NS og oppgjøret etter frigjøringen viser at Norge ikke har evnet å normalisere forholdene etter 2. verdenskrig. (...)
      Ekstra ille ble det da det rettslige ble kombinert med biskop Berggravs skriv «Folkedommen mot NS»: «Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det norske folk… Det var en blodig sammensvergelse. Den levde på trusler og vold. Den slo ned og drepte. Dette er handlingen som NS skal stå til rette for... (...)
      Sterke krefter ønsker ingen nyansering av det offisielle synet på okkupasjonen og oppgjøret, selv om det betyr at dype sår holdes åpne."
      (Det er sjelden vi naziunger leser så tydelige artikler i norsk presse. Fredssataniseringen er en politisk sårbyll. Nå gjenstår det å definere "sterke krefter". Jeg har lenge påpekt sataniseringens rot i holocaustismen som startet i 1958. Da ble Berggravs ynkelige svartmaling offisiell teologi både i Den katolske og Den protestantiske kirken. Seks millioner gassede jøder utkonkurerte Kristus som Agnus Dei, som soningsoffer. Menneskerettighetene tok makt over sinnene. De ble lansert av seiersmaktene gjennom FN, og FN trykket umiddelbart holocaustismen til sitt bryst da denne ble lansert. Amerikanerne kunne nå fortsette å leke Western-film med snille og slemme, med indianer og hvit - bare at nå gjaldt leken virkeligheten, ikke filmfiksjonen.
      Lille Norge er i dag gjennomamerikanisert, både kulturelt og politisk. Gjennom NATO er Norge med på alle "humanistiske" kriger, og det blir flere og flere av dem. Kulturelt er Norge et fredsland. Det bygger på menneskerettighetene og holocaustismen. Amerikansk virkelighetspraksis er å integrere idealene inn i egen imperiebygging. Vi kan se langt etter forsoning når vi har opprettet antiforsoningstempler, holocaustsentra.
      Likevel skjer det noe. Et telologisk oppbrudd har skjedd i Den norske kirken. Ole Thomas Eriksen og Pål G. Nyhagen har skrevet kirkeautoriteten midt i mot og til og med kalt kirken ukristen. Kristi vei er forsoningsveien. Det finnes altså muligheter for naziungene selv om vi lever i amerikansk sone.)
  • Truls Holmsen :
    • "Hvorfor nullet ?" i Moss Avis 18.12.99. (En anmeldelse av Eystein Eggens "To konger" og et innlegg mot kulturell forfølgelse av NS-barn.)
  • Jan Holthe :
    • "Ja til fred og forsoning", Hamar Arbeiderblad 30.5.95
    • "Ja til fred og forsoning - Sekstisju år er gått siden det ene vant over det andre, og freden brøt løs her i landet på godt og vondt" - Oppland Arbeiderblad 19.4.12
  • Carl Honor :
    • "Nazi Lebensborn tortured in Norwegian Asylums - now suing Government" in National Post, 2000
  • Kristian Hosar :
    • "Łpent om NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Gudbrandsdølen - Lillehammer Tilskuer 21.10.93
  • Cecilie Høigård :
    • "Gi NS-barna en unnskyldning", Dagbladet 21.2.95
  • Per Frick Høydal :
    • "Mitt liv er snart levd" - kronikk om NS-barna i Vårt Land 8.10.12, i samarbeid med Finn Wagle, Liv Mørland og Nicolas Jevanord
      "Det bør være et alvorlig etisk dilemma når et samfunn der menneskerettighetene står sentralt, svikter sårbare grupper. Derfor bør ansvarlige myndigheter ta opp saken med NS-barna nå. (...)
      Den sterke polariseringen og trakasseringen som preget mange lokalsamfunn etter krigen, har påført tusenvis av uskyldige en traumatisert barndom."
      (Det er nok ikke bare den politisk styrte polariseringen og trakasseringen i vår barndom som har knekket de fleste europeiske naziungene. Forfatterne hopper bukk over den institusjonaliserte Holocaust-dyrkingen som har som mål å knekke alt naziavkom i flere generasjoner.)
  • Institutt for Media og Kommunikasjon :
    • "The limits of freedom of expression: The Hamsun Case" på IMK's nettsider angående et forskningsprosjekt om rettsoppgjøret etter 1945. Universitetet i Oslo, 26.4.01
  • Knut Imerslund :
    • "Jacobsen og nazismen" i Hamar Arbeiderblad 27.5.11
      "Klüwer selv hadde en kjærlig far som også var nazist. Noen tror at dette ikke var mulig, sier Klüwer.
      Til dette kan jeg bare si at det er nettopp dette som er saken: Hvordan enkelte mennesker konfliktfritt kunne kombinere kjærlighet til familie og venner med en så hatsk, ondskapsfull, totalitær og menneskefiendtlig ideologi som nazismen var. (...)
      Klüwer legger ikke skjul på at han selv har overtatt farens ideologi, og sutrer over naziangsten hos humanistene og demokratene som nå styrer Norge. Slikt er sjokkerende lesning. I året 2011!" (Se tilsvar 4.6.11 under Klüwer)
  • International Herald Tribune :
    • "A. Mussolini quits her rightist party", Nov. 28, 2003. "Mussolini is the daughter of Romano Mussolini, Benito's third son, and Anna Maria Scicolone, the sister of the actress Sophia Loren."
  • Antoine Jacob :
    • "Des 'enfants de la guerre' norvégiens demandent réparation pour ce qu'ils ont subi" dans Le Monde le 30 juin 2000 (Il est tout à fait représentatif du niveau de l'adaptation du passé, de la Vergangenheitsbewältigung, en France qu'un journaliste du Monde aille jusqu'en Norvège pour constater la misère des enfants de Boches. Ils "vivent" par dixaines de milliers dans son propre pays. Il est de même significatif qu'Antoine Jacob s'empare du terme norvégien "krigsbarn" au lieu du terme français "enfant de Boches" ou "enfant nazi". Il se distancie ainsi de l'histoire de guerre de son propre pays.)
  • Birgitte Jakobsen :
    • "Taperforeningen ønsker NS-barna velkommen" - Bergensavisen 7.5.02
  • Edith Jebsen :
    • "Du skal hedre din far...", Folk og Land nr. 7 1999. (Kritikk av Johan Kvandal fordi han skjulte at han var sønn av David Monrad Johansen. NS'erne er seg selv til det siste. De forakter barna som ikke offentlig hylder deres ungdoms nazisme. Samtidig skal barna være veltilpassede, antinazistiske, helt korrekte samfunnsborgere, slik at foreldrene kan høste ære både fra fortid og nåtid. En mesteroppskrift på å gjøre barn til psykiske vrak.)
  • Arthur Jensen :
    • "Hudløst ærlig bog" - anmeldelse i Jyllandsposten 3.3.95 av Brylds bok
  • Ingebjørg Jensen :
    • "Nazistempelet - NS-barna og etterkrigstiden" - presentasjon av bokprosjekt på Raptusfestivalen, Bergen Internasjonale Tegneseriefestival, 21.09.14
    • "Bok om mobbing av NS-barn" - Ann Kristin Ødegård intervjuer Ingebjørg Jensen for Bergensavisen, 23.09.14
      "– For NS-barna var det 8. mai 1945 krigen startet, som en konsekvens av foreldrenes valg, sier Ingebjørg Jensen.
      På Raptusfestivalen i helgen presenterte Ingebjørg Jensen sin kommende tegneseriebok om NS-barna. Den slippes i mai, 70 år etter at krigen sluttet. Forfatteren har tegnet fire av historiene til barn av Nasjonal Samling-medlemmer. (...)
      Forfatteren har blitt utsatt for press fra NS-barn som er opphengt i foreldrenes ideologi.
      – «Nå skal du vel skrive sannheten om Quisling», fikk jeg høre."
  • Johan O. Jensen :
    • "Forvirrende" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Adresseavisen 25.11.93
    • "Tyskerungene fant hverandre" i Adresseavisen 8.1.00. (Fire siders intervju med 6 tyskerjenter som sammen med ytterligere 11 jenter har dannet en autonom selvhjelpgruppe i Trondhjem. Starten var at Brit Lyng sto frem i Adresseavisen 21.3.98. Initativet og den kjønnsadskilte gruppeorganiserigen er eksemplarisk for både tyskerunger og NS-barn. Flere av tyskerungene er også NS-barn.)
    • "Hast du bong-bong ?" - anmeldelse av boken til Berit Nøkleby og Guri Hjeltnes : "Barn under krigen" (Aschehoug 2000), i Adresseavisen 15.12.00
    • "Skammens barn - vår skam" i Adresseavisen 31.1.01
  • Signe Jensen :
    • "Si unnskyld" Vårt Land 16.8.12
      "Biskop Singsaas snakker om NS-barna og nødvendigheten av forsoning. Å forsones krever to parter, og det forutsetter ansvar på begge sider. Spørsmål til Singsaas: Hva slags ansvar hadde og har NS-barna? Den eneste feilen de har gjort var å bli født. Den norske kirke har begått alvorlig synd mot denne gruppen. Selv nå 67 år etter krigen evner ikke DnKs ledere å komme til ofrene for DnKs svikt med en utstrakt hånd og bønn om tilgivelse. NS-barna fortjener en uforbeholden unnskyldning av kirken."
    • "Pussig og bekymringsfullt" - Vårt Land 3.9.12
      "Jeg ser at biskop Byfuglien kommenterer den svært triste saken om Den norske kirkes behandling av NS-barna. Hun viser til at kirkens ledelse sendte ut en uttalelse på slutten av krigen: «Kirken vil ikke hevn, men rettferdighet. Den vil ikke hat, men forsoning.»
      Dette er dessverre en uttalelse som bare ser ut som en handling: Virkeligheten er faktisk den øverste dommer; det er der de angjeldende NS-barna har befunnet seg i over 67 år."
    • "Uklok innblanding av Vårt Land" - Vårt Land 12.2.13
      "Westlies oppfordring er nemlig i dag ikke en sak for alle de andre «gode nordmenn», de selvgode og bedrevitende utenfor, som dermed på helt galt grunnlag blander seg inn."
  • Linn Elisabeth Jenssen :
    • "Kritikk av Wagle etter møte med NS-barn" i NRK Sør-Trøndelag 1.10.00
  • Lars West Johnsen :
    • "Arvesynderne - nazisme er ikke arvelig" - Dagsavisen 5.2.13
      "Men like lite som syfilis kan arves, kan nazisme det. Men barn kan smittes og skades for livet av holdninger. (...)
      Westlie og Engelskjøn prøver å gjøre reint i krokene av det arvestykket de norske nazistene etterlot seg. Der i krokene er det fortsatt noen få hundre sjeler som har barrikadert seg, innbitte i sitt forsvar av forfedrenes feilgrep og verdensbilde. Men nazisme og folkemord kan verken forsvares eller relativiseres."
      (Johnsens tenkning viser hvor langt mange jøssingbarn har kommet i forsoningsbearbeidelse i 2013. Dagsavisen står frem som krigførende antinazistisk presse.
      Er det sunt med tanke på millioner av nazi- og fascistetterkommere i Europa ? Skal halve Europa skamme seg og den andre halvdel opphøye seg til Gode og skryte og skryte ? Dette er holocaustiadens mål og mening : å være et redskap for amerikans-sionistisk liberal kapitalisme. Denne liberalistiske kapitalismen som til slutt vant 2. verdenskrig, i 1989 da Sovjet braste sammen, er helt avhengig av irrasjonell satanisering, av antinazistisk nazisverting, av holocaustifisering. Liberalistiske kapitalister tåler ikke tradisjonalister.
      Det er derfor akademiske lakeier, som kjemper for det amerikanske verdensimperiet, kaller seg rasjonalister - for å skjule at de agerer irrasjonelt. De klarer ikke å skjule sin krigsopphisselse og må derfor kalle krig i vår tid for fred.
      NS-barn-debatten i januar-februar 2013 viser at jøssingbarna (og noen NS-barn) er i hundre når de kan være med på galskapen. De er hjernevasket av gammeldags vestlig krigspropaganda. De blander historieforskning og gamle westernfilmer. De må fortrenge egne forsoningsbehov for å vedlikeholde hatet. Vestlig holocaustifisert kultur er en hatkultur. Det er det NS-barnsaken dreier seg om - om det å vokse opp i hat.)
  • Vibeke Johnsen :
    • "Flere 'tyskerbarn' til sak" i Nettavisen 17.4.00
  • Bryan Johnson :
    • "The Wandering Wolf Children Of Nazi Germany" - KnowledgeNuts.com 29.7.13
      "As the Red Army took control of East Prussia at the end of World War II, thousands of orphaned children were forced to flee the cities and enter the woods in search of food and shelter. They became known as wolf children because they traveled in packs and made regular night trips between Germany, Poland, and Lithuania to avoid Soviet detection. (...)
      The stories documenting wolf children didn’t reach the mainstream public until the dissolution of the Soviet Union, which took place on December 26, 1991."
  • Stein Inge Jørgensen :
    • "NS-barnas skjebne" i VG 24.6.02
  • Annelie Keil :
    • "Kriegskind - oder was ?" - Sendemanuskript, Radio Bremen 2000
  • Wilhelm J. Kiesselbach :
    • "Heinz von Westernhagen - An Epitaph", on internet since 2001.
      "Why write his epitaph now, why not a long, long time ago? The reason: A simple e-mail from an American military historian committing me to set the record straight. I want Heinz as well as his brother Rolf, their pain, the circumstances of sacrificed lives, their remarkable sense of loyalty and honor understood and respected.
      Also contributing to my sense of urgency: The 1965 book, the "Children of the Perpetrators", written by his daughter Dörte, (who never knew him), in which she first meticulously researches his life and his career - for the single stated purpose of attempting to prove him to be a knowing, if not active participant in the horrors visited by the criminals of the Third Reich upon the Jews, Gypsies, Socialists and other innocents. She had absolutely no idea what kind of a man her father was.
      Maliciously misinterpreting his letters, quoting a collection of psychiatrists and other self proclaimed experts, she is totally blind to the obvious. Where she should have been proud, she was ashamed; where she should have respected, she judged; where she should have understood, she purposely and insidiously misrepresented him and his end. She is vicious and with malice - fortunately the "Children of the Perpetrators" is out of print and not available anymore. Her father never had the chance to speak for himself, I want to do it for him. Those of us who are, or have been soldiers understand that bravery, loyalty and sense of duty transcend time and political borders."

      (We appreciate these elements of criticism coming from a cousin of our most respected Dörte von Westernhagen, the very first Nazi child to go public with the pain of second generation Nazis in 1987.
      Mr. Kiesselbach is right in all he says here - and he says it sharply. We Nazi children have been digging in our family history in order to find arguments for hating our parents. Such are the conditions of "peace" which the humanistic victors have offered us Nazi children.
      Mr. Kiesselbach being a free German because he fled to the country of the righteous and victorious after the war, must first address his criticism to his new country which imposes on us Nazi children such living conditions as compulsory parental hatred. Dörte did as much as she could in our post-war sick humanistic civilization.)

  • Rolf Kirschner :
    • "Hva slags forsoning ?" - Aftenposten 25.3.13
      "Gjennom årene har Klüwer, skriftlig som muntlig, fått oss til å forstå at det for en del av disse ikke vil være mulig å endre sine oppfatninger. Når han avslutter sin salve mot de to forannevnte med å beskrive den allmenne krigshistorien som "seierherrenes selvskryt, amerikansk-sionistiske politiske manipuleringer..." sier han mer om den brune arv han og hans likesinnede fortsatt bærer på, enn hva slags forsoning han har tenkt seg mulighetene for."
    • "Bør forbli i skapet" - Aftenposten 4.4.13
      "Med en slik historieoppfatning, og de derpå følgende betraktninger han (Klüwer) ytrer, bekrefter at han og hans likesinnede vel helst bør «forbli i det brune skapet» han snakker om. Ytterligere debatt om dette synes dermed formålsløs."
  • Jens Kistrup :
    • "I familie med nazismen" - anmeldelse i Berlingske Tidende 3.3.95 i anledn. Brylds bok
  • Turid Kjetland :
    • "Vond barndom for NS-barn" i Bergens Tidende 6.5.02
  • Patrick Kleinclaus :
    • "Les 'enfants de Boches' sortent de l'ombre" - Dernières Nouvelles d'Alsace, dimance 16 mai 2004. " 200 000 enfants sont nés pendant la seconde Guerre Mondiale d'unions entre des Françaises et des soldats allemands, la plupart, dans l'ouest, le long du Mur de l'Atlantique, où les unités allemandes stationnaient plus longtemps qu'ailleurs."
  • Magnhild Meltveit Kleppa, Sosial- og helsedepartementet :
    • "Mer kunnskap om krigsbarnas oppvekst" - pressemelding via Odinredaksjonen 8.12.99
    • "Eit urimelig åtak" i Dagsavisen 1.3.00
  • Lars Kluge :
    • "Newsweek : Norske tyskerunger hadde det verst" i Aftenposten 15.3.00
    • "De stjal min sjanse til å treffe mamma" i Aftenposten 25.4.02
  • Jan Kløvstad :
    • "Angrep er for noen det beste forsvar" - Agderposten 30.11.12
      "Det går kaldt nedover ryggen på meg når eg les kva Ole Wilhelm Klüwer skriv i ein debatt med Knut Engelskjøn i Agderposten 20. november 2012. Klüwer underteiknar som «Talsmann for Foreningen av norske NS-barn». Eg håpar inderleg han ikkje uttaler seg på vegne av andre enn seg sjølv."
    • "Forsoning som skjellsord ? Hverken humanisme eller Holocaust-sentra er å stole på i Ole Wilhelm Klüwers ideologiske verd." - Aftenposten 29.4.13
      "Klüwer utdjupar meiningane sine: «Holocaustismen er sentral i all vestlig etterkrigs-humanisme. Holocaust-sentrene er det vitenskapelige Vestens nye irrasjonelle kultsteder. Holocaust-sentrene er uforsonlighetstempler - i gammeltestamentlig betydning.»"
      (At venstrepolitikeren Jan Kløvstad er forferdet over motmæle fra naziunger, er en selvfølge. Han har hele sitt liv levd i jøssingtåke. At noen våger å gå imot holocaustianerne, vil av de fleste nordmenn bli oppfattet som kirkebanning. Holocaustisme er religion, og jøssingene er holocaustismens lydige troende.)
    • "Stol på Holocaustsentra" - Agderposten, 18.01.2018
      (...) "Det er alltid grunn til å sjå med nye auge på historia. Men det er ikkje grunn til å lytte til rein historieforfalskning. Klüwer har samla mykje ekstremt på si eiga nettside. Han skriv om bøker, reportasjar, artiklar og lesarinnlegg om barn av nazistar med sine eigne kommentarar til. Her utdjupar Klüwer meiningane sine: «Holocaustismen er sentral i all vestlig etterkrigs-humanisme. Holocaust-sentrene er det vitenskapelige Vestens nye irrasjonelle kultsteder. Holocaust-sentrene er uforsonlighetstempler - i gammeltestamentlig betydning.»"
  • Chrissie Knapp :
    • "Kinder aus Nazifamilien" - home page created as a student at Michigan State University, fall 2000. " Viele der Kinder fühlten sich wie Opfer, weil sie jeden Tag Schuld für das, was ihren Eltern machten, hatten.  Immer gab es Sprache über den Holocaust.  Noch heute, wenn man an Deutschland denkt, denkt man auch sehr oft an den Nazis, weil es einen große Teil der Geschichte ist.  Aber das größte Problem war, daß sie fast nichts über die Eltern in dieser Zeit wußten.  Sie wollten nicht daruber sprechen, und die Kinder mußten immer sich fragen, ob sie die Kinder von Kriminellen oder von Mördern sind, und ob sie auch schlechte Menschen sind."
  • Nils M. Knutsen :
    • "Gripende om NS-barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Nordlys 27.11.93
  • Aimee Koch, Jennifer Hollinger & Susanne Lund :
    • "The German occupation and family legacy : The burden of the good and the evil family" - A report of three of the 1999 HIA Fellows.
      This excellent report is highly relevant for the NS children. Using the Danish historian and NS child Claus Bryld as source, the students miss though to consider the essential generational conflict existing within the Nazi families. Since Bryld does not seek contact with other NS children, he steps out of his own generation, becomes a passive "researcher", a foreigner to the other NS children's drama. Norwegian NS children having chosen the same path, like Bryld desperately excavating WW II, have slowly and silently been inhabited by our parents' forces and will. These NS children have ended up denying the dimension of their own tragic destiny. Bryld's sensible autobiography can not be reduced to a simple litterary work.
      (HIA, Humanity in Action, conducts two educational programs that will run simultaneously in Denmark and The Netherlands. Twenty university students from the United States will participate along with 10 Danish and 10 Dutch students. HIA works in association with Johns Hopkins University and in cooperation with the U.S. Holocaust Memorial Museum.)
  • Kjetil Kolsrud :
    • "Krigsbarna tapte erstatningssak mot staten i dag" i Aftenposten 16.11.01
  • Königliche Norwegische Botschaft :
    • "Information Norwegen : Kriegskinder", Kgl. Norwegische Botschaft, Rauchstr. 1, 10787 Berlin, 9.7.01
  • Anna Krakstad :
    • "Krevende forsoning" i Agderposten 16.9.10. Referat fra "Forsoningssamtaler etter den andre verdenskrig" arrangert av Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand den 11.9.10
      "Den andre verdenskrig og vår evne til forsoning var bakteppe for konferansen i fjor som samlet 115 deltakere. 32 møtte til årets oppfølgingsseminar. De var barn med en tysk forelder og barn av naziforeldre. Denne gangen var det lagt stor vekt på samtale, både grupper og plenum. For dem som deltok, ble det en sterk opplevelse."
  • Wolfgang Kramer :
    • "Die Kinder der SS" in 2DF, 10.12.02. "Frontal21 dokumentiert das Nachdenken von Niklas Frank und Monika Göth über Verbrechen und Schuld ihrer Väter (Ammon Göth und Hans Frank)." Niklas : "Ich finde am schlimmsten, weil ich das in mir selber auch spüre, ein gewisser hündischer Charakter, den man in sich bekämpfen muss." (Niklas glaubt daß Bosheit verärblich ist. Weshalb hat ihm niemand dazu verholfen, auf bessere Gedanken zu kommen ?)
  • Hans Kringstad :
    • "Krigen om sannheten" - lørdagsdokument over 4 sider i VG 22.7.00.
      (Den hittil eneste selvbiografien av en tyskerunge : "Tyskerungen", av Emilia Sommer, psevdonym for Harriet von Nickel, blir avslørt som oppdiktet. Troverdigheten til tyskerungene generelt kan bli skadelidende. Men Hans Kringstad er ingen sjelegransker. Mange nazibarn har fra sitt indre eksil ropt om hjelp, på irrasjonelt vis. Forlatthetstilstanden har til tider blitt kompensert med dagdrømmer der nazibarna har sett seg i offerroller, utsatt for alle mulige og umulige lidelser. Ansvaret for å skille mellom dagdrømmer og fakta hos lidende som skriver, påligger først og fremst forlagene. VG gjør rett i å avsløre. Usanne bøker fra naziunger skaper ytterligere sår i stedet for forsoning.)
  • Egil M. Kristiansen :
    • "NS-sympatier trenger ikke være arvelig" - Hamar Arbeiderblad 23.2.11 (Trykk på tittelen og bla til s. 3)
      "'Refset redaktør er fra NS-familie', skrev HA i et oppslag 13.1. Saken dreide seg om den omstridte jubileumsboka til Jønsberg landbruksskole. (...)
      Likevel mener jeg det er betimelig å stille spørsmål ved habiliteten hans, slik HA gjør. Ikke nødvendigvis fordi faren hans var NS-ordfører, men fordi han viderefører forfedrenes NS-sympatier..."
      (Den beryktede 150-års jubileumsboken for landbruksskolen utgitt i 1997 burde vært avbildet i HA slik at godtfolk kunne se navnet på forfatteren og så kunne skaffe seg den og lese den.
      Kristiansen kritiserer to NS-etterkommere som har begått bøker i denne artikkelen. Grunnen er at de ikke har det korrekte jøssing-synet på krigen der alle NS'erne skal være dumme og slemme og alle jøssingene skal være helter. "NS-sympatier trenger ikke være arvelige" skriver han som overskrift. Kjære vene, det behøver ikke jøssingsympatier å være heller.
      Uten forsoning lever nordmenn fortsatt i en mental borgerkrigstilstand. Derved bør det alltid skrives to bøker om det vonde under krigen, for å tilfredsstille de to stridende parter. Det gjøres jo ikke. Ikke noe samlende skrives. Jøssingungene breier seg på tapernes bekostning. Med litt redelighet i sinnet burde derfor Kristiansen glede seg hver gang han finner en bok som forstyrrer hans tilvante verdenssyn.
      La oss håpe at myten om at alle NS-etterkommere har arvet sine forfedres oppfatninger ikke bare er en myte. Jøssinghistorien slik den skrives i dag, er endimensjonal og fordummende.)
  • Sol Kristiansen :
    • "Livet som nazibarn" - Eystein Eggen forteller om sitt liv i Aftenposten aften 6.7.00, en forsmak til tv-dokumentaren "City folk Oslo 2000" i NRK 1 og 2.
  • Anita Krok :
    • "De som led for fedrenes synder" - Glomdalen 12.5.02
  • Esther D. Kustanowitz :
    • "Crossing the Bridge over Blood, Tears and Time: An Usual Dialogue" in the Journal of the Jewish Theological Seminary Volume 10, Number 3, Spring 2001
  • Anne Johanne Kvale :
    • "Krigsbøker" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Folkets Framtid 19.11.93
    • "Nazibarna si soge" - Kvinners Frivillige Beredskap, 1. kvartal 2003
      Anmeldelse av Baard H. Borges bok "De kalte oss naziyngel".
  • E. L. :
    • "Den fortapte generasjon" - kommentar i Folk og Land (nr. 1 1992) til Eystein Eggens kronikk med samme navn i Aftenposten i 1991
  • Jan H. Landro :
    • "Ville sende alle "tyskerunger" ut av landet" i Bergens Tidende 25.4.02
  • Mona Larsen :
    • "Portrett av 'fiendens barn'" i Dagsavisen 27.10.01
  • Ole Jan Larsen :
    • "Født skyldig" - Larsen er programansvarlig for "Brennpunkt", NRK1 31.10.00, som handler om NS-barna
    • "NS-barnas skam" i NRK fakta 23.11.00
  • Ole Martin Larsen :
    • "Danske leger lot tyske barn dø" i Aftenposten 19.12.01. 100 000 tyske flyktningebarn kom til Danmark i 1945. 10 000 var foreldreløse. 7000 barn under 5 år døde i danske leire. I alt døde 13500 tyske flyktninnger i Danmark etter freden. Kirsten Lylloff gjenoppdager historien. Den understøtter de norske tyskerungenes fortellinger om barndom og oppvekst i Norge. Se også "Flyktningene i Danmark før befrielsen" og "Why 7000 Children Had to Die"
  • Stein Ugelvik Larsen :
    • "Taushet og dobbelt taushet. NS-barns oppvekst etter krigen" - kapittel 10 i "I krigens kjølvann", Universitetsforlaget 1999
  • Turid Larsen :
    • " 'Krigsbarna' vil inn i varmen" i Dagsavisen 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
    • "NS-barna bør få unnskyldning" i Dagsavisen 7.5.02
    • "Det norske jøderanet" i Dagsavisen 2.10.02. "Bjørn Westlies far var frontkjemper, og forfatteren forteller sin egen hilstorie i boka og hvordan han svarte med total avvisning av alt det faren sto for". (Turid Larsen, som tidligere har skrevet både om tyskerungene og NS-barna, hopper over det gåtefulle at Bjørn også avviser hele NS-barntragedien, hennes eget tidligere tema. Men NS-barna har en sentral rolle i Westlies bok som ondskapens arvtagere. Westlie er på flukt fra ondskapen. Hva er Turid Larsen på flukt fra ?)
  • Claudia Lenz :
    • "Den vanskelige åpenheten" - Lenz intervjuet av Anders Breivik Bisgaard og Ellen Lande Gossner i Morgenbladet 21.8.09
      "Taushet, uansett hva den gjelder, er en belastning i en familie. Hvis et område er tabu, utvikler barn gjerne diffuse skyldfølelser (...)"
      "Lenz sier vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis staten gir NS-etterkommerne en unnskyldning."
      (Lenz har en åpenbar svakhet med hele sin naziforskning. Hun er tysk ! I Tyskland er naziåpenhet forbundet med enda større angst enn i Norge og andre naziinfiserte land. Hun burde i det minste presentere seg med egen nazibakgrunn, eventuelt anti-nazibakgrunn. Hvor mange i hennes egen familie var nazister ? Er hun jødinne ? Er hun brennende anti-nazist ? Hvorfor driver hun med naziforskning ? Hva driver henne ? Vi naziunger er lei av forskere og andre akademikere som med lidenskap skal grafse i vår sjel uten at de selv begrunner egen motivasjon.
      Lenz forteller om skadene ved taushet og tabu innad i familier. Hun er ikke i nærheten av å fortelle om årsakene til taushet, tabu og etterfølgende angst i etterkrigs-Europa. Avnazifiseringen var programforpliktelse i alle land okkupert av USA og Storbritannia. Avnazifisering i sosialdemokratiene har vært ensbetydende med satanisering. Hvis en forsker begynner å se på ofrene for avnazifiseringen, er det maktpåliggende å forstå nettopp avnazifisering som obligatorisk "humanistisk" politikk.
      Nå har også Lenz arbeidet ved Holocaustsenteret i Oslo. Dette senteret ble opprettet for å unngå forsoning mellom de kjempende etter andre verdenskrig. "Humanistene" trengte djevler. Vi som driver den første frie naziungeforeningen i Europa forstår mer og mer betydningen av forsoning i Europa, både menneskelig og politisk sett. Derved befinner vi oss på en annen planet enn holocaustianerne. Vi i Foreningen tør påstå at vi kommuniserer med de fleste, fra kommunister og innvandrede muslimer til ortodokse jøder og elleville modernister. Vi kommuniserer derimot dårlig med akademiske holocaustianere. Men, alt kan forandre seg.
      "Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis staten gir NS-etterkommerne en unnskyldning" sier Lenz til Morgenbladet. Dette er akademikervås. Hvem er "vi" ? Staten gav oss nazietterkommere unnskyldning fra et samlet storting i 1995.)
  • Motti Lerner :
    • "Dagbok fra Midtøsten - 5. april 2002" i Dagbladet 5.4.02
  • Tore Letvik :
    • "Gjør tragedien kjent for en hel verden" og "Umoralsk av Bondevik" i Dagsavisen 22.2.00
    • "Krigsbarna må gis oppreisning. Deres skjebne er en skam for Norge, sier SP-topp (Tor Nymo)" - første, andre og fjerde side i Dagsavisen 25.2.00
    • "Søker 100.000 NS-barn. Forsker vil ha de ukjente krigslidelsene fram i lyset" - hele forsiden og to ytterligere helsider i Dagsavisen 15.3.00
    • "NS-barna med stor respons" og "NS-barna forteller" - to sider i Dagsavisen 17.3.00
    • "Nye lidelser i vente for krigsbarna" og "Skulle gjemmes og glemmes - Krigsbarnet Reidun Myking ble stemplet åndssvak" - forsiden og ytterligere to sider i Dagsavisen 28.8.00
    • "Krigsbarnas lidelser øker" i Dagsavisen 22.10.00
    • "Ny fortvilelse for krigsbarna" i Dagsavisen 16.11.00
    • "Skifter taktikk mot krigsbarna" i Dagsavisen 5.10.01
    • "Ble jaget som dyr" i Dagsavisen 27.10.01
    • "Sidestilt med rotter" i Dagsavisen 30.10.01
    • "Massiv støtte til krigsbarna" i Dagsavisen 3.11.01
    • "Foreslår krigsbarnkommisjon" i Dagsavisen 10.4.02
    • "Krigsbarna fikk nei" i Dagsavisen 22.6.02
  • Tor Liltved :
    • "Et NS-barns beretning" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Agderposten 18.11.93
  • Jan Erik Lingjerde :
    • "Et gufs fra 2. verdenskrig" - Østlendingen, 26. mai 2021
      "PÅ DEBATTSIDENE i Østlendingen sist uke sto det et innlegg fra Ole Wilhelm Klüver fra Oslo fra det nazistiske miljøet i Norge.
      De fornekter den dag i dag at holocaust har funnet sted og fremdeles hevder at nazistene med Adolf Hitler i spissen bare ville forsvare Europa mot kommunismen da de okkuperte store deler av Europa. Alt dette benekter Ole Wilhelm har skjedd og forsvarer selv i dag det som skjedde både før og under krigen." (...)
  • Litteraturhuset i Oslo :
    • "Hvor går okkupasjonshistorien? Hvor står motstandskampen?" Intercity inviterte til debatt fredag 9. januar 2009 kl. 1700 i Litteraturhuset.
      I panelet:
      * Guri Hjeltnes, professor, forfatter av flere bøker om krigen, bl.a. om avisoppgjøret, levekår og krigsseilerne
      * Odd-Bjørn Fure, direktør, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter,
      * Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen
      * Erling Fossen, bydoktor og publisist
      Møteleder: Helge Høibraaten

      Fra programmet : "Etter at Erling Fossen angrep i desember motstandskampen for unødvendig kjekkaseri, og Gunnar Sønsteby svarte med å si at Fossen la seg på  Nasjonal Samlings argumentasjon, har aviser, internett og andre medier vært fulle av all slags reaksjoner og innlegg. InterCity inviterer til debatt om alvoret i denne saken, og også om hva som beveger seg på forsknings- og idefeltet okkupasjonshistorie mer generelt. Hva er utrettet på forskningsfronten i de senere år? Publikasjonene strømmer på, og bildet blir stadig mer omfattende og nyansert. Trengs en mer grunnleggende omvurdering spesielt av motstandskampens rolle? Vil grundigere forskning tvert i mot styrke snarere enn å svekke motstandskampens betydning?"
      Se referat i Aftenposten 10.1.09 lagt ut på Eystein Eggens dokumentasjonsside.
      Se også under Åshild Eidem ved å bla oppover på denne siden.

      (For første gang siden fredsfeiringen i 1995 samt Bjørnson-festivalen og Brennpunkt-programmet i 2000 fikk vi NS-barn full oppmerksomhet. Vi ble faktisk hovedtema, takket være Fossen, takket være egen deltagelse i debatten og takket være folkestemningen i en proppfull sal. Akademikerne måtte til slutt love å forske mer på NS-siden og oss. Men vi vet at det ikke kommer noe forsoningsinitiativ fra humanistisk forskermiljø. Etterkrigshumanismen er avhengig av satanisering av NS-foreldrene våre, indirekte avhengig av satanisering av NS-barn. Satanisme og etterkrigsdemokrati lever i symbiose.)

  • Lofotposten :
    • "Et NS-barns oppvekst" - anmeldelse av Gutten fra Gimle 22.12.93
    • "En verkebyll i samfunnet" - Lederen i Lofotposten 6.2.13
      "WESTLIE OG ENGELSKJØN SITERER fra nettsiden til en gruppering som kaller seg Foreningen av norske NS-barn, der «Holocaust-dyrkingen(!) over hele Vesten» beskrives som et «sykelig fenomen». Og videre: Holocaust-sentrene skaper et falskt bilde av jødene som uskyldsofre, sionistene var en del av den bolsjevistiske revolusjonen, osv.
      DET KAN NOK FINNES flere psykologiske forklaringer på at NS-barn søker seg til grupperinger med slike holdninger. Men historieforfalskende jødehets må møtes og drives tilbake overalt hvor den pipler fram."
      (Fint å vite at Lofotposten interesserer seg for NS-barna igjen, etter at 20 år er gått. Men mener virkelig Lofotposten at holocaustsentrene står opphøyet over enhver kritikk ? Er disse sentrene så demokratiske ?)
  • François-Guillaume Lorrain :
    • "Ces 200 000 'enfants de boche'" dans l'Express le 15 avril 2004. "Deux tabous pèsent encore sur la dernière guerre : le sort des prisonniers allemands en France après 1944 et celui de ces enfants maudits. Le voile vient d'être levé sur l'un de ces non-dits."
      Document : "Enfants maudits", de Jean-Paul Picaper et Ludwig Norz (Editions des Syrtes, 380 pages, 23 euro).
  • Håkon Lund :
    • "Barna Norge glemte" i Dagbladet 2.6.98
    • "Krigsbarna risikerer å bli doble tapere" i Dagbladet 13.6.01
  • Elisabeth Lunder :
    • "Nytten av forsoning" - Romerikes Blad, 14.10.07.
      " En bekjent av meg forsto først da mora var syk og skulle dø, at alle årene med nerveproblemer hadde bakgrunn i hennes oppvekst som nazibarn. Farens passive medlemskap i NS hadde vært nok til å ødelegge hennes trygghet i lokalmiljøet i årene etter krigen. Det sørget 'gode nordmenn' for. Hun hadde aldri tidligere fortalt sine barn om sitt 'skammelige opphav'."
  • Kirsten Lylloff :
    • "Kan lægeløftet gradbøyes ? Dødsfald blandt og lægehjelp til de tyske flyktninge i Danmark 1945" i Historisk Tidsskrift, 99:1, 33-67, 1999
  • Geir Arne Løland :
    • "Samlefengselet på Sande, del 5" - Solabladet, 29.12.16
      "Mens soldaten reiste hjem til Tyskland og ofte til kone og barn i hjem-landet, ble den norske kvinnen fryst ut av det norske samfunnet. Hun ble skamklippet, spyttet på og ropt etter. Hadde hun fått barn med sin tyske flamme, ja så ble gjerne barnet institusjonalisert. En stund vurderte faktisk regjeringen Gerhardsen å deportere «tyskerbarna» til Australia. Mobbingen av «tyskerjentene» og «tyskerbarna» skulle fortsette i årrekker etter krigen, uten at det ble nedlagt noen innsats fra det offentlige for å stanse det. Selv den dag i dag er det for mange tabubelagt å være barn av en tysker. Det er også de færreste som ønsker å innrømme at de er etterkommere av norske nazister. Ubehaget knyttet til etterdønningene etter krigen lever i beste velgående den dag i dag."
  • Svend Aage Madsen :
    • "Der er fælles skyld" - innlegg i debatt om "Hvilken befrielse" i Jyllandsposten 19.3.95
  • Gunnar Magnus :
    • "Norge må være en fredsnasjon. - Beklaget urettferdighet mot krigsbarn" - kommentar til statsminister Kjell Bondeviks nyttårstale i Aftenposten 2.1.2000. (Statsministeren annonserer opprettelsen av et holoacaustmuseum på Gimle samtidig som han beklager diskrimineringen av krigsbarna. Gunnar Magnus unndrar NS-barna fra begrepet krigsbarn)
  • Colette Mainguy :
    • "Coupables d'être nés" dans le Nouvel Observateur, 2003. "Il existe en France quelque 250 000 personnes d'environ 60ans qui portent leur vie comme une honte. Ce sont des enfants de boches." (On se demande combien d'enfants fascistes/nazis il existe dans cette France épurée qui a ôté aux familles perdantes le droit à l'histoire.)
  • Joan-Carles Mèlich :
    • "Todos vencidos. Hijos de nazis: la culpa en las venas" - fragmento del artículo publicado en la revista Lateral nº 67-68, julio/agosto 2000. (Diálogo dramático) : "Rainer: No, ahora estoy resignado. No tengo fuerzas para comenzar de nuevo. Vivo como un niño en casa de mis padres, con mi madre, y tengo miedo de que me echen. Se ha terminado. ¿Mi futuro? No quiero ningún futuro, ya no me interesa. Si no puedo superar a mi padre, no tengo futuro..."
  • Erik Oluf Melvold :
    • "Kampen om skolen" i temahefte nr. 35, Skoleetaten Oslo, 2000. (Temahefte 35 er et eksempel på en offentlig tekst til bruk i skolen som ikke viser antydning til vilje til forsoning 60 år etter borgerkrigen i Norge. Forfatteren legger seg på en linje som var han krigsveteran fra den idelologiske kampen. Men forfatteren var barn under krigen, et barn lik deltagerne i Guttehirden og Gjentehirden. Disse barna er i 60- og 70-årsalderen i dag. Temaheftet opprettholder hatet. Hvor tar forfatteren hatet sitt fra ? Statsminister Bondevik sa under krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen i 2000 at tiden var kommet for å søke forsoning og at forsoning måtte koste noe også for seierherrene.)
  • Bruce Michel :
    • "Les lumières de l'obscurité" - Entrevue réalisée par Lakhdar G., Janvier 2002. "Effectivement, il y a d'un côté le peuple martyr des juifs et l'holocauste. C'est évident. Mais de l'autre, on ne parle jamais des descendants, fils et petits fils de nazis, des gens qui ont fait ce massacre. Comment le vivent-ils ? Dans la société, dans les consciences, comment cela a-t-il évolué ? Parce qu'être un pays qui a engendré un monstre pareil, et une population qui, en un temps donné, a supporté et mis en place une telle horreur, ce doit être un poids énorme à porter. Ce serait intéressant de voir ça."
  • Lasse Midttun :
    • "Med nissen på lasset" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Morgenbladets leder 2.11.93
    • "Dager derpå" - leder i Morgenbladet nr. 18, 12. mai 1995. "Et TV-program selve 8. mai lot tre barn av NS-medlemmer slippe til med brokker av sine personlige og politiske livshistorier. Det er med uhygge vi må registrere at 2. verdenskrig så langt fra er slutt for dem, tapernes barn. Det er et nederlag for krigens vinnere når disse sier at de først i samvær med andre NS-barn har funnet "hjem"." (Morgenbladet gripes av fortvilelse over sine to motstridende behov : å satanisere og å praktisere toleranse.)
    • "Svakt om NS-barnas skjebne" i Morgenbladet 21. - 27. juni 2002
  • Espen H. Mikalsen og Trygve Aas Olsen :
    • "NS-avkom i norske aviser" i Dagbladet 25.11.00. (Arnfinn Moland skal ha all ære av å sette lyset på NS-fortrengerne blant norske journalister. Han skulle bare ha gått så mye lenger, tatt med fortrengerne innen kultur og politikk generelt. Tausheten om NS-bakgrunn er roten til alt ondt. Den andre verdenskrig binder de gode sjelskreftene. Både vi sataniserte og de som sataniserer må nå vise ansvar. Vi skjønner at avisredaktørene ikke begriper virkeligheten. I så fall ville de for lengst ha tatt opp til debatt Eysten Eggens essay "Familiefortrengninger, eller et NS-barns lange vei hjem".)
  • Monica Moer :
    • "Et NS-barns beretning" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Tønsberg Blad 9.11.93
  • Albert Henrik Mohn :
    • "Sannheten om NS-barna" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Middagsstunden i NRK
    • "Sannheten om NS-barna i Bergensavisen 30.11.93
  • Bent Mohn :
    • "Hasarderet bog om nazi-familie" - anmeldelse av Brylds bok i Politiken 3.3.95
  • Le père Moingt :
    • "L'inpensable dialogue. En introduction à la conférence du père Moingt." Conférence donnée en 1999 à la paroisse Saint Germain l'Auxerrois, Chatenay-Malabry, France. (Le père Moingt a-t-il tenu compte de la participation de l'Eglise Catholique dans la lutte anti-moderniste du siècle dernier ?)
  • Arnfinn Moland :
    • "Bjørnson-festivalen og 'Krigen om sannheten'" - debattsiden i VG 3.8.00. (Moland mener at selvbiografien "Tyskerungen" av Emilia Sommer=Harriet von Nickel er løgn. Han uttrykker begeistret støtte til VG-journalisten Hans Kringstad for hans dokument 22.7.00.)
    • "Hjemmefrontens likvidasjoner og pressen - en femtiårskrise" i Journalisten 29.11.00. (Moland antyder klokt at inoittismen har spredd seg utover INO's grenser, nådd de store avisredaksjonene. Inoittisme er nazisme og antinazisme i samme åndedrag, gammelnazistenes respirasjonssystem, deres degenererte kulturaspirasjon. Når inoittifisert skap-naziavkom sitter i kultur-Norge, avisredaksjoner inkludert, har hele Norge et problem. NS-barna må stå frem.)
  • Sabine Mäller :
    • "Nazis, das waren immer die anderen" in Neuer Zürcher Zeitung 23. April 2001
  • Monitor :
    • "Arven etter Quisling", nr. 2 1998
    • "Stridsklev lyver om Monitor" - tillegg til Monitors hovedside, august 2000
  • Morgenbladets etiker :
    • "Jeg klarer ikke forsones med min nazi-unnskyldende venn" - Morgenbladet 3.6.11
      "K. ønsker å rehabilitere faren. Han er kritisk til rettsoppgjøret og det negative synet på NS." (...)
      Svar: Det er jo alltid en trist historie når venner, som setter pris på hverandre og oppsøker hverandre, skal holdes tilbake av gamle motsetninger mellom fedrene. Men det var nok langt vanligere før at man møttes som representanter for en slekt eller en familie. Det er bare i de aller siste generasjonene at en person først og fremst representerer seg selv, sin egen livshistorie og sine egne valg. (...)
      Slik jeg forstår situasjonen, har dere begge to manøvrert dere inn i en nær identifisering med opphavet og dermed på arkaisk vis utvidet selvansvarligheten til å gjelde familiemedlemmer i forrige generasjon. (...)
      Hvis det besettende ønsket om at historien skulle ha vært annerledes, i sin konsekvens fører til at din venn vifter med hakekorset, er det på tide å la ham falle. Nettopp den utbredte enigheten senere om hvem som var på feil og på riktig side under krigen, gjør at presset mot taperne gir opphav til noe som ofte kan ligne en tvangstanke. (...)
      Det er ikke bare krigsseilere som har vært på sjøen hver natt siden krigen. Også de som med sine nazisympatier meldte seg ut av det norske samfunnet, har hatt mange våkenetter. Noen av de spørsmålene som har virret rundt i hodet på dem, virrer fremdeles rundt i hodet på etterkommerne. Selvsagt bør man møte dem med all mulig menneskelig forståelse uten å føle seg forpliktet til å revidere den rådende historiefortellingen. Særlig gjelder det om man kjenner de tvingende, psykologiske mekanismene de er viklet inn i. Vanskeligheten består i å kunne forsone seg med mennesker uten å forsone seg med meningene deres."
      (Morgenbladets etiker er mer en moralist når han råder folk til å droppe omgang med naziunger med nazisympatier. Han er likevel inne på noe vesentlig angående NS-barna : Hvordan trekke en grensegang mellom eget liv og foreldrenes liv ? For at NS-barn skal frigjøre seg fra det militære og sosiale tapet, må de frigjøre seg fra taperne. Det er uomtvistelig. Men nazitenkningen går dypere i slekten enn bare til foreldrene. Våre besteforeldre var i høyseste grad med på å forme kampen for Europa, kampen mot kommunismen og liberalismen. Naziungen Eystein Eggen gir et godt råd når han ber NS-barn søke dypere i historien for ikke å forkaste historien.
      Morgenbladets "etiker" fremstår som en typisk amerikanisert jøssingideolog når han snakker om "den utbredte enigheten", "det norske samfunnet", "den rådende historiefortellingen". Dette er maktbegreper brukt hyppig av tidens materialistiske globalister. Det er nettopp denne enhetsideologien som vi andre generasjon nazister kjemper imot. Og slik har våre slekter kjempet imot modernistisk reduksjonisme til alle tider.
      Menneskene trenger fortidsvitner. Vi er ikke individer uten historie og historieloyalitet, slektsloyalitet - slik modernistene og Morgenbladet ønsker det. Europa trenger konservative nazietterkommere mer enn noensinne. Jøssingungene skal for all del ikke forsone seg med våre meninger. De skal bryne seg mot dem.)
  • Samson Munn :
    • "The Austrian Encounter"- Boston, Massachusetts, August 1999. (S. Munn is the organizer of an encounter group of Nazi children and children and grand-children of victims of the Holocaust.)
  • Liv Mørland :
    • "Rapport", fra en konferanse om krigsbarn, Kristiansand 8. og 9. mai 2003. Arrangør: Stiftelsen Arkivet i samarbeid med Norges Krigsbarnforbund avd. Aust- og Vest-Agder, Redd Barna Region Sør, Vest Agder Røde Kors og Den Norske Kirke.
      Fra rapporten : "Barn må skånes og må ikke defineres som en mindreverdiggruppe i samfunnet, hevdet Borge - det kan få store konsekvenser for dem. Myndighetene bør gi en uforbeholden unnskyldning, og NS-barn bør få den samme sympatien som 'tyskerbarn' har i dag. 'Vi må slutte å dyrke det som har skjedd og komme videre.'"
      (Foreningen av Norske NS-barn forstår at NS-barn har utbytte av å kunne stå frem med sine følelser i lignende fora. Arrangørene har imidlertid ingen dypere innsikt i forløsnings- og forsoningsarbeid så lenge de hopper bukk over Holocausten som er nazibarnas hovedklemme. Når Borge sier "vi må slutte å dyrke det som har skjedd og komme videre", er han inkonsekvent fordi han ikke nevner holocaustmuseet, opprettet med akademikernes velsignelse for nettopp å dyrke det som har skjedd.
      Nazibarna er ikke som andre krigsbarn, noe som enkelte humanistiske arrangører bevisst ignorerer. Slike fora trenerer en gjennomgripende forsoningsprosess i Norge og Europa.)
    • "Er forsoning mulig ?" - Fedrelandsvennen 15.9.09
      "Men fortsatt lider mennesker blant oss, preget av angst og frykt etter fjerne krigsår eller av fordømmelsen i årene som fulgte – på grunn av valg som ble tatt den gang eller på grunn av andres valg."
    • "Samtale om forsoning - Norge etter andre verdenskrig" - 30.4.11 i Hotel Norge, Kristiansand. Mørland var initiativtager og organisator med støtte fra Forum For Tro og Livssyn Kristiansand.
      (Liv Mørland har nå tre ganger vært pådriver for å hale inn motpartene fra andre verdenskrig - med forsoning som siktemål. Med bakgrunn fra Stiftelsen Arkivet og med sentral stilling i Forum for Tro og Livssyn samlet hun debattanter første gang i 2009, i Hotel Norge i Kristiansand. Hun har ikke gått veien om organisasjonene for å rekruttere deltagere. I organisasjonene borer de seg gjerne ned i krigshistorisk påståelighet for å gi krigen mening for medlemmene. Mange av de gamle er dessverre ikke så interessert i forsoning. Liv har særlig invitert krigernes etterkommere for at forsonende tanker skal arbeide i dem.

      Med et så vanskelig prosjekt er det mye som taler for at Liv har rett i valg av generasjon. 66 år etter krigen er det etterkommerne, andre generasjon, som bærer byrdene : barn av krigsdeltagere på begge sider, men særlig barn på tapersiden. Freden gav aldri taperne noen fredsavtale, kun fordømmelse, kriminalisering, med påfølgende straffeforfølgelse. Fordømmelsen av taperne har ikke blitt dempet i de tiårene som er gått siden freden. Sonet straff har ikke virket formildende. Fordømmelsen har tvert imot økt, særlig etter at Staten opprettet holocaustsentre som opererer som fordømmelsessentre og som opprettholder svart-hvitt syn på krigen og krigerne.

      Barna til de fordømte deltok i byrdene under den verste seiersrusen etter 1945. Men de har også arvet byrdene som livslang straff i og med at det å vedkjenne seg å være fra tapersiden, er det samme som å be om å få kjeft. På Liv Mørlands første konferanse i 2009 klarte en mann fra Stiftelsen Arkivet å skjelle ut NS-barna. Vi skulle ikke tillate oss å komme med egne tanker, slik uten videre. En forfatter som var invitert til panelet fant det også opportunt å gripe ordet for å gi oss grunner til å skamme oss over hvem vi var.

      Derved burde det være klart at det er ekstremt få NS-barn som tar byrden ved å stå frem. Samtidig har vi ikke noe valg. Skal vi leve fullt ut, må vi være dem vi er ved å vise hvem vi er. Da kommer vi til det viktigste ved Livs arbeid. Hun gir NS barn et forum hvor vi kan snakke både med dem som fordømmer oss men hvor vi også kan være oss selv, fortelle våre innerste tanker, sondere det vanskelige. Derved tør vi håpe at hun fortsetter sitt organisatoriske arbeid.

      Før en forsoning er det påkrevet at deltagerne er i stand til å være seg selv. NS-barn trenger kanskje mange slike "samtaler" som Liv drar i gang i Kristiansand. Kanskje også folk fra seierssiden trenger flere samtaler for å våkne til forsoning som den naturlige veien etter borgerkrig ? Vi håper Liv Mørland ikke mister motet etter å ha møtt oss tre ganger, etter å ha blitt utsatt for våre vrangtanker.)

    • "Kirken sviktet NS-barna" - Mørland intervjuet av Christian Nicolai Bjørke i Vårt Land 25.8.12
      "Denne sommeren samlet en rekke NS-barn seg på Grosås senter i Iveland. Arrangøren er Forum for tro og livssyn i Kristiansand, den eneste aktøren med tilknytning til Den norske kirke som jobber aktivt med å skape forsoning med NS-barna.
      – Mange NS-barn føler seg lite verdsatt av Den norske kirke, sier koordinator Liv Mørland, som har vært med å arrangere en rekke konferanser de siste årene."
    • "Mitt liv er snart levd" - kronikk om NS-barna i Vårt Land 8.10.12, i samarbeid med Per Frick Høydal, Finn Wagle og Nicolas Jevanord
      "Det bør være et alvorlig etisk dilemma når et samfunn der menneskerettighetene står sentralt, svikter sårbare grupper. Derfor bør ansvarlige myndigheter ta opp saken med NS-barna nå. (...)
      Den sterke polariseringen og trakasseringen som preget mange lokalsamfunn etter krigen, har påført tusenvis av uskyldige en traumatisert barndom."
      (Det er nok ikke bare den politisk styrte polariseringen og trakasseringen i vår barndom som har knekket de fleste europeiske naziungene. Forfatterne hopper bukk over den institusjonaliserte Holocaust-dyrkingen som har som mål å knekke alt naziavkom i flere generasjoner.)
    • "Veier til forsoning" - Kronikk i Fædrelandsvennen 6.11.2018
      "Utdrag av foredrag ved bokbad med Gaute Heivold og "Sang for sekstiåtte forrædere", Landskogen Peace Center. (...)
      Tyskerjenter fikk nylig en unnskyldning fra statsministeren for formelle feil som samfunnet har begått overfor dem. Feil behandling av NS-barn skal «granskes» og «dokumenteres» mer. Imens går årene. Johan er død, og mange andre NS-barn også. Det moralske ansvaret vi har for hvordan vi møter dem - og hverandre - er vanskelig å «dokumentere». Landsforræderi er et sårt og krevende tema. Det har fulgt barna deres, og barnebarna også. Vi vet nok om hvordan mange av dem har lidd. Det er tid for å be om unnskyldning for den uretten vi har gjort mot dem. Og tid for å forsone seg med at noen sviktet sitt land og folk.
      For vi kan bygge noe nytt. Alene og sammen. Hvem som rekker ut en hånd først, er uten betydning, bare noen gjør det. Fordi det er best for oss alle. (...)"
  • Nettnemnda :
    • "Klageuttalelse fra Nettnemnda om: PUBLISERING AV OPPLYSNINGER OM ET "NS-BARN"" på Nettnemndas side, oppdatert 18.2.02. "Etter Nettnemndas syn viser den uklare anvendelsen av "NS-barn" som er referert over, at slektskap og medlemsskap i NS ikke nødvendigvis alltid er utslagsgivende for bruken av denne betegnelsen. Uten klare definisjoner og praksis, er det etter Nettnemndas syn grunn til å legge vekt på personens egen oppfatning av sitt forhold til den del av norsk historie som bruken av betegnelsen "NS-barn" her er knyttet til."
      (Foreningen av norske NS-barn registrerer at Nettnemnda foretrekker å opprettholde satankraften i NS-begrepet snarere enn å hjelpe de angjeldende. Mennensker som føler sterk angst, har stort behov for å satanisere, men utsetter seg dermed også selv for satanisering. Foreningen kan ikke etterkomme Nettnemndas ønske når vårt formål er å nedkjempe all satanisering av mennesker.)
  • Elo Nielsen :
    • "Faderløsheden som nazismens gåde" i Information 3.3.95 (anmeldelse av Claus Brylds selvbiografi)
  • Sverre Nilsen :
    • "Blåmandag for storbøndene" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Oppland Arbeiderblad 9.12.93
  • Linda Lund Nilsson :
    • "En hard kamp" i Dagbladet 16.11.01
  • Vidar Norberg :
    • "NS-barna ble uskyldige ofre" i Dagen, 7.5.02
  • Trond Nordby :
    • Review of "The Boy from Gimle" i The Norseman, september 1994
  • Ole Kristian Nordengen :
    • "Nytt lys over det norske rettsoppgjøret ?" i Aftenposten, 28.9.01
      "Det å behandle slagne undertrykkere generøst har vært viktig for å få i stand den forsoning som trengs når man skal leve videre sammen." (...)
      "Det norske rettsoppgjøret hadde ikke først og fremst forsoning som mål." (...)
      "Forsoning var i høyden et sekundært mål. På dette punkt bidro derfor oppgjøret lite." (...)
      "Krigstidens isfront forvitret bare langsomt, skammen ble hengende igjen, og taushet, likefullt som fortsatte anklager, ble et problem å hanskes med. Barn følte det og trakk det med seg for resten av livet." (...)
      "Men hva fikk det å si at man i den grad kriminaliserte og brennemerket en motstander - hva gjorde det med den store majoritet som sto på "den riktige siden", og hva med dem som ikke gjorde det, og ikke minst med deres barn?"
      (Nordengen må være en av de første som har skrevet om behovet for forsoning i en norsk avis. Bondevik snakket om forsoning på Bjørnson-festivalen året før, i 2000, men det ble med snakket. Nordengen stiller de riktige spørsmålene når det gjelder rettsoppgjørets sosiale konsekvenser. Han skriver tydelig at oppgjøret må ha rammet naziungene. Han antyder at det trengs forskning på temaet. Men det tør ikke "humanistiske" forskere skjønne.
      Høsten 2009 har noen fulgt opp Nordengens konsekvenstenkning. Ingerid Hagen og Frode Fanebust har fått publisere kritiske bøker om rettsoppgjøret, og en debatt er blitt startet. Men rettstenkningen i Norge har degenerert på de åtte årene som er gått siden Nordengens velskrevne kronikk. Verdens vakreste prosjekt, forsoning, er utelatt i debatten og i forskningen. Debatten har i 2009 skrenset unnav bekymringer om nazietterkommernes ve og vel i jøssing-Norge.
      Det er selvfølgelig en grunn : holocaustiaden. Det internasjonale holocaustkjøret tillater ikke forsoning. Holocaustsentrene er da også opprettet for å slå ned på alt som ligner på forsoning. "Relativisering" kaller forskerne det. "Forsoning" må aldri gjelde naziunger. Jøssing-Norge er således en vasallstat underlagt USA, landet som styrer holocaustiaden.)
  • Signe Nordhagen :
    • "NS-oldebarna og tippoldebarna" - Morgenbladet 11.9.09
      "Det er viktig å skjønne hva som har skjedd, og hvorfor. Men det hevdes ut over dette, at vi må holde minnene levende og «aldri glemme» for ikke å gjenta forfedrenes feil. Jeg kan ikke se at krigshistorien blir analysert og presentert på en måte som gjør oss i stand til å trekke en slik folkelærdom. Det ser ut til å være lite bevissthet om at ondskap ikke er statisk, men opptrer i stadig nye former og sammenhenger, og at de gamle trekkene ikke umiddelbart duger for orientering i dag." (...)
      "Kanskje brukes krigen mindre som en kilde til lærdom enn til sensasjon, underholdning og lettjente penger. Og kanskje blir vi dermed ikke så meget bedre forberedt på vår tids store utfordringer, enn folk flest var det før andre verdenskrig?"
  • Norges forskningsråd :
    • "En hvitbok". Utvalgte offentlige dokumenter om krigsbarnsaken. Noen dokumenter ligger på NKBF's hjemmeside : Dokumenter fra "En hvitbok". NS-barn kan lese om londonregjeringens første definisjoner av oss. "En hvitbok" er basislesning for alle NS-barn på søk etter identitet. Første opplag : oktober 99.
  • NRK :
    • "Overgrep mot krigsbarn skal granskes" i NRK 3, 4.7.01
    • "Landssvikerne 70 år etter" - NRK P2-Ekko, 24.5.2012
      Deltagere : Baard Herman Borge (historiker med doktorgrad på NS-barna), Morten Andersen (NS-barn), Anders Skuterud (psykolog), samt en meget sympatisk programleder
  • NS-bestemor :
    • "Mer om forfølgelse av NS-barn" - Folk og Land nr. 7, 1979, s. 5
      "Herr redaktør!
      Jeg vil gjerne få takke vedkommende som i "Folk og Land" oppfordret oss NS-mødre til å komme med innlegg om hva våre barn måtte gjennomgå av lidelser og forfølgelser under okkupasjonen fra 1940 til 1945.
      Da jeg selv hadde en stor barneflokk kan det være litt av hvert å berette.
      Jeg hadde 5 barn i alder fra 1 år til 13 år.
      Den første gang jeg merket noe av terroren mot barna var da den nest eldste gutten var i åtteårsalderen. Han var da opptatt i et kirkekor som Norges yngste korgutt. Han var så lykkelig over å være med, og hele gutteansiktet strålte som en sol når han med sin lyse, klare guttestemme fikk synge i kirken. Jeg var ofte nede og hørte på sangøvelsene, og vi følte det nok begge to som noe hellig denne sangen til Guds ære.
      Etter en tid kom han til min forferdelse gråtende hjem og fortalte at guttekorets dirigent plutselig hadde kastet seg over ham med spottende ord og politisk sjikane mens alle guttene hørte på, fordi hans foreldre var medlemmer av Nasjonal Samling.
      Tappert forsøkte han å gå til sangøvelsene ennu et par ganger, men måtte gi det opp fordi forfølgelsene fortsatte og det onde selvfølgelig var smittet over på sangkameratene. Så ble han da frosset ut, slik meningen var.
      I løpet av de fem år hendte det mange fæle ting med barna våre, men vi anmeldte bare et av tilfellene som var for gyselig. Den eldste småpiken vår som da var skolepike i en av de lavere klasser kom gråtende hjem. Ikke så langt fra oss lå et barnehjem. Da hun passerte noen piker fra dette hjemmet omringet de henne og presset henne inn til et gjerde. De truet henne med knytenever, slo henne, mens de ropte stygge skjellsord. En dag hun var på vei hjem fra skolen myldret det plutselig frem en flokk større gutter, som foruten å brøle de vanlige hånsord stanset henne og blottet seg. Hun kom vettskremt hjem og sjokket gjorde at vi måtte sende henne på landet for en tid. Dette ble anmeldt.
      Forfølgensen gikk helt ned i barnehagen. Da mine to minste, en gutt på fire år og en pike på tre år hadde gått en tid på en tilsynelatende fredelig barnehage ble også de bragt gråtende hjem: "De andre barna ville ikke leke med oss, mor," fortalte de. "De kaller oss for nazidjevler". Ved nærmere undersøkelser viste det seg at de andre barna i barnehagen hadde noen litt større søsken som gikk på skolen. Det var disse som hadde vært i barnehagen og lært de små søsken å være onde mot mine to småbarn. Så var det ikke annet å gjøre enn å ta dem ut.
      Først etter okkupasjonen fikk vi til vår forferdelse høre at en av guttene våre i samfulle tre år var blitt satt ut midt i skolegården og fiket opp og slått av større gutter, mens lærere og lærerinner sto oppe i vinduene og lo. For ikke å gjøre vondt verre, og for å skåne sine foreldre, hadde han tiet om dette mens det foregikk.
      Det hendte så mange ting daglig for disse barna at det kunne skrives side opp og side ned. Men ingen av dem tok skade på sin sjel, fordi de aldri lærte å hate og hjemme bare møtte positive tanker og ord som gikk ut på å skape et nytt og bedre Norge.
      Vi var jo så stolte av våre små barn i Ungdomsfylkingen den gang, da de fikk en så god oppdragelse, ikke minst i forholdet til de voksne og eldre mennesker. Det ble liksom så tomt og rart for gutten min da krigen i Europa var slutt. Jeg ringte derfor til lederen av KFUM-speiderne i vårt kirkedistrikt og fortalte om den lille pjokken som var blitt så ensom. Jeg spurte i telefonen om ikke gutten kunne bli opptatt som speider. Jeg visste jo at det var en kristen jeg henvendte meg til, og han svarte meget vennlig: "Ja, send ham opp til meg." Sønnen min ble så glad og gikk freidig avsted, men da han kom tilbake var det et bedrøvet, lite gutteansikt som møtte meg: "Å, nei, mor, jeg kunne nok ikke være med der, for de forlangte at jeg skulle ta avstand fra hva mine foreldre hadde vært under okkupasjonen, og det var jo umulig."
      Det siste, og iallfall det mest brutale, som hendte etter okkupasjonen var vel da vår eldste sønn intetanende steg av trikken, og brutalt ble slått ned av en tidligere skolekamerat. Vår sønn ble liggende over trikkeskinnene mens overfallsmannen tok kvelertak på ham og senere forsøkte å trykke ut øynene på ham. Det som skulle hevnes var at en bror av overfallsmannen, som deltok som flyver på engelsk side, var blitt skutt ned over Tyskland. Dette skulle da, liksom, være min sønns skyld.
      En mann som kom forbi på en sykkel stanset opp og ville hjelpe min sønn, men da ropte overfallsmannen: "Nei, dette er bare en nazidjevel." Mannen satte seg da på sykkelen og kjørte videre.
      Da gutten vår etter mange timer kom hjem så han ubeskrivelig ut, og vi kjente han nesten ikke igjen. Øynene var som grodd igjen, og han hadde fått en kraftig hjernerystelse som resulterte i flere ukers sengeleie. Som alle NS-folk var vi den gang rettsløse, og noen sak mot overfallsmannen nyttet derfor ikke. Stor var vår forbauselse da gutten vår etter noen måneder, som en slags "avlat", fikk 1000 kroner fra overfallsmannens familie.
      Jeg vet at det under og etter okkupasjonen skjedde verre ting mot NS-folks barn. La oss få frem flere eksempler.
      Bestemor"
  • NTB :
    • "Kirkelig forsoning med krigsbarna", 30.10.99
    • "Kirken beklager overgrep, 14.12.99
    • "Regjeringa vurderar å seie unnskyld til NS-barna", 20.12.16
      "Regjeringa vurderer å seie unnskyld til NS-barna, men først skal saka utgreiast. Tidlegare Nidaros-biskop Finn Wagle meiner tida er knapp og påpeikar at utgreiingar tar tid."
  • Tove Nygård :
    • "Trakassert på Bondeheimen" i Glåmdalen 3.11.01
  • Pål G. Nyhagen :
    • "Hva skal et barn angre ?" - Vårt Land 17.8.12
      "Barna ble, som alle oss andre, uforskyldt født akkurat der de ble født. Ikke bare ble de møtt med aktiv utstøting under krigen, men helvetet fortsatte sågar i alle år etter. Også med kirkens og skolenes aktive deltagelse. Kirken var altså trist nok mer bundet av stat og folkestemninger, enn sin identitet. Den sviktet nettopp der den skulle være Kristi kirke. (...)
      De NS-barna som ennå lever i dag, er nå langt fra barn. Livet har blitt levd under helt spesielle betingelser. Snart 70 år med en slik skrekkelig virkelighet av å være avvist og stigmatisert, er en voldsom byrde de aller fleste av oss verken forstår eller aner innholdet av. Ikke rart noen av dem er mer enn bitre."
      (Aldri har vel vi NS-barn møtt en slik vilje til forsoning. NS-barn er vant til betingelser : Hvis vi forakter våre foreldre og deres ideologi, skal vi bli tatt inn i varmen. Ole Thomas Eriksen og Pål G. Nyhagen krever ikke hjernevask, foreldreforakt, ondskapstilståelse og omvendelse. Da er ikke forsoningen ekte, sier de. For da er saken satt på hodet. Det er jøssingene som skal be NS-barna om unnskyldning for livslang trakassering.
      De sier at etterkrigskirken er politisert og derfor har fjernet seg fra den kristne tro. Vi registrerer et opprør. Etter 67 år med politisert tro og vitenskap ser vi frem mot en ny kultur i Norge og Europa.)
    • "Hjelpen haster" - Vårt Land 25.8.12
      "Det er befriende å se at biskop Singsaas ser ut til å erkjenne hva som er subjektet i saken med NS-barna; nemlig kirken selv og dens svikt. I 67 år har ikke kirken vært en del av løsningen, men av problemet. Det gjenstår nå at kirkens ledelse omsetter sine ord og sin erkjennelse i konkret handling, og ikke utsetter hjelpen til det lidende offeret i grøften."
  • Tor Obrestad :
    • "NS-barnet si beretning" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Stavanger Aftenblad 20.10.93
  • Hans Olavsen :
    • "Vår venn Eystein Eggen" i Folk og Land 1993, (Einar Rustad, alias Hans Olavsen - hovedkilde til Hans Fredrik Dahls bok om Quisling - går i rette med Eggens spørsmål om hvorledes foreldrene har tenkt å få oppreisning, når de er anonyme.)
  • Jørn Bue Olsen, sønn av motstandsmannen Rolf J. Olsen :
    • "Vi som vant, må be om forsoning" - Olsen intervjuet av Tor Sandberg i Dagsavisen 8.2.13
      "Rolf J. Olsen var motstandsmann. Kameraten kjempet for tyskerne. Etter krigen ble de to fiendene venner igjen. – Dette må vi lære av. Det er på tide med forsoning.
      – Et voksent individ står ansvarlig for sine egne handlinger. Barna har ikke valgt sine foreldre, sier 64-åringen, som er bosatt i Asker.
      I stedet håper Olsen at motstandsfolkenes barn nå kan bidra til forsoning, slik at sårene som fortsatt er åpne hos mange NS-barn, endelig skal få gro. (...)
      - Det norske krigsoppgjøret bar ikke altfor mye preg av forsoning. I 1945 dominerte ønsket om hevn og straff. Jeg kan forstå det, men ikke forsvare det. Virkeligheten var ikke svart-hvit. Det var da, som nå, nyanser i grått."
      (Jeg var med på å starte den første frie NS-barnforeningen i Europa i 1991. Det er første gang jeg leser om et forsoningsinitiativ fra 2. generasjons motstandsmann, fra en jøssingsønn. Hjertelig takk. Tiden burde være moden.)
  • Odd R. Olsen :
    • Gutten fra Gimle hadde en far i Harstad og Mykle til svigerfar" i Harstad Tidende 22.11.94
  • Terje I. Olsson :
    • "Refser NS-avkom i redaksjonene" i Journalisten 24.11.00
  • Odvar Omland :
    • "Tilgivelse eller glemsel ?" - verdidebatt.no 7.8.12
      "At kirken også var med og skjøv taperne ut i kulden, som Rimehaug nevnte, gir grunn til nærmere ettertanke. Det gjør et dypt inntrykk når Rimehaug siterer henvendelse fra sin svigerfar (tysklandsfange) til biskop Berggrav: "Du stengte døra for syndere, du biskop. da freden kom stengte du kirkedøra,..."
      Bør det skje en eller annen form for "forsoningsoppgjør" fra kirkens side? Jeg har ikke noe svar, men ønsker debatt om saken. Jeg håper i tilfelle imidlertid at det ikke fører til et omstendelig granskingsarbeide."
  • Anette Os :
    • "Snakker endelig åpent om krigen" - Anette Os presenterer 9.12.10 i Fædrelandsvennen tre som ble intervjuet av Liv Mørland i boken "Veier til forsoning" utgitt i november 2010.
      (Snørr og bart blandes. Naziavkom slikt som NS-barn og tyskerunger kan ikke sammenlignes med nåtidens krigsflyktninger. Naziavkommet er systematisk blitt knekt av etterkrigsdemokratenes satanisering av nazifamiliene - i fredstid. Tidens krigsflyktninger blir ikke på samme måte nazifisert og mentalt tilintetgjort av landene som gir asyl.
      Satanisering av naziavkom fortsetter takket være holocaustsentra som Stiftelsen Arikivet i Kristiansand. De har som formål å knekke etterkommerne av nazister - for å forhindre loyalitetsbånd, for å forhindre fremvekst i Vesten av dissidenter, systemkritikere.
      Det er lett for psykologer, sosiologer, journalister og historikere å komme i en dobbeltrolle når de skal "hjelpe" nazibarn. Det er kommet en uskreven regel om at nazibarn skal behandles individuelt. De skal individualiseres vekk fra egen historie. Det må for all del ikke refereres til deres kjempende forløpere og til deres foreninger. Hvert individ må "endelig" oppdages slik at individet "endelig" kan snakke fritt - takket være "hjelpere". I neste omgang vil de samme "hjelperne" delta i offentlige sataniseringsoppdrag gjennom svartmaling av alle norske nazister.
      Anette Os vil sikkert utvikle sine refleksjoner rundt NS-barndramaet.)
    • "Arkivet skildrer foreldres nazifortid" - Fædrelandsvennen 14.11.12
      NS-barnet Knut Engelskjøn sier til Anette Os : "-Jeg liker ikke å snakke om det. Jeg synes det er skammelig. Men hvis jeg må, så gjør jeg det. Vi kan ikke si 'pytt, pytt, la oss glemme'. Jeg var 50 år før jeg snakket om det til andre enn den nære familien." (...)
      "- Vi opplever at barn av både NS-medlemmer og tyske fedre takler historien på veldig ulike måte. Noen tar et oppgjør med foreldrene, mens andre lever med i historien. Dette er ulike stemmer som heller kan bidra til at man vil stille flere spørsmål. Dette er et stort tema, hvor det er umulig å gi et fullstendig svar, sier Gro Kvanvig, prosjektleder ved Stiftelsen Arkivet."
      (I holocaustianske fora slik som Stiftelsen Arkivet, ett av mangfoldige holocaustsentre rundt om i Vesten, blir selvsagt nazibarn som skammer seg over sine foreldre og helst hater dem, foretrukket fremfor foreldreloyale og konservative nazietterkommere. Men, som sitatet over viser, er det nå legitimt at noen "lever med i historien". Vi konservative, ja kanskje til og med foreldreloyale NS-barn, kan "bidra til at man vil stille flere spørsmål". Vi betrakter slike utspill som revolusjonære sett på bakgrunn av de vanligvis snevre synspunktene til ordinære holocaustsentre.)
  • Andrew Osborn :
    • "Norway's abused war children move step closer to compensation" in The Guardian, December 7, 2002
  • The Osgood File (CBS Radio Network):
    • "Healing the Holocaust - The children of Nazis and Holocaust survivors make peace by learning what they share in common" - on the web site ACFNEWSOURCE 5/7/99. "The drama therapy provides them with a place to mourn the dead and relieve the trauma. This helps participants to understand their shared experience and build bonds." (There are various Jewish organizations which gather the 2. generation from both sides for common reflexions. There are also personal initiatives like the drama therapy sessions given by Armand Volkas, the son of an Auschwitz survivor. The Organization of Norwegian NS children sees all initiatives worth trying in order to break the silence, to get over the Vergangenheitsbeschweigung. We appreciate the Jews' initiatives as long as the Nazi children themselves seem too traumatized to gather independently. We are doubtful though to the healing effects if too much attention is given to the losses of the Jews at the expense of the losses of the losers. Each group has to mourn own deads in the purpose of healing from the mourning. The media's concentration on the Jewish Holocaust might be felt as emotional imperialism in times when the media dominate the culture. People who sense proper grief emotions outlawed might get tremendously angry.)
  • Oslo University :
    • "The Legal Purges in Norway after 1945 - A Research Project" - a University web site continuously upgraded. "The legal purge and innocent people who were convicted: NS children and German or war children."
      (The academic researchers who are officially financed for doing research on us and our families have chosen the locution "legal purge" in order to express our need and their mission. A purge is necessary when something filthy is to be brought back to a state of attractiveness. "Legal purge" is not used by the academics in an ironical or self-critical sense. The expression is launched as being appropriate for legitimate prosecutions in recent times like in South Africa and South America in the 90s. Our parents are filthy and we their children tainted with filth as well. The important question is to know whether the purge is over or not for the Nazi children. The choice of concept by the academics is loaded with politics. Probably the academics mean they can purify us if only we are willing to collaborate with them. But as long as the academics refuse to see the Holocaust as the main burden of the Nazi children, their intrusion adds to the burden. These academics are cynical opportunists. They need an aggressive purifying research on the Nazi families in order to free themselves from own authoritarian romanticism practiced in the 60s and 70s. While they are intruding in our domains we are far from a reconciliation between the opponents of WW II.)
  • Vincent Ostria :
    • "Romantique allemand. Les folies de Werner Herzog" dans le web de L'Humanité le 19 janvier 2002. "Le jeune cinéma ouest-allemand, qui avait le vent en poupe, exprimait la déshumanisation de la société marchande et le désarroi des enfants du nazisme."
  • Tony Paterson and Allan Hall:
    • "Norwegian government sued over children Nazis left behind" in Electronic Telegraph 25.2.01
  • Dag Pedersen :
    • "Et offentlig 'unnskyld' er ikke nok" - intervju med 7 tyskerunger over førstesiden og ytterligere to helsider, Aftenposten 15.1.00 . (Barnetortur fra fredsårene monumentalt brettet ut. En fredsforbryterdomstol i FN-regi kan være en naturlig konsekvens.)
    • "Millionkrav fra krigsbarna" i Aftenposten 16.2.00
  • Asmund Petersen :
    • "Krigens tapere: Ufortjente anklager om hat" - Aftenpostens kronikk 9.11.02. "Som tenåring ble jeg vitne til mange nazi-overgrep fra okkupasjonsmakten, men vi syntes synd på de to i min hjembygd som av personlig egoisme lot seg lokke inn i NS."
      (Petersen har glemt at det var noe som het rettsoppgjør, kanskje fordi han i 40-årene ikke bodde i Norge. Han roter godt med generasjonene når han i en kronikk om nazibarna tenker på de voksne (de dumme) som meldte seg inn i NS. Når mennesker blir eldre, har de en tendens til å se fortiden i det godes lys. Tendensen burde dra i retning av en forsoning. Satanisering er imot menneskenaturen.)
  • Rebecca Phillips :
    • "The Swastika of a Nazi Childhood : The First Symbol of Victimization" - et premiert internett-essay om Det Tredje Rikets barn. Om oppdragsgiveren : The Holocaust Remembrance Project, an educational program of the Holland & Knight Charitable Foundation, Inc., is an annual writing contest for high school students that is designed to encourage and promote the study of the Holocaust. (Forfatteren skiller ikke mellom nazibarn født før og etter 1939, ignorerer derfor sataniseringen av nazibarna i fredstiden, denne verst tenkelige form for mobbing.)
  • Eric Pincas :
    • "Enfants de Boches" - entretien avec Fabrice Virgili dans la revue Historia, mai 2004. Voyez Courrier. "Nés d'une mère française et d'un père allemand pendant la Seconde Guerre mondiale, ils pourraient être jusqu'à 200 000 à vivre avec ces racines singulières."
  • Planete, chaîne de télévision française :
    • "Les bâtards du Reich" - documentaire de 26 minuttes diffusé le 26 mai 2004. "Au cours de la deuxième guerre mondiale en Norvège, comme dans de nombreux autres pays européens, des milliers d'enfants naissent de l'union de soldats allemands et de Norvégiennes. Les « tyskungar », enfants de boches, sont aujourd'hui des hommes et des femmes brisés par leur propre pays." (...) "Dans les autres pays européens, l'histoire de leurs semblables n'a même pas été encore abordée."
  • Isabelle Ponteville et Chantal Kasteloot :
    • "Enfants de résistant ou de collaborateur : grandir sans père ou mère" - dossier dans le Centre d'Etudes et de Documentation - Guerre et Sociétés contemporaines, CEGES. "Parmi les enfants de collaborateurs interrogés, aucun n'a été élevé par un homme ou une femme muré(e) dans l'idéologie de la collaboration. Nous n'avons donc pas rencontré le culte de la nostalgie. Ce n'est en rien un choix mais plutôt le hasard des rencontres."
      (Nous apprécions l'intégration d'enfants nazis dans la sphère de recherche des académiciens. La citation dit pourtant long sur l'idéologie de ceux-ci. Les universités occidentales sont toujours dominées par une idéologie marxisante appartenant au passé. Les enfants nazis, comment pourraient-ils éviter la nostalgie du passé en un temps où la dénazification était satanisation et torture pures et simples ? Les enfants nazis qui ouvrent leur âme aux académiciens sont pour la plupart du temps des résultats "heureux" de la dénazification, des corrigés. Peut-on dire que la dénazification après 1945 a cimenté l'idéologie nazie chez les perdants et que c'est la cause du silence régnant dans le milieu ?)
  • Walter Pontzen :
    • "Kinder der Täter : Sähne und Tächter unde ihre Nazi-Väter" in Analytische Psychologie Vol. 33, No. 1, 2002, Karger AG, Basel.
      " Das Leiden der Kinder von Tätern war kein Leiden, das von der Gesellschaft aufgezwungen war, sondern, worauf Gertrud Hardtmann [1992, 1995] hinwies, eher ein privates und fand im Familienkreis statt bzw. fand eben nicht statt."
      (The quotation indicates an example of psychiatric political correctness typical in the West of the 21st century. Initially the victors satanized the Nazi families in general. The families suffered and went into hiding. Now the victors' psychiatrists point out mental sickness originated from within the families. This article could have been written during the glorious days of the former Soviet Union.)
  • PostGonzo Gazette, KulturePig :
    • "Nazi babies" - review in net site, 2003. "Under the Nazi Baby Theory, lots of children were smuggled out of Germany, shortly before the end of World War II.  They were spirited to a foreign country (usually in South America).  There, they were trained by an actual adult Nazi, who lacked the usual number of limbs and/or sensory organs.  Their job, of course, was to rebuild the Reich. (...) The problem is, the Cold War is over.  And you really can't make much use of Commie Babies. Think about it.  Nazi Babies would be dedicated to taking over the world and killing anyone who wasn't a member of the master race.  What would a Commie Baby be dedicated to?"
  • Louise Potterton :
    • "Books : Daughter to the Devil" in The Jerusalem Report, September 9, 2002. "It's been a long, hard road to the truth for Monika Goeth, whose father was the concentration-camp commandant made infamous in 'Schindler's List' for shooting inmates randomly from his balcony". ..."In researching the book, author Kessler managed to locate, at the Institute of Jewish History in Warsaw, Poland, one of only two surviving copies of the 500-page protocol of Goeth's mammoth trial, in which survivors of the camp presented harrowing testimony about their experiences. He had this translated and presented it to Monika at the end of their two-day interview.
      Through the transcript she was confronted with the distressing truth about the cruel deeds committed by her father, who would personally shoot dead cowering prisoners on the flimsiest of excuses. Kessler also read parts of it to her. She was shocked by the details of her father's brutality and said at the interview's end: 'I don't feel pity for him anymore. I wanted to see him as a victim of National Socialism -- of Hitler and Himmler. Now I see him as a murderer'."
      (This is an exemplary manner how to educate all children of mass murderers. Thousands of innocent children can now await similar sweet care by authors and journalists working for a better moral world. Crime protocols from jails throughout the world should automatically be handed over to journalists so these can attack the murderers' children in order to make money on the children's despair.)
  • Charley Reese :
    • German professors to the rest of the world: The Nazi era is over - Times-Republican, 28th of February 2008
      "Recently, 25 German professors issued a manifesto that said, in effect, that Germany had paid its debt for the Holocaust “in full,” and that Germany should stop giving preferential treatment to Israel and adopt a more balanced foreign policy in regard to the Arab states of the Middle East. (...)
      It wasn’t as if Germany got off free. Germany and the German people paid a terrible price in blood and destruction for World War II. The country was literally destroyed, millions of its citizens were killed and maimed, 13 million were forcibly removed from their ancestral homes in the East, thousands of Germans starved to death immediately after the war, and the country was looted by the Soviet Union and the Western Allies. (...)
      Since I don’t believe in group guilt, much less transgenerational guilt, I have to agree with the manifesto. Enough is enough. (...)
      No German who was a child during the war and certainly no one who was born after the war need feel the least bit of guilt for anything that happened. They are not responsible. Those who were responsible are long dead or dying. After three generations, for Israel to keep extracting money from Germany smacks more of extortion than reparations. In the meantime, the Israelis themselves have some reparations to pay to the Palestinians, whom they uprooted from their homes and farms. (...)
      For decades, Hollywood used Germans as its favorite villains. Only recently has it switched to Arabs." (...)
  • Shirley Rickett :
    • "Nazi Children" in the SAME literary magazine, Nov. 2003.
    • "Dinner in Oslo", a chapbook published in 2008. See her biography.
  • Karl E. Rikardsen :
    • "En tyskerunge vender tilbake" - filmannonse i Nettavisen. (Filmen om Henry Rikardsen ble sendt i TV 2 den 22.4.00)
  • Toril Risholm :
    • "Jeg er et NS-barn" i Stavanger Aftenblad Magasin 22.2.03. "- Jeg er et NS-barn, sa jeg i et venninnelag for ei tid sida. - Det ble taust. Så skiftet de tema. - Jeg er et NS-barn! Jeg har lyst til å rope det fra en fjelltopp. Jeg vil ikke bære på hemmeligheten lenger."
    • "Far var frontkjemper" i Magasin 22.2.03. "- Far ble en bitter mann. Jeg vokste opp i skyggen hans. Mor mi var også medlem av NS. Tror det var far som fikk henne med. Vi fikk ikke nevne krigen. Da ble hun krakilsk. Slik vokste jeg opp. Og det var skyld og skam."
    • "De glemte vi var barn" i Magasin 22.2.03
  • Romerikes Blad, lederen :
    • "Unnskyld til NS-barna" - Romerikes Blad 7.2.13
      "Ingen er ansvarlig for sine foreldres gjerninger, og snarere enn å beklage, fortjener NS-barna en offentlig unnskyldning. Svært mange måtte tåle ydmykelse, trakassering og utfrysing etter krigen."
  • Steve Rosenberg :
    • "Living Hell of Norway's 'Nazi' Children" - BBC News, Oslo, 8.3.07.
      "It was Adolf Hitler's henchman, Heinrich Himmler, who had encouraged liaisons between German troops and Norwegian women: part of his plan to breed an Aryan master race of blonde-haired, blue-eyed babies for the 1,000-year Reich."
      (In spite of BBC's interest in Europe's Nazi offspring, articles like this one worsen the children's living situation. Does Mr. Rosenberg mean that Nazis were incapable of love ? Does he think that the fathers of German kids in Norway engendered babies in an atmosphere of political scheme ? It's simply absurd. He smears the children with old-fashioned hatred against our families. Rosenberg pretends that Himmler, or was it Hitler, wanted blond babies. Did not their soldiers engender 200.000 non-blond Aryans in France ? He omits to say that Nazi soldiers were seen as normal men in most countries - with logical results. Sixty two years after Germany's defeat, it is time for anti-Nazis like Rosenberg to calm down.
      One of the German kids participating in Strasbourg, Gerd Fleischer, answers when interviewed that 'We feel that justice cannot be done without an economic compensation. Words are very cheap'.
      Money in Norway is today as cheap as words. Only a new European attitude toward our history can repair wounds from a bloody civil war. Are anti-Nazi judges in Strasbourg capable of doing something with this European trauma ?)
  • Frank M. Rossavik :
    • "De siste utstøtte" - leder i Morgenposten 17.7.09
      "Selv om vi ikke vet hvor mange NS-barn som er i live, snakker vi altså om mer enn deres krav om oppreisning. Det handler om et traume som rir mange familier. Nå, snart 65 år etter krigens slutt, er det på høy tid å bearbeide det. Vi er enige med Odd-Bjørn Fure i at det er viktig å få klarlagt hvordan NS-barn og NS-familier ble behandlet etter krigen. I et gjennomforsket samfunn som vårt er det utrolig at et slikt tema fortsatt ligger der som en blind flekk."
      (Samfunnsredaktøren i Morgenbladet kommenterer på lederplass NS-barn-saken i ukenummeret 17.-23. juli 2009. Utgangspunktet er et intenst essay skrevet av NS-barnet Turid Nystøl Rian i samme nummer. Foreningen av norske NS-barn som startet NS-barnsaken i Norge takket være pionerskriftene til Eystein Eggen, særlig hans selvbiografi Gutten fra Gimle, er selvsagt takknemlig for Morgenbladets lansering av Turid Nystøl Rians meninger og tanker.
      Avisen har imidlertid "glemt" egen fokusering på NS-barna begått tidligere. Lasse Midttun, forrige redaktør av Morgenbladet, skrev om "Gutten fra Gimle" hele tre ganger, to av artiklene som ledere : I 1993 i forbindelse med bokens utgivelse, i 1995 i forbindelse med Stortingets baklagelse av behandlingen av NS-barna og tyskerungene da det var 50-årsfeiring av seieren, i 2002 da Baard Borge lanserte en akademisk bok om NS-barnsaken som han gav tittelen "De kalte oss naziyngel". Hvorfor hopper Morgenbladet over NS-barnsakens historikk ?
      Det er NS-barnmobbende å påstå at temaet "fortsatt ligger der som en blind flekk". Morgenbladet drives av moralistisk antinazistiske journalister, slik som alle norske aviser. Journalister ser det som humanistisk plikt å gjenoppdage NS-barna i det uendelige for deretter å relansere gammel sak.
      De vil for all del ikke endre noe standpunkt når det gjelder nazisme. Så tabubelagt er koblingen av det nazistiske med det menneskelige for journaliststanden at det er maktpåliggende for dem å ignorere historikken til kjempende NS-barn. Vi skal gjenoppdages kun enkeltvis slik at press fra oss som gruppe da kan unngås. NS-barn har liksom ikke historie, har ikke rett til å fare med politikk. De er bare ofre som skal hjelpes, hjelpes til videre ensomhet, akkurat som tyskerungene har blitt hjulpet til glemsel.
      Har situasjonen tross alt forandret seg i 2009 ? Neppe. Om noen år vil et nytt NS-barn bli lansert for å gi avisen hevd på å være hjelpende, finne "blinde flekker" på samfunnskartet. Foreningen av norske NS-barn klarer seg heldigvis uten hjelp av moralistiske journalister og akademikere. Men vi er selvsagt avhengige av å nå frem til offentligheten.)
      Se også under Turid Nystøl Rian, "artikler av NS-barn", her i bibliografien.
  • Lorraine Rossignol :
    • "Les Bâtards du Reich" - Le Monde le 7 janvier 2002. "La fécondation forcée de quelque 14 000 Norvégiennes avait été planifiée, évidemment sans l'assentiment de ces femmes, par Heinrich Himmler"... (Lorraine Rossignol est généreuse quant à sa compassion pour les enfants de boches en temps de paix et de démocratie. Elle n'est pas si généreuse quand elle décrit leurs mères. Pense-t-elle que l'amour est exclusif pour les victorieux ? Les Français, et Le Monde, feraient bien d'aider les milliers d'enfants de boches et leur mères survivantes chez eux au lieu de patauger dans l'histoire des autres Européens.)
  • Hans Rossiné :
    • "Barn i fokus" - Dagbladets kommentar 1.11.00 til NRK's "Brennpunkt" på NS-barna
  • Thomas Roth :
    • "Faktafel i dansk historieskrivning" - debattinnlegg i Svenska Dagbladet 12.4.95 i anledn. Brylds bok
  • Edith Mandrup Rønn :
    • "Hvem ejer fortiden" - forsvar for Brylds bok "Hvilken befrielse" i Information 23.3.95
  • Mats Rønning :
    • "Anne-Marie går til sak mot Staten" i Moss Dagblad 4.10.00
  • Morley Safer :
    • "The Children of Nazi Leaders" - TV report done by Morley Safer, CBS News, September 19, 2007. Produced by Patty Hassler
      Follow two presentations of the VIDEO :
      "The Children Of Nazi Leaders
      In Full: In a story that originally aired April 14, 1991, Holocaust Remembrance Day, Morley Safer reports on the children of Nazi leaders, living in the shadow of the sins of their fathers."
      "Sins of their Fathers: This is a TV report done by Morley Safer, who looks at adult children of Nazi war criminals in Germany and how they cope with the lasting horrors of what their fathers did."
      (In 2004 the Israeli psychologist Dan Bar-On gathered some Nazi children, even Nazi nephews, for group therapy. Bar-On had of course the Jewish angle of view during his therapy sessions. In this view there shall be no relief for Nazi descendants. They will for ever be under the "curse of ancestry". Also the descendants deserve Old-Testamental punishment for sins committed against the Chosen People. There shall never come to a reconciliation between the opponents, between internationalistic/nationalistic Jews and anti-internationalistic Europeans. Morley Safer follows the Jewish viewpoint while interviewing group participants, with the result that the Nazi children in his report are mostly dealing with guilt, shame, depressive life attitudes, negative life perspectives. For us Nazi children who managed to gather for group therapy on own initiative, this film is rather instructive about how the topic of Nazi descendants should not be handled. Nazi children shall not be put under ideological pressure from Zionists or Holocaustic Americans.
      There is one positive remark about the activities of Dan Bar-On. He got some Nazi children out of muteness.)
  • Cathrine Sandnes :
    • "Fortellingen om 'Tyskerungen'" i Dagsavisen 26.7.00. (Tanker omkring løgn i dokumentarlitteratur etter at selvbiografien til tyskerungen Harriet von Nickel er blitt avslørt som løgn.)
  • Delphine Saubaber :
    • "Pour l'amour d'un 'boche'" dans l'Express le 31 mai 2004. "Et tout à coup, Mylène, des larmes dans la voix: «Mais quand comprendra-t-on que tous les Allemands n'ont pas été des salauds qui ont violé des femmes? Et que ces Françaises qui ont couché avec eux n'étaient pas toutes des salopes? Maman s'est sentie coupable toute sa vie!"
  • Heribert Schiedel :
    • "Arme Nazikinder" - Jungle-World.com, Nummer 24 vom 15. Juni 2005. "Auch ihn habe es traumatisiert, dass etwa seine Mutter 'den Boden vor ehemaligen KZ-Häftlingen wischen musste', sagte Haider dem ORF.
      Dass die Kinder von Nazis wie solche sprechen, ist jedoch nicht der Skandal. Ein Skandal sollte es vielmehr sein, dass jene Partei, in der solche Leute Ämter und Würden erlangen, gleich zwei Mal zum Koalitionspartner in der Regierung geadelt wurde."
      (Es ist erfreulich zu sehen, dass der Begriff Nazikinder in der österreichische Presse zu lesen ist. 60 Jahre langes Schweigen ist hoffentlich vorbei. Doch die Medien respektieren oder mögen die Nazikinder offensichtlich nicht, wie die Überschrift „Arme Nazikinder“ in den Internetausgaben einiger Zeitschriften zeigt.
      Vielleicht mag man sie nicht, weil sie über ihre eigenen Leben Purzelbäume geschlagen haben oder sich im Namen ihrer Eltern äußern. Auch wir sind der Meinung, dies sei eine düstere Rede. Mehr als andere müssen Nazikinder deutlich auftreten. Sie müssen sich vermenschlichen, um verstanden zu werden und sich Gehör zu verschaffen. Und von Parlamentariern wird mehr verlangt als von gewöhnlichen Bürgern.
      Jörg Haider weist den Weg, indem er von seiner Mutter erzählt, die nach dem Krieg den Boden vor ehemaligen KZ-Häftlingen wischen musste. Da zeigt sich die Wirklichkeit der NS-Kinder: die gedrückte Stimmung. Die Sieger treffen dabei echte Nazikinder, zu denen sie Stellung beziehen können.
      Millionen von Europäern müssen jetzt die Möglichkeit bekommen, aus der Vergangenheit herauszutreten durch gegenseitige Kommunikation.)
  • Gerda-Marie Schönfeld :
    • "Mein Vater der Massenmörder" in Stern, 8.3.02. "Anfang 1983 macht die BBC ein Interview mit ihrer Mutter Ruth und fragt nach Oskar Schindler und Amon Göth. Am nächsten Tag bringt sich die Mutter um. 'Dieser Amon hat unser ganzes Leben beherrscht. Obwohl er tot war: Der war da', sagt die Tochter."
      (Monika Göth erklärt daß der tote Vater ihr Leben beherrscht. Gerda-Marie Schönfeld stimmt der Wahrheit zu : "Der Satz gilt bis heute". Unsere Organisation für die Kinder der Nazis sagt daß 60 Jahre mit Todesregime für die unschuldigen Nazi-Kinder genug ist.
      Die Deutschendirnen in Norwegen haben heute Symphatie, wenigstens unter Frauen. Es scheint anders in England und Deutschland zu sein. 1983 hat BBC der Nazidirne Ruth, Monikas Mutter umgebracht - indirekt. Stern hat keine Kommentare dazu.)
  • Tøger Seidenfaden :
    • "Nazismen - og debatten i anledning af Claus Brylds bog" - leder i Politiken 16.3.95
  • Johs. Seland :
    • "Et NS-barns skjebne" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Fædrelandsvennen 7.12.93
  • Thomas Seltzer :
    • "Trygdekontoret-TV 7:8" (episode 7, sesong 8) - NRK3 9.4. 2014
      (Debattprogrammets leder Seltzer har særlig fokusert på det overraskende ved mengden av bøker om krigen som stadig utgis. Og han bruker programmet for å lansere sin egen bok "Det krigsindustrielle kompleks". Men han har også tatt med Tove Laila Strand, et allerede profilert tyskerbarn født 1941, og Torgrim Eggen, fetter av Eystein Eggen, som forteller om sine nazionkler både på mors- og farssiden. Selv hadde Torgrim for unge foreldre til å kunne kategoriseres som NS-etterkommer. Men det blir iallfall et program om tapernes barn også, for første gang (?) i regi av 3. generasjon, altså jøssingbarnebarn.
      Det er betimelig å spørre hvorfor direkte etterkommere ikke var invitert når et tyskerbarn var det. Folk fra de to foreningene Vennetreff og Foreningen av norske NS-barn deltar gjerne, men er nok for konservative for NRK nå i brytningstider. Da er det bedre med politisk korrekte kjendiser. Det hele blir morsommere, mindre pinlig, da.
      La oss håpe at 3. generasjon krigsetterkommere går lengre enn 2. generasjon hva angår nyanser samt realiteter for taperne. Torgrim uttrykker da også at taushet er ille, ja faktisk verst. Hvorfor er han da så hemmelighetsfull overfor sin fetter Eystein Eggen som var det første NS-barn i Europa som skrev sin selvbiografi ? Torgrim uttrykker i programmet : "Jeg tror i grunnen det var verst for særlig sønnen til den mannen som fortiet det". Hvorfor nevner han ikke navn i sannhetstider ?
      Onkelen Egil Eggen rekrutterte soldater til Østfronten fra rekrutteringskontoret til SS på Drammensveien og var redaktør for SS Leitheft på norsk. Som mange nazister var dessverre Egil taus omkring sin krigsinnsats. Men det måtte han jo for senere å være lektor i videregående i Harstad. Egils sønn Eystein skrev derimot ut familiehistorien i Gutten fra Gimle som kom i 1993. Det var en bragd som kostet forfatteren mye, ja alt. Eystein var gutten sin som brøt med den korrekte fortielsen. Hvorfor ikke gi ham honnør med iallfall å nevne hans navn ?
      Det viktigste for 3. generasjon blir å fokusere på jøssingenes, amerikanernes og jødenes manglende selvkritikk. Svart-hvitt historieskrivning opprettholdes takket være statsinstitusjonen Holocaustsenteret. Å skrive historie i svart-hvitt når det er gått 69 år, er kriminelt. Dette forstår ikke Seltzer og NRK. Og selvsagt ikke Holocaustsenteret. Derfor synes mange naziunger at dette programmet var tamt.)
  • Jon Selås :
    • "Når barn blir ofre" - VG's kommentar 1.11.00 til NRK's "Brennpunkt" på NS-barna
  • Helge Simonnes :
    • "Svar om NS-barna" - Vårt Land 6.2.13
      "Ole T. Eriksen spør om Vårt Land mener at barn skal straffes for sine fedres synder, og er sterkt kritisk til vår leder lørdag om ns-barn. (...)
      Det vi har ment noe om er det avgjørende behovet for oppgjør med overgrep som faktisk skjedde, og et oppgjør med nazismens ideologi."
    • "Tung sannhet" - lederen i Vårt Land, 14.11.2014
      "KRIGSHISTORIKERNE HAR jo ikke underslått at mange nordmenn hjalp okkupasjonsmakten under krigen. Men de har stort sett avstått fra å oppgi navn. Bare de mest kjente angiverne og toppfolkene i NS ble navngitt, nettopp av hensyn til familie og etterlatte. Når Veums bøker vekker slik oppsikt, er det fordi han har satt slike hensyn til side og navngitt alle. Selv sier han det er nødvendig for dokumentasjonen. Mange historikere vil mene at det ikke er nødvendig å gå så langt i konkretisering. Men det er ingen tvil om at Veums opplysninger slår sterkere gjennom nettopp på grunn av navngivingen."
      (Selvfølgelig støttet mange nordmenn "okkupasjonsmakten". Andre verdenskrig var en europeisk borgerkrig. Men det er det få krigshistorikere som vet. Når jøssinger i holocaustianske tider snakker om krigen, prater de om ondskapen og de onde nazistene. Da må navn bare dryppes enkeltvis - for å skape angst hos etterkommerne. Måk ut alle listene, alle de hundre tusen djevlene ! Få slutt på ondskapsdyrkingen !)
  • Tor Singsaas :
    • "Forsoningens utfordring - NS-barna" - Vårt Land 14.8.12
      "Vår oppgave er å gi verdighet tilbake til de som er blitt utsatt for krenkelser. Kirkas oppdrag er å bidra til forsoning mellom mennesker. Flere i kirka er engasjert i forsoningsprosessen omkring NS-folk og deres familier. Kirka bør kunne arbeide enda bredere også med denne forsoningsprosessen."

      (En forsoning mellom nazidjevlene/NS-familiene og kirken sitter dypt hos prester og biskoper. Utgjør biskopen av Nidaros et unntak ? "Forsoningsprosessen omkring NS-folk" lyder litt vagt. Forsoningsprosesser gjelder mellom mennesker, mellom selverklært gode vinnere og sataniserte tapere. Den andre verdenskrig har blitt en uforløst krig siden seierherrene har skapt et kunstig skille mellom gode seierherrer og onde tapere. Slik fortsetter seierherrene krigen på et intenst mentalt nivå.
      De fleste burde forstå at det er umulig for naziunger å leve normalt når de er stigmatisert som barn av rene djevler. Her kunne biskop Singsaas vært klarere i tanken. Så lenge seierherrene har en ideologi som tillater satanisering, burde biskopen ha kritisert egen ideologi. Heldigvis har vi teologen Ole T. Eriksen som er klar i hodet når det gjelder forsoning.)

    • "Kirkas ansvar for NS-barna" - Vårt Land 21.8.12
      "Jeg ser det som mitt medansvar å arbeide videre inn i Bispemøtet med blant annet de alvorlige spørsmål som reises om tilgivelse og uforbeholden unnskyldning til de NS-barn og familier som ble dypt krenket etter krigen."
  • Skallgrim :
    • "Forsoning" i Folk og Land nr.4 1994
  • Elisabeth Skarsbø Moen :
    • "Striden om krigen" - helside i VG 6.11.09
      "Tidligere teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen, Morten Borgersen, beskriver i dag sin egen og mange barn av NS-medlemmers oppvekst : 'Med foreldre preget av sykdom, isolering, økonomiske problem, følelsesmessig avstenging og hemmeligholdelse'." (...)
      "Som avis med røtter i nettopp Hjemmefronten har VG alltid vært opptatt av at vi ikke må glemme 2. verdenskrig og Hitlers terrorvelde. Ikke minst av hensyn til nye generasjoner. Men landssvikerne fikk sin straff og sonet den. Det er ingen grunn til at generasjonene etter skal fortsette botsgangen. Dessverre har det skjedd." (...)
      Historien om et land er vår felles selverkjennelsesprosess. Skal nasjonen Norge bli klokere, trenger vi grundig innsikt i oss selv. Derfor er det viktig at vi hele tiden undersøker historien. Og at debatten fortsetter."
      (Etter at bøkene "Oppgjørets time" av Ingerid Hagen og "KrigshistorienTM" av Frode Fanebust har skapt mediedebatt i en måned, ser vi for første gang at en journalist stiller bøkene i NS-barnas perspektiv. Vi tør påstå at det perspektivet er det eneste riktige i dag.)
  • Erik Skogstrøm :
    • "Om tapernes barn" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Fredrikstad Blad 1.12.93
  • Helga Skrammer :
    • "Es ist nicht zu spät! Psychotherapeutische Möglichkeiten für späte Traumabewältigung" - Eines der Referate der Tagung "Kriegskinder gestern - heute", die vom 17.-19.4.2000 in der Evangelischen Akademie Bad Boll stattfand.
  • Arnhild Skre :
    • "Krigen utvikler seg på stadig nye fronter" i Aftenposten 5.1.01
  • Kr. Skrette :
    • "Ole Wilhelm Klüwer og hans voldsgjeng praktiserer reinspikka nazisme" i Folk og Land nr. 6 1998
  • Anders Skuterud :
    • "De arvet skammen. NS-barna må bryte tausheten. Det er på tide å bli kvitt byrden" - Skuterud intervjuet av Anne Elin Tollerud i Dagbladet 12.5.90.
      (Skuterud er psykolog. Hans foredrag i INO høsten 1990, og NS'ernes negative reaksjon på hans budskap at barna hadde det verre enn foreldrene, tente Eystein Eggen til å skrive selvbiografien "Gutten fra Gimle".)
    • "Landssvikerne 70 år etter" - NRK P2-Ekko, 24.5. 2012
      Deltagere : Baard Herman Borge (samfunnsviter med doktorgrad på NS-barna), Morten Andersen (NS-barn), Anders Skuterud (psykolog), samt Anne Synnevåg som sympatisk programleder
  • Merete Sloreby :
    • "Takk, NS-etterkommer, for at du delte din sorg" - Vårt Land, 14.04.2016
      "Jeg leser med sorg innlegget ditt, NSetterkommer, om sorg (Vårt Land 5. april). Baksnakking, mobbing og utestenging er kjente og feige midler brukt for å såre. Når dette oppleves av uskyldige og over så langt tidsrom, må det være forferdelig. Det samme gjelder at ting blir tiet i hjel. Det gir en sterk følelse av at dette ikke ikke snakkes om, og at man ikke har forståelse for andres sorg. Når det gjelder «såkalte venner» som ber deg glemme, men som i praksis er de første til å bringe din fortid videre, er det så hårreisende at det ikke finnes ord. (...)"
  • Marc P. Smith :
    • "His Biggest Fear Was Considering His Nazi Potential" in Forward September 14th 2001. "Is the progeny's belief in a resurrection of the Nazi spirit an actual possibility?"
  • Roger Solheim :
    • "Hjernevask. Rettsoppgjøret etter krigen : Sakte men sikkert har vi som samfunn blitt hjernevasket." - Nordlys - debatt, 8.6.2015
      "Mens vi ved hvert jubileum har bejublet våre helter, har vi skjøvet skyggesidene under teppet. Som samfunn vil vi helst glemme den urett som ble begått av lynsjegjenger og myndigheter den hektiske tiden etter at freden kom. De som ble rammet vil også helst glemme. Sakte men sikkert har vi som samfunn blitt hjernevasket. Det gode vant over det onde. Men virkeligheten er sjelden så enkel.
      Gjennom den aktuelle romanen har jeg blitt kjent med de såkalte NS-barna. Deres fedre og mødre tok valgene for dem, men de måtte leve med konsekvensene. De ble hånet og mobbet. Mange måtte bygge seg en ny livshistorie som kunne erstatte historien om det livet de faktisk hadde levd. De måtte fornekte sine foreldre, og lyve for sine barn. Det var nødvendig for å kunne leve et tilnærmet normalt liv."
  • Anne Spånem :
    • "Født skyldig" - 10 sider om tyskertøser, tyskerbarn og NS-unger i lørdagsmagasinet til Varden 25.5.02
  • Harald Stanghelle :
    • "Polemisk triumf - historisk fallitt" - kronikk i Dagbladet 7.12.00
  • Einar Steffenak :
    • "Støtt Holocaust-senteret!" i Aftenposten 1.11.06.
      "Ole Wilhelm Klüwer vil legge ned Holocaustsenteret, han vil forsoning, sier han (Aftenposten 27. oktober). Det vil han oppnå gjennom å glemme den del han ikke liker, unge mennesker kan bli forvridd av påminnelsen."
    • "Fortsatt Alte Kameraden ?" - Hamar Arbeiderblad, Meninger, 5.4.13
      "Det har gått en debatt i flere større aviser om hvor langt skylden for og beklagelsen over deltagelse på nazistsiden under okkupasjonen skal gå. (...)
      Barn er uskyldig for sine foreldres valg, mobbingen av mange NS-barn er frastøtende. Det har jeg alltid ment, men er nesten begynt å tvile etter å ha lest Klüwers svar til Westlie i Aftenposten.
      Her makter han å beskrive den allmenne krigshistorien som «seierherrenes selvskryt, amerikansk-sionistisk politisk manipuleringer».
      Hva lyder det som? En uttalelse fra prestestyret i Iran, en TV-sending fra Hamas? Eller er det tonene fra gammelt brunt slag som lever sitt fortsatte liv i Norge?"
      (Steffenak vil ikke vite av at det rokkes ved svart-hvitt bildet av historien skapt av seierherrene. Som akademiker har han vært med på å spikre sammen den ensidige forestillingen. Når det gjelder forsoning, vil han bare forsones med nazietterkommere som har vendt sine nazifedre ryggen.
      Hva mener han med å kalle 2. generasjon "Alte Kameraden" ? Med det mener han å si at nazister er så onde at de danner et kontinuum, et hele, som ikke skal skilles i generasjoner. Konservative naziunger, eller naziyngel, er å betrakte som ondskapens gjerningsmenn i kommende kriger.
      Steffenak vil sette lokk på nazislektene. Han vil ha et folkedemokrati bygget på modernitet, sosial progresjon og kapitalisme. Folk i et slikt samfunn er lykkelige. Han får støtte fra Rolf Kirschner fra Jødisk Museum. Kirschner vil ha oss naziunger tilbake i skaptilværelsen.
      Går det an å skremme bort den annen front ? Har Europa godt av å være utlevert til modernister alene ?)
  • Jermund Stensen :
    • "Krigens barn ?" i Aftenpostens "Kort sagt" 30.6.00
  • Ingrid Hovda Storaas :
    • "Sviende historie" - Vårt Land 1.9.12
      "Andre verdenskrig vekker fortsatt sterke følelser. Konflikten er på ingen måte bearbeidet i Norge, mener eksperter. (...)
      67 år etter krigens slutt er det å ha valgt feil side stadig et tema omgitt av mye taushet og skam. (...)
      Helga Arntzen, som er grunnlegger av foreningen Aktive fredsreiser, mener at forsoningsarbeidet etter krigen har vært elendig. (...)
      Guri Hjeltnes, direktør for Holocaust-senteret i Oslo, sier det har rådd en taushet i mange hjem i etterkrigsårene. (...)
      NS-medlemmer mente de hadde hatt gode motiver, var anti-kommunister og reddet Norge fra en enda verre skjebne i tyskernes hender, sier Hjeltnes. (...)
      Mange NS-medlemmer har heller ikke konfrontert seg med de politiske ideene de faktisk sluttet opp om: Diktatur, jødehat og krig."
      (Mange jøssinger, Amerika-lakeier og pseudo-sionister - hvite ikke-jøder - har heller ikke konfrontert seg med de politiske ideene de faktisk sluttet opp om og fortsatt slutter opp om : Amerikansk imperiebygging, forakt for kulturer basert på gammelt rasefellesskap, militaristisk multikulturalisme, holocaustisme som en skyld- og skamideologi med kommende slektsledd som mål.)
  • Odd Arvid Storsveen :
    • "Frigivelse af nazipropaganda gjør op med skjønmaleriet af Norges modstandskamp" - professor i historie Odd Arvid Storsveen og O.W.Klüwer intervjuet av Ulrik Strøjer Kappel for Kristeligt Dagblad, København, 09.07.2016
      "Hemmeligholdte film om hverdagen under nazitiden er blevet offentliggjort. Materialet vil nuancere idylliseringen af Norge under krigen og ændre på det sort-hvide billede af nazisympatisører og modstandsfolk, mener professor. (...)
      Klüwer forstår godt, at nogle efterkommere føler sig ramt af at blive konfronteret med fortiden, men mener, at åbenhed er den eneste måde at bearbejde det store tabu på.
      ”Historien er mere kompleks end det, der er lejret i den kollektive bevidsthed. Vi trænger til dialog og til at høre flere NS-børn fortælle deres historie, hvis vi skal forstå, hvad der egentlig skete. Selvom filmene er i sort-hvid, var virkeligheden det ikke,” siger han. (...)
      ”På samme måde som i andre lande har man skubbet det negative væk og skønmalet historien. Myten om Norge under krigen er i høj grad præget af tanken om modstadsheltene, men i realiteten holdt mange med tyskerne og støttede NS. Ikke, fordi de var glødende nazister, men fordi de måske frygtede kommunisterne eller følte sig tvunget til at gøre det, for at deres erhverv skulle overleve. I dag er vi nødt til at forstå de nuancer,” siger Odd Arvid Storsveen.
      Han forklarer, at opgøret med nazismen endte med, at både medlemmer af NS og NS-børn blev dæmoniseret, men at de mange filmaviser, som oprindeligt blev vist i landets biografer, kan skabe større indsigt. Trods manipulation. (...)"
  • Gry Støre :
    • "Nødvendig oppgjør med fortida" i Sunnmørsposten 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
  • L'agence de Presse Télévisée SUNSET :
    • "Enfants de boches" - présentation d'un télédocumentaire en cours de réalisation août 2002. "Janvier 1945. A part quelques ultimes poches de résistance, comme celle de Royan, les dernières troupes allemandes sont chassées du sol français par les troupes alliées. La France respire, épure et choisit d'oublier immédiatement certains aspects essentiels de son histoire. Notamment le fait que 10 à 12% des naissances, selon des études récentes, pendant les années d'occupation, seraient constituées d'enfants très souvent non-reconnus, abandonnés, dissimulés, escamotés, peut-être... Parce qu'ils représentent une forme de honte, aujourd'hui encore, parce que leur père était l'ennemi."
  • Asbjørn Svarstad :
    • "Rinnans siste hemmelighet" - Dagbladet 4.11.11
      "Mette og Janne Jørstad (42) blir fremdeles straffet for onkelens blodige grusomheter under krigen.
      - Vi har blitt mobbet hele livet på grunn av slektskapet til Henry Oliver Rinnan, sier tvillingsøstrene."

      (Janne stod frem som niesen til Henry Oliver Rinnan allerede som 26-åring, i programmet Dokument2 under 50-årsfeiringen for frigjøringen i 1995. Nå er det gått 66 år etter frigjøringen. Janne har ikke fått noen bedre livsvilkår.
      Svarstad kaller sitt tre siders oppslag i Dagbladet "Rinnans siste hemmelighet". Er det noe vi nordmenn kan være sikre på, er det at det kommer flere "hemmeligheter" fra nazistenes "hemmelige" skap og hvelv. Frihetskulten fra 1945 trenger naziondskap som drivstoff. Uten naziondskapen stopper det sosialdemokratiske Norge.
      Tvillingene Mette og Janne Jørstad er gisler for en regimestyrt ondskapskult. Med sosialdemokratenes "godhetsregime" blir naziunger aldri fri. De brukes for skyggelegningens skyld, som menneskelig effektstoff - for å gi de gode jøssingene større glans.
      Vi som er andre generasjon nazister har lenge prøvd å kalle frem menneskelighet i fedrelandet for å få til en nødvendig forsoning mellom jøssinger og nazier, mellom "gode" og "onde". Det er leit å registrere at også ikke-direkte nazietterkommere får historien som svøpe. Men som nevnt : Bare et regimeskifte kan føre til et forsoningsløft.)

  • Rolf Ivar Svensli :
    • "Krigsbarn vil fjerne forskere" i Dagsavisen 22.5.01
  • Anne Stine Sæther og Katrine Lia :
    • "Straffes for tyskerbarn 60 år etter" - to sider i VG 14.3.05. "Agnes kan nektes krigsenkepensjon" (...) "Er det på tide å tilgi unasjonal oppførsel under krigen ?" (...) "Spørsmålet om å endre loven, har vært luftet ved flere anledninger. Forholdet til Tyskland ble normalisert i 1951."
      (Seiers-Norge kjemper med fortiden i dette oppslaget. Det er tvilsomt om etterkrigstidens establishment som har nedkommet med plurikulturalitet som ny ideologi for Norge, er kompetent til å uttale seg i nasjonale termer slik som "unasjonal oppførsel". Avslutningen på avisoppslaget forteller om et normalisert forhold til Tyskland. Norge som kjempet i krigen til 1945 i følge de offisielle historikerne, har ikke underskrevet noen fredsavtale med Tyskland. Norges forhold til Tyskland er derved ikke normalisert. VG ligger etter i erkjennelse av historiske fakta. Men oppslaget er sympatisk hva angår "tyskertøsene" - et begrep som VG etter krigen var med på å innprente.)
  • Njaal Sæveraas :
    • "Tyskerbarn og empati" i Aftenposten, "lesernes mening", 26.11.01. (Et av de sterkeste forsvar for tyskerungene som vi i Foreningen har lest. Sæveraas berører sakens kjerne i følgende sitat : "Selv i dag, når vi flommer over av menneskerettigheter i pompøse vendinger, har samfunnet ikke klart å bøte på skadevirkningene." Menneskerettighetene, oppfunnet under den første blodige revolusjonen i Europa, er nettopp hovedvåpenet til til de nyrettferdige som tyranniserer våre folk. Sataniseringen har økt etter hver vellykkede menneskerettighets-revolusjon, særlig etter 1945 og 1968, Vest-Europas kulturrevolusjoner.)
  • Jan Inge Sørbø :
    • "Journalistisk brutalitet" - Dag og Tid 26.10.12
      "Det er grunn til å minna om at ei rekkje nordmenn deltok i grufulle gjerningar under andre verdskrigen. Men å namngje dei no, etter 70 år, er ei form for brutalitet som ikkje kan forsvarast.
      NRK-journalisten og forfattaren Eirik Veum har skrive ei stor bok om misgjerning­ane til nordmenn som var aktive i det tyskstyrde statspolitiet under krigen. (...)
      I den hardaste tida etter krigen vart det sett på som legitimt å vera hard i klypene med NS-borna. Og sjølv vart dei sette på heilt umogelege val: Samfunnet ville at dei skulle distansera seg frå foreldra og det dei stod for, samstundes som samfunnet lukka seg for dei. Dei skulle sympatisera med det samfunnet som fraus dei ut."
      (Vi takker Sørbø for å ha tydeliggjort naziungenes dilemma. Han skulle kanskje ha tatt kontakt med utadvente NS-etterkommere i de to foreningene som finnes. For dilemmaet er ikke over, hverken for nålevende eller for fremtidige generasjoner. Den ensidige fordømmelsen/sataniseringen fra jøssinghold varer ved, med det resultat at det er tyngre og tyngre for nazietterkommere å stå frem. Eirik Veum har skrevet en sataniserende bok. Han har elegant hoppet bukk over krigens torturister blant amerikanere, engelskemenn, kommunister, jøder og jøssinger.
      De fleste som står frem i dag, er foreldreforaktende etterkommere. De blir godt mottatt i media. Må det være slik ? Skal ikke anti-modernistiske naziunger ønskes velkommen i demokratiet ? Har vi et enhetsdemokrati ? Ja, vi har et overmodent jøssingdemokrati.)
  • Tommy Sørbø :
    • "Naziyngel" - Telemarksavisa 9.11.12
      "Faren hadde vært vanlig medlem av NS og fått en bot etter krigen. Men den virkelige straffen hadde vært folkesnakket, sladderet og ryktene i alle år etterpå. Ikke bare for faren, men også for sønnen hans. Han husket særlig historietimene, sa han. Så fort undervisningen hadde noe som helst med krigen å gjøre, følte han at alle satt og stirret på ham. Læreren også, som hadde vært en av gutta på Skauen."
      (Sørbø bryter med klisjéene, forbereder en forsoning. Vi får håpe at NS-yngelens selvsmidde rustninger går av hengslene, at etterkommerne ikke forblir innkapslete. Vi takker også Telemarksavisa for godt oppslag.)
    • "Grenser for hva NS-barn må tåle" - Aftenposten 11.3.13
      "NS-barnas skjebne er å leve med vissheten om at deres mødre og fedre gjorde feil, skriver artikkelforfatteren. (...)
      ...for uansett om man prøver å glemme sine fedres misgjerninger, forsone seg med dem eller stå offentlig frem og ta avstand fra dem, så har det sine omkostninger."
      (Sørbø, som er gift med NS-barnebarnet Ingunn Indrebø Ims, kunne ha gått litt dypere i NS-barnsaken. Han uttrykker at det var dumt at ikke alle nordmenn var jøssinger, at det var noen som valgte feil side. Det var vel også dumt at ikke alle tyskere, italienere og spanjoler var amerikanere eller engelskmenn, altså politisk korrekte mennesker. Og så går han inn i knudrete revisjonisme angående nye bøker om de gode og de slemme. Han påpeker at noen slemme ikke var fullt så slemme. Hvor kommer vi med slike lettvintheter etter 70 år ? Vil det, med små justeringer, bli enklere for naziavkommet å uttrykke seg offentlig ? Hva vil Aftenposten med å trykke slike artikler ?
      Det gledelige er at det kommer bøker som setter navn på de fortrengte, og som derfor åpner opp for samtale om den fortrengte historien. Offentliggjør alle NS-medlemmene ! Skaptilværelse for nazietterkommere er usunt. Og så kan Aftenposten og andre aviser komme med noen antydninger om at det ikke er så enkelt å velge rett side under konflikter. Da vil kanskje flere naziunger stå frem ?)
    • "Sladder, feil og løgner" - Stavanger Aftenblad 7.1.14
      "Forsoning er flott, men ikke når den blir en del av en maktstrategi. Boka om Randaberg under krigen inneholder ondsinnet bygdesladder, men er samtidig full av bibelvers, dikt og betraktninger om tilgivelse."
  • Petra Tabeling :
    • "Children of Shame - Norway's Dark Secret" in Deutsche Welle 2.12.01. "Ostracized and mistreated - a marred childhood".
  • Kjetil Tandstad :
    • "Djuptloddande om NS-born" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Sunnmørsposten 29.12.93
  • Ole Texmo :
    • "Heim og ætt" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Akershus Arbeiderblad 25.10.93
  • Tiscali Net (D.E.sign) :
    • "Sacrifice d'enfants sur l'autel de la CIA en Norvège", "Kinderoffers op het altaar van de CIA in Noorwegen"
  • Hans Jørgen Thomsen :
    • "To huskere" - Claus Brylds "Hvilken befrielse" anmeldt i Litteraturmagasinet Standart nr. 2 1995
  • Halvor Tjønn :
    • "Krigens vinnere og tapere møttes. Łpent møte i Oslo avdekket mye bitterhet." - Aftenposten 10.5.05. "Hvordan kan det norske samfunnet forsone seg med medlemmene av NS og deres barn uten å forsone seg med nazismens forbrytelser ?"

      (Tjønn stiller et retorisk spørsmål. Aftenpostens leder sier den 8. mai : "For dette er en krig som menneskeheten aldri vil bli ferdig med, aldri bør bli ferdig med, men som det også går an å bygge noe på." Professor Øystein Sørensen konkluderte på møtet i Samfunnssalen i Oslo den 9. mai, sitert av Tjønn : "I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast."

      Begreper som "menneskeheten" og det "norske samfunn" defineres og forvaltes av seierherrene, også 60 år etter krigen. Hverken våre foreldre eller vi naziunger blir invitert til møter med seierherrene uten å måtte bøye nakken. Halvor Tjønn bruker heller ikke vanskelige begreper som NS-barn eller naziunger i artikkelen, men det historieløse "barn av NS-medlemmer", et uttrykk renset for seierherreskyld hva angår rå barnebehandling i fredstiden. Vi kan komme på møter og sukke og stønne til seierherrenes perverse tilfredsstillelse. Men til slutt må vi gå hjem med smuler fra de rikes bord - i best fall.

      Det nye i seierherrenes historieforvaltning nå i 2005 er at forsoningsinitiativet overfor oss NS-barn uttrykt av Stortinget og gjentatt av kong Harald under 50-årsfeiringen i 1995, er fortrengt. Initiativet ble for øvrig aldri fulgt opp. Offentlighets-Norge har lagt lokk på et for dem vanskelig kapittel. Naziungene bør synes at det er like greit. Da slipper vi schizofren behandling fra mennesker som snakker om integrering mens de mener og praktiserer utstøtelse.)

  • Olivier Truc :
    • "Norvège : Les bâtards du Reich" - Libération le 26 juin 2000. (Les enfants de soldats allemands étaient catalogués «dégénérés» après 1945. «Gabriel Langfeldt, un psychiatre très connu à l'époque, avait dit que les femmes qui avaient été avec des Allemands devaient être dérangées mentalement. Le professeur Ødegaard, directeur du plus gros hôpital psychiatrique norvégien d'alors, avait estimé que les soldats allemands qui avaient eu des relations avec des femmes retardées devaient eux-mêmes être retardés, et que la plupart des enfants nés de ces liaisons le seraient fatalement. Ce qui explique le sort peu enviable de ces enfants.»
    • "L'insoumise" - Libération le 3 janvier 2002. "Gerd Fleicher, 59 ans, Norvégienne, réclame réparation pour les enfants nés de père allemand pendant la guerre."
    • "Enfants de Boches" - documentaire fait en collaboration avec Christophe Weber, France 2002. Jean Belot écrit dans Télérama : "Jamais la collection "Passé sous silence" n'a autant justifié son titre qu'avec ce documentaire-là. Combien sont-ils aujourd'hui, ces enfants de la guerre, dont le père fut allemand et la mère française ? Ces "enfants de la honte", ou de "la collaboration horizontale", comme disaient ces ardents patriotes de 1945, prompts à prendre la tondeuse pour stigmatiser le comportement de leurs mères ? Ils sont peut-être 200 000, estime-t-on à l'Institut d'histoire du temps présent.
  • Harald Tveit :
    • "De vanskelige debattene" - Trønder-Avisa 19.7.12
      "Et av problemene er at det norske samfunnet i det store og hele gjennom rettsoppgjøret etter krigen og den allmenne folkemeningen dømte NS-medlemmer med en dom de selv opplevde som dypt urettferdig fordi de ikke kjente seg igjen i det de ble beskyldt for. Og deres barn fikk svi hardt for det som foreldrene ble dømt for. Her er det mange dype sår."
    • "Bautaen må vise NS-sympati" - Harald Tveit intervjuet av Guri Hjulstad for Trønder-Avisa 19.7.12
      "Prost Harald Tveit advarer mot demonisering av Nasjonal Samling (NS) i bauta-debatten. (...) Tveit viser til at Nasjonal Samling hadde mange medlemmer i en del av bygdene på Innherred. For mange er NS en del av familiehistorien. – Hvis alt som har med NS å gjøre blir negativt så vil det skape mange sår, mener Tveit. (...) Harald Tveit sier at han gjennom kontakten med NS-medlemmer og NS-barn har fått et annet bilde av NS og NS-medlemmene enn det han hadde fra historiebøkene."
  • Leif-Aage Tønnessen :
    • "Aktverdige NS-medlemmer" - Vårt Land 24.9.12
      "Jeg kjenner eksempler på hvordan både neste og 3. generasjon bærer på smerter og udefinerbare problemer som følge av slik fortielse. Bare når fortiden kommer frem i lyset, kan ting begynne å løse seg opp.
      Å snakke om det skambelagte er ofte vanskelig. Men det er likevel nødvendig. Å snakke om det smertefulle genererer ny smerte. Men å gå utenom løser sjelden noen problemer, i stedet skapes nye."
      (Sokneprest Tønnessen tar opp det vesentlige : taushet som roten til økende smerte. Hans kloke tanker har politiske dimensjoner : Hva slags demokrati og humanistisk kultur har dyrket frem taushet og smerte blant nazietterkommerne ? Svaret er enkelt : Etterkrigskulturen i Europa er ikke humanistisk. Politikken er ikke demokratisk. Et snillhetsdiktatur har overtatt. Tidens politikere er ute av stand til å øve selvkritikk. De har definert seg selv som absolutt gode ut fra "menneskerettigheter" som de påstår at de praktiserer. Flere og flere vet at de praktierer materialisme og amerikansk-sionistisk imperiebygging - i motsetning til "menneskerettigheter".)
  • Nils Morten Udgaard :
    • "Tysk møte med norske krigsbarn" i Aftenposten 4.7.01
  • United Press International :
    • "Historian compares Denmark to Rwanda -- A Danish historian has riled her countrymen by concluding Denmark starved and neglected 10,000 refugee German children at the end of World War II." Science Daily, April 12, 2005.
      "They were considered enemies of Denmark, and were punished for the war and the hatred Danes felt for the Germans," historian Kirsten Lylloff told the Copenhagen Post. "The treatment they received can only be described as a humanitarian catastrophe."
      ("Humanitarian catastrophe", says the text. We Nazi children wonder wenn the victors will come to a stage of self-criticism and admit own "crimes against Humanity". The UPI omits to write that the 10,000 children were murdered by isolation.
      Why kill children ? Didn't child loving Humanists win the war ? The Humanists cowardly call the post-war murder of innocent in Denmark a "catastrophe". They are naturally afraid that new generations will associate them with Nazis. We are grateful for Lylloff's brave research even if it comes late.)
  • Universitetet i Oslo :
    • "Rettsoppgjøret etter 1945 - et forskningsprosjekt" på universitetets nettside, Institutt for medier og kommunikasjon, 2000. (Se også "Oslo University")
    • "Łpen konferanse om det norske rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig, Samfunnssalen, Arbeidersamfunnets Plass, Oslo, mandag 9. mai 2005 kl. 10.15-16.00". - Prosjekt : "Ł overkomme fortiden". Leder : Hans Fredrik Dahl.

      (Tre NS-barn tok ordet, men fikk kun tildelt fire minutter hver : Inger-Cecilie Stridsklev, Liv Getz og Sissel Herstad. Halvor Tjønn siterer professor Øystein Sørensen i Aftenpostens møtefeferat 10.5.05 : "I dag, 60 år etter, står rettsoppgjøret fortsatt fast". Det var rettsoppgjøret som startet utfrysningen av NS-barna. Konferansen med den fine arbeidstittelen hadde ikke NS-barnas håpløse mentale livssituasjon hverken som mål eller tema. NS-barna inkorporerer og bærer frem historien mens historikerne får betalt for å forske i den - for å legge fastere lokk på den. Historikerne har den offentlige moralen på sin side og bestemmer følgelig hva som "står fast". Akademikerne ignorerer behovet for forsoning. Med tidens ideologi tvinges vi fortsatt til å leve i det iskalde markedsdemokratiet der flere og flere føler seg fremmede. De vestlige akademikerne er holocaustianere. Akademikerne gir seg ikke med sine dødsriter. Verdenskrigens døde er viktigere enn de overlevende. Snart åpner Holocaustsenteret i Oslo. Akademikerne er kommers-kulturens lakeier.)

  • The University of Iowa :
    • "The Nazi-Loop" on the web since 1999. "The Nazi family is the basis of the "authoritarian character" because it represses the urge to independence and renders children anxious and docile. - Max Horkheimer, 1930". (This site demonstrates the typical academic care for "the others", for the Nazi children.)
  • Yngvar Ustvedt :
    • "Briljant om beslaglagte jødiske formuer" i VG 20.9.02. (Anmeldelse av Bjørn Westlies bok "Oppgjør") : "Boka er en bragd. Også av den grunn at forfatteren forteller han er sønn av en norsk frontkjemper, har tegnet hakekorsflagg på tavla i skolerommene og hatt forbindelse med NS-barn-miljøet i Oslo."
  • Arve Kjell Uthaug :
    • "NS-borna si eiga historie" i Alternativt Samfunn nr. 3, 2002
  • Aadne Utvik :
    • "Himafronten i Torvastad : Krigens omkostninger" - Nord-Karmøy Historielag, 5.9.13
      "Bendik Hausken fikk sin landssvikdom slik som de fleste andre NS-medlemmer. Men han ble straks etter sonet dom fullt integrert i lokalsamfunnet. Og det nære forholdet mellom de tre venneparene fortsatte som tilligere. Dette er et eksempel på forsoning, men det mangler forskning om hvordan etterkrigstiden ble for andre på Nord-Karmøy med landssvikdom – og for deres familier."
  • Johan Velten :
    • "Krigsoppgjøret og drømmen som brast" - s. 144 i Spor, Team Work forlag, 2017
      "Fra dagens ståsted kan neppe krigsoppgjøret ses som det mest ærerike i vår rettshistorie. Forfølgelsen av enkelte av dem som hadde «vært på feil side», var preget av hevn, mens en rekke krigsprofitører som hadde de riktige kontaktene, gikk fri. (...)
      Avstanden fra krigsprofitørene til Johan Wilhelm Klüwer på Koppang var også stor. Han fikk virkelig angre sine nazisympatier. Han kom til bygda i 1935, da han kjøpte den staselige gården Nordstu-Koppang av Sæming Heggeriset for 56 500 kroner, som tilsvarer cirka 20 millioner i dagen kroneverdi. Klüwers overtakelse av Nordstu-Koppang skjedde for øvrig det samme året som min mor begynte å gå på møter hos Thorsrud.
      For mor var dette de to toppene i bygda; det åndelige høydepunktet var på Skogheim hos Erik Thorsrud og det verdslige på Nordstu. Fra hvert sitt høydedrag på Koppang hadde disse to dypt religiøse fri sikt til hverandres hus, med Rørosbanen som en fysisk skillelinje. Men mest av alt var det en åndelig avgrunn som skilte Thorsruds Skogheim og Klüwers Nordstu-Koppang."
  • Verdens Gang :
    • "Statistisk vrøvl" - lederen, 27.11.00. (VG følger opp debatten om fortrengningene blant NS-etterkommerne. Se Dagbladets leder 26.11. her i bibliografien.)
    • "Dronning Silvias far var nazist" - NTB-melding i VG 18.7.02 om nazisten Walter Sommerlath, utstyrt med bilde av nazibarnet, ikke av nazisten.
  • Vestfold Blad :
    • "Tid for forsoning" - lederkommentar i Vestfold Blad 8.5.13
      "Det pågår en debatt i landet vårt, der barn av NS-medlemmer er tema. En stor gruppe mennesker som siden krigens avslutning har opplevd mobbing, stigmatisering og uforsonlige holdninger. (...)
      Mai uten skam. Forsoningstankene bør bli til handling. De som ikke har forståelse for viktigheten av forsoning, bør ikke sitte i posisjoner der de kan påvirke samfunnsutviklingen.
      Vi håper debatten om NS-barna får en god utgang, og at den styrker oss som nasjon. Slik at vi alle kan stå sammen og hylle nasjonen vår i maidagene. Helt uten skam, og i nestekjærlighetens ånd."
  • Tom Henry Vestreng :
    • "Riktig med beklagelse" - Vestreng intervjuer Evin Kohn, leder for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, Dagsavisen 1.2.13
      "Kohn er glad for at barn av NS-sympatisører også kommer med sin beklagelse. Selv om det nå er en generasjon siden krigen.
      – Hvor lenge skal etterkommerne beklage sine forfedres gjerninger?
      – Det er opp til dem. Det jødiske samfunn har aldri krevd noen beklagelser."
      (Selvsagt skal ikke NS-barn beklage noe som helst som foregikk før deres tid. Det blir å beklage på foreldrenes vegne, og det blir åndemaning og generasjonssurr. Vi vet at holocaust-dyrkningen i Vesten legger opp til slike mentale øvelser, særlig fra pseudo-sionistisk hold. Det er beklagelig at Kohn deltar.
      Skal vi NS-etterkommere be Kohn og alle jøder om å beklage jødisk deltagelse i kommunisthelvetet på 20-tallet ? Er det ikke viktigere at tradisjonalister og modernister kommer i dialog i dag, både blant jøder og NS-etterkommere ?
      Men det aller viktigste er at holocaust-undertrykte NS-barn våkner fra fortrengelsene, forteller sine historier og deltar i tidens debatt. Norge klarer seg ikke uten verdikonservative i en ellevill materialistisk tid.)
  • Fabrice Virgili :
    • "Enfants nés de couples franco-allemands pendant la guerre" - Institut d'histoire du temps présent - CNRS, Paris, France 2003. "Rapporté à l'ensemble de l'occupation et du territoire français le nombre de 200 000 naissances pourrait être envisagé."
      (Le grand nombre d'enfants de boches met en évidence la popularité des soldats nazis et contredit leur médiocrité guerrière et humaine tant célébrées par les Alliés après la défaite. La souffrance silencieuse endurée jour après jour depuis 1944 est à deviner tant que le tabou de la collaboration véritable reste obligatoire en France. Les chercheurs dans un univers académique satanisant peuvent-ils aider les enfants de boches en quoi que ce soit ?)
  • Elisabeth Vonstett :
    • "Bondevik en bløffmaker" i VG 9.8.00 (kommentar til krigsbarn-seminaret på Bjørnsonfestivalen)
  • Vårt Land, lederen (Helge Simonnes) :
    • "En renselse" - Vårt Land 2.2.13
      "Skal NS-barn beklage sine fedres overgrep ikke minst mot jødene under andre verdenskrig? Ja, mener Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn. (...)
      Og det er langt fra slik at alle NS-barn i dag tar avstand fra nazismen. På Dagsrevyen sa Westlie rett ut at foreninger for NS-barn (understreket av Klüwer) går i feil retning her. Derfor er det avgjørende for ham å ta til orde for det han kalte «en renselse». (...)
      Men i denne samtalen er det også avgjørende at NS-barna tar oppgjør med fedrenes synder og avviser nazismens menneskesyn og grufulle overgrep."
      (Jeg er ikke overrasket over at Vårt Land står på Westlies og Engelskjøns side i beklagelsesdebatten. Så vidt jeg vet er alle kristne miljøer i Norge holocaustdyrkere, dvs. deltagere i en dødskult som først og fremst angår jøder. Man kan si at alle norske kristne er pseudo-sionister, for de er ikke jøder. Pseudo-sionistene er fanatiske skyldpåleggere, skylddyrkere, svart-hvitt-dyrkere - i en evig tvangstanke om gode og onde mennesker på hver sin side under andre verdenskrig. Nazistene skal svertes, uansett. Jødene skal glorifiseres, uansett. Er slik dichotomi sundt for kristne og jøder ? Gud er tilsidesatt. Ingen forsoningsprosess skal komme her. Moralistene taler og de skyldige skal bivre. Holocausthistorikerne skriver og skriver.
      De fleste NS-barn er ødelagt av skamfølelser. Millioner av nazi- og fascistunger over hele vår verdensdel er ødelagt av fortrengninger og angst. Foreningen av norske NS-barn prøver å utdype problematikken. Det er normalt av vi møter motstand. Vestlig sivilisasjon trenger fornyelse.)
  • Finn Wagle :
    • "Kirka må gjøre noe med uretten som ble begått mot mange tusen NS-barn" - Wagle intervjuet av Christian Nicolai Bjørke for Vårt Land 25.8.12
      "Da Wagle var biskop i Nidaros, var han en pådriver for at kirka måtte bidra til forsoning ved å sette ord på det han kaller 'urett begått mot NS-barn'. Det førte til at Bispemøtet i desember 1999 kom med en erkjennelse av at kirkas representanter 'i for liten grad talte deres sak og representerte en motkultur mot de stemninger som førte til de overgrep barna ble utsatt for.'"

      (Biskop Finn Wagle ringte meg i 1999 og ville ha Foreningen av norske NS-barn med på et forsoningsmøte der også den foreldreloyale foreningen Vennetreff for NS-barn deltok. Jeg avviste hans initiativ som en hån mot barna fordi våre foreldre motarbeidet oss. De motarbeidet oss da vi startet vår gruppe i 1991. De ville ikke se våre problemer. De var kun interessert i egne problemer, særlig i forbindelse med at seierherrene ikke lot dem komme til orde, ikke ville ha noen dialog. "Foreldrene hadde det værre enn barna", var parolen. Eystein Eggen har fortalt om foreldrestemningen som var direkte årsak til hans bok "Gutten fra Gimle" i 1993. Andre generasjon måtte frigjøre seg både fra foreldre og samfunn.
      
 Eystein Eggen tok initiativ til forsoning da han på slutten av 90-tallet meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Slik jeg hadde et oppland, en institusjon å forholde meg til, i Den katolske kirken som "nederlagskatolikk" (far konverterte i fangeleiren), trengte Eystein også et oppland, sa han. Eystein ble akseptert som NS-barn i Arbeiderpartiet, kanskje mer enn jeg ble akseptert som frittalende NS-barn i Den katolske kirken. Som representanter for det store flertallet av tause NS-barn ble ingen av oss akseptert, skjønt det var vårt kall. Åpenhet omkring NS-barnas skjebne lå våre hjerter nærmest. Vi ville formidle et forsoningsbehov.
      
Da Foreningen i 2009 fikk tilbud om å bli med på konferansen "Er forsoning mulig" i regi av Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand, reiste Liv Getz og jeg ned til Kristiansand. Eystein ønsket ikke delta av personlige grunner, men ble hele tiden informert. Lite hadde skjedd i Norge når det gjaldt forsoning - etter stortingets beklagelse under 50-årsfeiringen i 1995 og vår eksponering i media i forbindelse med krigsbarnseminaret på Bjørnsonfestivalen i 2000. Eggen fikk oss med på Bjørnsonfestivalen det året. Åsmund Haugen fikk Brennpunktredaksjonen engasjert. Så skulle det gå mange år igjen. Vi var med på et krigsbarnforum i Berlin i regi av Deutsche Dienststelle i 1997 og 98. Men i Tyskland kunne ikke ordet "forsoning" brukes. Det ble mer en intellektuell tevling mot politisk korrekte historikere. Foreningen var derfor positiv til initiativet i Kristiansand i 2009, og forventningsfull til hva som der kunne skje.
      
 Jeg ble overrasket da en gammel nazist deltok fra salen, nemlig stabssjef i Rikshirden Orvar Sæther. Han fikk blomster på scenens, nå på grunn av forsonende sinnelag. Og SS-løytnant Bjørn Østring skulle ha deltatt i forbindelse med forsoningsboken "Vi sloss for Norge" som han skrev sammen med Svein Blindheim og Arvid Bryne. Han var forhindret i å komme av helsemessige årsaker. De to andre forfatterne var med, og på en måte representerte de ham.
      
 Dermed var generasjonsblandingen et faktum. "Wagles linje" var valgt. Forsoningsarbeidet gjaldt både gjerninsmennene og deres barn. På forsoningsmøtet i Kristiansand året etter, i 2010, deltok også SS-offiser Fredrik Jensen, Norges mest dekorerte frontkjemper. De foreldreloyale NS-barna i Vennetreff fikk bekreftelse på at bredt forsoningsarbeid gikk an. Vår fristilte forening fikk en historiens lærepenge, nemlig at de gamle nå var gamle. Det var nå opp til andre generasjon å diskutere frem forsoning - som også måtte gjelde våre foreldre. Vi måtte selvsagt først forsone oss med våre foreldre.
      
 Tiden vil nå vise om Den norske kirken er i stand til å mestre en forsoning der også gjerningsmennene er med, om ikke lenger fysisk. De fleste av NS'erne er nødvendigvis døde. Vi vet at de døde med ideologien i behold. Vil det store flertallet av NS-barn - de tause - være hjulpet av generasjonssammenblandingen ? Vil vi ikke nå få hele naziideologien samt holocaust lempet på våre skuldre ? Blir det ikke da desto større grunn for etterkommerne til å forbli tause - for å unngå smerte, skam og stress ?
      
Den store bøygen for forsoning i Vesten er ondskapsdyrkingen. Etterkrigshumanismen trenger nazismen som bakgrunn for å gjennomføre egne politiske mål, som skremmebilde for hvordan ting ikke skal gjøres. Naziondskapen blir feiret av alle lærere, journalister, prester og kulturformidelere - med svært få unntak - på syvogsekstiende året. Det blir ingen samfunnsforsoning med bare Den norske kirke som motpart. Det blir eventuelt en rent indre forsoning. Vi trenger samfunnsrepresentanter og regjering med i prosessen.
      
Foreningen av norske NS-barn har lenge søkt forsoning. Vi opprettet et nettforum for saken i 2001. Når vi ikke lenger trenger å forsvare oss mot opphavet fordi de er døde eller svært gamle, er det naturlig at vi bærer dem med oss, i oss, i forsoningsarbeidet. Vi vil likevel påberope oss vår egen generasjons frihet. Når vi er konservative NS-barn, er vi det ikke for å mime våre foreldre. Vi lever i vår tid, i etterkrigstiden. I denne tiden trenger vi aksept, respekt for vår politiske overbevisning, for de lange linjers kulturpolitikk. Vi ønsker ny balanse mellom rotkonservatisme og modernisme. Vi håper forsoningsdeltagere fra den andre siden kan forholde seg til nazibarn som voksne mennesker. Vi har kjempet lenge for vår integritet og er i dag samfunnsdeltagere. Vi er ikke lenger bare ofre slik vi var det under oppveksten.
      
 Det er bare foreldreloyale og konservative NS-barn som har organisert seg. Vi har våre to foreninger. Men det er flere frittstående NS-etterkommere med bramfri røst. Noen, som Knut Engelskjøn, vil heller ikke kalle seg “NS-barn”, sannsynligvis fordi de betrakter seg som personer som har kommet uskadet fra barndommen. De vil ikke ha noen politisk forsoning. De støtter seierherrene i deres politiske praksis. Slike NS-etterkommere skal selvsagt også respekteres.
      Vi ser frem til en ny samfunnskontrakt mellom litt pjuskete NS-etterkommere og seiersrike jøssinger. Vi håper og tror at Liv Mørlands initiativ innen Forum for Tro og Livssyn og nå også initiativ innen Den norske kirke fører fremover. Det vil være noe helt nytt i den uforsonlige etterkrigstiden.)

    • "Mitt liv er snart levd" - kronikk om NS-barna i Vårt Land 8.10.12, i samarbeid med Per Frick Høydal, Liv Mørland og Nicolas Jevanord
      "Det bør være et alvorlig etisk dilemma når et samfunn der menneskerettighetene står sentralt, svikter sårbare grupper. Derfor bør ansvarlige myndigheter ta opp saken med NS-barna nå. (...)
      Den sterke polariseringen og trakasseringen som preget mange lokalsamfunn etter krigen, har påført tusenvis av uskyldige en traumatisert barndom."
      (Det er nok ikke bare den politisk styrte polariseringen og trakasseringen i vår barndom som har knekket de fleste europeiske naziungene. Forfatterne hopper bukk over den institusjonaliserte Holocaust-dyrkingen som har som mål å knekke alt naziavkom i flere generasjoner.)
    • Finn Wagle intervjuet av P2 - Verdibørsen 5.5.13
      "Vi må komme videre i spørsmålet (om forsoning) i forhold til NS-barna."
      (Wagle påpeker at kirken må arbeide med forsoning for å leve etter Kristi vilje. Samtidig uttrykker han at Bjørn Westlies vei er riktig : NS-barna må gå tilbake for å komme frem til en forståelse, en hverdagsforsoning, hva nå det betyr. Da kan alle stå frem en dag. "De aller fleste har tatt avstand", sier Wagle. Han mener avstand fra foreldrenes ideologi. Men "den harde kjerne", altså Vennetreff og Foreningen av norske NS-barn, er det ikke så lett å bearbeide. De har vel ikke gått nok tilbake, og de har ikke funnet frem. Storsamfunnet har skylden, antyder Wagle, og da må også storsamfunnet ta et tak.
      Wagle glemmer å diskutere kristensionismen i Vesten. Det er den og jøssingideologien med historie i svart-hvitt som domineres av holocaustdyrkningen, kjernekraften i "storsamfunnet". Holocaustsenteret vil ikke ha noen forsoning, men opprettholdelse av evig skyldfølelse. Med holocaustisk kraft skal vel den "harde kjerne" knekkes. Vi skal lokkes og presses inn på Westlie-veien.
      En slik metode har selvsagt ingenting med forsoning å gjøre. Norge og Vesten trenger NS-barn med tradisjonelle verdier. Vi utgjør i dag "den annen front", front mot falskt jøssingdemokrati, verdirelativisme, materialisme, USA-lakeipolitikk, anarkitendenser. Forsoning skal ikke bety underkastelse under en verdensideologi skapt av seierherrene for 68 år siden.)
    • "Stat og kyrkje ansvarlege" - Wagle intervjuet av Magnhild Folkvord for Klassekampen, 7.12.13
      "– Stortinget kan følgja oppskrifta frå det som vart gjort overfor krigsbarna, uttrykkja ei erkjenning av dei overgrepa dei vart utsette for, og beklaga det som har skjedd. Det viktigaste er at det blir sagt, og gjerne frå både Stortinget og statsministeren, seier han.
      – Rettsstaten har ikkje stilt opp for grupper som har blitt krenka, noko både krigsbarna og NS-barna har vore utsette for. NS-barna er den største gruppa som har vore utsette for noko som ikkje er rettsstaten verdig, seier Wagle. Han understrekar at NS-etterkommarane er ei svært samansett gruppe. Ikkje alle er prega av krigsoppgjeret, men som gruppe er dei til dømes overrepresenterte blant menneske med psykiske lidingar."
      (Wagle hopper over beklagelsen som stortingspresidenten og kongen uttrykte under 50-årsfeiringen for krigens slutt i 1995. Med holocaustkjøret/demoniseringen som drives i Vesten i dag, kan man trygt si at beklagelsen var bortkastet. Er det da virkelig mulighet for forsoning ? Kanskje hvis alle naziunger i Europa uttrykker hat mot sine foreldre og roper hurra for humanistene som seiret. Gud bevare oss fra slik forsoning.
      Wagle er beundringsverdig med sitt pågangsmot. Kristen forsoningstanke kan ikke være ensbetydende med svart fordømmelse av nazistene. Hva sier humanistene til det ? Det blir nok kakofoniske protestmarsjer.)
    • "Forstening eller forsoning" - Kirke og kultur nr. 4, Universitetsforlaget 2013
      "Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss. Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie. I mitt arbeid som rådsleder ved Falstad-stiftelsen hadde jeg det privilegium å samtale med mange krigsveteraner. Jeg merket meg at flere av dem vek tilbake for å bruke ordet forsoning, som om det skulle dreie seg om å forsone seg med nazismen og alt dens vesen. Men forsoning handler jo om noe helt annet : At tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap på rettens grunn." (s. 363)
      (Biskop emeritus Finn Wagle har knyttet hele sin moral til Holocaustdyrkningen som han er en del av. Falstad-senteret er et av de mange utspring fra Holocaustsenteret i Oslo. Når han nevner "et forsonet fellesskap på rettens grunn", dreier det seg om Holocaust-retten. Den retten sier at jødene er et uskyldig folk som bare har fått svi for å arbeide for fred i Europa og ellers i verden. Bolsjevistene, svært mange av dem jøder, truet lenge hele Europa med kulturrevolusjon på samme blodige viset som de hadde gjennomført den russiske revolusjon. Da er det politisk uhistorisk, faktisk politisk propaganda, å si at forsvaret av det gamle Europa skulle være utenfor "rettens grunn". Selvsagt var et forsvar legitimt. Det var til og med jøder som deltok, skjønt, så vidt vites, ingen jødisk organisasjon.
      I følge holocaustianerne drev kommunistene og amerikanerne hellig krig mot naziondet. Denne forestillingen har alle humanister og kristne holdt på med å tre nedover tapernes hoder i 68 år. Evnen til selvkritikk er stort sett fraværende hos seierherrene og deres etterkommere. Hadde ikke kommunistene, amerikanerne og sionistene politisk-geografiske interesser som kjennetegner de fleste konflikter i verdenshistorien ? Kjempet de på uselvisk vis for et globalt godhetsimperium ? Noen av oss nazietterkommere er i dag stolte av at vi har holdt ut med et mentalt terrorstyre i Vesten siden 1945. Det er usunt for seierherrer å velte seg i selvgodhet tiår etter tiår i alle Vestens dominerende media. Det er ganske så udemokratisk. Derfor hamrer nå de vestlige land gjennom den usannhet at landene er demokratiske - i det håp at propaganda skal bli sannhet.
      Ved å skrive slikt blir vi ikke inkludert i Wagles "fellesskap på rettens grunn". Kirken må arbeide mer med konseptet "seierherrerett". Den må drive mer selvkritikk. Det er ikke lett for etterkrigskristne som føler seg som Godhetens seierherrer med Holocaust som fresende sverd.)
    • "Folkeforsoning på hjemmebane" - kronikk i Vårt Land 6.1.14
      "Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss. Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie. (...)
      Vårt Land skriver på lederplass 2. januar at grunnlovsjubileet «innbyr til debatt og bevisstgjøring om vår demokratiske forfatning og hva den innebærer. » Dette er et viktig anliggende, men noe må føyes til: Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig. Dersom vi nå anlegger dette perspektiv på NS-barnas situasjon, er det all mulig grunn til å spørre: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn."
    • "Storsamfunnet bør være raus med unnskyldningene, mener tidligere biskop" - Birgitte Wisur Olsen intervjuer Finn Wagle for Sør-Varanger Avis, 16.10.14
      "Finn Wagle arbeider for å få til en offentlig unnskyldning for barna av NS-medlemmer.
      – Mange av disse fikk barndommen og livet ødelagt av mobbing i etterkrigstiden, og de fortjener en skikkelig beklagelse, mener han.
      – Også barn av kommunister som kjempet motstandskamp mot tyskerne fortjener oppmerksomhet. Da frigjøringen kom endte de på feil side i den kalde krigen. De har heller ikke hatt det enkelt. De var på rett side, men med den kalde krigen ble hele bildet snudd."
      (Finn Wagle uttrykker her den nye historietrenden : Nazistene og fascistene var alene onde. Bolsjevikene og kapitalistene var gode. Den kalde krigen var bare absurd. Da bærer nazibarna alene ondskapen fra verdenskrigen. De kan bare bli korrekte ved å hate foreldrenes engasjement og handlinger. Forsoning blir vanskelig ved svart-hvitt politisk moralisme.)
    • "Krever forsoning" - Marte Skjesol refererer fra Finn Wagles foredrag på Falstadsenteret, Levanger-Avisa, 8.1.2015
      "Finn Wagle mener det er tankevekkende at Norge, som ønsker å spille en viktig rolle internasjonalt som forsoningsaktør, ikke har vedkjent seg ansvaret for at etterkrigstiden ble som den ble for alle som kom ut av krigen på tapersiden. (...)
      Wagle gikk blant annet inn på isfrontparolen. En av parolene Hjemmefrontens ledelse sendte ut flere ganger under krigen lød nemlig slik: «Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke en gang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn».
      – Denne isfrontparolen var godt forståelig så lenge Norge var i krig. Men som en fredstidsparole, hvor hensikten er å gjenreise landet og skape folkeforsoning er den ikke bare dårlig egnet. Den er fatal. Den førte til at soningen for NS-medlemmene ikke tok slutt etter endt soning. Den fortsatte for mange i årevis som stigmatisering, utfrysing og isolering, sier Wagle. (...)
      Han er ikke overrasket over statistikker som viser at NS-barn er overrepresentert på statistikker som gjelder psykiske lidelser. (...)
      Han mener forsoning handler om å oppgi gamle fiendebilder og lytte til hverandre. Ifølge Wagle fikk de på «den rette siden» tale om det de opplevde, mens «de andre» skulle tie.
      – Slik kan det ikke fortsette, om vi skal lykkes med den vanskelige forsoningen."
    • "Å overkomme fortida - den vanskelige forsoningen" - Roger Rein refererer fra Wagles foredrag, Levanger-Avisa, 8.1.2015
      "Tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, samlet fullt hus på Falstadsenteret onsdag. 170 godt voksne tilhørere var der for å høre Wagle drøfte landssvikoppgjøret. De ville høre hans svar på spørsmålet om det i dag, i 2015, 70 år etter krigen, er på tide å se på rettsoppgjøret med nye øyne? (...)
      De umiddelbare reaksjonene etter Wagles foredrag, forteller meg at mange etter hvert deler biskopens holdninger. Ny kunnskap, men også det at tida har gått og nye generasjoner har kommer til, skaper større nyanser. Den kollektive samvittigheten trekker mer i den retningen som Wagle ønsker å bevege oss. Vi har i for lang tid latt krigens og etterkrigstidas lange skygger ramme de uskyldige. (...)
      Berggravs pamflett «Folkedommen over NS» fra 1945, felte en hard dom over de som sto på feil side under krigen. I sitt foredrag støttet Finn Wagle seg veldig på prosten i Vågan i Lofoften, Kristen Skjeseth, som var fortørnet over biskopens rolle og som mente at «kirken svek folket da freden kom». (...)
      Det er i år 70 år sida fredsvåren. Personlig har jeg levd i 55 av disse årene. De fleste av de 170 tilhørerne jeg satt sammen med under Finn Wagles foredrag på Falstad i går har levd i alle disse årene. Jeg skal ikke svare for dem alle, men våger påstanden om at det er ikke ofte i de åra som har gått at vi har fått denne versjonen av landssvikoppgjøret. Wagles fortelling er en del av vår historie som vi har valgt å tie ned."
    • "Soningen er ferdig - men ikke forsoningen" - Erik Stai refererer fra foredraget til Wagle på Falstadsenteret 7.1., Innherreds Folkeblad, 13.1.2015
      "Det er i år 70 år siden krigen sluttet, og Innherred Seniorforum innledet årets seniortreffprogram med å invitere biskop emeritus Finn Wagle til å tale om landssvikoppgjøret. Wagle snakket innledningsvis om krigen og krigsforbrytelsene, men brukte mest tid på rettsoppgjøret og etterkrigstidens Norge. (...)
      Wagles budskap er forsoning. Dette handler ikke om å inngå moralske kompromiss. Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie. Forsoning handler om å oppgi gamle fiendebilder, lytte til hverandre, legge konflikter bak seg og å forsone seg med livet slik det faktisk ble."
    • "Wagle om NS og forsoning" - Trønder-Avisa, 13.09.2016
      "Forsoning etter andre verdenskrig, storsamfunnets holdning til NS og ikke minst NS-barnas skjebne og historie, er tema som tidligere biskop Finn Wagle (bildet) tar opp når han gjester Steinkjer seniorforum tirsdag 20. september. (...)
      ● Sviktet Den norske kirke i forsoningsarbeidet etter krigen?
      ● Hva skal til for å overkomme fortiden?"
  • Kate Walbert :
    • "Six million people plus two", about Mona Sue Weissmark, in Harvard Magazine, September 4, 1992. "When a child of a Nazi meets a child of a survivor, there's six million people between them. The relationship has to be fostered gently, with a great deal of honesty and trust." (Mona Sue Weissmark)
  • Hakon Warendorph :
    • "Sammenbrudd i rettsprinsippet - psykolog Anders Skuterud på INO's høstmøte" i Folk og Land nr. 10 s. 3 og s. 6, 1990. (Skuteruds foredrag i INO var den direkte foranlednigen til opprettelsen av den første NS-barnsforeningen. NS-barnet Eystein Eggen hadde åndsnærværelse til å være til stede på foredraget - i motsetning til alle oss andre etterkommere i drift vekk fra opphavet og historien. Eggens opplevelse av generasjonskonflikten i salen var så sterk at han begynte å skrive Gutten fra Gimle. Warendorphs referat fra møtet er opplysende lesning for alle NS-barn : "Antagelig for første gang fremsto en psykolog på et INO-møte og temaet var nettopp betydningen av åpenhet - ikke for oss eldre først og fremst, men for våre barn og barnebarn.")
    • "Gimlegutten" - anmeldelse av Gutten fra Gimle i Folk og Land nr. 4 1994
    • "Det skulle bare mangle" i Folk og Land nr. 8 1994. (Formanende lederartikkel mot Eystein Eggen)
    • "Til Ole Wilhelm Klüwer" i Folk og Land nr. 3 1998
    • "De kalte oss naziyngel" i Folk og Land nr. 4 2002
  • Mona S. Weissmark, Daniel A. Giacomo, Llona Kuphal :
    • "Psychosocial Themes in the Lives of Children of Survivers and Nazis" - Originally published in the JOURNAL OF NARRATIVE AND LIFE HISTORY, 3(4), 319-335 Copyright © 1993
  • Marcus Wendel :
    • "Nazi children" - Axis History Forum, September 2003
    • "Famous Nazi Children" - Axis History Forum, April 2003. (Be aware of three pages for each topic - status in 2004.)
      (The Nazi children themselves seem absent from this forum. We are too inhibited from an active presentation of ourselves because of the harshness of our surroundings, the contempt for us instigated by the humanist society.
      Now when our parents are dead or outmaneuvered by age, the curiosity of the citizens turn toward the 2nd generation. We might see this as intrusion in our privacy. But the interest for us is just a natural consequence of the satanization process, also called denazification. Some among the young interested will certainly proceed with more respect toward the Nazi children, avoid the shame of looking at us as in a peep show. Our Organization welcomes the appearence of our topic in this forum.)
  • Geir Wigdel :
    • "Ikke bare kirken" - verdidebatt.no 10.8.12
      "Det er på tide at hele samfunnet tar en fordomsfri gjennomgang av krigen og, ikke minst, det som skjedde etterpå. Det er ingen tvil om at det ble begått grov urett mot mange, både enkeltpersoner og grupper. I altfor stor grad har "den idealiserte jøssingen" stått i veien for en nøktern analyse. Historiker Ingerid Hagen gir et saklig innblikk i krigsoppgjørets mørke sider i sin bok "Oppgjørets time". At denne boka ikke har fått større oppmerksomhet, er et klart uttrykk for den taushetstaktikk ledende kretser i Norge har holdt seg til helt siden krigen. Rettsoppgjørets manglende saklighet og åpenhet kaster fortsatt skygger over norsk rettspleie, er jeg redd."
  • Karsten Wiik :
    • "Hitlers ødelagte liv" i Aftenposten 13.5.02
  • Aasmund Willersrud :
    • "Bormanns sønn provoserer : Vil ikke dømme Hitler" i Aftenposten 21.6.04. "Tyskland er nå, i sin vedvarende bearbeidelse av nasjonens nazifortid, inne i en periode hvor barna står frem med sin versjon av hvordan det har vært å leve med fedre som ble dømt for historiens verste forbrytelser."
      (Aftenposten ved Willersrud finner det opportunt 60 år etter krigen å bebreide et nazibarn i stedet for å trekke frem nazibarnas skjebne i etterkrigsdemokratiet. Avisen formelig venter på at naziungene skal si noe galt slik at avisens humanister kan tre frem med sin universelle godhet. Selvsagt sier naziungene mye galt. Hvorfor reiser Bormann jr. rundt i Europa og forteller om sin skyld ? Har humanistene gitt ham et sted hvor han kan leve i fred ? Nå bør vel Willersrud reise rundt i Norge og søke opp norske naziunger. I beste fall sier en av dem noe hårreisende slik at Aftenposten får dyrket sitt ondskapsbehov og den henfalne befolkningen kan få noe å gyse av. For i en umoralsk verden liker befolkningen å føle seg trygg på at den befinner seg på det godes side. Alt er så enkelt med en evig krig i svart/hvitt.)
  • Carol J. Williams :
    • "Hitler's children finally learn the truth" i The Detroit News 30.1.00, fra Los Angeles Times
  • Svein Woje :
    • "Bildene som skulle brennes" - Svar på bokanmeldelse i Smaalenenes Avis, 25.09.2015
      "Kan landssvikere fremstilles positivt i skjønnlitteraturen?
      Nei, Ingar Thon. Min roman «Bildene som skulle brennes» er ingen hyllest til landssvikerne, slik du påstår i din anmeldelse i Smaalenenes Avis 20. august. Jeg hadde ventet meg en litterær anmeldelse, ikke en ideologisk.
      I mitt romanprosjekt prøver jeg å finne mennesket bak demoniserte fiendebilder, lete frem de som ble kollektivt satanisert og utstøtt etter krigsoppgjøret. Alt var svart/hvitt. Skurkene ble dehumanisert. Heltene ble dyrket. Etterkrigstidens historie er seierherrenes ensidige framstilling i skole og samfunn. Tapernes historie skulle ikke høres, ikke bli en del av fortellingen om Norge. Dette «historielokket» er godt dokumentert. (...)
      I kampens hete forsvant nyansene. Men nå, etter 70 år bør det være mulig å se menneskene bak fiendebildet, og beskrive hvilke følelser og tanker de kunne ha hatt. Spesielt er dette viktig for noe av det som romanen handler om, nemlig NS-barna. De vokste opp i skyggen av sine foreldre, de var født inn i et samfunn av fordommer og offisiell mobbing. Vi trenger litteratur som utfordrer vår ensretting, også skjønnlitteratur."
    • "NS-barna måtte lide" - Gunnar Fjellengen intervjuer Woje for Smaalenenes Avis, 28.1.2016
      "Woje måtte tåle spørsmål om han ønsket å gjøre nazisme og rasisme stuerent. Spørsmålet kom fra en tilhører etter at Woje hadde fortalt om sin nye bok «Bildene som skulle brennes» i biblioteket i Askim mandag.
      Forfatterens svar var et klart nei. Det er demoniseringen av NS-barna han ønsker å ta et oppgjør med i boka. (...)
      Woje forklarte at boken handler om forsoning. Hovedpersonene er henholdsvis sønnen til en kommunist og datteren til en frontkjemper. De forelsker seg i hverandre, men dette var en allianse som ble vanskelig i etterkrigstida.
      – NS-barna ble utstøtt og stigmatisert. Lærere snudde seg bort fra mobbing av barn med NS-foreldre. Landssvikoppgjøret lagde dype sår i det norske samfunnet. Dette er historien om den fortidde delen av Norge, påpekte han."
    • "- Barna bærer børen til foreldrene" - Siri M. Dalnoki intervjuer Woje for Rakkestad Avis, 22.4.2016
      "Hjemmefrontmuseet i Rakkestad hadde tirsdag kveld besøk av teolog, forfatter og lektor Svein Woje. I hans nyeste bok «Bildene som skulle brennes» tar han et oppgjør med demoniseringen av NS-barna og viser at han stiller seg kritisk til rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. (...)
      –Jeg visste ingenting om skjebnene til NS-barn. Konsekvensen av foreldrenes valg preget barna resten av livet. Det ble ingen forsoning, ingen offentlig unnskyldning fra den norske stat. Barna var født uten skyld, sa en sterkt engasjert Woje.
      At han er så opptatt av å stå opp for NS-barn forklarer han slik:
      –En setning som har brent seg fast er at «en urett som rammer en av oss, rammer oss alle». Det har vært en kollektiv avstraffelse og barna har måttet bære børen til foreldrene. At det var så ille hadde jeg aldri drømt om."
  • Karin S. Woldseth :
    • "Skr. spm. fra Karin S. Woldseth (FrP) til kulturministeren", Stortinget 30.11.01. "Forfatteren Eystein Eggen gjorde seg først bemerket ved utgivelsen av boken "Gutten fra Gimle", som er selvbiografisk og bygger på hans opplevelser som NS-barn i etterkrigstiden. Boken vakte oppsikt, ikke minst på grunn av det tabubelagte tema den tok opp, skjebnen til et NS-barn, men ˜g på grunn av dens særegne litterære kvaliteter."
  • Reinhard Wolff :
    • "'Lebensborn'-Kinder klagen in Norwegen" in Die Tageszeitung, 29.10.2001
  • Jan Zahl :
    • "Avstraffelse : Ja. Forsoning : Nei." - Dagsavisen 26.5.05.
      "På rettsoppgjørsdebatten, som går inn i hovedtemaet for årets litteraturfestival, 'Strid og forsoning', sa advokat Cato Schiøtz at det like gjerne er mulig å se rettsoppgjøret etter krigen som for mildt."
      "Ingar Sletten Kolloen, som har skrevet tobindsbiografien av en av Norges mest kjente Hitler-sympatisører, Knut Hamsun, mener landssvikoppgjøret fremdeles pågår, 60 år etter krigen er over."
      (Tittelen oppsummerer hva som kom ut av 60-årsfeiringen etter verdens største menneskelige katastrofe. Seierherrene prøver å meske seg som om tiden intet modner eller forandrer. Derfor ekskluderer de taperne og tapernes barn. De tror de har vunnet evig seier. Vi naziunger drar oss i det litt tynne håret og tenker mens vi leser at det var noe til åndsevner og medfølelse. Med slike mennesker går det selvsagt ikke an å samarbeide med tanke på forsoning.
      Humanistene evner ikke å forlike seg med andre. De er for oppblåste, selvforherligende. Humanistene vil da ikke ta i nazikrapylet, bare sverte det, år etter år. De tenker ikke på at de har et forklaringsproblem : Mangel på fred i verden. For tiden fører de en mystisk krig mot den såkalte 3. verden, den fattige verden. Seierherrene eksellerer ikke bare i våpenteknologi og pengemakt. De er også suverene hva angår moral. Ja, de har patent på verdensmoralen takket være noen tankestubber lånt fra den blodige franske revolusjonen. Stakkarene vet hva de driver med.
      Forsoning vil komme med europeisk ungdom, som et generasjonsopprør mot kapitalister og selvrettferdige verdenssosialister. Summum jus, summa injuria.)
    • "Amatørar bak krigshistorie" - Stavanger Aftenblad 8.1.14
      "– Det er ikkje tvil om at eg står på trygg, historiefagleg grunn, seier Svein Magne Olsen.
      I går skreiv Aftenbladet om hans andre bind om Randaberg under 2. verdskrig. Familien til Gunvald Bøe, som var NS-medlem og tenestemann i ordenspolitiet, meiner fleire av påstandane om han er urette. Dei har kravd fleire rettingar. (...)
      Sidan saka mot Gunvald Bøe er meir enn 60 år gammal, ville Riksarkivet gjort ei vurdering av kva opplysningar som er rette å gi ut om ein historikar søkte om innsyn. (...)
      Professor Tore Pryser ved Høgskolen i Lillehammer finn fram til Gunvald Bøe og den endelege dommen mot han i løpet av telefonsamtalen Aftenbladet gjennomfører med han, altså på få minuttar. (...)
      Olsens advokat Atle Helljesen skriv til motparten at Olsen ikkje hadde informasjon om den vidare saksgangen etter dommen som sto referert i Aftenbladet, og at han hadde fått opplyst frå Gunvald Bøes eldste son, Hans Torgny, at det var 80 års klausulering på informasjonen frå rettsavgjerda. Familiens advokat Jens Chr. Hauge jr. hevdar på si side at Olsen fekk opplyst frå Hans Edvard Bø – Hans Torgnys søskenbarn – at dommen sitert frå Aftenbladet ikkje var endeleg."
      (Tommy Sørbø gjør en menneskelig innsats ved å forsvare sin kones familie som er etterkommere etter NS'eren Gunvald Bøe. Hans kone er 3. generasjon NS-barn. Debatten i Stavanger Aftenblad er initiert av Sørbø. I debatten går det på detaljer om dommen var så lang eller så lang, om han var med i den eller den naziorganisasjonen. Og så blir man sint.
      Seierherrene sitter på all dokumentasjon "i følge retten", "rettsstaten". All annen dokumentasjon, som altså tilhører nazifamiliene, er rettsstaten Norge uvedkommende. Skal vi ha det slik i flere hundre år ? Hva om vi alle lemper ut dokumentene i et forsøk på oppskværing ?
      Uff, jeg glemte Holocaustsenteret. De vil jo ikke ha forsoning der. Og de vil dryppe ut faktasmerte til nazietterkommerne i all evighet - slik at ondskapen forblir svinebundet, og derved litt ufarlig ? Seierherrene kaller det "humanisme".)
  • Knut Ødegård :
    • "Merkelig nulling av Eggens bok" i Aftenposten 6.12.99. (Velformulert angrep på det miljø som mobber NS-barnet Eystein Eggen)
    • "Velkommen til Bjørsonfestivalen 2000" - innledning i programmet for Bjørnsonfestivalen 6. - 10. august 2000, med krigsbarnseminar 8.8.00
    • "Eystein Eggen" - nekrolog i Aftenposten 23.11.10
    • "Krigen" - Romsdals Budstikke, 24.8. 2019
      (...) "Krigen sat i oss, og sit vel framleis i oss som var born då men som no er gamle kvinner og menn. Tyskarunge, sa vi forakteleg om nokon, barn av norsk ungjente som hadde forelska seg i ein kjekk ung soldat med feil uniform. Nokon spytta mot tyskarungen.
      NS-unge, sa vi om nokon som ikkje kunne det minste for at mor eller far eller begge to hadde meldt seg inn i eit parti som var fullt lovleg før Krigen kom. Nokon spytta mot NS-ungen.
      Ingen ville leika med tyskarungen og NS-ungen, dei vart ikkje bedne i bursdagar, fekk ikkje vera med på krigen i lia, ikkje vera med på å kaste på stikka eller hoppa paradis, eller (om det var jenter) leika med dokker og glansbilete med born av sigerherrane.
      Eg vart godven med eit NS-barn i Oslo noko seinare i livet då eg arbeidde der som forlagssjef. Han het Eystein og var året eldre enn meg. Ja, dette var Eystein Eggen, som skreiv den opprørande boka “Gutten fra Gimle", den sterkaste skildring vi har av det å vera krigsbarn i Noreg. I den boka står det at han hadde to vener, ingen av dei NS-born, eg er stolt av at eg er den eine av dei to som gjorde livet noko betre for han. Det var han som gav meg mot til å arrangera det første grundige seminaret om krigsborna i Noreg, det skjedde under Bjørnsonfestivalen året 2000 og førde til at Stortinget eit par år etterpå bad krigsborna om tilgjeving for den urett dei hadde lidd.
      Men for min ven Eystein vart opplevingane som barn for sterke til at han makta livet." (...)
  • Gunhild Aaby :
    • "-Noen har holdt det hemmelig", Lister 11.07. 2020
      "Vest-Agder-museets kommende utstilling handler om enkelte familiers tabubelagte historier knyttet til andre verdenskrig. Flere av kildene er fra Lister.Noen av informantene våre har følt på en skam over deres historie.
      Prosjektet tar for seg historier relatert til andre verdenskrig. Historiene er fortalt av informanter som er etterkommere av mennesker som har hatt en form for relasjon til nazismen.
      - Informantene er blant annet etterkommere av NS-medlemmer, kvinner som har hatt forhold til tyske soldater, og barn av tyske soldater, forteller Gunhild Aaby som er utstillingsleder for prosjektet.
      Prosjektet er basert på historier og materiale hentet fra 25 kilder. Flere av kildene er fra Lister, men alle ønsker full anonymitet.
      - Man hører oftest om de fine historier hvor enkelte for eksempel ga mat til russiske fanger. Historiene i dette prosjektet er annerledes - majoriteten har ikke vært stolte over dette. Noen av informantene våre har følt på en skam over deres historie. Noen har holdt det hemmelig, og andre har vært åpne om det, supplerer Aaby.
      Preger generasjonene
      Aaby opplever at informantenes historier preger generasjonene i familien. - Vi ser at en uvitenhet har gått over på de nye generasjonene. De preges av familien og det som har skjedd.
      Ifølge Aaby vil prosjektlederen ved prosjektet, Kathrin Pabst, forske på hva som overføres gjennom generasjonene.
      - Hun vil ta utgangspunkt i materialet innhentet fra informantene, og hun vil skrive et forskningsprosjektet basert på dette. Hun skal blant annet se på traumer og om dette videreføres.
      En del av et internasjonalt samarbeidsprosjekt
      «Det snakker vi ikke om!» er en del av det internasjonale samarbeidsprosjektet «Identity on the Line». Fellesnevneren i prosjektet er migrasjon." (...)
      
  • Paul Åmodt :
    • "NS-barna og indre eksil", Klassekampen 2.5.95
  • Idar Aarheim :
    • "Tiden er inne !", eget bilag til Folk og Land 1988. (Prosjekt om etterkommerforening, uten grenseoppgang mot foreldrene, derfor mislykket)
  • Tertit von Hanno Aasland :
    • "Krigsbarn eller krigens barn ?" i Aftenposten 26.6.00
    • "Skjevt referat fra motstandsdebatt" i Aftenposten 14.1.09
      (Fru Aasland mener at NS-barna får for stor oppmerksomhet i media. Det mente hun også i sin artikkel den 26.6.00 mot krigsbarnstemaet på Bjørnsonfestivalen.)

    Tilbake til hovedsiden